Kalenderluke 10: Nå vil Neville redde verden

Neville Southall er Evertons mestvinnende spiller gjennom tidene, spilleren med flest kamper og holdt buret reint i 269 av 750 kamper. Han var kontroversiell på og utenfor banen da han var aktiv og er i dag i ferd med å bli en legende på Twitter. Josimar har besøkt den walisiske kjempen.

Tekst og foto Andreas Selliaas

 

Josimars Premier League-bibel 2018/19 er nå for salg. Vi ettersender bladet fortløpende til alle som bestiller abonnement her.

 

De største forbildene i dette området er enten snookerspillere eller narkolangere, sier Neville Southall.

Vi sitter i en bil på kronglete veier i det sør-walisiske fylket Blaenau Gwent og Southall snur litt på den store kroppen sin når han snakker til meg i baksetet. Tredjemann i bilen, sjåføren Simon Spree, er en av Neville Southalls kolleger på ungdomsskolen Canolfan Yr Afon i byen Ebbw Vale. Klokken er åtte om morgenen og vi er på vei til å plukke opp skoleelever.

Jeg har lenge hatt et ønske om å møte Neville Southall og helst møte ham der han jobber. Han er en myteomspunnet fotballspiller og som livslang Everton-supporter er han en av mine absolutt største helter fra åttitallet. De siste par årene har han oppnådd en kultstatus utenfor fotballbanen, særlig på Twitter. Han gikk sine egne veier som fotballspiller. Og han går sine egne veier i dag og det er disse veiene jeg ønsker å gå opp sammen med ham.

Ifølge den gamle mannen som slapp meg inn på det vinterlukkede Ebbw Vale Guest House kvelden i forveien er Canolfan Yr Afon et nedlagt treningssenter som i dag er skole for utagerende unger. På skolen går det totalt cirka 30 elever. Jeg skal snart få erfare om hans beskrivelse av ungene der stemmer.

Det er andre gangen jeg møter Neville Southall på kort tid. Tre dager før var jeg og sønnen min Valdemar (16) invitert til The Racquet Club i Liverpool. Anledningen var lanseringen av bøkene Faith Of Our Families og The Red Journey som inneholder små historier fra spillere, trenere, klubbeiere, styremedlemmer og supportere om sitt forhold til sine respektive klubber Everton og Liverpool.

Neville Southall skulle være trekkplasteret for lanseringen av Faith Of Our Families, boken om Everton. Han har selv bidratt med mange anekdoter til denne boken. 

Til boklanseringen var det invitert over 200 nåværende og tidligere Everton- og Liverpool-spillere og et kobbel med journalister, men oppmøtet var skuffende. Jeg hadde fortalt Valdemar at mange tidligere Everton- og Liverpool-legender ville være tilstede, men han kjente ikke igjen noen. Det gjorde nesten ikke jeg heller, men det turte jeg ikke å fortelle.

Noe av årsaken til at det var glissent på Everton-benken i The Racquet Club var at klubben denne fredagen hadde hasteinnkalt til pressekonferanse for å presentere den nye manageren Sam Allardyce, som skulle lede sin første kamp mot Huddersfield dagen etter. 

Den tidligere forsvarskjempen David Unsworth tok over som midlertidig manager mellom sparkingen av Koeman og ansettelsen av Allardyce og det var ventet at han skulle komme til lanseringen, men det gjorde han ikke. Unsworth (med klengenavnet Rhino) spilte foran Southall på 1990-tallet og de to gamle lagkameratene kommer fortsatt godt overens. Selv om Unsworth på sine åtte kamper tapte fem, spilte en uavgjort og vant to har Southall sagt at Unsworth burde fått mer tid med laget. Blant annet fordi han har fantastiske resultater å vise til som U23-trener og fordi han er en ekte Evertonian. Det er ikke Sam Allardyce.

De dårlige resultatene til Unsworth var et resultat av at styret i klubben ikke ga ham tillit, skulle Southall fortelle meg senere. Southall har stort sett svært lite til overs for klubbledelsen i Everton. Det skal vi komme tilbake til.

Men noen kjente ansikter hadde dukket opp. I det blå hjørnet kunne vi se spillere som Andrej Kantsjelskis, Pat Van Den Hauwe, Tomas Radszinski, Derek Temple, Jimmy Harris og John Bailey og i det røde hjørnet så jeg David Fairclough og Gordon Wallace.

Hvordan ser Neville Southall ut?, spør sønnen min, mens vi går og drikker te og venter på at han skal komme.

Det har ikke vært så lett å formidle hvor stor den tidligere keeperhelten er til en som er født på 2000-tallet.

– Han er stor, sier jeg.

– Der er han, sier Valdemar.

Opp trappen og inn i rommet kommer en stor, smilende og glattsleiket mann med tre skjorteknapper åpne og svetteperler i panna. Han ligner mer på en mafiaboss enn en tidligere fotballspiller og nå ungdomsskolelærer.

Neville Southall tar bokstavelig talt hele rommet, ikke bare med sin store kropp, men fordi han lyser opp og hilser blidt på alle han møter i rommet, særlig gamle lagkamerater og andre med tilknytning til Everton.

Han inviterer meg og sønnen min bort til et rundt bord og tar oss med i praten med den tidligere venstrebacken Pat Van Den Hauwe (Psycho-Pat) som vant de samme trofeene som Neville Southall gjorde på 1980-tallet og i dag jobber i junioravdelingen til Everton. Ved bordet sitter også Andrej Kantsjelskis som han vant FA-cupen med i 1995 og som er på sin egen boklanseringsturné med boken Russian Winters: The Story Of Andrei Kanchelskis.

– Du er heldig som får møte legendene dine, hvisker sønnen min meg i øret.

Jeg blir varm inni meg.

Neville Southall forteller oss om hva han jobber med og at skolen han jobber på har hatt store problemer med gjengkriminelle den siste tiden.

– Tør du å dra på besøk på skolen hans?, spør sønnen min.

Han har opplevd og hørt om flere uheldige episoder med gjenger i Oslo det siste året og vi blir sittende å snakke med Southall om hva som er årsaker til at slike problemer oppstår og hva man kan gjøre med det.

– Dårlig oppvekst og null respekt for autoriteter er hovedproblemet, sier Neville Southall, mens han ser på Valdemar og tar et godt grep rundt ham.

– Pass på deg selv, sier han til 16-åringen.

Neville Southall voktet buret i 750 kamper for Everton i perioden 1981 og 1998.

Det gjør inntrykk.

Det er mandag og jeg er her på egenhånd i Wales. Alle elevene har tilbud om å bli kjørt til og fra skolen av skolens ansatte og vi sitter i bilen og prater løst og fast om forskjellige ting på vei for å hente to elever som bor cirka fem kilometer unna skolen.

Jeg møter Neville Southall som avtalt kvart på åtte utenfor skolen. Keeperlegenden bor over en times kjøring unna i en by som heter Cwrt Henri og i dag var han på plass før klokken syv. Han er tidlig ute akkurat som han var da han var fotballspiller.

Det er tidlig i desember, likevel går Southall kledd i shorts, hvite tennissokker, joggesko og en grå fleecegenser. Han holder en tekopp i hånda med bilde av seg selv. På bildet sitter Southall i keeperdrakt, lent inntil en stolpe og med bart. Nå er barten borte.

Bildet på koppen er fra åpningskampen mot Leeds i 1990/91-sesongen da Everton lå under 3-0 til pause. Southall har selv sagt at han satt seg ned på denne måten for å klarne tankene etter en forferdelig førsteomgang, men ledelsen i Everton ga ham to ukelønner i bot fordi de mente han protesterte mot dem og manager Colin Harvey.

Colin Harvey, som er en tidligere Everton-legende og var en del av den såkalte «hellige treenighet» i Everton sammen med Howard Kendall og Alan Ball på 1960 og 70-tallet, fikk sparken i oktober i 1990. Det var Howard Kendall som tok over for Harvey og gikk da på sin andre periode som Everton-manager.

Neville Southall hadde sommeren i 1990 bedt om å bli satt på transferlista, og etter kampen mot Leeds, som Everton tapte 3-2, fikk han telefon fra Manchester Uniteds manager Alex Ferguson. Men Southall skal ha gitt et så dårlig inntrykk at overgangen gikk i vasken. Istedenfor gikk Alex Ferguson for den ukjente dansken Peter Schmeichel.

– Jeg bruker denne koppen med bilde av meg selv fordi da vet jeg at ingen tar koppen min, sier Neville Southall med et lurt smil om munnen.

Neville Southall ble født i Llandudno i Wales, 16. september 1958 som den midterste av tre brødre. Det var få unger i nabolaget de første årene, så det var stort sett de tre som spilte mot hverandre helt til de flyttet til et mer sentralt sted da han var 10 år. Southall var tidlig ansett som et keepertalent og debuterte på seniorlaget til Llandudno Swift da han var 12 år. Han spilte på flere lag samtidig og i helgene hendte det ofte at han spilte fire-fem kamper for forskjellige lag.

Han kunne blitt proff i Tyskland allerede som 14-åring da Llandudno Swift var på treningsleir i Vest-Tyskland. Der spilte de mot Fortuna Düsseldorfs ungdomslag og Southall spilte så godt at han dagen etter fikk tilbud om å signere for det tyske laget. Han avslo, han ville hjem.

Neville Southall sleit på skolen, men elsket fotball og lærerne lot ham få spille fotball i skoletiden. Han måtte bare møte opp og registrere seg og så kunne han spille fotball resten av dagen. Unge Neville så ikke vitsen med å gå på skolen, han ville bli fotballspiller og postmann.

Etter et mellomspill i Llandudno Town havnet han i Bangor og i 1975, da Southall var 16 år, viste Everton for første gang interesse for den lovende keeperen. Det året kunne Everton vunnet seriemesterskapet, men de kom til slutt på fjerdeplass, to poeng bak Derby County. Hovedårsaken til det tapte seriegullet var mangelen på en god keeper. Framover på banen var laget godt besatt, med blant andre Roger Kenyon, Martin Dobson og Bob Latchford. En av grunnene til at Derby vant var at de hadde Peter Shilton i mål. 

Southall dro videre til Conwy United og Winsford United i Wales før han fikk sin første proffkontrakt med Bury i England i 1980. Howard Kendall plukket ham opp i 1981 og Everton betalte £150.000 for ham.

– Vi brukte kort tid på kontraktsforhandlingene, sier Southall til meg seinere på dagen.

– Howard Kendall ville heller gå på byen og drikke enn å snakke om meg og Everton. Når jeg fortalte ham at jeg var totalavholdsmann, ble han skuffet. Han prøvde noen ganger senere i karrieren å få meg til å drikke også, men han sluttet etter hvert å spørre. Det var akkurat som han ikke respekterte meg fordi jeg ikke drakk, sier han.

Neville Southall spilte i Everton i 17 år og på den tiden var han tre ganger på utlån (Port Vale i 1983, Southend United i 1997/98 og Stoke City i 1998). Etter Everton var han innom Stoke City, Doncaster Rovers, Torquay United, Bradford City, York City, Rhy, Shrewsbury Town, Dover Athletic, Shrewsbury Town og Dagenham & Redbridge. Da han spilte sin eneste kamp for Bradford City i 2000 var tilskuerne mer imponert av vektøkningen enn av keeperferdighetene. Han la hanskene på hylla for godt i 2002. Han har vært landslagstrener for Wales (1999) og trent Dover Athletic, Hastings United og Margate. Han har selv sagt at det korte engasjementet med Wales er et av hans stolteste øyeblikk.

Det er ingen som slår Neville Southalls meritter i Everton. Neville Southall spilte 750 kamper for Everton i perioden 1981 og 1998. Det er klubbrekord. Han har også rekorden for Wales med 92 kamper. Han vant to ligatitler, to FA-cupgull og cupvinnercupen med Everton. Southall er også den spilleren som har spilt flest Merseyside-derbyer.

Nevilles Southall har hatt mange klengenavn i løpet av sin lange karriere. Sutregubbe, einstøing, geni, manisk, trist, rar, legende, bråkmaker og rebell er klengenavn han har fått klistret på seg. Everton-kollegaen Pat Nevin skal ha kalt ham en «klassisk eksentriker med en kompleks karakter».

Selv om han jobbet som søppeltømmer kun i tre måneder er det mange som fortsatt bruker klengenavnet «binman» (søppeltømmeren) om ham og selvbiografien han ga ut i 2012 heter The Binman Chronicles. Selvironisk kan vi også kalle ham. Selv var jeg vant til å høre mine barndomsvenner kalle ham «lastebilsjåføren». Om det var barten eller kroppsfasongen som var årsaken er jeg usikker på.

Han skjønner at han kan oppfattes som en einstøing. Det vakte for eksempel oppsikt da han ikke ble med på feiringen til lagkameratene etter cupfinalegullet mot Manchester United i 1995. I Faith Of Our Families sier han at han kjørte rett hjem til Dover hvor han bodde, var hjemme kl. 2230 og gikk rett i seng, men at møtet med alle de lykkelige Everton-supporterne som kjørte motsatt vei gjorde dette til en av hans lykkeligste øyeblikk i karrieren.

Samtidig mener Southall at det er riktig for en keeper og ikke omgås sine lagkamerater for mye.

– Det er viktig for en keeper å holde litt avstand til sine lagkamerater fordi det da er lettere å bosse med dem når man spiller kamp.

Han går med på at de mange karakteristikkene har noe for seg, men at han også har andre sider.

– Jeg er også far, jeg er glad i teater og bøker og veldig interessert i historie, sier han.

Og så er han lærer og det er derfor vi nå sitter i en bil i Wales og skal plukke opp noen av elevene hans.

Det er Simon Spree som kjører bilen og stadig vekk gir Southall ham stikk om måten han kjører på. Etter Southalls smak kjører han altfor sakte.

– Du skaper mer problemer for barna med kjøringen din, sier Southall ertende til Spree.

De to elevene vi har hentet nikker samtykkende og mumler noen kommentarer som jeg ikke forstår, men jeg skjønner at de støtter Southalls teori om bilkjøringen. Den yngste eleven er i sitt første år på ungdomsskolen og den eldste i sitt siste år.

Den yngste viser meg et brannsår på høyrehånden når han setter seg inn i bilen og forteller at han lekte med fyrverkeri kvelden før. Den eldste nikker og flirer anerkjennende. Ingen av elevene sier mye på turen til skolen. De er sikkert lei av voksenpersoner som skal observere dem.

– To verdensmestere i snooker kommer fra dette området, sier Southall.

Mark Williams er fra området og han er to ganger verdensmester i snooker og eier Tredegar Snooker Centre som ligger like utenfor i Ebbw Vale sentrum. Jackson Page er 15 år, fra Ebbw Vale og i 2016 ble han juniorverdensmester i snooker og han blir blant andre trent av Mark Williams på dette senteret.

– Vi har samarbeidet litt med snooker-senteret til Mark Williams. Ungene ser opp til ham, sier Southall.

De to elevene ser på meg og smiler samtykkende.

Når jeg spør de to elevene om de er interessert i fotball og om de kjenner til bakgrunnen til Neville Southall nikker de litt nølende. Jeg tror de nikker for ikke å skuffe Southall. De aner ikke hvor mye han har betydd for meg da jeg vokste opp og så ham holde buret rent på Tippekampen på NRK og jeg tror ikke de aner hvor mye han betyr for dem, heller. Den eldste mumler noe om at han følger fotballaget til Ebbw Vale, men jeg får ikke inntrykk av at interessen ikke stikker særlig dypt. I motsetning til elevene har Neville Southall snakketøyet i orden så tidlig om morgenen og vi er innom flere temaer på vei tilbake til skolen.

Jeg er blant annet nysgjerrig på om hvilket forhold han har og hadde til Bob Latchford, spilleren som gjorde at jeg begynte å følge Everton i 1977 og som er den indirekte årsaken til at jeg sitter her sammen med ham i dag.

– Jeg spilte aldri sammen med Bob Latchford. Jeg kom til Everton den sommeren Bob dro til Swansea. Bob vant ingenting med Everton og det var blant annet fordi Everton ikke hadde god nok keeper, sier han.

Bob Latchford vant ingenting med Everton, mens Neville Southall er Evertons mestvinnende spillere gjennom tidene. Det er store kontraster på de to barndomsheltene.

Da jeg var sammen med Bob Latchford i Birmingham og Liverpool i desember 2015 fortalte han meg at Everton-manager Billy Bingham hadde lovet ham at han skulle kjøpe Peter Shilton fra Derby da han hadde signert Bob Latchford i 1974, men det skjedde ikke. Shilton gikk istedenfor til Nottingham Forest og ble både seriemestere og europacupvinnere med dem. Bob Latchford vant ingenting i Everton og heller ikke i andre engelske klubber han spilte for. 

– Hadde Everton kjøpt Peter Shilton hadde også Bob Latchford vunnet trofeer, forsikrer Neville Southall meg samtidig som han fortsetter å erte kollegaen sin for kjøringa hans.

Hadde Bob Latchford blitt et par år til hadde de tatt trofeer sammen, tenker jeg.

Da Southall var på sitt beste ble han blant annet sammenlignet med Peter Shilton. Selv sammenlignet han seg med en annen keeper.

– Jeg hadde ikke mange keeperforbilder, sier han. Jeg hadde mye respekt for John Forrest i Bury. Han var eldre enn meg og tok seg av meg selv om han visste at jeg var der for å ta fra ham plassen.

– Og jeg hadde stor sans for Pat Jennings. Jeg liker keepere som ikke bare redder med henda, men bruker hele kroppen, beina, hodet, leggen, bakhodet. Jeg så mye på Pat Jennings for å lære, sier Neville Southall like før vi ankommer til skolen.

– Men bare Jennings’ tid i Spurs og ikke i Arsenal, sier han og gir nok et stikk til sin kollega Spree som ikke er spesielt fotballinteressert, men som har en Arsenal-kopp på kontoret.

Er det mange innvandrere i Norge?, spør Southall mens han snur seg mot meg.

Jeg gir ham noen anslag og forteller litt om innvandringsdebatten i Norge og lurer på hvorfor han spør.

– 62% av befolkningen i Blaenau Gwent stemte for Brexit og hovedgrunnen er at de frykter innvandring, sier han og fnyser.

Ebbw Vale ligger i det sørlige Wales og var en rik industriby i mellomkrigstiden, men er nå et av de fattigste områdene i Storbritannia. Arbeidsledigheten er skyhøy og ungdommer i denne regionen har få helter å se opp til og små muligheter til å få seg jobb når de er ferdig med skolen.

– Her er arbeidsledigheten så enorm at folkene her burde vært glad for at innvandrere i det hele tatt gadd å komme hit. Jeg er sikker på at innvandrere ville bidratt til å redusere arbeidsledigheten her. De fleste prosjekter som settes i gang her er EU-prosjekter og nå vil befolkningen her kvitte seg med den finansieringskilden sin også. Det gir jo ikke noe mening, sier han.

Det er samfunnsrefseren Southall som gjør seg til kjenne. Han har de siste par årene blitt en flittig twitrer og har i dag 115.000 følgere på Twitter. Der går han ofte til angrep på Storbritannias statsminister Theresa May, Donald Trump eller han snakker varmt om lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LHBT) eller hjemløse hunder for den saks skyld. Han gikk også hardt ut på Twitter mot Ronald Koeman og til sterkt forsvar for David Unsworth da resultatene buttet imot.

Mange av Twitter-meldingene har en form som har fått mange til å kalle dem dikt. Men det avviser han.

– Twitter er bare for moro skyld. Det er humøret mitt som bestemmer hva jeg skriver. Det som står i meldingene er det jeg tenker akkurat der og da. Jeg har aldri skrevet et dikt i hele mitt liv, det er bare sånn jeg tenker, sier han.

Twitter-engasjementet tok for alvor fart etter en henvendelse fra det britiske Labour-partiet. Han fikk noen videosnutter fra kontoret til Labour-leder Jeremy Corbyn der amerikanere står opp tidlig på morgenen for å få plass på frivillige sykehus for å få behandling. Labour lurte på om han kunne legge ut noen Twitter-meldinger om helsevesenet i Storbritannia og etter det tok det av. Dette fikk mange til å døpe ham om fra Big Nev til Red Nev.

– Neste generasjon bør få det bedre enn vi har det, men slik det ser ut nå skjer ikke det, sier han

Neville Southall har ikke lagt skjul på at han stemmer Labour og at han ønsker en kursendring i politikken. Han etterlyser en sterk person som kan ta over for statsminister Theresa May, som han mener har vært en katastrofe for landet. Han mener at Jeremy Corbyn er løsningen, men er usikker på om han får sjansen.

Canolfan Yr Afon ligger i et dalsøkk i Ebbw Vale mellom krigsminnesmerket for første verdenskrig og West Monmouthshire Golf Club. Utenfor skolen er det en basketballbane, som sjelden blir brukt. Denne mandagen har to lærere meldt at de ikke kommer på jobb og Neville Southall har fått jobben med å stå vakt i gangen. Han skal sørge for at ungene ikke løper fritt rundt og han skal megle mellom lærere og elever når elevene slår seg vrang. Det skjer ganske ofte.

Gangen vi står i er kanskje tre meter bred og åtte meter lang. Vi står rett ved inngangsdøren. Alle dørene er låst. Ingen unger får gå inn eller ut av dørene uten følge. Dørene i kortendene fører inn til klasserommene. Den siste døren inn til administrasjonen, lærerværelset og til toalettene. For kort tid siden ble lærerværelset smadret i tusen knas av en av elevene som tilhørte gjengen han fortalte oss om i Liverpool. 

Før skoledagen begynner står Neville og jeg og småprater med en av Southalls kolleger som ønsker at en av de utagerende elevene burde prøve seg i MMA eller rugby for å lære seg litt disiplin og få utløp for aggresjon utenom skolen. Rektoren kommer også bort og uttrykker sin frustrasjon over at skolen ikke har råd til å gi elevene et bedre idrettstilbud eller gi dem tilbud om mer praktiske fag. Det er altfor mye vekt på teoretiske fag og for lite på estetiske fag som musikk og tegning, sier han.

Det er rektoren, Ian Roberts, som har gitt meg tillatelse til å være på skolen hele denne dagen. Jeg har tatt med meg politiattesten som jeg må ha i Norge for å være trener for unger under 18 år som et bevis på at jeg kan være sammen med barn og jeg får ikke ta bilder av barna. Skolen har blitt spurt om jeg kan fortelle om hvordan elever som ikke passer inn i den offentlige skolen i Norge blir behandlet. Jeg har med meg informasjon som to gode venninner i Norge som jobber med skole og barnevern har gitt meg. Det er to verdener som møtes her og mitt inntrykk er at Norge er 30 år foran Wales og Storbritannia på dette området.

På veggene henger det bilder av elever som er på klatretur og på besøk på byggeplasser der de får prøve store anleggsmaskiner. Ungene smiler og ler.

– Vi mangler penger til å gjøre mer av dette, sier Southall.

Rektoren mener at storsamfunnet er i forfall.

– Vi mangler den gode gammeldagse farsfiguren eller onkelen som passer på at barna gjør det de skal, som gir dem gode råd og strammer dem opp når det skjærer i feil retning, sier rektoren.

– I dette området finner du tredjegenerasjons trygdemottakere, det gir ungene lite håp, sier Southall.

Mens vi står der og prater slipper Neville inn en av elevene gjennom ytterdøren. Han har ikke blitt hentet og kommer for sent til skolen.

– Han er et stort fotballtalent, sier Southall.

– Han bør fortsette med fotball, da holder han seg unna problemer og han gjør noe han mestrer. Han har jobbet hele helgen sammen med noen kamerater og har venner som ikke er bra for ham. Holder han seg til fotball vil han også få til skolearbeidet sitt, fortsetter han.

Southall snakker med ham om fotballkampen eleven har spilt i helgen, om lagkameratene hans, om tabellplasseringen og om hva han bør trene på. Senere på dagen ruser den samme eleven ut og inn av klasserommet flere ganger og hver gang går Southall rolig bort til ham, snakker rolig med ham og hver gang går han tilbake til skoletimen.

Neville Southall tar farvel med artikkel-forfatteren etter en svært aktiv arbeidsdag.

– Han vil ikke tape ansikt.

– Han må føle at det er han som tar beslutningen om å gå tilbake til timen, derfor snakker jeg bare rolig til ham og sier at han ikke må gjøre noe dumt.

– Han har ikke noe forhold til hva jeg gjorde på fotballbanen på 1980-tallet, men det gjør foreldrene hans og han har ikke lyst til at en gammel fotballhelt som foreldrene har stor respekt for skal stå på døra og fortelle at sønnen ikke oppfører seg på skolen. Gutten er smart, han trenger bare litt veiledning, sier Southall.

En av jentene på skolen kommer gående bort til meg og smiler mens hun kaller meg Dickhead, andre elever blir voldsomme og river og sliter i dører og fyrer hverandre opp og en av elevene er sykelig opptatt av håret til de kvinnelige lærerne. Lærerne flyr i skytteltrafikk og jeg lurer på om de i det hele tatt får tid til å undervise.

– Skolen burde vært organisert på en annen måte og i en idealverden burde de to første årene vært basert på en test som førte til at vi brukte mest penger på dem som trenger det. Da kunne vi unngått mentale problemer på mange barn, sier Southall.

Southall og hans kolleger imponerer meg på måten de behandler ungene. Alle lærerne jeg prater med og dem som jobber i administrasjonen hamler opp med elever som løper ut og inn av timer, blir aggressive, roper skjellsord og stikker av, uten å heve stemmen. To ganger løper Southall, Spree og jeg ut på leteaksjon for finne elever som vi tror har stukket av, en gang ringer de til politiet og en gang er vi på vei inn i bilen for å kjøre etter elever. Heldigvis er det falsk alarm begge gangene, elevene kommer tilbake, de har bare gått rundt skolen. Allikevel smiler og spøker de ansatte det som skjer og de virker svært rolige.

– Ungene er snille og noen av dem er det synd på, de skulle ikke ha vært her, sier Southall.

– Mange av dem har en diagnose og burde fått behandling. Andre ganger får vi elever som burde vært i fengsel. For noen måneder siden fikk vi som sagt inn tre gjengmedlemmer som smadret deler av skolen. De er omplassert, men de kostet skolen hundretusenvis av kroner i reparasjoner og omplasseringer.

Oppvekstvilkår er én ting som opptar Neville Southall, en annen ting er rettighetene til lesbiske, homofile, biseksuelle og transpersoner (LHBT).

– Jeg har hørt at ¼ av alle barn lurer på hvilket kjønn de har og at mange av dem vurderer kjønnsskifte. Det kan hende at flere av barna på denne skolen er usikre på sitt eget kjønn og at de derfor er aggressive.

– Jeg hører rykter om at elever på denne skolen sier at de er homofile, men at de ikke tør å fortelle det til noen voksenpersoner. Det er ikke bra.

Neville Southall har vist et sterkt engasjement i LHBT-spørsmål og han er i dag ambassadør for kampanjen Just a Ball Game? og for supportergruppa Bradford City LHBT. Han er også engasjert seg sterkt for Everton-supporterne Rainbow Blues.

Neville Southall har i den forbindelse gått til angrep på fotball-VM i Russland, blant annet fordi Russland har innført strenge anti-homolover. Han har kommet med et originalt forslag: stille med et reint engelsk LHBT-lag under fotball-VM i 2018.

Men han er også bekymret for at det ikke er noen åpne homofile i engelsk toppfotball.

– Den som kommer ut av skapet i Premier League må være veldig god, sier Neville Southall mens han lener seg mot vinduskarmene med de store hendene sine og kikker med tomt blikk ut av vinduet.

– Kommer en spiss ut av skapet og skårer bøttevis med mål vil ikke legningen hans være noe tema. Da vil alle kun se på ham som fotballspiller og ikke bry seg om legningen hans. Det er synd, men sånn er det. Spiller han dårlig vil han bli hetset, det er jeg sikker på.

– Det er det samme som kvinnelige dommere opplever. Dømmer de bra, blir de akseptert, dømmer de dårlig blir de hetset verre enn sine mannlige kolleger. Sånn er det bare, sier han, snur seg mot meg og ser meg i øynene.

– Hva om en gutt føler seg som en jente, bør han få spille blant jentene?, spør han meg.

– Det holder ikke med regnbueflagg, regnbuelisser, regnbueflagg eller regnbueflagg på kapteinsbåndet. Vi har ni forskjellige kjønn, men bare to kategorier i fotball. Dette må det bli en avklaring på.

Han spør meg om hvordan jeg definerer en kvinne. Jeg prøver meg med å si at kvinner kan få barn.

– Mange kvinner kan ikke få barn, så det er en dårlig definisjon. Jeg vil at klubbledelsen i Everton skal gå foran i spørsmål rundt dette, men det vil de ikke. De hater meg for at jeg utfordrer dem på dette området. De er noen sinker og det har jeg fortalt dem. Everton-styret er ikke så veldig glad i meg for at jeg utfordrer dem på dette området, sier han.

Og han fortsetter:

– Det er lenge siden klubbstyret i Everton har vært glad i meg. Etter at jeg sluttet med fotball og da jeg bodde i Dover ble jeg noen ganger invitert av klubben til å se kamper på Goodison Park mot at jeg underholdt VIP-gjestene før kampene. Det er langt fra Dover til Liverpool og da jeg ba om en ekstra billett til min kone, sa klubben nei. Da takket jeg nei til tilbudet.

Southall har lenge hatt et anstrengt forhold til klubbledelsen i Everton. En av historiene som blir fortalt i boken Faith Of Our Families er at han skjelte ut kommunikasjonssjefen i Everton, Alan Myers rett foran nesen på styreformann Peter Johnson. Det skjedde like etter at Joe Royle hadde forlatt managerposten i 1997.

Alan Myers forteller at han sto sammen med styreformannen utenfor treningsanlegget Bellefield tidlig en morgen og diskuterte hvem som burde ta over den midlertidige managerjobben inntil de hadde fått på plass en permanent løsning. Myers hadde to navn på blokka. Den ene var midtstopper og kaptein Dave Watson og den andre var Neville Southall. Neville Southall var alltid først på trening og på vei forbi de to ropte Neville Southall «Alright Alan, you fat cunt!». Peter Johnson skal da tørt ha sagt at de nå bare har en kandidat igjen til den midlertidige managerjobben.

Opp gjennom årene har misnøyen med klubbledelsen i Everton økt og for noen år siden toppet det seg.

– Jeg vurderte å be Everton fjerne alle bildene av meg som hang på Goodison Park, men en venn av meg fikk meg fra det. Jeg var så forbanna på ledelsen, men jeg husker ikke om det var en spesiell hendelse som førte til at jeg ønsket bildene bort.

Det er mange bilder av Neville Southall både utenfor og i gangene på Goodison Park og hadde han gjort det hadde det garantert blitt oppstandelse. Utenfor Goodison Park er det også en bar som heter The Neville Southall Bar, men den baren tror jeg han ville ha fredet. Han har et sterkt forhold til Everton-supporterne.

Hans sterke forhold til Everton-supporterne kommer tydelig fram når jeg spør ham hva som var det største han oppnådde i sin lange fotballkarriere.

– At Everton-supporterne fortsatt husker meg, sier han.

– Du kan ikke kjøpte deg popularitet hos fansen, du må fortjene den, sier han bestemt.

Samtidig kommer han med nok et stikk til klubbledelsen i Everton.

– Nå gjør jeg småjobber for Swansea på kampdager. Jeg tar spørsmål i loungen og jeg får to billetter til kampene. Jeg hjelper også unge fotballspillere i Swansea og tar dem med på turer og fotballturneringer.

Det er ikke bare ungdomsskoleelevene på Canolfan Yr Afon eller i Swansea som opptar ham. Han har selv en biologisk datter, men også to adoptivbarn på 14 og 15 år. Det første møtet med de to guttene var spesielt.

– Da de to guttene kom til oss første gang stilte den ene opp med Arsenal-bag og den andre med Liverpool-bag. What the fuck, tenkte jeg da jeg bar Liverpool-bagen inn på det ene barnerommet.

– Men det har gått bra etter at vi fant ut at en av dem hadde ADHD og nå kjører jeg den ene rundt på fotballkamper og den andre rundt på rugbykamper. Det viktigste er at de har det gøy, sier han.

I løpet av de to dagene vi er sammen har han hatt lite godt å si om Liverpool, men fremhever likevel en Liverpool-spiller som den beste spilleren han har spilt med noen gang. Neville Southall spilte mange kamper sammen med Ian Rush på det walisiske landslaget.

– Han var best i angrep, han var best i forsvar, han scorte mange mål og greide alltid å skade motstanderen, er Southalls komprimerte analyse av Ian Rush.

Vi avslutter dagen på kontoret som Simon Spree og Neville Southall deler. Det er knøttlite og Neville Southall tar også her stor plass. Vi spiser noen sandwicher og drikker iste som Spree har kjøpt til oss på den lokale bensinstasjonen.

Spree er selv veganer og har kjøpt mat til oss som han aldri i verden vill satt til livs selv. Han spiser forskjellige slags nøtter. Neville Southall syns kollegaen er helt håpløs i matveien og det får han høre. 

Til slutt spør jeg Southall om hvorfor han ønsker å jobbe akkurat på denne skolen.

– Fordi det er morsomt! Det ligner på fotball. Hver dag har nye utfordringer. Jeg bringer med meg mye fra fotballen inn i jobben min. Skolen ligner fotballgarderoben. Noen er nervøse, andre er tøffe i trynet, noen er ledere og andre gjør det de blir bedt om. Som keeper må du skjønne de forskjellige personlighetene og gi dem du skal veilede forskjellige beskjeder og tilbakemeldinger som de skjønner og aksepterer. Ved siden av hendene mine var munnen min det viktigste våpenet. Det er det våpenet jeg bruker her. Som fotballspiller kan jeg også mye om aggresjon og smerte. Det prøver jeg å utnytte når jeg snakker med ungene.

– Jeg snakker mye med barna og ytterst sjelden må jeg ty til fysisk makt. Hvis du holder deg rolig og ikke hisser deg opp aner de ikke hvilket humør jeg er i og da blir det også vanskeligere for dem å manipulere meg.

– Jeg har hatt 50.000 tilskuere som har skjelt meg ut og skjellsordene de bruker gjør ikke inntrykk på meg, pleier jeg å si. Når de skjeller meg ut sier jeg bare til dem det ikke er mitt rykte de ødelegger. Som fotballspiller brukte jeg faktisk alle skjellsordene og all hånen fra tribunen til å motivere meg. Jeg så på det som en ære å bli skjelt ut av motstandersupporterne. Den samme teknikken bruker jeg her.

Jeg takker nei til tilbudet om å kjøre ungene hjem igjen og går tilbake til puben i Ebbw Vale. Jeg har fått mye å tenke på. Ungene på skolen er ikke som den gamle mannen på Ebbw Vale Guest House sa. De er sårbare unger som trenger veiledning av omsorgsfulle voksenpersoner. Neville Southall er en av disse voksenpersonene. Han er deres reddende engel.

Zeen is a next generation WordPress theme. It’s powerful, beautifully designed and comes with everything you need to engage your visitors and increase conversions.