Norske talenter

2012 ble året da resultatene snudde for de norske landslagene. Og med det har en utskjelt talentutvikling blitt tilnærmet genierklært. Hva har skjedd?

Tekst Andreas B. Høyer

«En revansje! Det viser at den modellen vi har i Norge fungerer jævlig bra», sier en entusiastisk Per Joar Hansen. Få minutter tidligere har dommerens sluttsignal bekreftet fjorårets største norske fotballbragd. Vårt eget U21-landslag har slått det franske 5-3 – akkurat nok til å sikre sammenlagtseier og den første EM-deltakelsen på 15 år. Da er det lov å skryte litt.

«Dette er et fransk lag som i utgangspunktet skal være blant Europas beste, og her kommer det gutter fra Ulsteinvik, Vardø, Bodø og Hamar, og rett og slett knuser dem», sier «Perry» i åpenbar gledesrus.

Den ferske Rosenborg-treneren har selvfølgelig helt rett. Det franske laget skal i utgangspunktet være blant Europas beste. Her er det flere spillere som har vært med på å slå Spania i U19-EM for to år siden. Og flere stjerner. Litt namedropping gjør underverker: Yann M’Vila, nå i Rubin Kazan, Milans ekstremt talentfulle, men lett trøblete Balotelli-kopi M’baye Niang, den målscorende 21-årige Toulouse-keeperen Ali Ahamada (mannen som på overtid sikret poeng mot Rennes i Ligue 1 i september), Lyons spissjuvel Alexandre Lacazette, Real Sociedads venstreving Antoine Griezmann og ikke minst Real Madrids midtstopper Raphael Varane. Som en kommentator ville sagt, vi har slått dem alle sammen.

Prestasjonen gjør inntrykk på fotball-Norge. «Det ser lyst ut for norsk fotball», skriver fagansvarlig i Norges Fotballforbund, Dag Riisnæs, noen dager etter Frankrike-kampen. «Et eventyr», kaller toppfotballsjef Nils Johan Semb det, mens en kronikk signert Stig Inge Bjørnebye og Otto Ulseth karakteriserer playoff-seieren som «en triumf for den norske modellen». Men det er trenerhelt «Perry» som leverer best: «Vi trenger ikke noen akademier vi sender sjuåringene våre til for å bli gode fotballspillere».

Vi har endelig fått beviset på at den norske modellen fungerer.

Forbundsbautaen
– Jeg har ikke så god tid. Hvor mye trenger du? 20 minutter? spør Bård Flovik før vi har rukket å sette oss ned. Vi blir enige om å være effektive, til tross for at temaet vi skal snakke om er svært omfattende. Talentutvikling er ikke noe du kan snakke deg ferdig om på en snau halvtime, i hvert fall ikke når du får tak i en mann med Floviks erfaring og kompetanse. I 2013 går han inn i sitt åttende år som landslagstrener for Norges aldersbestemte landslag. Tidligere har han vært alt fra hovedtrener, assistenttrener til spillerutvikler i Tromsø. Han er trenerutdannet til UEFA Pro lisens. Flovik er en skikkelig forbundsbauta.

– Jo, det er en viss positivitet å spore. Det er sant det. Det har selvfølgelig med resultatene å gjøre. De har vært bedre i det siste, begynner Flovik. Landslagstreneren nevner seieren mot Portugal med G17-laget, de nesten ubeseirede 16-åringene som bare har tapt én fattig kamp i 2012. Han nevner Rosenborgs gode resultater i Next-Gen Series og selvfølgelig U21-landslagets EM-kvaliktriumf – eller «seieren som gjør ting litt lettere», som han kaller det. Flovik kunne for så vidt også dratt fram både G18 og G19-lagene, som til tross for mer varierende resultater, slo lag som Serbia, Tsjekkia, Bosnia og Sverige.

Ikke at det er resultatene det egentlig handler om. Talentutvikling handler om at vi skal få enda bedre ferdigheter, at vi skal bli enda kjappere og enda råere. Det handler om at vi skal få enda mer skolerte trenere og at vi skal bli enda mer nøyaktig i alt vi foretar oss. «Min viktigste oppgave», sier Flovik, «er å gi spillerne nye referanser, å gi dem noe å strekke seg etter».

Landslagstreneren har nok å gjøre. I fjor ledet han aldersbestemte landslag i utrolige 32 kamper i 16 ulike land. 2013 sparkes i gang med G17-landskamp mot Belgia denne måneden. I slutten av mars er det EM-kvalik mot Italia, Nord-Irland og tittelforsvarer Nederland.

Der skal Flovik, og det som er blitt en mye omtalt 96-årgang, sette standarden for nok et godt norsk fotballår. G17-landslaget anno 2013 er først og fremst spesielt fordi det består av så mange jevnt gode spillere. I tillegg til et par store enkeltprofiler vel å merke. Driblefanten Zymer Bytyqi, som følger i Håvard Nielsen og Valon Berishas fotspor og har signert for RB Salzburg, er én. Lyon-klare Ulrik Yttergård Jenssen fra Tromsø – bror av landslagsspiller Ruben – -en annen. Mens 16-åringen Vajebah Sakor fra Asker i januar fikk en treårskontrakt med selveste Juventus.

Men det er 96-årgangens kollektive resultater som vekker oppsikt. Ikke bare hos forbundets egne trenere. Flovik forteller om motstandere som klør seg i hodet og landslag som mer enn gjerne vil matche seg mot de gode nordmennene. Akkurat det er noe nytt.

– Det morsomme er at vi ikke har gjort noe annerledes i 2012 enn det vi har gjort tidligere, sier Flovik.

Mangel på fotballkultur
Morsomt fordi talentutviklingen i Norge har fått mye kritikk. Det hevdes at norsk ungdomsfotball er preget av tilfeldigheter og manglende ambisjoner, hvor ungene blir oppfordret til like gjerne å drive med andre idretter, ikke ta noen risiko med ballen i beina og hvor solidarisk lagånd går foran individuell utvikling. «Det kan ikke falle på vilkårlige fedre som løser dette med boka fra aktivitetslederkurset», skrev den erfarne treneren Ståle Andersen i en kritikk av norsk talentutvikling i fjor. Andersen mener norske klubber lurer seg selv ved å hevde at ferdighetsutviklingen i norske klubber er blitt god. Det er fortsatt slik, hevder han, at «unødvendige klareringer ut på parkeringsplassen blir belønnet med ros […] Dette er vranglære og pedagogisk feil, mangel på kunnskap og en totalt fraværende fotballkultur».

NRK-kommentator og landslagsspiller Lise Klaveness kjenner seg åpenbart igjen i Andersens beskrivelse og skrev i en kronikk i NRK i august om «lettelsen når man valgte klarering til sjette tribunerad, i stedet for å forsøke noe fancy».

Men det er ikke bare selve ferdighetsutviklingen som må tåle kritikk. Spør man dem som har lyktes som fotballspillere møter man ofte erindringer om dårlig matching i ung alder. «Uansett hvor god man var, skulle man spille like mye eller like lite som den som kanskje ikke satset så mye. Det var jeg irritert på da jeg var yngre», sa Vadim Demidov til Aftenposten for et snaut år siden. Demidovs opplevelse er delt av flere av de norske utenlandsproffene. «Det må gå an å toppe laget tidligere», har Moa Abdealloue uttalt og fått støtte fra blant annet John Arne Riise og Christian Grindheim, som i likhet med Hannover-proffen har merket forskjellen i hvordan det arbeides med unge spillere på kontinentet.

Men man må ikke nødvendigvis se utenlands. I Bærum finner man Norsk Fotballakademi, hvor ambisiøse unger fra 7 til 12 år kan trene med profesjonelle trenere. Sportslig ansvarlig, Thierry Kopp, er tydelig i sin kritikk av norsk talentutvikling:
«Det må være en grunn til at Norge ikke klarer å få frem flere gode fotballspillere. Man kan ikke bare skylde på at vi bor i et lite land», har Kopp uttalt til Aftenposten. «Se på Sveits, se på Uruguay og Portugal. Det er noe som ikke stemmer. Jeg mener at spillerutviklingen starter for sent, og det er ikke noe klart og tydelig opplegg.»

Kunstgress og innvandring
En utdatert kritikk, svarer fotballforbundet og dets tilhengere. Stereotypen av norsk talentutvikling passer ikke lenger sin beskrivelse. Barna som tilhører «kunstgressgenerasjonen» er de som ikke lenger har måttet slite rundt på dårlige grusbaner. Tvert i mot, de har spilt fotball på strøkne plener hele året. Og alle som jobber med den neste generasjonen av fotballspillere er enig: dagens unggutter er bedre enn noen gang.

«Vi kan takke kunstgress og innvandring», sier Esten O. Sæther, trener for futsallandslaget, assistenttrener i KFUM og sportskommentator i Dagbladet. Sæther forteller om en rivende utvikling i norske fotballspilleres tekniske ferdigheter. Futsallandslaget står ikke lenger tilbake for noen rent teknisk.

«Vi er helt på nivå med de beste ferdighetsmessig. Det er ingen tvil om at mer innvandring er positivt for norsk fotball og har hatt en stor betydning for fremtidsoptimismen. Men det jeg har vært mest opptatt av er å oppmuntre til en holdning hvor det er lov å ha ballen og hvor det handler om å bli tryggest mulig med ball», sier Sæther, og legger til:

«Dagens generasjon med spillere har latterliggjort ideen om at norske spillere ikke har ferdigheter med ballen.»

– Vi driver ikke med selektering
Få er derimot så åpenlyst positive som Sæther eller en Per Joar Hansen i gledesrus. Fotballforbundet har en langsiktig plan for norsk fotball og det virker som ydmykhet har vært et av kriteriene som har stått i stillingsbeskrivelsene der i gården. Vi har brent oss på prematur genierklæring tidligere – den fantastiske 87-årgangen ble det ikke så mye internasjonal suksess ut av, ei heller den minst like hypede 90-årgangen.

Men denne gangen er det noe annerledes. Ingen har kanskje lyst å brøle ut superlativer og spådommer om ny, norsk storhetstid på fotballbanen. Likevel må det være lov å stille spørsmålet: har vi ikke – gjennom gode resultater på aldersbestemte landslag – fått beviset for at den norske modellen fungerer?

Jo, mener Stig Inge Bjørnebye. Den tidligere landslagbacken er nå forbundets sjef for barne- og ungdomsfotballen. En beskrivelse som går igjen om Bjørnebye er «frittalende». Selv var han det man på godt norsk kaller en «late bloomer», en spiller som satt på benken da han var barn, men plutselig ble god. En som ville slutte med fotball etter å ha spilt fattige 12 minutter i løpet av hele Gothia Cup 1985, men som fire år etter spilte på landslaget. Bjørnebye har sterke meninger om selektering.

– Du ser det i hele fotball-Europa. Man har gått bort fra modellen hvor man henter ut unge gutter. Det er tull, sier han til Josimar.

– Se til England. De blåkopierer nå den norske modellen. Eller rettere, de tar den norske modellen enda litt lenger. Det tyder vel på at vi gjør noe rett? Jeg var nylig i Nederland og selv en klubb som Ajax er blitt mer edruelig. De skjønner det vi har skjønt i mange år i Norge, at man kan ikke plukke spillere i ung alder. Det er godt å se at sunn fornuft seirer.

Selve kjernen i den norske breddemodellen er at spillerutvikling skal foregå i klubbmiljøene lokalt. Som det alltid har gjort. Vegar Hedenstad er ikke et produkt av Stabæk, men av Elverum Fotball, som Bjørnebye sier. Han kunne nevnt Håvard Nordtveits SK Vats 94 fra Vindafjord, Stefan Johansens Norild fra Vadsø, Ørjan Nylands Hødd i Ulsteinvik eller Marcus Pedersens Stange Sportsklubb fra Hedmark for den saks skyld. Det finnes mange eksempler.

Argumentene for den lokale modellen er gode. Norge er ikke Nederland hvor du kan bevege deg fra helt i nord til helt i sør på et par timer. Avstandene gjør at unge spillernes fundament alltid vil være i hjemstedsklubbene.

Systemendringen
Men er tanken om breddemodellen bedre enn realiteten? Spørsmålet må ikke bare stilles på bakgrunn av akademier som De Toekomst i Amsterdam eller Feyenoords Arkenoord -– der barn blir spådd en lysende fotballframtid allerede som syvåringer. Sveits, Sverige, Danmark og Kroatia er alle eksempler på land som er sammenlignbare med Norge i størrelse. Og alle har vært bedre på talentutvikling i lengre tid.

I Sveits, et land vi ofte sammenligner oss med, reformerte man den nasjonale talentutviklingen på 90-tallet. Reform 95 så etableringen av 40 fotballakademier, hvor det hvert år plukkes det i underkant av tusen 12-åringer (det sveitsiske forbundet bidrar årlig med 30 millioner kroner). Allerede etter syv år, i 2002, vant Sveits EM for U17, en prestasjon de gjentok i 2009. I 2011 var det bare Spania som sto i veien for sveitsisk seier i EM for U21. A-landslaget, i 1998 nummer 84 på FIFA-rankingen, er i dag nummer 12.

Samtidig er det få som mener norsk fotball trenger noen utviklingsrevolusjon eller reform lik den man har sett i Sveits. Løsningen er heller å kvitte seg med tilfeldighetene. Talentene kan ikke levnes til en engasjert far med NFFs retningslinjer som eneste veileder.

– Vi trenger en systemendring. Det handler om å forandre en kultur. Det holder ikke at vi bare formidler et budskap om å være mer strukturerte på klubbnivå. Det må ligge et system i bunnen, sier Bjørnebye.

Og det er dette systemet norsk fotball jobber med å få på plass. Først gjennom det store, tunge løftet på anleggssiden, nå på utdanningen av trenere.

– Vi er inne i en tid der vi kanskje begynner å se resultatene av en rekke ulike tiltak, sier toppfotballsjef Nils Johan Semb. Han nevner forbedringen av anlegg, klubbutvikling, økt aktivitet på de aldersbestemte landslagene, Tippeliga-sammensetningen, fotball i skolefritidsordningen og Statoil-modellen (en modell som går ut på at de beste samles først i by/krets, så region og til slutt landslag).

Men utfordringen som virker større enn alle de andre, er kvaliteten på ungenes trenere. Det største ankepunktet mot norsk talentutvikling er nemlig at landets største talenter for ofte blir overlatt til frivillige ildsjeler uten den rette faglige kompetansen. Det er det Brann og andre Tippeliga-klubber bruker som argument når de snakker om å samle regionens beste unggutter i egen klubb.

– 8 til 12 år er gullalderen. Da er det større mulighet for å utvikle motorikk og koordinasjon hos barn, sier Terje Lübeck i Norsk Fotballakademi.

– Det må være rom for flere måter å drive med talentuvikling på i Norge. Vi skiller oss ut ved at vi tilbyr høy kompetanse i barnefotballen og ved at vi deler inn spillerne etter det nivået de er på.

Lübeck innser, i likhet med NFA-kollega Thierry Kopp, at det de driver med er kontroversielt. I Norge vel å merke. For modellen fotballakademiet i Bærum baserer seg på er den samme som brukes i Frankrike, Spania og en rekke andre land i Europa.

– Norsk fotball er bygget på frivillighet. Og for all del, det er prisverdig å se hvor mange som legger ned en innsats. Men må også ha inn den tunge kompetansen og da trenger man økonomi. I dag er det bedre økonomi i å trene en klubb i 3. eller 4. divisjon enn å trene barn og ungdom. Det må mer penger inn i talentsatsingen, sier Lübeck.

Den norske modellen
På treningsfeltet i Tromsø står Gard Holme tålmodig på sidelinja. Han verken roper eller skriker til de snaut 20 spillerne på trening. Med jevne mellomrom stopper han spillet, kaller til seg sine unge håpefulle og snakker med dem.

Dette er Tromsø ILs guttespillere. De er 15 og 16 år gamle, like gamle som den ferske Lyon-proffen Ulrik Yttergård Jenssen. Men disse guttene har egentlig aldri spilt fotball med ham. Til det har Jenssen alltid vært litt for god – hele tiden å finne på et lag noen aldersnivå over sin egen.

Guttespillerne utgjør C-laget til TIL. I motsetning til B-laget er alle spillerne på C-laget fra Tromsø. Her er det ingen som er hentet fra distriktskommunene og innlosjert på hybel. Ingen Morten Gamst Pedersen, Sigurd Rushfeldt eller Tore Reginiussen – spillere som ble hentet fra nabofylket Finnmark for å bli Tromsø-spillere.

Enn så lenge. For Tromsø satser nå enda yngre enn de tidligere har gjort. Nevnte Garde er nylig hentet fra Stabæk og går inn i en fulltidsjobb som trener for TIL C. På sikt skal også småguttelaget, altså 13 og 14-åringene, ha en trener som er ansatt på fulltid. På papiret er det ingen norske klubber som har ambisjoner om å ha spillere på internat før de er 16, men virkeligheten er annerledes.

Stefan Johansen, nå i Strømsgodset, tok turen fra Vardø til Bodø for å spille for Glimt da han var 14. Han ble oppdaget på Ole Gunnar Solskjærs fotballskole. For ordens skyld, Vardø er like langt fra Bodø som Oslo. I Bergen har man ikke bare ambisjoner om å ansette en profesjonell småguttetrener, man har allerede gjort det. Ikke lenge etter kunne man lese i Bergens Tidende at Brann ønsker å samle de beste småguttene i hele regionen. Grunn: «vi kan ikke legge ansvaret over på mindre klubber ute i periferien. Da lykkes vi ikke», som Branns daværende talentutvikler Lars Bakkerud sa det.

Den samme debatten foregår i de fleste norske byer. I prinsippet er de fleste enige i forbundets holdning og retningslinjer. Kombinasjonen av fulltidsansatte langt nede i yngres avdelig og stadig mer oppmerksomhet om talentutvikling i toppklubbene forandrer likevel fotballhverdagen. Norsk fotballs realpolitik stemmer ikke lenger med forbundets prinsipper. Når Stig Inge Bjørnebye sier at vi ikke driver med selektering i Norge er det en sannhet med klare modifikasjoner.

For seks år siden ble Akerakademiet i Molde opprettet. Akademiets motto, «fra barnehage til a-laget», er ikke til å ta feil av. Fra tidlig alder skal Molde ha full oversikt over de beste talentene i Møre og Romsdal og aller helst skal disse talentene komme innom akademiet en gang i uken.

– Vi har gradvis lagt mer ressurser i det. Nå har vi samlinger en gang i uka for spillere i aldersgruppen 11-14 år. Det handler om å gi dem litt referanser, sier akademisjef Arild Lervik.

Ifølge Lervik er ikke ambisjonen å hente spillere til Molde FK. Det er et ønske at spillerne blir i sine lokale klubber til de er 15-16 – i tråd med forbundets retningslinjer. Men er det ikke likevel selektering? De beste spillerne blir fortsatt valgt ut og gitt et treningstilbud med selveste Molde. Og det samme foregår over hele landet.

– Talentene vil bli hentet i tidligere alder. Jeg tror konkurransen blir såpass hard at det er vanskelig å gjøre noe med, sier Lars Petter Andressen, B-lagstrener i Tromsø. Han mener fremtidens spillere i langt større grad vil gå gradene i toppklubbene selv. De fleste klubbene har allerede god kontroll på de beste talentene i sin region. Neste steg vil være å knytte til seg spillere i en tidligere alder.

– Vi selekterer fra barna er 12 år, sier toppfotballsjef Nils Johan Semb på spørsmål om den norske modellen. Han viser til Statoil-modellen, hvor 5000 utvalgte unge spillere til slutt blir sortert ned til de 30-40 beste fra hele landet (uttak i by/krets blir til region, så til slutt landslag).

– Det er helt i tråd med det andre land gjør. Samtidig vet vi at det er fryktelig vanskelig å drive med den selekteringen. Jeg vil si det er umulig før spillerne er 12-13 år. I 8 til 10-årsalderen blir det for vanskelig å se hvem som blir god, sier Semb.

I forhold til andre land på kontinentet er den norske selekteringen, som er organisert av forbundet, mild. Foreløpig. Den største aha-opplevelsen for norske toppklubber de seneste årene er nemlig verdien av god talentuvikling. En presset økonomisk situasjon er godt nytt for ungguttene, men det kan være enda bedre for klubbene selv. 16-årige Zymer Bytyqi ga Sandnes/Ulf hele fem millioner kroner i klubbkassa, mens Tromsø fikk «et millionbeløp, pluss videresalgsavtale» for Yttergård-Jensen, ifølge sportslig leder Gunnar Wilhelmsen.

Når 16-åringer blir god økonomi, merkes det også i satsingen.

Å ta igjen forspranget
For de som jobber med Norges mest talentfulle fotballspillere er den største utfordringen lik.

– Norsk fotball er blitt gode på å trene ungdomsspillerne, de fra 15-16 og oppover. Men på det tidspunktet har utenlandske spillere allerede et forsprang, sier Tromsø-trenerne Garde og Andressen. Motstanderne er kjappere, både fysisk og mentalt. De trenger litt mindre tid med ballen og er litt tryggere i pasningsspillet enn sine jevnaldrede nordmenn.

Det samme opplever man i Molde. Sammen med Rosenborg er romsdalingene med i den relativt ferske Next Gen Series, eller for å være hakket mer tabloid, «ungdommens Champions League». Foreløpig har Molde hatt langt mer varierte resultater enn trønderne.

Møtene med lag som Ajax har blitt tøffe.

– Vi har nok litt for ujevn spillergruppe foreløpig, forklarer sjef i AkerAkademiet, Arild Lervik.

– Men nå ser vi hvor lista ligger og vi har fått merke forskjellen på oss og dem.

Referansene i Next Gen series heter Ajax, Dortmund og Liverpool. Og i likhet med landslagstrener Flovik, Rosenborgs juniortrener Ståle Stensaas og juniortrenerne i Tromsø, ser Lervik en tendens til at de utenlandske spillerne fortsatt er et lite hakk bedre enn de norske.

– Det er basisen, sier Ståle Stensaas, som i 2012 slo både Dortmund og Liverpool med sine juniorer.

– Førstetouch, mottak, pasning, de er litt bedre, -men det er ikke så store forskjeller.

Stensaas tror utenlandske fotballtalenter verken trener mer eller bedre enn de norske.

– Men de er nok litt mer rendyrket, fra 7-8 årsalderen blir de drillet på de samme tingene. Og da handler det mer om ressurser, mener RBK-treneren.

– Kanskje vi må begynne tidligere. Jeg har rett og slett ikke noe godt svar på det.

TIlbake hos Norsk fotballakademi er det nettopp det man gjør. Hvert år tar akademiet med seg sine beste 12-åringer til turnering i Portugal. Der heter motstanderne Barcelona eller Ajax. På spørsmål om hva leder Terje Lübeck mener er den store forskjellen på en norsk 10-åring og en fra kontinentet, er svaret overraskende likt svaret du får fra dem som trener 15 og 16-åringer.

– Det går på fotrapphet og hvor kjapp du er med ballen. Vi har ikke helt de samme basisferdighetene, sier Lübeck.

Verdivalget
Det som er sikkert, er at et godt 2012 fort kan etterfølges av et dårlig 2013. Og da er vi tilbake til utgangspunktet. Men det er håp. Primært fordi de gode resultatene på de aldersbestemte landslagene ikke nødvendigvis bare skyldes en heldig sammensetning av spillere i en årgang. Det kan også være resultatet av de langsiktige tiltakene forbundet har iverksatt.

Årsaken vil det uansett være diskusjon om. Kunstgressgenerasjon, innvandring, økt selektering, bedre hospitering og sterkere økonomi er faktorer i en sammensatt utfordring.

Og til slutt blir talentutviklingen også en verdidebatt. For Stig Inge Bjørnebye og Esten O. Sæther er breddemodellen en kampsak som er under stadig press. Som Sæther sier:

«Norsk idrett har aldri vært bedre. Helhetstenkningen som ligger i bunn har ført til den beste perioden i vår idrettshistorie. Jeg har vært fotballtrener i førti år og jeg ser de beste resultatene når man lar unge spillere få tid på seg i sitt lokalmiljø. Å påstå at den norske modellen har mislyktes, er historieløst.»

Han mener diskusjonen om den norske breddemodellen kom til på 90-tallet, da ivrige fedre begynte å drømme om de store pengene.

«Med pengene kom fedredrømmen om at ungen skulle bli proff. I disse fedrenes hoder var treningsforhold og utviklingsvilkår det eneste som sto i veien for penger og berømmelse. Når man har drevet med fotball en stund blir problemstillingen helt hinsides», sier Sæther.

På motsatt banehalvdel er de som mener at barneidrettsbestemmelsene er begrensende. Hvorfor skal ikke et unikt fotballtalent få lov å matche seg mot de beste spillerne i Europa allerede når han er 11 år? Hvorfor kan ikke vi i Norge, som man gjør i store deler av Europa, drive med helårsakademi hvor ungene spiller fotball også på vinteren? Som Lübeck og Kopp i Norsk Fotballakademi skrev i en kronikk, «stor bredde innen fotballen skaper ikke den ønskede kvaliteten på eliten».