I denne artikkelen skal vi se nærmere på Zemans spillestil. Noen har ment at denne spillestilen har forandret seg, dette avfeier Zeman selv. Ifølge ham er grunnprinsippene de samme som for 25 år siden. Som en del av researchen har artikkelforfatteren sett nærmere på begge Romas seriekamper frem til nå, deres treningskamp mot Liverpool fra i sommer, samt Pescara i to seriekamper fra forrige sesong.
Tekst Harald Riisnæs
Offensiv spillestil? Zemans sitater beskriver en stil som må kunne kategoriseres som ultraoffensiv. Enkel spillestil? Tja, her er en tweet fra Glenn Strömberg, svensken som har en lang karriere bak seg fra nettopp Italiensk fotball:
«Mötte Zemans Foggia i serie B. Tre okända pojkar där framme. Vi fattade ingenting, blev överkörda, men vann 3-1. Alla tre blev senare landslagsmän. Baiano, Signori och Rambaudi.»
I denne artikkelen skal vi se nærmere på Zemans spillestil. Noen har ment at denne spillestilen har forandret seg, dette avfeier Zeman selv. Ifølge ham er grunnprinsippene de samme som for 25 år siden. Som en del av researchen har artikkelforfatteren sett nærmere på begge Romas seriekamper frem til nå, deres treningskamp mot Liverpool fra i sommer, samt Pescara i to seriekamper fra forrige sesong.
4-3-3
Zeman har vært tro mot en 4-3-3-variant. Det er fullt mulig å trekke paralleller til Barcelona og Ajax, eller Rosenborg under Nils Arne Eggen. Det er dog flere store ulikheter også. Mens Barcelona er særdeles opptatt av ballbesittelse, er Zeman langt mer opptatt av gjennombruddshissighet – altså at ballen skal fort fremover i banen. Det skal helst angripes før motstanderen rekker å få etablert laget bak ballen. Den kanskje største likheten med det laget Guardiola bygget opp i Barcelona, er det høye presset og viljen til tidlig gjenvinning. En sammenligning med Nils Arne Eggen er på ingen måte skivebom. Trenergeniet fra Orkdal dyrket 4-3-3 i en gjennombruddshissig versjon, og den defensive balansen i hans lag var ofte sekundært til det å angripe med mange spillere. Utenfor banen har hverken Zeman eller Eggen vært redde for å si hva de mener, de har begge gitt oss en rekke praktfulle sitater.
Illustrasjonen til høyre viser en mye brukt lagoppstilling fra forrige sesongs Pescara. Hvis vi begynner bakfra er det første som slår oss de offensive backene Balzano og Zanon. Offensive backer er på ingen måte noen stor nyhet, det som er mer spesielt, er at begge sidebackene som oftest gikk frem samtidig. Andre lag som tillater seg dette spiller som regel med tre midtstoppere, eller i hvert fall én dyp midtbanespiller som faller ned mellom stopperne dersom backene går samtidig. Den store fordelen med å gå med begge backene er at man truer rom på begge kantene samtidig. I moderne fotball, og kanskje i italiensk fotball spesielt, har det en stund vært moderne både å angripe og forsvare seg smalt. Mot Zemans lag er det vanskelig bare å forsvare seg smalt. Likeledes er det ikke nødvendigvis lurt bare å forsvare seg bredt heller. Den store bakdelen med to offensive backer er de rommene som oppstår bak dem når de angriper. Zemans lag etterlater seg ofte store rom for motstanderen å kontre i.
Alltid på løp
Hos Pescara var nittenåringen Verratti den dypeste på midten. Unggutten hadde en formidabel sesong, og ble belønnet med en plass i den italienske bruttotroppen før EM. Verratti hadde kvaliteter både offensivt og defensivt. Det er muligens vel norsk å kalle de to andre sentrale midtbanespillerne indreløpere. At Zeman velger spillere i denne posisjonen med stor løpskapasitet, er derimot ingen overdrivelse. Uten denne kvaliteten i laget ville ikke den krevende spillestilen kunne fungere. Når Zemans lag presser høyt, gjør de det ikke bare med de tre fremste. Å ta ut motstanderens dype midtbanespillere er indreløpernes ansvar. I tillegg skal de kunne overta presset på en av stopperne om det er nødvendig. Offensivt har indreløperne en rolle både i det oppbyggende spillet og i de avsluttende fasene. Sammen med den dypere midtbanespilleren skal de tilby forsvaret pasningsalternativer inne i banen, de former trekanter når de beveger seg, og ønsker å gjøre det vanskelig for motstanderen å markere dem ut. De skal true mellomrom, og selvfølgelig skal de være inne i straffefeltet når eget lag kommer til avslutning. Florenzi sin 1-0-scoring for Roma mot Inter er et godt eksempel på det. På et løp fra dypet kom han inn i straffefeltet, skapte overtall i motstanderens boks, og kunne sette overlegget fra Totti i mål. Det er dessuten ikke uvanlig å observere en av indreløperne i brede posisjoner, mens han truer rom som kanten har skapt ved å dra med seg backen frem i banen.
Å kalle de to bredeste spillerne for kanter, er muligens feil. De er mer som sidespisser å regne. Etter Romas 2-2-kamp mot Catania uttalte Zeman at Totti, som var den til venstre av de tre lengst fremme, var for langt fra motstanderens mål. Det å true bakrom er langt viktigere. Mini Jakobsen var dyktig til å skjære inn på løp mellom motstanderens stopper og back. Dette er sentralt også hos Zemans kantspillere. De skal oftest mulig befinne seg inne i motstanderens straffefelt. Backene får ofte ansvaret for å true bredden offensivt, i hvert fall mot etablert forsvar. En spiller som Totti er dog langt fra noen typisk bakromsspiller. Legenden beviste i møtet med Inter at han fortsatt kan slå de lekreste pasninger, fra posisjoner både ute i banen og inne i mellomrom. Zeman uttalelser etter Inter-kampen indikerte at han var langt mer fornøyd med sin største stjernespillers opptreden enn i møtet med Catania. At Zeman er en stor Totti-beundrer er ingen hemmelighet. Ved en anledning ble han spurt om hvem som var Italias fem beste fotballspillere, svaret hans den gang lød: «Totti, Totti, Totti, Totti og Totti.»
De siste årene har vi sett en tydelig utvikling med midtspisser som møter langt ned i banen, og deltar i det oppbyggende spillet. Messi og Van Persie er eksempler på spillere som utøver rollen som blir kalt «false nine.» Denne rollen finner vi i liten eller ingen grad igjen hos Zeman. Immobile hadde en stor sesong for Pescara under Zeman, som regel på konstant jakt etter bakrom og scoringsposisjoner. Osvaldo har den samme rollen i årets Roma, og har startet sesongen på en forrykende måte.
«Å spille på resultat er ikke det samme som å spille fotball – mine lag spiller fotball.»
I italiensk fotball kan en si at en tradisjonelt har prioritert å dekke rom fremfor å presse ballfører.
Drillo påpekte nettopp dette når han etterlyste tydeligere press på ballfører hos Italia i årets EM. Fordelen med å dekke rom, og ikke presse ballfører før en er sikker på at motstanderen ikke kan spille ballen inn bak en, er at en bygger en mur i forsvar. Det blir vanskelig for motstander å finne pasningsalternativer foran ballfører. Lag som er gode til å dekke rom, tvinger det andre laget til å spille støttepasninger eller til å trille ballen sidelengs. Å prioritere og dekke rom er ofte kombinert med å presse lavt. Engelske lag har tradisjonelt prioritert å presse ballfører. Ved å støte tidlig opp i ballfører tvinger man frem brudd eller støttepasninger. Risikoen er å bli driblet eller passert med godt pasningsspill, lag som prioriterer press på ballfører presser ofte høyere i banen, og kan etterlate rom bak seg. Kvaliteten i presset er således sentralt. I moderne fotball finner vi ofte lag som forsøker å kombinere det å dekke rom med det å presse ballfører.
Medstudenten Arrigo Sacchi, og Zeman selv, representerte derfor noe annerledes da de innførte høyt press med fokus på press på ballfører i Italia på slutten av 80-tallet. De hadde begge stor suksess, Sacchi med Milan, Zeman med Foggia. Press på ballfører står sentralt i Zeman sin spillestil. Løpskapasitet og kollektivt forsvarsspill er nøkkelord. Å presse høyt med avstander mellom lagdelene er sjelden noen stor suksess. Da kan motstanderen spille seg gjennom, og oppnå enkle gjennombrudd. Da Pescara møtte Padova borte i Serie B, presset de skyhøyt med korte avstander mellom lagdelene. Den bakre fireren sto høyt. Padova hadde store problemer med å spille ball, de fikk aldri tid, og de hadde sjelden pasningsalternativer. Padova var knapt over midten i første omgang, lå kun under 1-0, men hadde sett Zemans lag tvinge frem den ene store muligheten etter den andre, det kunne stått 8-0 ved pause. Med én gang Pescara vant ballen spilte de den fremover, i og med det høye presset hadde de rikelig med pasningsalternativer foran ballfører. I andre omgang presset de noe lavere og lokket Padova lengre frem. Selv om Zemans lag presset lavere, var de fortsatt godt kollektivt samlet, og fortsatte å produsere overganger og målsjanser. Pescara vant til slutt 6-0 på bortebane, etter sjanser å regne burde antall mål vært det dobbelte. At Guardiola har sett til Zeman når han utviklet Barcelona sitt høye press er ikke utenkelig. Det er klare likheter, mens andre lag ofte presser høyt i undertall, kunne vi i fjor se Pescara presse høyt med like mange spillere som motstanderen hadde bak, eller sågar i overtall.
Jakter alltid flere mål
I et intervju med Wall Street Journal uttalte Zeman følgende: «Å spille på resultat er ikke det samme som å spille fotball – mine lag spiller fotball. Måten såkalte vinnerlag spiller på, der det er bare fokus på å unngå baklengsmål, og overlate det offensive til spillerne. Folk som Fabio Capello og Jose Mourinho blir fremstilt som genier fordi de vinner. Vel, de vinner fordi de har de beste spillerne, ikke på grunn av hva de selv gjør. Jeg kunne satt min døde bestefar som sjef for de lagene, og de ville fortsatt vunnet.»
Med Pescara viste altså Zeman at han kan tillate sitt lag å presse lavere i perioder. Å angripe med færre spillere er derimot tabu. Zeman har uttalt at han vil at laget hans alltid skal opptre som om stillingen var 0-0, og på 0-0 handler alt om å score fortest mulig. Her ligger noe av kjernen i den åpne kampen vi fikk se mellom Inter og Roma i årets sesonginnledning. Roma fortsatte å angripe selv om de ledet, og de fortsatte å angripe med mange spillere. Resultatet ble store rom begge veier, og høy underholdningsverdi for den nøytrale tilskuer. Zemans lag er ikke dårlig organisert defensivt når de selv ikke har ball, tvert imot, de kan fremstå som et godt kollektiv. Alle målene begge veier og de åpne fotballkampene er mer et resultat av svært offensivt angrepsspill og stilen når laget selv har ball. Da er ikke balanse høyt prioritert, filosofien er som sagt å angripe med så mange som mulig, da øker muligheten for å score. Dessuten skal fotballen være gjennombruddshissig og med høyt tempo, dette øker sjansen for å score selv. At det innebærer større sjanse for feilpasninger, og dertil hørende overgang imot, er underordnet.
Ballen skal fremover, men ikke langt og meningsløst:
«Han fokuserer på ballbesittelse,» reflekterte Zeman sist oktober da Roma Channel spurte ham om å sammenligne sin 4-3-3 med formasjonen til daværende Roma-trener Luis Enrique, «Det gjør ikke jeg, jeg har ingen tålmodighet – det er et spørsmål om karakter, jeg vil alltid frem til mål.» I et annet intervju sa han følgende: «Jeg foretrekker å bli kvitt unyttige ting. Om ikke du har en motstander som presser ballfører hardt, er en tversoverpasning ubrukelig. Vi må alltid gjøre noe med mening når vi har ballen.»
Å hvile med ballen i laget er altså ikke noe tema for Zeman. Barcelona og Spania bruker egen ballkontroll til å forsvare seg. Du hører ikke Zeman uttale at motstanderen ikke scorer når de ikke har ball. Igjen kan vi trekke paralleller til Nils Arne Eggen. For sistnevnte var det sjelden eller aldri noe tema å forsvare en ledelse, seieren skulle sikres ved å score enda flere mål.
Lange treningsøkter
Zemans spillestil er fysisk svært krevende. Spillerne må løpe konstant, både offensivt og defensivt. Da han på nytt tok over Roma, innførte han to daglige treningsøkter, under mottoet «Jo mer du øver, jo mer utvikler du deg.» Totti hadde hatt Zeman som trener før, og uttalte til Roma Channel: «Vi må forberede oss på å være tøffe, jeg kjenner Zeman, og vet hvor mye han forventer, vi må gjøre oss selv klare.» Kritikerne mener han sliter ut spillerne, Zeman innrømmer at øktene er lange, men forsvarer seg med at treningene er morsomme, og at ingen blir slitne mens man har det gøy. «Barn løper rundt hele dagen, de har det gøy, blir de slitne? I andre idretter trener man to til tre ganger om dagen, og ingen har noen gang dødd av det.»
Unge spillere får sjansen
Kanskje er løpskapasitet og lekenheten noe av det han ser etter hos unge spillere. Kanskje finner han også den nødvendige lojaliteten til den krevende spillestilen hos ungdommen. Faktum er at han ikke er redd for å gi unge spillere tillit og mye spilletid. Totti slo gjennom under Zemans første epoke i Roma, Verratti og Immobile er nevnt fra tiden i
Pescara. Likeledes Baiano, Signori og Rambaudi som ble landslagsspillere etter å ha fått tillit fra Zeman i Foggia. Vucinic og Nesta er andre eksempler.
Det blir svært spennende å følge Roma denne sesongen. Kritikerne mener spillestilen er gått ut på dato, at den er naiv, og at de andre trenerne i Serie A vil utnytte dens svakheter. Først og fremst ved å angripe de store rommene som Zeman tillater spillerne å etterlate seg når de selv angriper. At Zeman tillater seg å utfordre flere av de «vedtatte» sannhetene i hva som er moderne fotball, gjør han og Roma til et lag det er verdt å følge med på. Risikoen ved å oppleve kjedelige fotballkamper er ikke veldig stor når man ser Zemans lag. Det gjenstår å se hvor effektiv spillestilen er på høyeste nivå. Kan endelig Zeman ta skrittet fra å være en kulthelt til også å vinne trofeer? Uansett hvordan et lag spiller, så er det essensielt å selge sitt budskap til egne spillere. Å ha med seg Totti i Roma er noe av nøkkelen til suksess i hovedstaden. Det gjelder å utnytte legendens kvaliteter på banen, noe Inter-kampen langt på vei viste at Zeman er i ferd med å lykkes med. Totti viste både magi, vilje til hardt arbeid og effektivt offensivt spill. Følgende sitat fra Totti viser i hvert fall at Zeman har alle forutsetninger for å holde grepet om garderoben:
«Jeg deler Zemans syn på offensiv fotball, hans spillestil er forskjellig fra alle andres.»
Kilder: Roma Channel, Zonal Marking, Wall Street Journal, FootballItaliano.
