«Nå er det faenmeg nok»

Det har vært rot og surr i topplokket på Norges Fotballforbund lenge, men de siste par ukenes framferd bør få begeret til å renne over.

Tekst: Erling Rostvåg, talsmann i Klanen
Foto: @SkogVIF/Twitter

La meg først presisere at norsk fotball består av mange fantastiske mennesker, og at majoriteten av representantene for Norges Fotballforbund består av hardtarbeidende menn og kvinner som vil det beste for sitt lokalmiljø. Mange av dem er sabla flinke og kunnskapsrike. Hvis du er en av de mange heltene som gjør en innsats for breddefotballen eller de lavere divisjoner, har du ingen grunn til å føle deg angrepet når du leser denne teksten. Heller ikke hvis det står noe negativt om NFF. For la det ikke være noen tvil, det du leser herfra og ned vil kunne oppfattes som et rent nidskrift.

NFF i denne sammenhengen er folkene øverst i organisasjonen. I kontorene på Ullevaal og i styrene i kretsene.

Jeg skal ikke gå videre inn på mitt standpunkt rundt Qatar-boikott, eller at det lille fremskrittet man har fått, trolig er spill for galleriet. Det er godt og grundig argumentert for av mange andre. Det eneste jeg vil nøye meg med å si, er at fremdrift gjennom dialog forutsetter at partene har dialogen i god tro. Og grunnen til at jeg ønsker å nevne dette, er at såkalte «bad faith»-samtaler er noe NFF virkelig bør være i stand til å kjenne igjen. It takes one, to know one.

Lista er lang som et vondt år
Det har ikke manglet på flaue saker for NFF i nyere tid, se bare på denne oversikten (ikke uttømmende):

• Etter flere år med rot i idretten generelt og mye press på å få økt innsyn, måtte de love “nådeløs åpenhet”. Siden den gang er de tatt med buksa nede flere ganger mens innsynet nektes eller tildekkes. Deler av det, men på ingen måte alt, er godt dekket av VG her.
• NFF motarbeidet Brann da de ønsket å vise toleranse ved å bytte ut cornerflagget med regnbueflagg. De hevdet reglene ikke tillot det, men ble senere avslørt på at reglene ikke setter noen slik begrensning.
• Inkluderingsansvarlig i NFF brukte senere anledningen til .
• Generalsekretæren i NFF sendte Josimar info som undergravde egen kollega, men ønsket å forbli anonym.
• Da saken sprakk i media, valgte samme Generalsekretær å anklage Josimar for å spre feilinfo. Informasjon han selv var kilden til.
• Da Josimar avslørte ham offentlig, endte NFF opp med å betale . Dette sikret at saken aldri fikk behandling i NFFs egen etiske komite.
• Fordelt på, , , Loe-saken, og har NFF brukt minst 10 millioner kroner på å rydde i egen dårlige behandling av ansatte eller fordelaktige avtaler for gode kolleger.
• Samtidig som toppene bruker penger på å dekke egen rygg og , sitter grasrota igjen med .
• Deres fokus på straff og lite dialog overfor supportere har bidratt sterkt til en radikalisering av norske supportermiljøer og skapt mye hodebry for klubbene. Ironisk nok er nok NFF den største drivkraften i retning av den supporterkulturen de sier de vil bekjempe.
• De e. Et regelverk som klubber, supportere og NFF hadde laget sammen. Endringen skjedde uten dialog.
• De for å med å få på plass trygg bruk av pyroteknikk.
• Da jeg forsøkte å advare de ansvarlige i NFF om at dette kunne øke konfliktnivået, ble vi lovet møter med NFF. Tre dager senere sluttet de å ta telefonen.
• Samtidig for å få til et forbud i lovverket, slik at de slapp å ta det ubehagelige ansvaret med å nekte på egen hånd.
• Da NFF ble konfrontert med disse møtene på live TV, benektet de for at dette var tilfellet, .
• Da medietrykket ble stort nok på NFF for å finne en løsning, satte de ned et utvalg som skulle finne denne. Dette utvalget “jobbet” i ca ett år uten å lage lyd fra seg. Så kom det en pandemi, og resten er historie. Om noe viser dette at når NFF sier at de skal jobbe mot en løsning, så er det ikke sikkert at de jobber.

I Qatar-saken er det likedan:

• t for å bedre menneskerettssituasjonen i Qatar, .
• . Kanskje i håp om at entusiasme for gode kvalifiseringskamper skulle feie prinsipper av banen. Dette ble det heldigvis reagert kraftig på og nedstemt.
• De påsto at Amnesty var mot boikott så mange ganger at Amnesty følte behov for å gå ut i media og avkrefte dette. t.
• De forsøkte , midt i en pandemi. Noe som utvilsomt ville begrense demokratiet og øke sin egen innflytelse på avstemmingen. Da de fikk motbør, , og hevdet at de ikke hadde jobbet for det.
• Da supporteralliansen etablerte en ordning der fotballklubber selv kan finne ut hva de vil stemme, men sende en representant med kortere reisevei som stemmer for dem, ”. Dette er forøvrig første gang dette ordet er brukt i forbindelse med det mesterskapet. Av NFF vel å merke.
• Deretter valgte NFF å videreformidle usikkerhet rundt FIFAs reaksjoner som om de var avgjort, for å skremme oss fra boikott.
• Dette ble akkompagnert av , som blant annet la til grunn at sponsorer ville trekke støtte. NFF spurte ikke sponsorene, men de fortsetter å bruke tallet etter at det er tilbakevist.
• Tallet brukes for å begrunne fremtidige kutt hos breddeklubbene. De samme klubbene som har så dårlig råd at en flybillett til Oslo sprenger budsjettet. De samme klubbene som drives av frivillige, som når jeg snakker med dem ikke klarer å svare på om de i det hele tatt får pengestøtte fra NFF (de gjør som regel ikke det). De vet bare at budsjettet er trangt.
• Kretsledelsen i Hordaland har som må anses som et rent partsinnlegg mot boikott.

Dråpen som bør få begeret til å flyte over
Oj, dette var mye, tenker du kanskje, men det verste er enda ikke kommet. De siste ukene har det nemlig blitt kjent blant breddeklubbene at kretsledelsen i fotballen ringer rundt til klubber som offentlig har erklært at de er for boikott. Målet er å overtale dem til å endre på allerede fattede vedtak. Dette er i utgangspunktet dypt problematisk fordi det rokker ved hele maktbalansen i fotballdemokratiet.

De lokale fotballklubbene drives ofte av frivillige. Folk med begrenset overskudd eller erfaring fra klubbdrift, som bare ønsker å holde ved like et tilbud til barna sine eller bygda si. For disse kan det oppleves skummelt å bli konfrontert av proffe «politikere» som forsøker å stille dem til veggs for et vedtak fattet av et samlet styre. Kanskje er personen de ringer kun den som skal stille på tinget og ikke nødvendigvis den best informerte i klubben.

Jeg og mine supporterkolleger har snakket med flere klubber som ikke ønsker å flagge ståsted offentlig eller ber om å bli fjernet fra listen over klubber som støtter boikott av frykt for den ubehagelige telefonsamtalen fra kretsen. Jeg vet om flere klubber som er skremt fra å stille på tinget. Noen har endret standpunkt, andre har følt det som ubehagelig eller utidig.

Det er de færreste klubbers styrer som snakker direkte med meg eller andre jeg kjenner, så jeg kan bare anta at eksemplene jeg sitter på er toppen av isfjellet. Det er i alle fall nok klubber som har meldt om dette til at det fremstår som systematisk framferd. Noen få historier er også ganske sjokkerende.

Jeg har hørt om kretsledere som presenterer seg som «styreleder i NFF». Jeg har hørt at regnestykket over tap ved boikott (som vi tidligere har vist er grovt overdrevet) blir brukt som trussel om en vanskelig økonomisk framtid. I enkelte tilfeller fremstår det som uklart om trusselen om kutt i budsjetter kun kommer hvis boikott får flertall, eller om det er forbeholdt dem som stemmer for boikott uansett. Jeg har hørt om en styrerepresentant som ble fortalt at hen måtte møte opp til et «intervju» og argumentere sin sak for kretsleder for å få lov til å stemme for boikott på tinget. Hadde en stortingspolitiker gjort noe tilsvarende, måtte nok vedkommende gått på dagen.

Hvorfor har jeg ingen flotte lenker å vise til for å dokumentere disse påstandene, spør du kanskje? Vel, det er fordi klubbene er livredde.

Jeg har snakket med flere fotballklubber som er forbanna, og skuffa over NFFs opptreden den siste tiden. De føler seg truet og mener det er et overtramp, men de tør ikke stå fram i media. Frykten for konsekvensene av å ha et dårlig forhold til NFF er for store. Og det er ikke bare småklubbene som frykter et dårlig forhold til NFF.

En slik fryktkultur kan ikke fotballen se seg tjent med. Det kan ikke være sånn at deltakelse i fotballdemokratiet skal innebære risiko for bli motarbeidet av eget forbund.

Er det virkelig sånn vi vil at fotballen skal være? Skal NFF begrunne sin egen eksistens og bruke penger, løgn og makt for å forsvare den, eller skal vi ha et forbund som er til for klubbene, supporterne og folkehelsa?

Den perfekte merkevaren som forsvant
NFF er i utakt med folket. Halvparten av landets befolkning . Klubbene føler seg melket. De tar stadig reaksjonære standpunkt når resten av landet har gått videre, som i tilfellet med regnbueflaggene.

I Norge forbinder vi idretten med vår egen folkesjel. Den representerer grasrot, en fra-bunnen-og-opp organisering, verdier og oppdragelse til ungdommen, folkehelse og en rekke andre positive assosiasjoner. At det alltid vil være en viss surmuling mot toppen av pyramiden, er kanskje en naturlov, men måten NFF har forvaltet sitt utgangspunkt som representant for idretten står til stryk. Det er nesten så NIF burde gripe inn.

Istedenfor at de forbindes med samfunnsansvar, tror jeg man trygt kan si at de fleste enten har antipati eller likegyldighet til NFF. Alt for mange av de som brenner for og jobber med fotballen har utviklet motvilje mot NFF de siste åra. «Alle» som elsker fotballen hater NFF og er skeptiske til alt de foretar seg.

Som idrettsaktør kan man huskes for sitt bidrag til samfunnet, men NFF forbindes med skandaler, pamper og grådighet. Da mister de resten av folket.

Framferden deres de siste årene, og fram til forrige forbundsting, fikk det til å se ut som om de hadde glemt at de hadde et demokrati å forholde seg til. Når de nå plutselig forstår at de måtte svare til klubbene, og at klubbene var i stand til å tenke selv, skyr de ingen midler.

Jeg håper og tror at et arrogant NFF er dømt til konstant motbakke og mange nederlag fremover, men de så utrolig nok ikke ut til å forstå at det kom til å skje og hvorfor. Ikke før klubbene meldte offentlig at de støttet boikott.

Qatar-saken skiller seg fra de siste 10 årenes kontroverser på to måter. For det første har den vist seg å være politisk sprengstoff og noe mange bryr seg om og er villige til å kjempe for. For det andre har NFF i håndteringen av denne saken gått løs på selve idrettsdemokratiet. NFF vinner trolig voteringen på tinget om få dager, men de har på ingen måte samlet fotballen eller vunnet folket.

Arrogansen kan fort bli dyr på sikt.

Skal bekjempe metodene de selv bruker

I hver eneste sak der NFF av en eller annen grunn ser ut til å møte motstand eller måtte jenke seg, tar de i bruk lobbyvirksomhet, desinformasjon og makt for å få viljen sin. Metodene de benytter minner om metodene de skal gå alene inn i FIFA for å rydde opp i. Hva slags troverdighet kan de ha i den saken?

Når det kommer til å redde sitt eget skinn, er det ingen grenser for hvor mye penger NFF har for hånden, men når man skal se på mulige konsekvenser av en boikott, er de plutselig ikke i stand til å sette opp et enkelt realistisk budsjett med framskrivninger over fire år. Kan vi stole på at hva de sier de gjør ikke nok en gang er et luftslott som lar dem pleie egne kontakter i internasjonale forbund? Hvorfor skal vi det når de har gjort det motsatte i 10 år?

Hvem skal passe på i Qatar?
Lederen for Qatar-utvalget, Sven Mollekleiv, hevder stadig at hjelpeorganisasjoner mener de bør være til stede i Qatar for å gjøre en forskjell, men det er ikke dette rapporten sier. Den sier at NOEN må være til stede i Qatar. Ikke at det bør være fotballen.

Hvis ikke styresmaktene i Qatar så på det som utelukkende positivt at fotballen var der, så ville de aldri brukt makt, penger og korrupsjon på å få fotballen dit. Arbeiderne og befolkningen i Qatar trenger at bra folk er til stede og legger press på styresmaktene, men et forbund som er så til de grader skakkjørt er ikke de rette folka.

Hjelpeorganisasjonene bør bli, men fotballen bør pelle seg vekk derfra.

Og norsk fotball bør ta en lang og hard titt på seg selv, for disse greiene her er skammelig.