Mr. Robinson

MK Dons-manager Karl Robinson er kanskje det fremste eksempelet på den nye trenertypen i England: Ung, skolert og opptatt av ballbesittelse.

Tekst Lars Sivertsen (stod først på trykk 1/2013)
Foto Colin Bridges

Det var egentlig få som tok det på alvor. «Karl er en ung mann med enorme ambisjoner, som har talent, entusiasme og modenhet til å bygge videre på fremgangen til klubben vår», het det i pressemeldingen. De fleste utenforstående tenkte det samme: MK Dons sin forhatte styreformann Peter Winkleman hadde gått for den billige løsningen, etter å ha kastet Paul Ince på dør hadde han enkelt og greit forfremmet assistenttreneren. Dette var i mai 2010, Karl Robinson var 29, og han hadde aldri trent en fotballklubb før. Nå er det 2013, Robinson har fylt 32 og han er der fortsatt. MK Dons jager opprykk fra League One til tross for kutt i budsjettene, og de imponerer alt og alle ved å spille positiv pasningsfotball. Kun en håndfull lag i Premier League fullfører flere pasninger per kamp enn MK Dons. Karl Robinson omtales ikke lenger som den billige løsningen, han omtales som en kommende trenerstjerne. Selv snakker han om Brasil på 90-tallet, om å gi spillerne tillit – og om Liverpool.

Regelen har mange unntak, men ofte har en managers fotballfilosofi en viss forankring i hans spillerkarriere. Karl Robinson spilte for Caernafon Town, Marine, Bamber Bridge, Oswestry Town, Rhyl, Kidsgrove Athletic, Prescot Cables, St Helens Town, Alsager Town og Warrington Town. Robinsons pasningsevangelisme kom neppe fra hans dager på syvende og åttende nivå av det engelske seriesystemet – så hvor kommer den fra?

– Jeg tror det kommer av at jeg vokste opp som Liverpool-fan på 80-tallet. Jeg hadde ikke noe stor karriere som spiller, men jeg jobbet i Liverpool i sju år. Den filosofien de hadde der, du husker sikkert sangen «Pass & Move (it’s the Liverpool groove)», og alt det der. Den gjorde et dypt inntrykk på meg. Filosofien min kom fra Liverpool, og fra å se fotball. Folk snakker om at Barcelona er flaggskipet for ballbesittelse, men det har vært mange lag som har gjort det. Det brasilianske laget i VM i 1994, for eksempel, se på hvordan de holdt på ballen. Jeg har alltid hatt et romantisk syn på hvordan jeg vil at fotball skal spilles, og jeg har vært heldig nok til å få gjenskape det her i MK Dons. Jeg bare elsker fotball, jeg ser fortsatt veldig mye fotball. Jeg liker for eksempel å se Sjakhtar Donetsk, hvordan de har utviklet seg. Jeg var veldig fascinert av Athletic Bilbao forrige sesong. Og det beste laget i Europa akkurat nå, etter min mening, er Borussia Dortmund.

– Det er en sammenheng mellom ballbesittelse og det å vinne ballen tilbake. Jeg mener at dersom du kan holde på ballen lenger enn motstanderen så vil du, når du mister den, ha høyt nok energinivå til å vinne den tilbake nesten med en gang. Og fordi du har holdt på ballen så lenge så har de mistet litt av motivasjonen, litt av lidenskapen sin for det faktiske spillet. Når de da får ballen så er de slitne, og da burde vi kunne utnytte feilene de gjør. Jeg har ikke funnet opp hjulet. Jeg har ikke endret noe fundamentalt, jeg har ikke startet noe som ingen har sett før. Jeg har bare sett på andre sine styrker og prøvd å integrere det i min måte å gjøre ting på.

Karl maks
Han har kanskje ikke funnet opp hjulet, men Karl Robinson har gjort noe som gjør ham til en svært uvanlig person i det engelske fotballmiljøet: Han har studert, og han har tatt sine fotballstudier på alvor. Da han var 29 år ble han den yngste personen som noensinne har fått UEFAs prolisens, Europas høyeste trenerutdanning. Det året viste tall fra UEFA at 2 769 engelske trenere har tatt UEFAs pro-, A- eller B-lisens. I Frankrike var tallet 17 588, i Italia 29 420, i Spania 23 955 og i Tyskland 34 970. Spania hadde på den tiden 408 134 aktive spillere, noe som vil si at de hadde en topputdannet trener per 17 aktive fotballspillere. I England var forholdet 1 til 135. Robinson selv tror det er kulturforskjeller som ligger bak.

– I England har vi flere profesjonelle fotballspillere enn i mange andre land, flere folk som faktisk lever av å spille fotball. Mens på kontinentet så ser kanskje folk på det å være trener som en jobb fra en mye yngre alder. Her vil alle spille fotball. Man har ingen andre tanker i hodet. Selv om du ikke er god nok når du er 14 så vil du fortsatt spille fotball, og når du 21 år så vil du spille profesjonelt så lenge du kan. Alt dreier seg om å bli fotballspiller. Mens jeg tror at på kontinentet så får barn og unge mer utdanning allerede på skolen, og de ser at det å være trener er en vei inn i sporten. Fra de er kanskje 12-14 år får du ungdommer som sier «jeg vil bli trener», mener Robinson.

– Om du går rundt på skoler her i landet og spør hvem som vil bli trener får du ingen hender i været, men spør du hvem som vil bli fotballspiller får du alle hendene i været. Jeg tror at på kontinentet så blir de utdannet til å tenke: «Vent litt, dette er en fantastisk vei inn i fotballen». Og når du ser på noen av de store trenerne i verden, Jose Mourinho, Arsene Wenger, Rafa Benitez, Roy Hodgson, Gerrard Houllier, Andre Villas-Boas, de spilte knapt fotball – de ble trenere. Samtidig så var Sir Alex Ferguson spiller, David Moyes var en spiller, så du får noen som har spilt som også blir gode trenere. Pep Guardiola, en av de beste midtbaneankerne noensinne, har blitt en av de største trenerne noensinne. Så det finnes ingen nøyaktig måte å gjøre det på, jeg tror du bare må finne din måte og få folk til å tro på det du gjør.

For sin egen del er Robinson klokkeklar på hvorfor akkurat han valgte å utdanne seg, men han påpeker også at ikke all lærdom kommer fra trenerkurs.

– Jeg vil være den beste Karl Robinson jeg kan være. Og for at jeg skal være det så er jeg nødt til å fortsette å lære. Jeg må hele tiden ha utskiftninger på spillere, på hjelpetrenere, på treningsøvelser. Jeg endrer på timeplanen av og til om jeg føler at ting er i ferd med å bli rutine. Da prøver jeg å endre ting, få dem til å komme tidligere på trening, få dem til å komme senere, bare for å få spillerne litt ut av balanse.

De tre store
– Jeg har vært heldig med at jeg har hatt gode mentorer. De tre viktigste personene i karrieren min har vært Steve Heighway – en av de beste trenerne jeg har sett. Jeg glemmer aldri en gang vi skulle til Thailand, lidenskapen han har for Liverpool er helt utrolig. Vi skulle til Thailand med Liverpool og han kom bort til meg og sa «Ok, ha det gøy, men husk hvilket klubbemblem du har på treningstøyet». Og da bare slo det meg at jeg gikk i Liverpool-klær, og det var alt han trengte å si. Han trente Jay Spearing da han var 12 år gammel, og Spearing slo en veldig svak pasning til ham. Da moste Steve ballen knallhardt tilbake og sa «Du spiller for Liverpool, gutten min. Slå ballen med tempo». Og så fikk jeg jobbe med Paul Ince. Han er en vinner. Bare en absolutt vinner, og en av de mest intelligente fotballpersonene jeg har møtt. Jeg lover deg, han så kamp etter kamp etter kamp. Og folk dømmer karrieren hans etter det som skjedde i Blackburn, forståelig nok, men Paul Ince har en kunnskap om sporten som er bedre enn noen andre jeg har møtt. Og så har jeg jobbet med Sam Allardyce. Han er sånn «dette hører til i denne boksen, dette hører til i denne boksen». Du må jobbe med dette, med psykologi, med sportsvitenskap, med medisin, med taktikk, med dødballer for og mot. Han er en utrolig systematisk mann. Dette er folk du blir veldig påvirket av å jobbe med, de har definitivt formet meg, sier Robinson.

En hybrid av Steve Heighway, Paul Ince og Sam Allardyce høres unektelig ut som et merkelig dyr. Selv om disse tre kanskje har formet Robinson er det vanskelig å ikke dra paralleller til Spania når en ser MK Dons trille ball. For slik har det jo blitt, at alle som forfekter pasningsfotball må være La Masia-fascinerte tiki-taka-tilbedere. Men dette vil ikke Robinson helt være med på, han tviholder på at hans inspirasjonskilder ikke er spesielt iberiske.

– Det kommer fra Liverpool og Brasil. Jeg husker det brasilianske laget fra 90-tallet, at midtstopperne stod så langt unna hverandre, Dunga slapp seg ned i rommet mellom stopperne, og Cafu og Roberto Carlos angrep ned flankene. Så hadde du resten, Romario, Bebeto, Valdo, Ronaldo, resten av de bare spilte. Utenom Dunga, de to midtstopperne og sidebackene – som hadde sine instruksjoner – så spilte bare resten nesten som de ville.

– Da jeg først fikk denne jobben så spurte jeg spillerne: Når i livet ditt var det du hadde det mest gøy med å spille fotball? De svarte da de var 10 til 13 år. Hvorfor? Fordi da var det ingen penger involvert, ikke noe press, ikke noe frykt. Så det første jeg lærte var dette: Selv profesjonelle spillere likte å spille fotball da de var yngre. Det jeg har prøvd å gjøre er å få dem til å trives med fotballen på samme måte som de gjorde da de spilte på løkka. Ja, du har en struktur, og vi har en voldsom arbeidsmoral når vi ikke har ballen, du har et bevegelsesmønster, vi setter opp feller for å vinne ballen tilbake. Men når alt kommer til alt så handler det om å ha det gøy, det er grunnen til at vi alle elsker dette. Vi er nødt til å ta bort litt av presset og gi spillerne friheten tilbake, sier Robinson. Han er varm i trøya nå:

– Kanskje de to største managerne vi har hatt her i landet – som fortsatt jobber her – er etter min mening Sir Alex Ferguson og David Moyes. Og det handler ikke bare om hva lagene deres gjør, det handler om hvordan de oppfører seg. De bare oser klasse. Hvorfor lykkes de med det de gjør? Fordi de jobber hardt, og fordi de respekterer andre mennesker. Når noen respekterer deg så gir det deg vilje og motivasjon til å jobbe hardt for dem. Folk skriver så mye dumt her i landet og stiller spørsmål ved hvorfor for eksempel Moyes ikke har vunnet mer, men det handler ikke om å vinne ting, det handler om å få mest mulig ut av spillerne du har til rådighet. Og det trenger ikke være at de vinner, for kanskje spillerne du har ikke er gode nok til det. Det er det som er min jobb her i MK Dons, å få maksimalt ut av spillerne.

Mot som motto
Det er én ting å la Bebeto og Romario gjøre som de vil, og det er én ting å gi Wayne Rooney og Robin van Persie tillit til å uttrykke seg på banen. Men det er kanskje noe litt annet å gi Luke Chadwick og Jon Ostemobor frie tøyler i League One. I de lavere engelske divisjoner, der hodedueller og taklinger ruler gata, er det ikke bare bare å spille festfotball.

– Det krever mot, det krever gode spillere, og at jeg tar på meg ansvaret for feil slik at de gode spillerne spiller uten frykt. Jeg husker Steve Heighway sa dette om Steven Gerrard, om hva som gjorde Steven Gerrard så god, han sa at han har en «dårlig utviklet sans for frykt, noe som lar ham gjøre store ting i store øyeblikk». For en ikonisk uttalelse! Han kan gjøre store ting fordi han ikke forstår at i disse øyeblikkene kan han også gjøre store feil. Så jeg har tatt med meg det i måten jeg jobber på, jeg forteller spillerne at «jeg tar på meg skylden, ikke vær redd, jeg tar på meg skylden om noe går galt».

– Jeg har gode spillere, og vi har i snitt over 450 pasninger per kamp. De fleste spillerne har 40+ som går fremover. Vi har blant det høyeste antallet innlegg og høyest prosentandel skudd på mål i divisjonen. Det er vanskelig lenger nede i divisjonene, fordi du har kanskje ikke så gode spillere som du har lenger oppe, du har ikke pengene og ressursene. Men jeg er regissøren, det er jeg som setter scenen. Det er som en teaterforestilling, spillerne er skuespillerne. Jeg gir dem replikkene, trenerstaben bygger kulissene, og så leverer spillerne den beste prestasjonen de kan.

Robinsons gjentatte bruk av ordet «mot» er et interessant poeng, for i England er modighet det å kaste seg inn i en takling eller å blokkere et skudd med en uegnet kroppsdel. At det er modig å ta imot en ball og slå en kortpasning, fremfor å mose den opp på en tribune, er stadig en relativt kontroversiell tanke mange steder på balløya. Det er også mange som tviler på at engelske spillere er teknisk gode nok til å spille ballbesittende fotball. Robinson er dypt, dypt uenig.

– Det handler om å gi dem mot til å spille. De er alle teknisk gode nok til å gjøre det du vil at de skal gjøre. Det handler om å lære dem bevegelsene, treningsøvelsene, og å blande det sammen med alle spillernes unike spillestil. Og så må du gi dem selvtillit til å gjøre de riktige tingene. Engelske fotballtilhengere vokser opp med innsats, blod, dueller, lidenskap. Lidenskap er den største gaven en fotballspiller kan ha, vi spiller med lidenskap og vi har mange lidenskapelige fans. Så det er vanskelig å prøve å begrense lidenskapen, for du vil ikke risikere å ta bort for mye. Det gjelder å ta bort nok av lidenskapen til at du får plass til disse andre tingene.

– Ok, du har noen spillere som ikke kan tilpasse seg. Du vil aldri kunne forvandle Iniesta til en midtstopper. Du kommer aldri til å forvandle en midtstopper på 1,90 til en playmaker på midten. Men du kan prøve å gi spillerne de redskapene de trenger, gi dem energi, gi dem selvtillit til spille med ballen og å trives med ballen. Det perfekte eksempelet er Swansea-midtstopperen Ashley Williams.

Tall i ball
– Vi jobber med utgangspunkt i at ballen skifter eier ca. fire ganger i minuttet, altså 360 ganger i løpet av en kamp. Så om ballen skifter eier så ofte trenger du ikke være redd for å miste den. For noen kommer til å miste den før eller senere uansett, og så lærer du av den feilen. Og når du mister ballen så må du stole på at lagkameratene dine klarer å komme seg ut av trøbbel, enten det er tre mot to eller to mot to.

– Det er en annen ting, det handler om tall, det handler hele tiden om tall. Kan jeg skape en to mot to-situasjon, og om jeg dribler av en mann blir det to mot en. Når du spiller forsvar og du er en mot to vil du prøve å kjøpe deg tid slik at en spiller kommer seg tilbake og du har to mot to igjen. Kan de to som angriper da få en ny spiller involvert så de er tre mot to? Hvor mange mann kan du få i angrep når du kontrer? Det handler hele tiden om tall, og tall som endrer seg, og spillerne må se etter situasjoner der de kan komme i overtall – enten de har ballen eller ikke. Når de begynner å se disse situasjonene, når de klarer å ta initiativ, da ser du plutselig utvikling. Stor utvikling, rask utvikling. Det handler om å være smart.

Karl Robinson er altså en mann med klare tanker om hvordan fotball skal spilles – men han er også meget klar på at han ikke sitter på fasiten. Faktisk påpeker han at fotball er et spill der du kan gjøre ting riktig – og fortsatt tape.

– Dette kommer ikke til å være riktig for alle. Det kommer til å være noen som leser dette og tenker «han tar feil», men folk må finne sin egen måte å gjøre det på. Det er det som er fantastisk med fotball. Vi hadde 17 000 her på forrige kamp, og alle dem kunne gjort min jobb. De kunne det, jeg mener det. De spiller Football Manager, de leser aviser, og alle har en mening om hva jeg gjør. Men Archie Knox, som var Sir Alex Ferguson sin assistent i mange år, han sa at «Om Petter Etterpåklok var manager hadde han vunnet alle kampene sine». Det er en ting å ha fasiten etterpå, men i min jobb må du treffe på forhånd, sier Robinson og gir et eksempel:

– Jeg var trener under Sam Allardyce i Blackburn, og vi spilte mot Liverpool på bortebane. Fernando Torres var i kjempeform. Fernando Torres liker å gå på løp inn fra kanten, så vi prøvde å nekte han rom der. Slik at han ble nødt til å starte løpene sine sentralt og bevege seg ut på kanten, ikke motstatt. Vi ville at Jamie Carragher skulle slå langpasningen over hodet på venstrebacken vår, slik at Torres måtte gå ut mot kanten for å hente den. Vi jobbet med dette på treningsfeltet i fire dager. Så kommer kampen, Carragher slår en fantastisk ball over venstrebacken, akkurat der vi ville ha den. Så kommer Torres og moser den opp i lengste hjørne på halv volley. Vi hadde gjort alt riktig, vi hadde motvirket hans fremste styrke, men på det nivået er spillere så gode at de finner en annen måte å skade deg på. Så selv om du gjør de riktige tingene kan du likevel slippe inn mål og tape.

Påfallende mye av det Karl Robinson snakker om handler om Liverpool, og hver gang han sier noe om Liverpool får han det samme barnlige gleden i øynene som en supporter får når han snakker om favorittklubben. Nesten alle har et lag de elsker, men nokså få fotballtrenere viser det så åpenlyst.

– Men det er jo det som er sannheten. Vi har alle et favorittlag når vi vokser opp. Ok, hør her, om vi spiller mot Liverpool i morgen så vil jeg knuse dem, ikke vær redd for det. Det går helt greit. Og om jeg får jobb hos en av Liverpools rivaler, og jeg kan bygge den klubben til å bli bedre enn Liverpool, så er det også en drøm jeg har. Men jeg har likevel et varig kjærlighetsforhold til klubben. Det første jeg husker fra jeg var liten var at jeg hadde en Liverpool-drakt på meg og sparket en ball. I sju og et halvt år av livet mitt jobbet jeg i Liverpool, jeg har venner som spiller der fortsatt. Så det har ingen hensikt å lyve om det. Men alle MK Dons-supporterne vet hvor min lojalitet ligger nå, alle vet at det eneste jeg vil er å bygge opp denne klubben og at det er en utfordring jeg ser frem til. Og ingen skal få stoppe meg.

For en ung og progressiv britisk manager med en lidenskap for Liverpool må det ha vært interessant å legge merke til at klubben denne sommeren satte sin lit til nettopp en ung og progressiv britisk manager. Liverpool-jobben er likevel en meget fjern drøm for Karl Robinson.

– Det er en jobb jeg ikke kan få, realistisk sett. Du har Brendan Rodgers, som kommer til å ville være der de neste fem til ti årene, og så har du Jamie Carragher – han kommer til å være der i 30 år! Så det er 40 år til det kan bli aktuelt, og da kommer jeg til å være 72! Nei, for å være alvorlig her, om muligheten dukker opp eller ikke, det er opp til skjebnen. Klubben er i fantastiske hender akkurat nå i Brendan Rodgers. Jeg tok en øl med ham i Spania to dager etter at han fikk jobben og snakket med han om hvor unik Liverpool er, som by, som klubb. Alle byer har noe unikt, Liverpool har det, London har det, Newcastle har det, Oslo har det, Birmingham, Milton Keynes. Og når du trer inn i en fotballklubb er du nødt til å forstå dette. Det er noe av det som gjør at Shankley og Sir Alex Ferguson har lykkes som de har gjort: De forstår folket som følger klubben. De har klart å fyre dem opp, og det bidrar til å motivere spillerne. Og da drar fansen, spillerne og klubben alle i samme retning. Det er noe av det som gjør disse trenerne litt annerledes, at de har klart å finne det unike ved byen de jobber i.

Unik er helt klart et ord man kan bruke om Robinsons nåværende klubb, MK Dons. De har, som motstanderfans nok aldri vil slutte å påpeke, ingen historie. De er en klubb som oppstod da Wimbledons eiere tok med seg klubblinsensen og dro til en annen by. Det var et så grovt overtramp mot Wimbledons supportere og Englands fotballkultur at fotballforbundet har innført regler som gjør at historien ikke kan gjenta seg. Robinson erkjenner at å være manager for MK Dons ikke er som å være manager for alle andre klubber.

– Jeg skal ikke lyve, det har påvirket måten jeg jobber på. Fordi vi har ikke noen historie, vi har ingen ikoniske figurer som vi kan se til og hente inspirasjon fra, ingen øyeblikk vi kan se tilbake på. Men vi har en stadig voksende supporterskare, og vi har en ambisiøs styreformann. Vi har en flott stadion, men vi har ikke mye penger til å finansiere laget, alle pengene ligger i grunnmur og planker. Så vi har ikke store penger å bruke, vi er nødt til å være smarte. Vi har ikke brukt over 1 million kroner på noen spillere mens jeg har vært her, og vi har solgt spillere for over 50 millioner kroner. Vi har gjort en utrolig god jobb, ikke bare jeg, men hele staben her, fansen, styreformannen, styret, spillerne, alle. Du vil alltid ha kritikere, folk som hater oss, men det er bare en naturlig del av å være MK Dons.

Så gjenstår det bare å spørre: Hvor lenge vil Karl Robinson være en del av MK Dons? Hans prestasjoner i klubben har ikke gått upåaktet hen, og han nevnes jevnlig som en av Englands mest spennende trenere. Det er også en voksende trend i England for å ansette managere som han – managere som er unge, sultne, veltalende og nytenkende. Hvor er Karl Robinson om ti år?

– Om ti år, da er jeg 42. La meg tenke. Ok, golf-handicapet mitt bør være nede i 4. Datteren min vil være 16 da, jeg kommer til å være redd for at hun holder på å bli voksen. Kona mi vil ha blitt eldre. Jeg har lyst til å fortsatt jobbe med fotball. Jeg krysser fingrene for at det forstatt vil være som manager, om det er i Premier League så vil det være en utrolig drøm som har gått i oppfyllelse. Om det bare er som trener et sted så er det også greit, for da vil jeg fortsatt jobbe med den beste sporten i verden.