Nivåinndelt seriespill i barnefotballen – om breddeformelen og differensiering

Å treffe riktig balanse i praksis er krevende. Heldigvis har NFF gitt barne- og ungdomsfotballen et avgjørende verktøy for å kunne lykkes: Muligheten til differensiering.

Kronikk av Håkon Hultman Tømte, trener Hasle-Løren IL, jenter 2014

Den siste tiden har det versert debatt om nivåinndelt seriespill i barnefotballen. I VG 29. oktober har Markus Gaupås Johansen fra Vålerenga IF og Dag Stian Bakken fra Nesøya IL 5. november pekt på ulike utfordringer i Stor-Oslo, både ved nivåinndeling som sådan og ved NFFs veileder for nivåinndeling av lag. NFF selv, ved Alf Hansen, uttaler i den sistnevnte VG-saken at problemet ikke ligger i veilederen, men i klubbenes praksis av den. I henhold til veilederen skal klubbene dele treningsgruppene i jevngode lag og melde dem på samme nivå frem til og med barna er 11 år, mens NFFs retningslinjer for barne- og ungdomsfotball lar det være opp til klubbene å finne den «mest hensiktsmessige løsningen for seg”»når det gjelder nivåinndeling og påmelding fra barna er 12 år. Mange klubber velger imidlertid å melde flere lag fra samme treningsgruppe på ulike nivåer og rotere spillerne mellom lagene før barna er 12 år. Jeg mener denne praksisen ikke bare er forståelig, men også nødvendig, og at en del avgjørende nyanser i en viktig debatt foreløpig ikke har kommet tydelig nok frem.

Fundamentet for NFFs barnefotballplattform er den såkalte breddeformelen (også kalt barne- og ungdomsformelen): «Trygghet og utfordringer + mestring = trivsel og utvikling». Breddeformelen bygger på ideen om at glede og utvikling skal gå hånd i hånd, og at det ene dyrker det andre. Å treffe riktig balanse i praksis er imidlertid krevende. Heldigvis har NFF gitt barne- og ungdomsfotballen et avgjørende verktøy for å kunne lykkes: Muligheten til differensiering.

Årets julegave er klar – bestill gavekort på årsabonnement (kr. 499,-) HER

Julegave til deg selv bestiller du HER

Differensiering betyr at aktiviteten tilpasses den enkeltes ferdighetsnivå. Fra barna er åtte år at man, i deler av treningsøkten, kan dele gruppen etter ferdighetsnivå for å gi hver spiller riktig balanse mellom mestring og utfordring. Jo eldre barna blir, jo mer kan man differensiere. Når Hansen i VG-saken 5. november uttaler at det ikke skal forekomme selektering i norsk barnefotball, verken på trening eller i kamp, er det derfor en sannhet med modifikasjoner. Fra NFFs side ligger vel distinksjonen i at selektering er fast, mens differensiering er mer dynamisk, men i praksis kan grensen fremstå relativt flytende: Når parameteret det differensieres etter er ferdigheter, forutsetter det at man selekterer – velger – spillere til de ulike gruppene basert på dette, og det er jo ikke slik at ferdighetene endrer seg vesentlig fra gang til gang.

Selv om man er bevisst på å holde gruppene dynamiske og hensynta utvikling at og barna kan være gode på ulike ting, er det en kjensgjerning at de som er blant de flinkeste til å sentre i den nivåinndelte pasningsøvelsen den ene treningen, ofte også er blant de som ligger høyest på ferdighetsskalen når man skal sette opp nivåinndelte lag for småspill treningen etter. Man må derfor være varsom med å gjøre diskusjonen og begrepsbruken til en lek med ord. Uavhengig av semantikken, er det imidlertid uansett bred enighet om at godt gjennomført differensiering på trening er bra, og også nødvendig for å nå målet med breddeformelen.

For å ta gruppen 11-åringer jeg selv er trener for i Hasle-Løren IL som eksempel, har vi der over 30 jenter med et stort spenn i ferdigheter, iver og interesse. De to sistnevnte faktorene er åpenbare katalysatorer for den førstnevnte. Vi har alt fra jenter som bruker skjermtiden sin på å se fotballkamper og fotballklipp på YouTube, og ellers bruker mye av fritiden sin med ball, til jenter som kun blir eksponert for fotball gjennom fellesaktiviteter med laget og aldri har sett ti minutter av en kamp utenom det. Og det er mange flere i den siste gruppen enn i den første. For å gi alle disse trygghet, utfordring og mestring, og dermed trivsel og utvikling, er vi nødt til å kunne behandle dem med ulikhetene de har. Vi må kunne differensiere.

Problemet er imidlertid at NFFs veileder og retningslinjer ikke lar oss bruke differensiering som verktøy fullt ut. Vi kan egentlig ikke differensiere i kamp. Dette mener vi er uheldig, da oppnåelse av breddeformelens mål fordrer differensiering også der, som etter vår mening igjen forutsetter at vi må kunne melde på lag fra samme treningsgruppe til ulike nivåer i seriespillet før barna er 12 år. Derfor gjør vi i Hasle-Løren – og mange klubber med oss – nettopp dette, selv om det strengt tatt er i strid med NFFs veileder og retningslinjer.

I vår gruppe har vi i år hatt tre lag påmeldt i seriespill, fordelt på de to nivåene NFF Oslo har tilbudt påmelding til for jenter 11 år – middels øvet og mest øvet nivå. Vi har hatt to lag på førstnevnte nivå og ett lag på sistnevnte. Ingen av lagene har vært faste. Man har hatt tiltenkte stammer, men hvem som har spilt hvor og når, har blitt avgjort fortløpende for best å treffe målsetningen i breddeformelen. For noen har dette betydd mest, og kanskje utelukkende, spill på middels øvet nivå, for andre en miks. Vurderingen har vært dynamisk, og med flere lag på flere nivåer har vi fortløpende kunnet kalibrere.

Denne modellen fungerer. Barna opplever trivsel, og mulighetene til å utvikle seg blir langt bedre enn om man hadde hatt statiske lag meldt på samme nivå. For noen er det helt avgjørende å kunne rotere opp og ned i nivå, og vi ser at særlig de som er i gruppen mellom de mest og de minst ivrige har utbytte av å spille på begge nivåer. Også de aller ivrigste har godt utbytte av å spille noe på middels øvet nivå. Det er en fin arena for å prøve nye ting og å utvikle sider av spillet man i mindre grad får jobbet med i kamper der nivået gjennomgående er høyere, samtidig som man bidrar til å løfte og inspirere laget. Men det er helt avgjørende at det balanseres: Når de ivrigste spiller med de som er mindre ivrige, vil man automatisk – og helt naturlig – utvikle den relasjonelle dimensjonen av fotballspillet langt mindre, både som lag og individuelt.

Veggspillet den ivrige forsøker å sette opp med den mindre ivrige vil ikke gjengjeldes, og man får kamper som blir en lapskaus av enkeltprestasjoner og fragmenterte forsøk på samspill. Hvis alle skulle hatt det slik i hver kamp de spilte, ville det frustrert den ene og den andre, og for mye statisk sammenblanding vil frata både de ivrigste og de mindre ivrige trivsel og utvikling. Løsningen er derfor at vi veksler mellom hvor mange og hvilke av de ivrigste som er med og spiller kamper på middels øvet nivå hver uke. Tydeligst samlet måloppnåelse mot breddeformelen ser vi de ukene vi treffer en balanse der lagene som spiller på middels øvet nivå er skrudd sammen slik at de som ikke er aller ivrigst selv må ta eierskap og ansvar i kampsituasjon, og kanskje har noen av de ivrigste å lene seg på, samtidig som de som spiller kamp på mest øvet nivå opplever at de får utøve noe mer samspill på eget ferdighetsnivå. Denne balansen har vi lyktes bra med ved å rotere opp og ned gjennom sesongen, noe som også har resultert i mange jevne kamper.

Enkelte vil kanskje hevde at enhver form for differensiering i kamp vil kunne være ekskluderende og skape opplevelse av første- og andrelag, og – sikkert med rette – at en for tidlig og stringent differensiering i kamp kan føre til uønsket frafall. Jeg mistenker imidlertid at den type differensiering man da snakker om, egentlig har i seg et større element av det NFF definerer som selektering – altså at det man sikter til som negativt er faste lag på ulike nivåer fra samme treningsgruppe, som jo ikke er differensiering. Differensiering – tidvis nivåinndeling basert på ferdigheter, som man etter mitt syn kun kan få til skikkelig i kamper ved påmelding av dynamiske lag på flere nivåer fra samme treningsgruppe – er noe annet. Så lenge lagene ikke er statiske og alle som er med på kamp alltid får spille like mye – det er en klar forutsetning – er det vanskelig å se at differensiering ved valg av nivå den enkelte spiller kamp på i ulike uker stiller seg annerledes enn differensiering i treningsøkten.

Her mener jeg NFF må tørre å si B, når man først har sagt A, og stå fullt ut i standpunktet om at differensiering er et godt verktøy. Forskjellene blir tross alt aldri mer synlige enn når man deler opp treningsgruppen i mindre grupper basert på ferdigheter underveis i en treningsøkt, og selv om man får til dette på en god måte om man planlegger og kommuniserer godt, oppleves det i alle fall ikke enklere å gjennomføre smidig enn differensiering ved oppsett av kamptropper. Med en bevisst plan for gjennomføring, har ikke vi opplevd at differensiering i kamp har skapt større ulikheter og følelse av ekskludering enn differensiering på trening (vi formidlet til foreldregruppen før sesongstart hvordan vi hadde løst påmelding av lag, med beskjed om at lagene ikke skulle prates om som første- og andrelag verken hjemme eller av oss, og vi prater med barna om treningsgruppen som ett lag som spiller flere kamper i uken). For vår del har altså påmelding av flere lag på ulike nivåer vært helt avgjørende for å kunne oppnå målet med breddeformelen, og vi har ikke sett frafall i gruppen knyttet til differensiering i kamp.

Hadde vi derimot fulgt NFFs veileder og retningslinjer og meldt på alle lag på samme nivå, ville muligheten til å nå breddeformelens mål blitt langt mindre. For noen ville faste lag på et bestemt nivå gitt for lite mestring og for mye utfordring, for andre det motsatte. I realiteten ville de fleste klubber måtte melde lagene på middels øvet nivå, da det er ytterst få treningsgrupper – særlig på jentesiden – som gjennomgående holder et slikt nivå at man ved blanding kan forsvare påmelding på det høyeste nivået (da kunne man like gjerne droppet å tilby nivåinndelt seriespill). Faste lag uten muligheten for løpende differensiering mellom nivåer vil fort kunne føre til at de ivrigste vil stagnere, mens de ferskeste vil kunne oppleve å stadig måtte bokse i en for høy vektklasse (dersom alle klubber hadde holdt seg til retningslinjene ville man møtt lag med flere veldig gode enkeltspillere, som en konsekvens av at laget måtte meldes på basert på gjennomsnittet av alles ferdigheter – de ferskeste og minst ivrige på banen ville da fått en dårlig arena for mestring). For breddeformelen er dette fallitt.

Så vil kanskje NFF si at man i henhold til veilederen faktisk kan differensiere med ønsket resultat i kamp uten å melde på lagene til ulike nivåer, da man i veilederen har åpnet for at man har kunnet melde på ekstralag som et tilbud for de ivrigste (dette har i henhold til veilederen måttet meldes på i årsklassen over). Problemet er imidlertid at man også her spenner litt bein på seg selv og egne anbefalinger.

En slik løsning vil bety at de ivrigste barna gjennomgående vil ha flere seriekamper per uke i sesong, noe som fort vil innebære at man overskrider . En så høy kampbelastning over tid – det dobbelte av – vil markant øke skade- og slitasjerisikoen for barn og ungdom i vekst, særlig på kunstgress og . Samtidig vil man da også få en undervekting av trening mot kamp som ikke er ønskelig fra et utviklingsperspektiv. Man skal heller ikke undervurdere betydningen av mental restitusjon og tid til annet enn organisert aktivitet med laget. Selv de ivrigste kan bli lei og miste motivasjon om det ikke blir tid til verken venner utenfor fotballen eller hæpping på løkka. Ekstralag påmeldt i årsklassen over, eller , synes derfor ikke å være noen god løsning, og vil etter mitt syn også øke kompleksiteten ved valg av nivå for seriepåmelding.

Den beste løsningen er etter min oppfatning at man i treningsgrupper som er store nok til å kunne melde på flere lag, har muligheten til påmelding på ulike nivåer tidligere enn fra fylte 12 år, dersom klubben har gode rutiner for å få dette til å fungere (f.eks. retningslinjer fastsatt i klubbens sportsplan). Lagene bør kunne ha en stamme, uten å være låst, slik at man kan rotere spillere rundt. Utfordringen med at kamper kan bli ujevne, kan løses ved å ha åpen dialog med lagene i samme avdeling om nivået på treningsgruppen og stammen i det aktuelle laget. Når man da skal sette opp spillere til de ulike kampene vil man kunne differensiere aktivt for å optimalisere for å nå breddeformelens mål.

Slik kan man få kamper som ikke bare er jevnbyrdige i målprotokollen, slik alle ønsker, men også kamper der flest mulig i størst mulig grad opplever jevnbyrdighet i med- og motspill, uten for store nivåforskjeller mellom for mange enkeltspillere. I Hasle-Løren er dette forankret i sportsplanen, som åpner for nivåinndelt seriepåmelding og rullering mellom nivåer på samme treningsgruppe fra barna er 9 år, med målsetning om at den enkelte samlet sett skal oppleve 2/3 mestring og 1/3 utfordring i kamp.

For våre jenters del har dette i 2025-sesongen gitt ganske lik fordeling av seire, uavgjort og tap på middels øvet nivå – altså en ønsket jevnhet. Samtidig har vi klart å løfte frem et godt utviklingstilbud der de som til enhver tid har fått prøve seg på mest øvet nivå har fått en god arena for å utvikle alle dimensjonene av fotballspillet, i jevne kamper med og mot ivrige jenter på samme ferdighetsnivå. Dette er NFF-parolene «flest mulig», «lengst mulig» og etter hvert «best mulig» i praksis, og i essens modellen min klubbkollega Viggo Stølan Anthonsen har beskrevet i saken , som NFF selv, ved Øyvind Larsen, har trukket frem som forbilledlig i saken ». At NFF fremsnakker denne modellen, samtidig som man har retningslinjer som ikke tillater den før barna er 12 år, fremstår paradoksalt, selv om intensjonene med retningslinjene er de beste.

Det vil alltid finnes noen som har et usunt fokus på resultat, men det er nok realisering av det ultimate målet om trivsel og utvikling som er driveren for mange klubbers feilpraksis ved påmelding av lag. NFFs breddeformel er en sunn og forbilledlig rettesnor, godt forankret i idealverdiene den norske idrettsmodellen er tuftet på. Man må bare passe på at egne retningslinjer ikke kommer i veien for den. At det er krevende å utforme retningslinjer som skal treffe alle – både de store, godt organiserte klubbene, og de mindre – er fullt forståelig, men når feilpraksis blir beste løsning for mange, er det et tydelig tegn på at noe bør justeres.