Mønsterangrep À la Strømsgodset

Sølvguttene til Ronny Deila har vartet opp med festfotball i store deler av sesongen. Vi har sett nærmere på det offensive samhandlingsmønsteret til det mestscorende laget i Tippeligaen.

Tekst Harald Riisnæs

Det er mørkt, det er kaldt og ett minutt igjen av overtiden. Strømsgodset har snudd 0-1 til 2-1 hjemme mot Rosenborg en tidlig novemberdag. Med både tap og uavgjort er seriegullet tapt. De fleste trenere ville lagt laget lavt, og banket ballen opp på tribunen. Hva gjorde Strømsodset? Jo, de stormet i angrep, ikke bare med en enslig spiss, men med seks mann. To spillere bredt for å slå innlegg, fire inne i motstanders sekstenmeter for å score. Er det rart vi er glad i Ronny Deila?

I denne artikkelen skal vi se nærmere på Strømsgodsets offensive samhandlingsmønster, med utgangspunkt i hvordan de har fremstått i serieinnspurten.

4-3-3 og 4-2-3-1
Ronny Deila startet sin toppspillerkarriere i Odd Grenland. Skiensklubben er ved siden av Strømsgodset fortsatt tro mot 4-3-3 og varianter av denne formasjonen. Lars Borgar Waage trente Odd i perioden 1994-1997 med Ronny Deila som midtstopper. I 1998 ble Waage avløst av Tom Nordlie, som sies å ha satt spillestilen rundt 4-3-3 prinsippene deres mer inn i et system. Nordlie ble senere avløst av Arne Sandstø, men spillestilen besto. Medspillere fra den tiden beskriver Deila som svært aktiv i de fotballfaglige diskusjonene rundt Odds spillestil. En stil med klare likhetstrekk til Nils Arne Eggens Rosenborg. Mange har siden ment at suksessformelen basert på 4-3-3 er gått ut på dato. Ronny Deila er et levende bevis på at det ikke nødvendigvis er tilfelle. Trettisyvåringen har utviklet spillestilen og gjort den til sin egen.

Pasningsspillet starter fra egen keeper
De mørkeblå er statistisk sett det mest pasningssikre laget i Tippeligaen, i snitt treffer de 78 prosent av gangene de forsøker å slå ballen til en medspiller. I tillegg er de det laget som har ballen mest, med 57,6 prosent snitt ballbesittelse per kamp. Pasningsspillet starter gjerne fra egen keeper, og oftest med utgangspunkt i et innøvd mønster. Når keeperen Adam Larsen Kwarasey har ballen, går straks begge stopperne bredt ut for å kunne motta ballen. Mot lag som presser med en midtspiss lager de dermed en to mot en situasjon. Jo bredere stopperne splitter, jo vanskeligere er det for spissen å nekte en av dem å motta ballen i beina. I tillegg går backene, oftest Vilsvik og Nuhu, forholdsvis høyt i banen, dermed trekker de motstanderens kanter med ned. På denne måten bidrar de til at en av Godsets egne stoppere blir ledig for å motta ball fra keeper. Om motstanders kanter velger å ikke følge en av backene, har pasningsikre Larsen Kwarasey kvalitetene til å slå direkte på den av egne backer som da blir ledig. Dersom motstander presser med to spisser og to kanter, så skjer de samme bevegelsene. I utgangspunktet er da hele backrekka hos Deilas lag markert ut. Dette løser drammenslaget ved at den dype midtbanespilleren, ofte Stefan Johansen, kommer langt ned for å hente ball, også helt ned mellom egne stoppere. I denne oppspillfasen er det altså ikke uvanlig å se Strømsgodset operere med en bakre treer.

Molde og Rosenborg kom forberedt
Etter at Godset har frispilt enten back eller midtstopper, søker de ofte å finne den dype midtbanespilleren, som kan betegnes som playmaker og dirigenten i laget. Stefan Johansen har i høst bevist hvilken utsøkt pasningslegger han kan være. Alle som så bortekampen mot Vålerenga fikk med seg hans dominante første omgang. Gang på gang lyktes Deilas menn å frispille bak, og gang på gang nådde de Johansen sentralt i neste fase. I andre omgang fikk han dog mindre rom, og Godset mistet mye av sin offensive rytme. Det hadde sammenheng med at Vålerenga da presset høyere, og at de var mye flinkere til å ta ut Johansen. Både Molde og Rosenborg var tydelig opptatt av det samme i høstens oppgjør på Marienlyst, Solskjær og Jönsson hadde forberedt sine lag på å ta ut Strømsgodsets ballsentral. De gjorde det begge på en lik måte, egen spiss la seg på den ene av Godsets stoppere, den hengende spissen la seg på Johansen. De tillot altså at den ene stopperen kunne få ball, som oftest Madsen, men de var opptatt av å hindre at Johansen kunne motta ball i både første og andre fase. Ronny Deila og hans assistenttrener Haakon Lunov hadde mottrekk også mot dette. Godset vant andreomgangen i begge kampene etter å ha lagt om til 4-2-3-1 i pausen. Hensikten var å spille med to dype midtbanespillere, Strømsgodset etablerte altså en alternativ ballsentral, slik at motstander ikke skulle kunne hindre oppspillsmønsteret ved å ta ut egen dyp midtbanespiller.

I hele frispillingsfasen er Strømsgodset veldig nøye på ikke å miste ball, noe som jo kan være skjebnesvangert. Balltap på egen banehalvdel, med egne stoppere bredt og backene høyt, er nesten en katastrofe. Spillerne fremstår som kloke i valgene de er satt til å ta. Mønsteret er et utgangspunkt, men Deila virker også å oppmuntre betydningen av individuelle valg. Slik unngår de å bli for forutsigbare.

Inn i mellomrom
Etter å ha frispilt den dype midtbanespilleren, eventuelt en midtstopper, er ofte neste fase å finne en ledig spiller i mellomrommet – primært bredt i banen. Ballen beveger seg ofte sentralt fra keeper, ut på bred stopper, inn på dyp midtbanespiller, ut i mellomrom, og inn foran mål. Slik sett søker de også pasningsalternativer med gode vinkler – pasninger som er lette å ta imot og vanskelige å bryte. Fasen med å spille ballen inn i mellomrommet er også preget av mønster. Veldig ofte legger den ene indreløperen seg bredt i banen, mellom motstanders forsvar og midtbane. På samme side har de både kantspiller og en høy back. Slik søker de å danne tre mot to situasjoner bredt i banen.

Igjen finner vi innøvde bevegelsesmønster. Om indreløperen ikke er dekket, søkes oppspillet dit direkte. Om indreløperen er dekket, kan kanten komme inn og skape overtall i mellomrom, og da går backen enda høyere. Om kanten møter og motstanders back følger, stikker indreløperen inn i rommet backen forlater. Vi ser altså at Godset har flere ulike bevegelsesmønstre, ofte avhengig av hvor motstander tillater rom, og hvilke rom motstander dekker. Det virker som om Godsets spillere er flinke til selv å velge hvilke av mønstrene de skal benytte seg av til enhver tid, de gis i tillegg friheten til skape alternative bevegelsesmønstre. På denne måten søker de å gi ballfører gode oppspillsvilkår. Drammenserne er heller ikke låst til å spille opp bredt i mellomrommet. Det er ikke uvanlig å se en eller begge kanter gå tidlig inn i mellomrom. I disse situasjonene er det backenes ansvar å opprettholde bredde. Dersom motstander tillater mer rom sentralt, søker Strømsgodset altså å utnytte dette.

Mange spillere i scoringsposisjon
På banens siste tredjedel er Godset flinke til å holde høyt tempo på ballen. I tillegg er de gjennombruddshissige. Når de har lykkes å spille seg inn i mellomrom, kommer umiddelbart bevegelser inn og bak sekstenmeteren. Både motsatt kant, spissen, en eller begge indreløperne og noen ganger den ene backen eller den andre kanten fyller opp i boksen. Det sier seg nærmest selv at vilkårene for scoring da blir gode. At Godset spiller seg ut på kant i nest siste fase av angrepet, er en av grunnene til at Peter Kovacs er så viktig, man ser ikke mange andre lag med den type kvalitet til å ta seg av innlegg. I tillegg til å være en viktig bidragsyter på dødball, er ungareren også et egnet oppspillspunkt når Godset velger å slå tidlig langt.

Den offensive spillestilen krever god evne til gjenvinning
Det er interessant hvordan Strømsgodset løser den defensive balansen i laget, altså hvordan de forsvarer seg når de selv har ballen og er i angrep. Ofte ligger de kun igjen med kun to forsvarsspillere, nemlig midtstopperne. Det er ikke uvanlig å se begge backene i angrep samtidig. Det som gjør at de ikke slipper inn flere mål enn de gjør, er deres evne til å vinne igjen ballen tidlig når de har mistet den. De er altså gode i gjenvinningsfasen. Dette skyldes ikke bare kvikke bein og stå-på-mentalitet. Igjen finnes det et mønster, et mønster som henger sammen med deres måte å angripe på. I og med at Deilas lag søker overtall bredt i oppspillsfasen, og ofte oppnår dette, så har de gode betingelser for å vinne ballen tilbake om de mister den. I tillegg er de bakerste spillerne flinke til å vurdere hvor de skal spille opp. Det er langt lettere å vinne igjen ballen for angripere som er flere, eller like mange, i de områdene hvor ballen mistes. Det at de er trygge i frispillingsfasen, for så å søke bredt mellomrom, gjør at de sjelden mister ballen sentralt. Balltap bredt innebærer naturligvis lenger avstand for motstanderen til mål enn om man mister den sentralt. Strømsgodset er svært hurtige i omstillingen begge veier, og det hjelper selvfølgelig med hurtige spillere bakerst.

Innledningsvis trakk jeg frem Deilas tidlige inspirasjonskilder fra Odd-tiden. Målt opp imot dagens fotballlag er det kanskje andre lag som ligner mer. Strømsgodset er offensive som Zemans Roma, men mer opptatt av frispilling bak. Gjennom deres evne til tidlig gjenvinning er det vanskelig å komme utenom en sammenligning med Barcelona. Katalanerne både spiller og gjenvinner mest sentralt i banen i motsetning til Godset. Videre finner vi igjen trekket med at den dype midtbanespilleren faller ned mellom stopperne i frispillingsfasen i Sergio Busquets sin klubb. Det å angripe mye bredt på siste tredjedel har gitt Manchester United og Alex Ferguson mange triumfer. Samtidig skal en være forsiktig med å trekke for mange paralleller til andre. Ronny Deila er utvilsomt en som går sine egne veier. Trenertalentet har fått tid til å utvikle sine ideer, noe som er svært viktig for en så prosessorientert leder. Det blir svært spennende å følge hans videre utvikling, vi er neppe på et tidspunkt hvor vi har sett alt han har å by på. Ære være Ronny Deila for det.