Mesterlaget som forsvant

På begynnelsen av 90-tallet hadde Jugoslavia et storlag på gang. Så kom krigen, og vi fikk aldri svar på hva landets gylne generasjon kunne ha oppnådd.

Tekst Johan Jensen

Stadio San Nicola, Bari, 29. mai 1991. Darko Pančev gjør seg klar. Alle lagkameratene har gjort jobben og scoret fra straffemerket. Hvis han – Europas toppscorer – leverer, vinner Røde Stjerne Serievinnercupen for aller første gang. Pančev tar seg god tid. Han bruker en liten evighet på å legge ballen på krittmerket før han rusler gode fire meter utenfor 16-meteren for å hente tilfart. Så – mens hele stadion biter negler – hamrer han ballen iskaldt i nota. Et fabelaktig mannskap har fullt fortjent blitt kronet til europeiske klubbmestere. Fremtiden burde være lys. Jugoslavia har et av Europas beste landslag; etter et solid VM i 1990 med mange unge spillere på laget er de nå i ferd med å kvalifisere seg til EM 1992 med god margin. Men det er mørke skyer på horisonten. En måned før Pančevs straffespark var det brutt ut borgerkrig i Jugoslavia. Landets gylne generasjon skulle aldri få representere Jugoslavia i et internasjonalt mesterskap.

Denne Jugoslavia-årgangen huskes best i resten av verden som laget som banet vei for Danmarks EM-mestere. Det er ikke et ettermæle dette mannskapet verdig. I 1987 vant de U20-VM i Chile etter å ha slått Tyskland, med flere fremtidige EM- og VM-mestere på laget, i finalen. Jonathan Wilson, Josimar-skribent og ekspert på østeuropeisk fotball, har omtalt mannskapet som «sannsynligvis det beste U20-laget i historien.» Blant profilene var Predrag Mijatović, Davor Šuker, Zvonimir Boban og Robert Prosinečki. Siniša Mihajlović, Vladimir Jugović og Alen Bokšić hadde spilt i kvalifiseringen, men ble værende hjemme grunnet klubbforpliktelser. Allerede under VM i 1990 hadde denne gylne generasjonen vist lovende tendenser før de røk ut på straffer i kvartfinalen mot Argentina. Men det mest håndfaste beviset på lagets storhet kom altså i serievinnercupen i 1991. Den ihuga Røde Stjerne-supporteren Marko Nikolovski var 15 år gammel da han stod sammen med onkelen på tribunen i Bari.

– Det var det lykkeligste øyeblikket i mitt liv, konstaterer han, før han medgir at laget ikke viste seg fra sin beste side i finalen mot Marseille. Det gjorde de derimot i semifinalene mot Bayern München.

– Bortekampen er en av de beste i historien. Vi vant 2-1 og ble det første laget som slo Bayern München på hjemmebane i europacup-historien!

Den gylne generasjonen
Marko Nikolovski hadde håpet at EM i 1992 skulle bli landslagets Bari 1991. Slik skulle det ikke gå. Jugoslavia ble utestengt fra mesterskapet som del av internasjonale sanksjoner. Josimar snakket med TV-kommentatorene Miloš Šaranović og Milos Milicevic fra Serbia, og Željko Vela fra Kroatia. Alle er enige: Selvsagt kunne de tatt gull i Sverige – de hadde jo kvalifisert seg foran Danmark. Men Jugoslavia hadde gått til mesterskap med store forventninger før – uten å innfri. Landets første storlag tapte EM-finalene i 1960 og 1968. I VM 1962 endte det med semifinaleplass. Milos Milicevic mener tendensen til å falle ved siste hinder skyldtes arroganse:

– Jugoslaviske lag hadde ofte en dårlig holdning. Spillerne trodde det var nok å være bedre enn motstanderne – noe de ofte var. Men sannheten er jo at det ikke hjelper det spor hvis du ikke jobber hardt for å bevise det ute på banen. Der sviktet storlaget fra 60-tallet.

Men Marko Nikolovski – som nå jobber i Røde Stjernes administrasjon – mener den gylne generasjonen hadde en annen mentalitet.

– Det viktigste med Bari var ikke at vi vant, men hvordan. Vi satt tilbake, lot Marseille spille og satset på kontringer. Å spille defensivt og kun tenke på resultatet var uhørt før den tid. Derfor er jeg stolt over finalen selv om det ikke var en stor kamp.

Slik Marko Nikolovski ser det kunne vinnermentaliteten fra Bari-laget ha bidratt til at Jugoslavia omsider fikk et mesterlag. Men Jugoslavias mannskap – hadde UEFA latt de delta – ville vært uten flere sentrale spillere. På grunn av borgerkrigen hadde en rekke stjernenavn trukket seg fra landslaget lenge før sommeren 1992.

– Jugoslavia dro til Sverige – de var klare til å delta, de trodde de skulle spille – men ble sendt hjem ti dager før åpningskampen. Og i den troppen var det flere debutanter, mens spillere som Suker, Prosinečki og Boksic manglet, påpeker Nikolovski.

Man kan jo sette spørsmålstegn ved det mentale fokuset til spillere fra et krigsherjet hjemland. Konfliktene mellom Jugoslavias etniske grupper hadde kommet til uttrykk i fotballen lenge før krigen brøt ut. Allerede i mai 1990 ble en kamp i Kroatia mellom Dinamo Zagreb og Røde Stjerne avbrutt av slåsskamper mellom supporterne. Trefningen mellom kroater og serbere som ble vist direkte på TV, skulle få stor symbolverdi. Željko Vela slår fast at disse opptøyene anses som en utløsende faktor for krigen som fulgte. Selv i seierens øyeblikk i Bari lå konflikten for dagen. Mens de serbiske spillerne gjorde den serbiske nasjonalhilsenen – tommel, pekefinger og langfinger i lufta – etter seieren, holdt kroaten Prosinečki seg unna. Med spillere fra Montenegro, Makedonia, Bosnia Hercegovina, Kroatia og Serbia, hadde Røde Stjerne representanter fra fem av Jugoslavias seks republikker. Da landet gikk i oppløsning, gjorde laget det samme. Innen ett år hadde så godt som alle profilene fra 1991 forlatt Røde Stjerne. Hver for seg skulle U20-mestrene fra ‘87 vinne Champions League, Cupvinnercupen, Serie A og La Liga flere ganger i løpet av de påfølgende sesongene.

Serbia mot verden
Hva et samlet jugoslavisk landslag – hypotetisk sett – kunne ha oppnådd på 90-tallet, fikk vi en pekepinn på da Kroatia tok bronse i VM 1998. Før det hadde landet kommet til kvartfinalen i EM 1996. Det var første gang et land fra det forhenværende Jugoslavia deltok i et internasjonalt mesterskap.Željko Vela mener landslagets suksess hadde stor betydning som identitetsbygger og samlingspunkt for den unge nasjonen som oppnådde selvstendighet etter at krigen endte i 1995. Hva syntes så serberne om at spillere fra Jugoslavias gylne generasjon debuterte i et mesterskap med Kroatias flagg på brystet?

– Under EM i 1996 var det faktisk mange her i landet som støttet Kroatia. Laget hadde en rekke spillere som vi kjente fra våre hjemlige klubber – særlig Røde Stjerne-legenden Prosinečki. Et fanatisk mindretall hatet kanskje at de gjorde det bra, men ikke folk flest, mener Miloš Šaranović.
Utestengelsen i 1992 hadde blitt utnyttet av det serbiske nasjonalistregimets propaganda-apparat.

– De fremstilte det som et eksempel på at resten av verden var mot oss serbere, og at UEFA ikke lot oss delta fordi de ikke ville at vi skulle vinne, sier serbiske Saranovic som legger til at folk hadde mer alvorlige ting å tenke på enn fotball på denne tiden.

– Nyhetsprogrammer som vanligvis varte 20 minutter ble utvidet til timevis med oppdateringer fra fronten – fotball hadde ikke høyeste prioritet sommeren 1992.

Om Kroatias innsats i ’96 ikke var et problem for den jevne serber, stilte saken seg annerledes under VM to år senere. Dette var første gang Serbia, eller Jugoslavia som landet fremdeles het selv om det kun bestod av Serbia og vesle Montenegro, fikk anledning til å kvalifisere seg til et internasjonalt mesterskap etter krigen.

– Vi trodde vi skulle vinne og vise alle sammen hva vi var gode for – så går Kroatia hen og tar medalje, mens vi ryker ut i åttendedelsfinalen, sier Saranovic. Kroatias lag var bygget rundt spillere som hadde vært med i ’87 – Prosinečki, Boban, Suker og Jarni. Det samme gjaldt Serbia, som stilte med karer som Mijatovic, Mihaijlovic, og Jugovic. Hva kunne et lag sammensatt av de beste fra Kroatia og Serbia ha oppnådd i 1998? Kroatiske Vela flirer av spørsmålet som han karakteriserer som et evig spekulasjonstema, men medgir at troppene hadde utfylt hverandre godt. Både Saranovic og Milicevic er enige om at på papiret ville et slikt hypotetisk mannskap vært sterkere enn finalistene Frankrike og Brasil. Men Milicevic tviler likevel på sjansene til et slikt lag.

– Egoene i det mannskapet ville vært nærmest umulig å kontrollere – personligheter som Boban, Mihajlovic, Bilic og Mijatovic i samme leir ville vært en eksplosiv blanding. Jeg kan nesten ikke tenke meg den trener i verden som kunne ha fått de til å trekke sammen som et lag – særlig ikke i en mesterskapssituasjon hvor spillerne må holde sammen og prestere mens de bor tett på hverandre i en måned.

Marko Nikolovski hadde påpekt at treneren bak mesterlaget i 1991, Ljupko Petrovic, hadde lyktes nettopp fordi han fikk en gruppe av ekstremt sterke personligheter til å jobbe for hverandre og laget. Treneren for Kroatias bronselag, Miroslav Blažević, har på sin side slått fast at et sammensatt kroatisk og serbisk lag ville ha vunnet VM – så fremt han ble utnevnt til trener.

Klubbfotballen sliter
Etter VM i 1998 har ikke Balkans landslag klart å hevde seg i de turneringene de har kvalifisert seg til. Og tilstanden i klubbfotballen er bedrøvelig. Jugoslavia hadde en sterk liga hvor Beograd-gigantene FK Partizan og Røde Stjerne møtte tøff motstand fra de kroatiske storlagene Dinamo Zagreb og Hajduk Split. De ble også til tider utfordret av FK Sarajevo fra Bosnia Herzegovina og Olimpija Ljubljana fra Slovenia. Dagens seks selvstendige serier er svake. Foruten Røde Stjernes triumf i 1991, var jugoslaviske lag tapende finalister i Serievinnercupen (FK Partizan, 1966) og i UEFA-cupen (Røde Stjerne, 1979). De kom også til fem europacup-semifinaler. Etter splittelsen har ikke klubblagene vært i nærheten av lignende fremganger.

– Jugoslavia hadde et folketall på over 20 millioner med publikumstall og rekrutteringsgrunnlag deretter. Nå har Serbia drøye sju millioner – det blir en helt annen virkelighet, påpeker Milicevic. Det hører også med at både Røde Stjerne og FK Partizan hadde store fanskarer i resten av Jugoslavia – det er ikke lenger tilfelle. De minskede forholdene er den viktigste årsaken til at fotballen sliter med økonomien, og spillere rømmer til Vest-Europa i stadig yngre alder.

– I gamle Jugoslavia fikk ikke spillere reise utenlands før de var 26. Nå drar de som tenåringer. Se der, sier Nikolovski, og peker på en plakat av legendariske Dragan Dzajic som pryder veggen i Røde Stjerne-baren hvor vi møtes:

– Han spilte 600 kamper for oss. Den beste spilleren vi har hatt siden 1992, Nemanja Vidic, spilte bare 90.

Noen ny gyllen generasjon fra Balkan er det ingen som forventer å se med det første. I kvaliken for VM 2014 er Serbia, Kroatia og Makedonia i samme gruppe, men alle vi snakker med er enige om at Belgia er favoritt til å vinne gruppa. Miloš Šaranović mener fremtiden kunne sett lysere ut hvis de forhenværende Jugoslavia-republikkene spilte i en samlet fotballserie.

– De har gjort det i basketball med stor suksess. Tv- og sponsorinntekter blir dermed høye nok til å drive profesjonelt – i seks splittede basketserier ville ikke det ha gått.

Det høres kanskje forlokkende ut, både for å heve nivået på fotballen og lege gamle sår, men basketballkommentatoren Nenad Kostic er skeptisk:

– Adriatic League, som basketserien heter, er ganske riktig en suksess, men noe lignende kan neppe gjennomføres i fotball av to årsaker: For det første ville sikkerhetsimplikasjonene i et møte mellom for eksempel FK Sarajevo og Røde Stjerne blitt svært kompliserte; for det andre ville UEFA aldri godkjent turneringen. Saranovic mener det første problemet lar seg løse – Kroatia og Serbia har spilt landskamper mot hverandre og lag fra republikkene kan møtes i europacupene. Problem nummer to er derimot hakket verre. Uten UEFAs godkjennelse og kvalifiseringskamp til Champions League som gulrot ville ikke en samlet serie utgjøre mer enn en balkansk Royal League.

Da Josimar var i Serbia så vi både Røde Stjerne og FK Partizan i aksjon. Mens det var lite å utsette på supporternes lidenskap, var det sportslige nivået middelmådig. Bari ’91 virket veldig fjernt.

Ikke rart drømmen om hva som kunne ha vært opptar folk på Balkan den dag i dag.