Mens ballen ruller gjennom verden

Du kan sitte med ryggen til storskjermen, men ikke til fotballen. Den kommer rullende gjennom verden uansett hvor du er.

Tekst: Ivar Dale, senior fagrådgiver, Den norske Helsingforskomité

Alle fotballinteresserte har en venn som ikke følger med. Som speiser ut når tippekampen skal diskuteres, eller enda verre – gjør et poeng av egen uvitenhet. Jeg er den vennen. Om praten rundt fredagspilsen går i retning Manchester United og deres forsvarsspill, torpederer jeg samtalen ved å si de er elendige i forhold til Tottenham City og Djerv 1814. Diskuteres det frispark eller corner spør jeg om det ikke kanskje var offshore. Idiotisk, men sånn har det blitt. Jeg sysler med det jeg selv er interessert i, som for eksempel suppe, menneskerettigheter og det tidligere Sovjetunionen.

Men fotballen er allestedsnærværende. Den kan ikke filtreres bort ved å bla forbi sportsbilaget i VG eller knipe igjen øynene mot slutten av Dagsrevyen. I år har ballen kommet rullende inn i det rommet hvor min oppmerksomhet vanligvis befinner seg, nemlig i Øst-Europa og dalstrøka bortenfor. Tre av vertslandene for Europamesterskapet i fotball spiller i europeisk demokrati sin sistedivisjon: Russland, Aserbajdsjan og Ungarn.

Første gang Europamesterskapet i fotball ble avholdt var i 1960. Vinneren var Sovjetunionen. Landslaget var nærmest for et hovedstadslag å regne – hele syv av spillerne var født i Moskva. To av dem var imidlertid georgiere, fra Tbilisi.

Seksti år senere har russisk-georgisk vennskap vært gjennom betydelige prøvelser, ikke minst grunnet Russlands støtte til landets utbryterrepublikker. Sovjetunionen er ikke bare delt opp i femten uavhengige biter, men i flere enda mindre bestanddeler. Når det ukrainske landslaget stiller til kampstart neste uke med omrisset av egne statsgrenser på skjorta, inklusive Krimhalvøya og Donbas, rases det fra Kreml.

Det er ikke noe nytt at øst og vest er uenige når det kommer til storpolitikk. Men det blir stadig mer åpenbart at vi også har motstridende oppfatninger av hvilke spilleregler som gjelder innad i et demokrati.

For å begynne med Russland. Ja, hvor i all verden begynner man? Kadyrovs torturkamre? Nervegift mot opposisjonelle? Drap på journalister? Straffefrihet for krigsforbrytelser? Valgfusk? Sensur? Overvåkning?

Lenge snakket man om at landene i det tidligere Sovjetunionen var «unge stater», land som bare så vidt var begynt å bygge sitt demokrati, og hvor menneskerettighetsbrudd var noe man gradvis og systematisk måtte arbeide for å bli kvitt.

I dag ser vi at russiske myndigheter ikke prøver å utradere grunnleggende menneskerettighetsbrudd. De står selv bak dem, og bruker undertrykkelse for å holde på plass systemet de selv har bygget opp og er en del av. Med full forsamlingsfrihet, ytringsfrihet og politisk valgfrihet ville Russland bli snudd på hodet og en mengde skjeletter ville ramlet ut av Kremls mange romslige garderobeskap, kanskje med presidenten selv like bak.

Menneskerettighetsbrudd finner man overalt i verden, men Russland stiller i særklasse når det gjelder systemets bevisste bruk av dem for å sikre en autoritær leder. Selv når man slår ned på LGBT-personer er det ikke nødvendigvis fordi Putin privat er homofob, men fordi populister tjener på å rakke ned på sårbare grupper i samfunnet. Og stemmer ikke folk på Det forente Russland av egen, fri vilje finnes det nok av mekanismer for å sikre seier allikevel.

Metodene er mer avanserte i dag enn å kutte strømforsyningen og stappe ekstra stemmesedler ned i urna mens valgkommisjonen leter etter lommelykt. Blir et opposisjonsparti for tydelig, blir det forbudt som «ekstremistisk». Blir en kritiker for vågal, får familiemedlemmene uforklarlige problemer på jobben. Organisasjoner som avslører valgfusk stemples som «utenlandske agenter» og druknes i lammende byråkrati.

Russland er ikke nødvendigvis verstingen i regionen på alle menneskerettslige områder. Ytringsfriheten har hardere kår i visse andre sovjethovedsteder enn i Moskva. Homofile har det muligens enklere i Russland enn i land hvor sex mellom menn er forbudt og kan gi flere års fengsel. Men Russlands innflytelse er så stor at nabolandene skuler til dem for å sjekke hvor langt de kan tøye strikken. Når russisk UD sier at Lukasjenkos flykapring er uproblematisk, er det en betydelig støtte til dem som velger å ignorere internasjonale lover. Når Russland forgifter sin viktigste opposisjonelle er det en go-ahead til despoter i andre land om at opposisjonen kan knuses med de midler man finner for godt. Også innenriks får det en dominoeffekt, fra politistasjoner i Sibir til rettssaler i Nord-Kaukasus.

Det begynner å bli en stund siden navnet Aserbajdsjan lød eksotisk og eventyrlig. Landet har for lengst steget inn i de norske stuer gjennom Statoils engasjement og ikke minst Eurovision. Da musikkonkurransen gikk av stabelen i Baku snakket mange om manglende demokrati og respekt for menneskerettigheter. Lokale aktivister som benyttet anledningen til å kritisere regimet, ble raskt buret inne. Det er en grunn til at organisasjonen hvor jeg arbeider, Den norske Helsingforskomité, i 2016 ga Sakharovs Frihetspris til politiske fanger i Aserbajdsjan. Det er også med god grunn at graveprosjektet OCCRP omtrent på samme tid utnevnte Ilham Alijev til «Årets Navn» innen korrupsjon og organisert kriminalitet.

Aserbajdsjan har organisert flere store internasjonale arrangementer, og har etter hvert fått betydelig kompetanse i sportsvasking av sitt flekkete omdømme. Har ting blitt bedre av den grunn? Selvsagt ikke. Alijev-dynastiet styrer i stak autoritær kurs, de har om noe bare blitt flinkere til å gjemme pengene. Kritikk av regjeringen eller dens overhode blir straffet hardt. Det sitter dusinvis av politiske fanger i Aserbajdsjans fengsler. Så sent som april ble en kjent atlet dømt til flere års fengsel for opposisjonsvirksomhet.

Aserbajdsjanske myndigheter bruker ikke bare fengsel som virkemiddel. Journalist Khadija Ismaylova opplevde at sikkerhetstjenestene satte opp skjult kamera på hennes eget soverom, og filmet henne sammen med kjæresten. Den europeiske menneskerettighetsdomstol dømte nylig Aserbajdsjan til å betale henne 17,000 euro i kompensasjon.

Men for å si det med en omskriving av Nietzsche: Stirrer du lenge nok på rompa til folk, stirrer rompa tilbake på deg. Da kona til en aserbajdsjansk banksjef brukte 19 millioner pund på Harrods i London utløste det politiundersøkelser. President Alijev kan ha fått en midlertidig popularitetsboost i hjemlandet etter krigen om Nagorno-Karabakh, men det forbedrer ikke hans rufsete rykte internasjonalt. Da presidentens døtre forsøkte å kjøpe leiligheter i samme by for 60 millioner pund gikk alarmklokkene i britiske aviser. Da presidentens sønn var elleve år gammel, ble han registrert som kjøper av eiendommer for 44 millioner dollar i Dubai. Hva får ungene dine i lommepenger? Det er lurt å spare i BSU.

Men det er ikke bare i tidligere sovjetstater at anti-demokratiske krefter er åpenbare. Det skjer ting nærmere enn som så.

Jeg har bare vært i Ungarn to ganger. Første gang var på interrail i 1995, da fikk jeg matforgiftning etter å ha spist stekt grisehjerne på en seng av champignon. Andre gang var i fjor, da fikk jeg bot fordi jeg hadde rotet bort vognkortet. En kulturby som Budapest har utvilsomt mer å by på enn dette. Men respekt for demokratiske prinsipper har ikke vært blant landets spesialiteter i senere tider.

Under Viktor Orbáns ledelse har EU-landet Ungarn tatt baklengs militærstup inn i fortiden. Under oppstanden mot sovjetisk okkupasjon i oktober 1956 stod det en 25 meter høy Stalin-statue i byparken i Budapest. Modige og rasende ungarere rev den ned fra sokkelen og trillet bronsehodet ut på Grand Boulevard. Med slike erfaringer bak seg kan det virke ubegripelig at man lar Orbán demontere demokratiske institusjoner over en lav sko, angripe pressefriheten, ødelegge utdanningssystemet og begrense domstolenes makt til egen fordel. I mai innførte han forbud mot endring av juridisk kjønn, noe som får enorme konsekvenser for trans- og interkjønnpersoner som blant annet ikke får gyldige identitetspapirer og pass.

Men illiberale demokratier er på fremmarsj i Europa, ikke bare i Ungarn, men også i Polen og Slovenia. Berlinmuren er for lengst falt, men det betyr ikke at nye murer ikke kan oppføres midt i Europa, langt fra Trumps sementblander på grensa til Mexico.

Fotballen triller forbi noen av Europas mest korrupte statsledere på sin vei gjennom kontinentet. Men korrupsjon foregår ikke bare på utsiden av fotballen, den kommer også innenfra. Da politiet raidet et luksushotell i Zürich i 2015 etter påstander om «ukontrollert, systematisk og dypt rotfestet korrupsjon» var det ikke russiske oligarker de dro med seg fra hotellrommene, men toppledere i FIFA.

Fotballfans og spillere tar selv avstand fra menneskerettighetsbrudd. Vi som ikke leser fotballnytt, får likevel med oss at landslaget markerer støtte til menneskerettighetene. «Human rights on and off the pitch», «Fair play for migrant workers» og venstre hånd med fem fingre i været er glimrende måter å sette søkelys på de elendige arbeidsforholdene i Qatar. Det hjelper også når tidsskrift som Josimar avdekker slavearbeid på Zenit Arena i St. Petersburg.

En av mine fotballvenner mintes nylig en fem år gammel skrekkhistorie, da vi en kveld satt på KFC i Kyiv, hvor finalen i UEFA Champions League ble vist på storskjerm. Han var rystet over at jeg ble sittende med ryggen til skjermen gjennom hele måltidet, mens resten av restauranten fulgte i åndeløs spenning dette oppgjøret mellom to lag som begge var fra Madrid og uansett spilte uavgjort.

Men jeg har faktisk vært på fotballkamp. Én gang.

Etterkommerne av de mongolske nomadene i Kalmykia er mer kjent for sine ferdigheter innen sjakk enn i fotball. Men for snart tjue år siden inviterte to kalmykiske venner meg med for å se Uralan («Fremad» på kalmykisk) spille mot det større og sterkere Lokomotiv Moskva. Vi var de eneste Uralan-supporterne på stadion, som var fylt opp med hundrevis av kjempesinte russere som trampet, drakk og skrek «Loko! Loko!».

Under half-time, eller tajm, som det heter på russisk, tydet mye på at vårt lag kom til å tape minst 1-2. Jeg var fullstendig revet med og begynte på et gråtkvalt «You’ll never walk alone», men kompisene sa vi måtte stikke. «Hvorfor?» spurte jeg. «Så snart det er over kommer de til å banke oss,» var svaret. «Selv om vi taper.»

Gata utenfor var fylt av opprørspoliti og soldater med bjeffende schäferhunder. Jeg ble lettet over å se dem. De hadde en mer respektabel oppgave enn deres moderne kolleger, som drilles i politivold før de sendes ut for å kakke Navalnyj-supportere i hodet.

La fotballen trille gjennom verden, men la oss benytte anledningen når den passerer til å løfte frem ikke bare dens glade supportere, men rette flombelysning mot deres autoritære statsledere som står klare til å undertrykke publikum når kampen er over og lampene slukkes på stadion.