Møter «seg selv»

Rana FK spiller i 2. divisjon som eneste representant for toppfotball på det langstrakte Helgeland.

Tidligere var det Mo IL og Stålkameratene som knivet i byen, og begge har vært på nivå to, men det begynner å bli lenge siden. Så seint som i 2017 klarte Mo i Rana å samle seg om ett lag, markant seinere enn sammenslåingsbølgen i 1993–2008 som ga oss Haugesund, Levanger, Sandefjord, Kristiansund og Sarpsborg 08.

Hvorfor ble det slik? Hva slags fotballhistorie kan Mo i Rana by på? Og hva har de fått til i Rana i dag? Vi begynner med det siste:

– Mange er stolte av laget. Vi har klart å samle en by, vår styrke er et bra fotballfellesskap. Det er veldig mye folk på kampene, rundt 800 i snitt (802 ved halvspilt sesong, journ.anm.). Vi har stort engasjement og mye unge folk.

Slik innleder Bjørn Audun Risøy, styreleder i Rana FK. Han er tidligere spiller for både Stål og Mo og har vært med på det meste i byen. For det har vært flere forsøk på å få ett slagkraftig lag i Rana, men de feilet gang på gang.

Ikke abonnent? Ballkontroll får du HER.

Arbeiderklubb og semifinale
Av de større stedene på Helgeland er Brønnøysund og Sandnessjøen sjøfartsbyer, mens Mosjøen og Mo ligger innerst i trange fjorder og har hatt tungindustri, aluminium og jern. Tradisjonelt har skillet mellom funksjonærer og arbeidere preget Mo i Rana.

IL Stålkameratene ble grunnlagt i 1935 som deltakere i det daværende Arbeidernes Idrettsforbund. (Litt nord for byen fantes også Arbeideridrettslaget Tarzan, som nevnes mest for navnet.) En sammenslåing av Mos idrettsklubber etter krigen fikk kun ja fra Stålkameratene.

Stålkameratene gjorde seg gjeldende i flere idretter, men innen fotballen hadde det «borgerlige» Mo IL et overtak. Det ble særlig tydelig etter 1972, som var året da ligasystem ble åpnet helt for nordnorske lag.

I 1973 vant Mo IL det egne nordnorske mesterskapet, og var i playoff til vår øverste divisjon. Den tapte de imidlertid, noe som gjentok seg i 1977. På nivå to (som da het 2. divisjon) utover 80-tallet møtte Mo lag som Brann og Aalesund, men tok ikke det siste steget. Mo fikk fram spillere som Trond Sollied, Thor André Olsen og Ulf Karlsen, men det holdt ikke i lengden. (Lars Bohinen bodde i byen som guttespiller og spilte lokalt for FK Langnes, en klubb som ikke finnes lenger.) Etter to sterke tredjeplasser i 1980 og 1981, ble Mo snart et heislag mellom nivå to og tre.

Lengst kom Mo i cupen i 1980. Etter seire mot nettopp Stålkameratene og deretter Mjølner, slo laget også ut Rosenborg og Viking. I semifinalen mot Vålerenga ble det 0–0, hvor en stor, forspilt sjanse i siste minutt av ekstraomgangen tilsa at Mo var centimeter unna mulig Europa-spill.

Byen sto på hodet, folk overnattet rundt stadion à la Holmenkoll-helga. Biskopen trådte opp på prekestolen for å si at «måtte Mo slå Vålerengen ned i støvlene» (men biskopens øverste toppsjef var tydeligvis uenig). Glimt-supportere tok med sin velkjente gigantiske tannbørste for å støtte Mo. Til og med lokalavisa i Mosjøen var imponert av vanvittige 10 500 tilskuere på Sagbakken, men var skeptisk til at Mo hadde fått så «hysterisk oppbakking». Dagbladet noterte seg at rykter om et svært «et fuktig publikum» ikke ble til virkelighet. Vålerenga, derimot, feiret uavgjortresultatet med champagne i garderoben. Uavgjort betød omkamp i Oslo, som Mo tapte 2–0.

Stålkameratene tar over i Rana
I 1988 datt Mo IL ned på nivå fire. Rett før Berlinmuren falt i 1989 kunngjorde Norsk Jern at de gikk inn med millionbeløp i Stålkameratene. Grunnene var ganske enkelt at Stål var best for øyeblikket, i tillegg til selve navnet på klubben: «Stål» var en bra måte å videreføre jernverks-arven på.

En sammenslåing til Rana Fotballklubb ble diskutert omfattende, men strandet. På byen kunne tonen være ganske hard mellom de to «leirene». I 1994 møttes Mo og Stålkameratene i 2. divisjon, Mo rykket ned og Stål opp, og dominerte i noen år.

I den daværende 1. divisjon med to avdelinger, holdt Stålkameratene seg i 1995 og 1996. Dessverre ble da divisjonen spisset til én, og Stål befant seg igjen i samme divisjon som Mo. I 1997-sesongen ble Stålkameratene rett og slett kastet ut, og storhetstida var over.

Før jul i 1997 gikk ordføreren ut og ba lokale bedrifter om å ikke støtte noen av fotballagene før de godtok å danne et FK Rana. Nå ble det til og med dannet et interimstyre for en sammenslått klubb, men da FK Rana var nær ved å stiftes formelt, ble det ikke to tredjedels flertall i Stålkameratene. Det ble altså flertall, men ikke stort nok.

Faktorene bak nei-et var usikkerhet, tradisjonell klubbfølelse og et håp om at ens eget lag kunne bli det som byen samlet seg om. Gjennom flere tiår så først ett lag ut til å kapre bytronen, så det andre.

Ikke abonnent? Ballkontroll får du HER.

Stanget i taket
Grunnen til at Stålkameratene ble kastet ut i 1997, var å finne på dommerkortene. Fra starten brukte laget hele fem spillere hvor overgangene ikke var i orden. 1. juni startet en utestengt spiller under et annet navn, Stål ble fratatt seieren i kampen og treneren takket for seg. «Jukseklubben», skreiv lokalavisa i Mosjøen. NFFs granskning avslørte feil også fra året i forveien. Stålkameratene innrømmet feil, men ikke forsettlig juks.

Mo gjorde det godt allerede i 1998-sesongen og spilte kvalik til 1. divisjon, men fikk stryk av Clausenengen, 5–1 borte. Ny tur til Møre ble det for Stålkameratene i 1. divisjonskvaliken i 2000, men de ble knust 6–1 på Høddvoll.

Gode spillere dro ut, som Frode Fagermo til Aalesund. I Oslo fulgte Bjørn Audun Risøy med på avstand. Han spilte i 1. divisjon for Stål, Kjelsås og Lørenskog og i 2. divisjon med Bærum og Mo.

«Skulle en av oss andre ha gjennomført det Bjørn Audun klarer på 24 timer, måtte vi hatt 35–40 timer til rådighet», uttalte Jonas Ueland Kolstad på 90-tallet. I dag er Risøy styreleder i Rana FK og nestleder i Norsk Ligafotball, i tillegg til et utall verv i næringslivet. Han spiller også i 5. divisjon, hans 36. sesong som seniorspiller.

Det er tydelig at styrelederen ikke ønsker å dvele ved historikken, annet enn i litt runde termer om at det var ganske «tøff» og «heftig» rivalisering. Det «er klart man fikk høre det» rundt om i byen, men hvordan, går han ikke i detalj på. Ei heller har juksesaken heftet ved noen i ettertid, sier Risøy: «Noen gjorde en feil, men det er historie». All oppmerksomheten rettes mot å bygge framtidas Rana FK.

Løkkesatsing
Til slutt ble altså sammenslåinga gjennomført. Én ting var årene da bare Mo holdt seg i 2. divisjon. Da byens beste lag plutselig lå så lavt som i 4. divisjon, må folk ha innsett at her måtte det spisses. Rana FK klatret sakte, men sikkert og debuterte i 2. divisjon i 2025 (som er langt spissere enn noen tiår tidligere).

Risøy forteller at Rana FK begynte med å samle barne- og ungdomsfotballen. Først etter at det var på plass, kom A-laget. Da ble aktiviteten i Mo og Stål rett og slett lagt ned. Som man skjønner, i og med at Stål nå skal spille cup, har hobbyspillere startet opp seniorlag i både Stål og bruntrøyede Mo IL.

– Mo og Stål er ikke forstyrrende element sett opp mot Rana FK-satsinga, mener Bjørn Audun Risøy.
– Jeg synes det er bra at Stål lykkes på det nivået de er.

For barn og ungdom finnes nå Rana FK i sentrum, sammen med bydels-/grendeklubbene Bossmo og Ytteren, Selfors, Gruben og Åga. Alle disse har felles sportsplan, forteller Risøy.
– Vi skiller oss ut ved at vi hver uke har gratis aktiviteter for barn og unge. Næringslivet og frivilligheten legger til rette for det.

Det har ført til «fotball før frokost», «løkkesøndag» med to timer i hallen, og høstcamp i høstferien.
– Alle får samme muligheten – akademiet er gratis. Klubbene betaler riktignok litt, men det koster ikke flere titusen.

Bossmo og Ytteren var for øvrig best på damesida, fram til også A-laget der ble overført til Rana FK. Det var krevende for B&Y å satse på damene samtidig som de er et av Nordlands største idrettslag med flere idretter, ifølge Risøy. Han har selv to døtre på A-laget.

3. divisjonsavdelinga som damelaget spiller i, er en utpreget breddeavdeling, der Rana blant annet møter Rana J19. Målet er opprykk. I tillegg er laget med i den nasjonale cupen.

Størst meritter har Lisa-Marie Karlseng Utland. Fra Gruben IL tok hun steget til Bossmo og Ytteren, skjøt dem til seier i 2. divisjon og playoff til 1. divisjon, før hun dro videre til høyere nivåer. Med 26 mål på 65 landskamper er hun med god margin den beste kvinnelige fotballspilleren fra Helgeland.

Føniksen av stål
Om selve cupkampen ser Risøy kun et lite faremoment for Rana FKs del.
– Rana bør no ta det. Men det blir ikke noen superenkel kamp. Stål er et rutinert lag, med flere meget gode spillere.

Stålkameratene dominerte i 5. divisjon, men flere år på rad takket de nei til opprykk. Foran 2025-sesongen gikk de imidlertid for det. De gjør det helt OK i 4. divisjon. Stålkameratenes «betydelig høyere snittalder», med stort sett tidligere Rana-spillere, kan gi en rutine som i så fall er lagets sjanse til å vinne cupkampen.

Ove Langvann er styreleder i Stålkameratene, og forteller om fotballavdelinga som egentlig var lagt ned:
– Enhver by burde ha et lag nummer to. Det var 95 prosent som var for, på et godt besøkt årsmøte, å ha et tilbud til de neste beste. På første trening var vi 5, så 8, og i dag er vi 35 registrerte spillere.

Cupkampen går i Stålhallen for å åpne en ny type kunstgressdekke de har lagt. Kan Stålkameratene ta seg videre?
– Det skal aldri gå, men vi setter pris på at vi får møte Rana FK, og at vi slo de andre lagene på Helgeland for å komme til første runde. Så får det gå som det går, avslutter Langvann.

Ikke abonnent? Ballkontroll får du HER.