Nivåinndelt seriespill i barnefotballen – en duplikk
Hva skaper egentlig trygghet? NFF knytter i stor grad trygghet til vennskap og det sosiale aspektet ved fotball. Det er viktige pilarer. Samtidig må man ikke undervurdere sammenhengen mellom ferdigheter og trygghet.


Hva skaper egentlig trygghet? NFF knytter i stor grad trygghet til vennskap og det sosiale aspektet ved fotball. Det er viktige pilarer. Samtidig må man ikke undervurdere sammenhengen mellom ferdigheter og trygghet.
Kronikk av Håkon Hultman Tømte, trener Hasle-Løren IL, jenter 2014
I kronikken i Josimar 1. desember redegjorde jeg for hvordan vi praktiserer nivåinndelt seriepåmelding av våre barnelag i Hasle-Løren IL. Kronikken ble omtalt i , der Viggo Stølan Anthonsen, Morten Berre og jeg utdypet praksisen.
I etterkant har vi fått mange tilbakemeldinger, fra både store og små klubber. De er samstemte: Praksisen vi beskriver – en feilpraksis av NFFs veileder og retningslinjer – oppleves av mange som beste praksis.
NFF synes likevel ikke helt overbevist. I innlegget , publisert 4. desember på (NFFs egen side for fagstoff), argumenterer NFFs Bo Folke Gustavson for at dagens veileder og retningslinjer tegner opp den beste løsningen. Han knytter dette i stor grad til trygghet, som er en faktor i breddeformelen, og skriver at «sosial trygghet [er] avgjørende for gode læringsmiljøer». Der er vi helt enige. At trygghet ikke ivaretas i modellen vi har beskrevet, er imidlertid ikke tilfelle. Tvert imot mener vi at dynamisk differensiering i kamp er en viktig faktor for å skape trygghet, noe jeg finner grunn til å forklare nærmere her, i lys av NFFs replikk.
For å ta det første først: Hva skaper egentlig trygghet? NFF knytter i stor grad trygghet til vennskap og det sosiale aspektet ved fotball. Det er viktige pilarer. Samtidig må man ikke undervurdere sammenhengen mellom ferdigheter og trygghet. Oppleves gapet til de flinkeste som for stort, kan det i seg selv gi lav trygghet for den enkelte. Muligheten til å tilpasse for spill med noenlunde jevnbyrdige med- og motspillere gjennom differensiering i kamp bidrar til å motvirke dette. Trygghet skapes ikke bare av å ha bestevenninnen på samme lag, men også av å oppleve at man selv har noe på banen å gjøre.
Dette betyr ikke at spill med venner er en uvesentlig trygghetsfaktor. Kamp er en viktig sosial arena i barnefotballen, akkurat som trening er det. Og trening er kanskje den viktigste. Det er tross alt der barna tilbringer mest tid og bygger relasjoner, gruppetilhørighet og trygghet. At den sosiale dimensjonen skal tale for differensiering på trening, men mot differensiering i kamp, slik NFF hevder, fremstår konstruert. Akkurat som godt gjennomført differensiering på trening ikke ødelegger trening som sosial arena, mener vi at godt gjennomført differensiering i kamp – spill på flere nivåer i løpet av sesongen – ikke ødelegger kamp som sosial arena. Det er gjennomføringen som avgjør hva resultatet blir, på den ene arenaen som den andre.
Det er også en feilslutning at jevnbyrdige lag i seg selv innebærer at man spiller mest med dem man er best venner med fra før. Slik retningslinjene er utformet i dag, avhenger jo dette av det innbyrdes ferdighetsnivået mellom vennene. Ved påmelding av jevnbyrdige lag vil venner på samme nivå ofte måtte settes på ulike lag for å sikre likevekt. I jevnbyrdighetens navn kan venner derfor like gjerne splittes som samles. Blant tilbakemeldingene vi har fått fra andre klubber, er nettopp det at barna får spille med flere av sine nærmeste i løpet av en sesong – i motsetning til om de er på faste, jevnbyrdige lag – trukket frem som en positiv effekt.