«Nestenklubben» tilbake på nivå 3

Klubben misset opprykk i to kvaliker på 80-tallet, før hele fire kvaliker på rad gikk fløyten mellom 1997 og 2000. Josimar har undersøkt historikken og klubbens forventninger til 2026-sesongen.

– Kvalikene var litt bitre greier, så derfor var det kjekt da vi rykket opp nå. Jeg har vært nærme mange ganger som trener, sier daglig leder Gaute Johannessen, som også spilte kvalikene på 80- og 90-tallet. I FK Vidar har han hatt absolutt alle roller.

«Nesten-klubben»?
Vidar er en ås i norrøn mytologi – da klubben ble stiftet i 1906, var nasjonalromantiske navn på høyeste mote. Opprinnelig var Vidar en sentrumsklubb på Stavanger stadion, men ettersom Stavangers bydeler begynte å utvikle seg, flyttet flere klubber utover. Vidar havnet på Lassa i bydelen Stokka, en av de sosioøkonomisk bedre stilte.

Etter krigen spilte Vidar noen år på nest høyeste nivå i Norge, men grunnet spissing av ligasystemet, stabiliserte de seg noe lavere. Klubben begynte å få juniorlandslagsspillere, hvorav Tonning Hammer og Egil Fjetland også kom på A-landslaget.

1978, samme år som den første cupen for kvinner ble arrangert, var også året da Vidar begynte med fotball for kvinner. På mesteparten av 90-tallet var laget på nivå 2, og var i opprykkskvalik til Toppserien 1996, men falt igjennom. Silje Jørgensen utmerket seg med U-landskamper, kun få år før hun ble olympisk mester i 2000. Samme år la imidlertid Vidar ned kvinnelaget.

Herrelagets opprykk til nivå 2 i 1981 betød en liten storhetstid. Etter å ha tapt opprykkskvalik i både 1984 og 1986, havnet Vidar over Viking på tabellen i 1987, ett poeng bak kvalik. Men med stor gjeld gikk økonomien nå i grus. Som illustrasjon på typisk 80-talls-overmot utviklet Vidar et brettspill ved navn Hat-trick, som skulle gi det ekstra økonomiske boostet. I stedet tapte klubben millioner.

En utrolig ferd gjennom divisjonene begynte. To strake nedrykk førte Vidar ned på nivå fire i 1991, men to opprykk på tre år førte Vidar tilbake i 1. divisjon. Her ble de jojo i to år før kvalik fra 2. divisjon til 1. divisjon ble innført. Det viste seg å ikke være til Vidars fordel, som vi snart kommer tilbake til.

Ti år og ni «rykk»

1989 Nivå 2 Nedrykk

1990 Nivå 3 Nedrykk

1991 Nivå 4 Opprykk

1992 Nivå 3

1993 Nivå 3 Opprykk

1994 Nivå 2 Nedrykk

1995 Nivå 3 Opprykk

1996 Nivå 2 Nedrykk

1997 Nivå 3 Opprykkskvalik, tap

1998 Nivå 3 Opprykkskvalik, tap

1999 Nivå 3 Opprykkskvalik, tap

2000 Nivå 3 Mistet opprykkskvalik på målforskjell

Først vil vi nevne Vidars gode ungdomsavdeling på midten av 90-tallet, med opptil tre spillere på samme guttelandslag. Én ble seinere trener for flere landslag, Leif Gunnar Smerud. Den Vidar-spilleren som nådde lengst i denne tiårsperioden var Frode Olsen. Det endret seg i 1999, da en junior ble tatt opp som «lærling» på A-laget.

Allerede etter en gruskamp i mars 1999 forsto Stavanger Aftenblad at «den ukjente 17-åringen Brede Hangeland kan fort bli en ny elitespiller». De gikk ikke så langt som til å si «en av tidenes beste norske spillere», men før Hangeland ble nettopp det, rakk han hele 77 seniorkamper for Vidar.

Fire missede kvaliker på rad
Selv om de to oppholdene i 1. divisjon var høydepunktet i Vidars actionfylte tiår, er det noe annet som utmerker seg: De tre årene på rad der Vidar vant 2. divisjonsavdelingen, men tapte kvaliken. Så misset de også på kvalikplass – på målforskjell. Hvordan er det mulig, nær sagt? Hvordan gikk det til?

I 1997 så 150 mennesker Vidar spille 2–2 mot Kjelsås hjemme, «på en bane som innbyr mer til vannpolo enn fotball». Kulthelten, Kjelsås-keeper Steinar Brun, fikk en fot i ansiktet, og Stavanger-pressen så en mulighet til at Brun måtte «erstattes av en langt svakere reservekeeper» i kamp nummer to. Men 1–1 i Oslo betød tap på bortemålsregelen. Tore Snørteland, Frode Hansen og Trond Bjørnsen dro til Eliteserien etter sesongen, fulgt av Tom Sanne ett år seinere. (Kjelsås kom seg eliteseriekvalik i 1998, men tapte den klart.)

Tross spilleravganger nådde Vidar kvaliken igjen i 1998, og vant hjemmemøtet med Lofoten. Gaute Johannessen var med både året før og da Vidar tapte kvaliker på midten av 80-tallet – og mente det endelig ville det snu: «En ting er sikkert; når vi reiser til Lofoten neste helg, tar jeg med champagnen igjen. Nå er det vår tur». Til og med kunstgresset, som Lofoten hadde tidligere enn de fleste andre plasser, «vil favorisere oss», hevdet Vidar-treneren. Men foran et Lofoten-publikum som var langt større enn det Vidar var vant med, gikk det nord og ned. En av Vidars mest erfarne scoret selvmål, champagne-Johannessen ble utvist. At siddisene mente både kortet og annulleringa var feil, hjalp lite.

I 1999 hadde Vidar nok en gang et bra kvalikutgangspunkt med 1–1 mot Hamkam borte. At det på hjemmebane ble nok en annullert Vidar-scoring og et brent straffespark, var kanskje akkurat det man kunne vente. «Det er ikke meningen at vi skal spille i 1. divisjon», fortvilte målscorer i begge kvalikkampene, Geir Aage Brandeggen.

«Kanskje det er en mening med at denne klubben ikke skal rykke opp?», sa Vidar-trener Kjell Inge Olsen resignert.

2000 ble ikke stort bedre. Vidar jaget opprykk «som vanlig», men måtte se Mandalskameratene posisjonere seg øverst. Bare 20 personer så Vidars siste hjemmekamp, og det virket ikke lovende, men Mandalskameratene tapte uventet mot et bunnlag. Før siste kamp var klubbene à poeng. Det ga Vidar ny tro. Fotballen var jo ikke bare rund, men «fryktelig rund», ble det sagt. Mandalskameratene hadde riktignok 14 mål bedre målforskjell, så da begge lag vant i siste serierunde, betød det Vidars fjerde miss på rad.

En liten opptur kom i cupen, der Vidar nådde fjerde runde i 2000 og tredje runde i 2001. Så begynte nedturen, som blant annet medførte at laget i 2006 ble utslått før første runde, av knøttsmå Vardeneset. Det gjentok seg i 2007.

Vidar rykket også ned til 3. divisjon i 2004, før de igjen fikk igjen en lengre periode i 2. divisjon fra 2010 til 2019, stort sett midt på tabellen. Til deres ulempe steg Sandnes Ulf opp fra en helt anonym tilværelse på 90-tallet til å være det nest beste laget i Stavanger-/Sandnes-området.

Fenris knurrer
Vidar så faren med å bli et anonymt lag, og gjorde et grep som ga oppmerksomhet, til og med i utlandet.

Vidar startet i 1906 med blå og hvite drakter, men måtte bytte fordi de lignet for mye på trøyene til Bergens Fodboldklub (!). Logoen forble blå og hvit i over hundre år, før den ble vraket. Den var «vanskelig å håndtere digitalt» og et designbyrå ble koblet inn. Byråer gjør ofte stor skade på logoer, men her skal de få rett: Den gamle logoen så faktisk «ut som et gresskar» – fotballer har ikke en sånn knott på toppen og vertikaler striper ned. Designbyrået leste den norrøne mytologiens Vidar drepte selveste Fenrisulven, og lot drapsofferet være utgangspunkt for den nye logoen.

Etter at logoen ble hyllet på et engelsk fotballprogram, erklærte visstnok flere tusen briter seg som Vidar-fans, så kamper, tatoverte logoen og lignende. Konteksten er at de blir priset ut av fotballen i England. Men eksisterer dette «båndet» til England fortsatt? Vi spør Gaute Johannessen.

– Vi solgte en del drakter, og det var et ektepar, blant annet, som kom hit to ganger. Det var de to gangene de hadde fløyet i sitt liv. De hadde tatovert på den nye Vidar-logoen, han på brystet og kona hans på rumpa. Men så har det daua litt hen, det der. Vi hadde en hype om at vi skulle spille Champions League i 2042 – så langt fram i tid at da kunne det være mulig – men det tror jeg de fleste har glemt. Så det er ikke så mye igjen av det prosjektet.

Størrelsen på fanskaren er ikke en styrke for Vidar i dag, innrømmer Johannessen: – Vi pleier å spøke med at det er 142 i snitt, og er det mer enn det, så er det bortelaget sine tilskuere.

At halvparten av kampene i 3. divisjon 2025 var reine oppgjør innad i Stavanger, ga ingen boost.

– Det er noen som holder med dem, og noen som holder med dem, og så holder de fleste med Viking, så nytter det ikke om vi scorer 96 mål, for de går ikke og ser likevel. Det er litt dumt, men ikke så mye å gjøre med. Annet enn å prøve å engasjere medlemmer – vi har litt planer om å kanskje få til det, forteller Johannessen.

Det viser seg å være lettere å være den største klubben i en liten by som Egersund, enn den nest største klubben i en storby som Stavanger. En av de lokale utfordringene lyder for øvrig kjent fra vestkanten i hovedstaden, nemlig at beboerne på Stokka tilbringer svært mye av helgene på hytta. Johannessen forteller om røde tall:

– Siste året i 2. divisjon hadde vi 35 000 i publikumsinntekt på hjemmekampene, og 130 000 i utgifter til dommere. Det setter det litt perspektiv, at du taper 100 000 på kampene bare på dommere kontra publikum. Mens Viking kunne solgt ut stadion to ganger.

Det lyder også velkjente toner om store avstander mellom lagene i våre lavere divisjoner:

– Det første året jeg var trener i 2. divisjon, hadde vi én flytur. Det gjorde det litt spiselig med reisebudsjett. Nå er vi oppe i 7–8 flyturer, og reisebudsjettet er åttedobla siden i fjor.

Veien tilbake
Som sagt rykket Vidar ned i 2019. Nok en gang måtte de bygge seg opp, og det tok tid, men fra 2023 var de igjen et topplag i 3. divisjon. Andreplass ble sikret med blant annet en attenårig Jakob Segadal Hansen, som etter sesongen gikk til Viking.

Hansen var glad for å ha blitt i breddeklubben lenge, og kommet tidlig inn på et A-lag. Både rent personlig, men også spillemessig ved at 3. divisjonsspill gir «litt mer rå egenskaper». Vidar sto også imot Viking på en god måte i 2. runde av cupen i 2023, selv om storlaget vant 2–0 til slutt.

Da Rogalands Avis i 2023 kåret årets lag i avdelingen, kom også stopper Simen Aanonsen og spiss Mats Gramstad med. Gramstad scoret 25 mål på 26 kamper, «til tross for at han ser ut som at han er døden nær etter å ha blitt tatt noen ganger».

I 2024 ble det igjen andreplass, nå bare 4 poeng fra opprykk. 81 scorede mål var hele 25 flere enn Pors som vant divisjonen og rykket opp.

Vidar stabiliserte seg, noe som ikke minst er imponerende etter at klubben mistet flere gode spillere enn Jakob Hansen. Philip Hovland som kom på Rogalands Avis’ liste over byens største talenter gikk til Egersund i 2025, mens nevnte Simen Aanonsen gikk til kometlaget Bjarg. Etter opprykket er det klart at Mats Gramstad går over til Hinna som spillende daglig leder.

Til gjengjeld har Vidar så langt hentet sin tidligere keeper og andre spillere med erfaring fra 2. divisjon. Stallen er allerede ganske satt, og skal sikre at også B-laget hevder seg i 4. divisjon.

– Vi var klare med stallen før nyttår, faktisk. Jeg har vært trener på seniornivå i 25 år, og det har jeg aldri vært med på, forteller Gaute Johannessen.

Simen Haughom blir viktig. I 3. divisjon har mannen 119 mål på 118 kamper. Det er ville tall, som har vært villest de to siste årene, med henholdsvis 34 og 39 seriemål. I 2. divisjon har han vært før, og klarte 9 mål for Egersund i 2021, som viser at han kan ta nivået.

– Av en eller annen merkelig grunn har ikke Simen blitt plukket opp av en klubb på høyere nivå, dermed har han nesten skapt sitt eget nivå, for å se om han greier å score like mye mål der.

Sommeren 2024 skal Haughom ha fått «noen meldinger fra Iran, Bulgaria og Færøyene», men ingen konkrete tilbud. Han er bekreftet klar for 2026. Haughom tjener allerede solid på drone-business han startet i tenårene, noe som minsker «behovet» for å gå til en større klubb. Målteften blir vel helt sentral når laget spiller et hakk høyere?

– Vi har en nokså offensiv stil, så vi scorer mye. Vi hadde mål om 100 mål i 2025, vi endte på 96, så den som spiller spiss i FK Vidar vil score en del mål. At han har et naturlig talent for å score, er det ingen tvil om. Men det er tøffere nå, så vi har ingen målsetning nå om 100 mål, avslutter Vidars daglige leder.