Olympique de Marseille – fra galskap til galskap

Oversatt av Lars Johnsen

Jeg vet ikke om noe annet stadion der en tribune er oppkalt etter en supporter. Men om du finner plassen din på Virage Nord på Stade Vélodrome i Marseille, befinner du deg på Tribune Patrice de Péretti. Du er omringet av disiplene hans – «brødrene» – de tre tusen medlemmene av OMs mest fryktinngytende ultras-gruppe, MTP, som står for Marseille Trop Puissant. «Marseille allmektig» i urban, fransk slang. De Péretti, som alle kaller Depé, var grunnleggeren, talismanen, lederen i baris. Klubbskjerfet var alltid løst knyttet rundt halsen. Megafon i hånden. Han tente bluss som opphaussing av gjengen. Gal, slem, noen ganger farlig. Spesielt gal. Overskriftene skrev seg selv da Marcelo Bielsa, El Loco, Den gale, skrev under for klubben: Un fou chez les fadas – «en galning blant galningene». Det var som om argentineren hadde søkt og fått innvilget asyl.

Nakne overkropper
Tilbake i oktober 1989, på et av sine første besøk på Vélodrome, lot tenåringen Depé seg fascinere av supporterne til AEK Athen. De talte bare vel hundre mann, men greide nesten å stilne en av Frankrikes mest lidenskapelige supporterskarer. Det som fascinerte ham mest var at grekerne ikke gikk i klubbdrakter, som flesteparten av supportere i Europa brukte som kampdagsuniform. De nakne overkroppene deres var et mer potent symbol for kjærligheten til AEK. Den unge Marseillais sverget at han skulle følge deres eksempel hvorhen han reiste for å støtte sin egen klubb. Det var et løfte han holdt til en sprukket blodåre tok livet av ham 28. juli 2000, en dato alle OM-fans holder av for å minnes deres himmelfarne leder. Han ble 28 år. Han hadde gått glipp av færre av OMs bortekamper enn «Django Reinhardt hadde fingre på høyrehånden», som en venn har sagt det.

Standhaftigheten hans hadde fått en test 3. mars 1993, da Marseille reiste til Berlin* for å spille Champions League-kamp mot CSKA Moskva. Temperaturen hadde falt til minus 12. Men De Péretti sto i baris, som vanlig, og dirigerte bortesvingen som om det var en lun vårkveld i Provence. Bildet av en tynn fada som organiserte galskapen i den forfrosne Marseille-svingen ble et like stort symbol for OMs Europa-triumf som Basile Bolis nikk som avgjorde finalen to og en halv måned senere.

De Péretti fikk kvasimytisk status, noe klubben var snar med å melke. Datidens klubbpresident Bernard Tapie tildelte den ultimate ultraen en minnemedalje. Marseille bedriver ikke galskap. Marseille er galskap.

434 tilskuere
Dette er noe som kommer til syne så fort den besøkende stiger av på den majestetiske sentralstasjonen Saint-Charles, bygget i 1948. Livet bobler og freser som i ingen annen by i Frankrike. Det er en forheksende miks. Den er gammel – den greske Massala ble bygget 600 år før Kristus – men likevel ung. Den er anspent. Marseille, den eldgamle «porten til Middelhavet», har bosatt migranter, flyktninger, pøbler og fiskere. Den snakker og synger med røst som ikke alle synes er like musikalsk. Den snakker, roper, uten ha fått tildelt ordet. Byen er en kakofoni.

Det er her Frankrikes galeste klubb hører hjemme. Og sånn måtte det bli. «Stolt av å være Marseillais» er et vanlig slagord her. Éric Cantona, oppvokst i en landsby som har vokst seg sammen med byen, viste gladelig slagordet på t-skjortene sine, selv etter å ha skilt lag fra OM mot slutten av 1980-tallet da Cantonas rebellske vesen var på kollisjonskurs med eier Bernard Tapie. En Marseillais er en franskmann, det er sant. Men Frankrike vil alltid ta andreplassen i kampen om hans lojalitet, og det med lang avstand imellom.

OM så dagens lys i 1899, som en cercle av aristokratiske herremenn, som konkurrerte i fekting, biljard så vel som fotball og rugby. Og lagidrettene var ikke dem de satte høyest. Hva grunnleggeren René Dufaure de Montmirail ville ha tenkt om De Péretti og hans brødre, er usikkert.

Klubbens fotballag brukte mindre enn tre tiår på å bli et av Frankrikes mest suksessrike, med fem cuptitler og ett ligamesterskap før andre verdenskrig brøt ut. Klubben flyttet til Vélodrome i 1937, men det var ikke før 1960-tallet, da mediemogulen Marcel Leclerc ble styreformann, at OM fikk den moderne, men forvirrede identiteten som kjennetegner den. I likhet med tidligere storlag på 1920- og 30-tallet, som Sète og Racing, hadde Marseille (uten titler siden 1948) sunket ut av toppdivisjonen og blitt sportslig irrelevant. Klubben hadde ingen ressurser, manglet lederskap og heller ingen tribunestøtte. En cupkamp mot US Forbach 23. april 1965 trakk 434 betalende tilskuere på et stadion med kapasitet på over 40 000. OM røyk senere ut av Coupe de France mot et amatørlag fra Korsika.

Fest med Leclerc
Men Leclerc luktet potensial, og brukte sin personlige formue for å bygge et lag som innen fem år skulle bli et av de mest spennende i europeisk fotball. Og ordet «spennende» er bevisst valgt, og ikke som overdrivelse eller synonym for «spektakulær» eller «suksessfull», selv om Marseille var et av de mest spektakulære og suksessfulle klubbene i denne epoken. Også jeg ble fengslet av OM, og Leclerc var selv en fengende figur. Han hadde ansiktet til en godmodig skurk, en du ikke hadde hatt noe i mot å bli svindlet av. Jeg var bare et barn, men jeg husker ansiktet hans tydelig, øyenbrynene, kotelettene, det brede smilet. Og stemmen. Han var en eneste stor fest, og han viste det. I 1969 lovet han å hoppe i Vieux Port – Marseilles herlige gamle havn, et av Frankrikes undre – hvis laget hans vant cupen. Og han holdt løftet. OM slo Girondins de Bordeaux 2-0** på Yves Du Manoir i Colombes. Saint-Etienne var kanskje laget for puristene, for ikke å si puritanerne, mens Marseille representerte fantasi, glede, dristighet, en verden av udrømte muligheter. De hadde den kroatiske spissen Josip Skoblar (44 mål i 1970/71-sesongen. En rekord som fortsatt står). De hadde Roger Magnusson, den svenske magikeren, som la på en ekstra geometrisk dimensjon hver gang han driblet. De var genuint spennende.

De var også lurvete, som alle som har sett The French Connection eller lest thrillerne til Jean-Claude Izzo kanskje mistenker. Marseille levde på kanten, med overflod av energi, som altfor ofte ga etter for fristelser. Og det gjorde Leclerc. Det var ikke så alvorlig, en mørk affære der han flyttet litt av klubbens penger til sitt eget selskap – fusk mer enn en kriminell handling. Men han ble tatt og måtte gå av som styreformann, og det på et tidspunkt OM bygget seg opp til å bli mer enn et tilfeldig irritasjonsmoment for kontinentets toppklubber ved møter i europacupene. Han ble etterfulgt av en annen fargerik figur, Fernand Meric, som hadde tjent millioner på kinodrift og var mer kjent for å holde sagnomsuste fester under filmfestivalen i Cannes enn kjærligheten til fotballen. Det var typisk Marseille, og det skulle gjenta seg et tiår senere, under Bernard Tapie, men da på en enda større scene.

Elsket spillet
Ah, Bernard Tapie. Parisien, og ikke Marseillais. Smørsanger uten suksess, TV-selger, racerbilfører, kapitaltømmer, industrimagnat, vitnepåvirker, domfelt, teater- og filmskuespiller, parlamentsmedlem, statsråd, venn av Nicolas Sarkozy, demon, Monsieur Marseille, mannen som sørget for seier i den gjeveste europacupen.

«Sørge for» betyr her mer enn bare å signere de rette spillerne. Mannen har klatret og falt, og klatret igjen, hatt flere liv enn katten. Han er føniks som har gitt inspirasjon til en mengde biografier. I Marseille, fra Leclercs tid, og kanskje tidligere, har fotballen alltid vært villig til å dele seng med politikere. Alle med ønske om makten på rådhuset måtte ha OM på sin side. Og Tapie elsket spillet – fotballspillet, ja, men enda mer det politiske. Han har alltid avvist at OM var et springbrett på vei til å lansere seg – og vinne – kampen om å bli landets president. Ikke alle er like overbevist av avvisningsforsøkene hans. Det ingen betviler er at han passet perfekt for denne klubben, som han kjøpte for småpenger i 1986. Forslaget om at Tapie skulle kjøpe den hadde kommet fra forfatteren Edmonde Charles-Roux, enken etter byens tidligere ordfører fra sosialistpartiet Gaston Deferre. Som Leclerc, men med mye større lommebok, gikk Tapie i gang, med store ambisjoner på overgangsmarkedet, i et tempo og omfang som nærmest lamslo selv de mest optimistiske supporterne.

Få år tidligere hadde de sett et konkursbo av en klubb bli tvangsnedflyttet til nivå 2. OMs gjenfødsel betydde at «redningsmannen» for evig ville ha immunitet i sin adopterte hjemby, uavhengig av anklager om korrupsjon, doping og skremsler som fulgte hvert skritt han og klubben tok. Anklagene, senere bevist, skulle sende ham i fengsel på midten av 1990-tallet.

Siste del av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet var æraen med Jean-Pierre Papin, Dragan Stojković, Éric Cantona, Rudi Völler, Chris Waddle, Alen Bokšić, Abedi Pelé, Didier Deschamps, Raymond Goethals og Franz Beckenbauer, for å nevne noen. De var blendende, glamorøse – og mistenkelige. Tapie hadde sjarm for to, og han spilte på alle strenger. Journalister spiste seg mette på kaviar på yachten hans Phocéa. Sjampisen fløt. Unge og vakre kvinner sørget for selskap. Samtidig, noen hundre kilometer vestover, raste Arsène Wenger i klubblokalene til Monaco, overbevist om at han kjempet mot noe større enn én klubb, mot et korrupt system. Frustrasjonen skulle bli rettferdiggjort i 1995 da en etterforskning om et forsøk på å fikse resultatet av en seriekamp mot Valenciennes to år før skulle bli Tapies fall. I hvert fall midlertidig. Tapie skulle i 2001 bli styreleder igjen. Bare i Marseille.

Bestikkelser
«Det tristeste er at de ikke hadde trengt å gjøre det», sa Emmanuel Petit til meg en gang. «De hadde vunnet uten. De var så gode, de hadde så mange store spillere.»

«Manu» burde vite. Han var en av bærebjelkene – først i midtforsvaret, så på midtbanen – i Wengers Monaco-lag som møtte veggen mot Marseille på slutten av 1980- og 1990-årene helt til … vi kommer til det.

«Det» betyr her det systematiske jukset som burde ha kostet Marseille mer enn den ligatittelen de ble fratatt i 1993.

Journal du Dimanche avslørte hvordan OMs midtbanespiller Jean-Jacques Eydelie var formidler da klubben bestakk tre Valenciennes-spillere kvelden før en ligakamp sent i sesongen. Tapies ønske hadde vært at Valenciennes «bare» tok det med ro i kampen som ble spilt 20. mai 1993, seks dager før Marseille skulle spille finale i den gjeveste europacupen, en turnering ingen fransk klubb noen gang hadde vunnet, ikke en gang det fantastiske Stade de Reims-laget på 1950-tallet. Ingenting skulle overlates til tilfeldighetene. Ligatittelen var så å si i boks, den femte på rad for Tapie.

Paris Saint-Germain hadde vært en utfordrer den sesongen, men 14. mai hadde de bare greid 1-1 mot Bordeaux. Monaco, med Wenger på trenerbenken og Petit på banen, hadde tapt mot PSG uken før det. Forutsatt at OM ikke kollapset totalt i de tre siste rundene, ville de bli mestere på ny. De fryktet ikke tap mot Valenciennes, men skader i forkant av Champions League-finalen mot Fabio Capellos Milan.

Mistanker i 1991
Bernard Erobereren hadde ikke Frankrike i tankene, Frankrike var hans allerede. Han tenkte på Europa. To år tidligere hadde Crvena Zvezda (Røde Stjerne), det siste store laget fra det tidligere Jugoslavia, slått Tapies lag på straffer i Bari. Marseille hadde vært store favoritter den kvelden på Stadio San Nicola. Angrepsrekken besto av Abedi Pelé, Chris Waddle, som bare gikk under kallenavnet «Magic» blant OM-supporterne, og Jean-Pierre Papin. Men de skapte ingenting mot en motstander som så ut til å gå for 0-0. Jeg har siden hørt at grunnen til den defensive innstillingen var at de hadde fått et «tilbud» av klubbrepresentanter fra Marseille. Diskusjonen innad i garderoben, uten treneren til stede, var delt, men de ble enige om å ta det med ro, bare sporadisk gå til angrep, og skulle kampen gå til straffesparkkonkurranse ville de forsøke å vinne.

Historien passer inn i resten av Marseilles jakt på europeisk heder, der én spesielt mistenkelig kamp stikker seg ut – 3-1-seieren borte i semifinalen mot Spartak Moskva 10. april 1991, som nærmest garanterte OM en plass i finalen. Denne kampen var del av franske påtalemyndigheters bevismateriale i saken som endte med domfellelse av Tapie (også etter anke, men han slapp fengsel denne gangen) for underslag. Etterforskerne fant ut at OM-eieren hadde forfalsket fakturaer for å overføre 10 millioner franc (cirka 11 millioner kroner den gangen) til en hemmelig konto som han og sportsdirektør Jean-Pierre Bernès brukte til å betale hvem-det-måtte-være som kunne sikre riktig resultat.

Det var ikke en ubetydelig sum – det tilsvarer ca 25 millioner kroner i dag. Og omfanget av bestikkelsene var heller ikke ubetydelige. Det kunne handle om enkeltspillere, som i den omtalte kampen mot Valenciennes – Jorge Burruchaga, Christophe Robert og Jacques Glassman, som fortalte om det til trener Boro Primorač i pausen på kampen. Boro Primorač snakket senere ærlig om hendelsen, og ble utfryst av «fotballfamilien».

Bestikkelsene kunne også gjelde hele lag, som Spartak. Eller de aller enkleste personene å kjøpe: dommerne som fikk luselønn for å dømme selv de største fotballkampene på kontinentet. En av dem var Ion Crăciunescu, rumeneren som ifølge Romanias landslagssjef Cornel Dinu ble tilbudt og takket ja til 20 000 dollar for å unngå å gi Basile Boli gult kort i OMs siste gruppespillskamp i 1992/93 mot Club Brugge.

Boli var notorisk for å pådra seg gule kort, og var ett unna å gå glipp av en potensiell finale. I denne aller første sesongen da serievinnercupen var blitt til Champions League, besto hovedturneringen av to grupper med fire lag og gruppevinnerne gikk til finalen.

OM vant 1-0 og tok seieren i gruppe A ett poeng foran Rangers.

Med hodet scoret Boli seiersmålet mot Milan i finalen. Alt i alt var det velbrukte 20 000 dollar.

«Vitaminer»
Marseille-fans er innforstått med at Tapie gikk over streken – men du bør helst konfrontere dem med det én-til-én. Alle er klar over omfanget av det. Det merkelige ved arven etter Tapies er at klubbens suksess ikke er flekket på samme måte som for eksempel Juventus i Italia. PSG nektet å ta i mot ligatittelen i 1992/93 fordi de «ikke hadde vunnet på banen».

Men vent litt – hadde ikke Marseille vunnet den utenfor banen? Både den tittelen og de fire foregående? Uefa holdt seg unna å etterforske det som hadde foregått i franske ligakamper, og OMs eneste Europa-triumf er ikke tatt fra dem.

Likevel, Marseilles fotballherredømme er det mest korrupte i fransk fotballs historie, helt til Qatar Sports Investments kjøpte PSG og «korrupsjon» fikk en ny betydning.

Og Marseille dopet sannsynligvis også spillerne sine. De fikk aldri vite hvilke «vitaminer» de fikk intravenøst.

Bernard Tapie skrøt av å ha kjøpt motstandere, til OM-spillernes forferdelse. Keeper Pascal Olmetta, som var nummer én frem til Fabien Barthez tok plassen hans i 1992/93, har gjenfortalt hvordan Tapie «før hver kamp annonserte at han skulle betale motstanderen». «Jeg hadde lyst til å ta livet av ham. Fordi det ga ingen mening.»

På tross av alt det, går president Emmanuel Macron sjelden glipp av en mulighet til å fortelle hvor stor supporter han er av OM. Selv om han ble født 1000 kilometer unna. Og grunnen er Marseilles Champions League-triumf i 1993. Manu, hører du hva den andre Manu sier?

Kulturen forblir
Han satt seks måneder i fengsel i 1997. Bernard Tapie døde av kreft i magen 3. oktober 2021, 78 år gammel. Dødsfallet ble en bisarr nasjonal minnestund, hedring av en sjarmerende kjeltring. Han brukte de siste årene på å jevnlig delta på regionale og nasjonale talkshows, gjøre (elendige) gjesteopptredener på rap-låter og spille teater i Paris. Han beholdt husene i Saint-Germain-kvarteret og i Neuilly, i utkanten av Paris, selv om han ble erklært konkurs to ganger. Først to år etter å ha blitt begravet på kirkegården Mazargue i Marseille, beslagla skattemyndigheten i Paris Neuilly-eiendommen. Hôtel de Cavoye i Fontainebleu, sørøst for Paris, der Tapie hadde sovnet inn, ble senere solgt til milliardæren François Pinault for 80 millioner euro.

Aspekter av kulturen han skapte i OM gjelder fortsatt, selv om etterfølgerne hans, Frank McCourt spesielt, har forsøkt å viske dem ut. I 2026, 21 år etter at Bernard Tapie gikk av for første gang, må supportere som ønsker billett til Stade Vélodromes virages fortsatt først betale en avgift til ultrasgruppene Tapie brukte som muskelmenn.

Tapie hadde forstått hvor mye han kom til å tjene på å kultivere dem, og ga dem privilegiet med å ta hånd om billettsalget. Denne avtalen var unik i europeisk sammenheng, og skadet ikke klubbens inntekter nevneverdig. Det er samtidig lett å se hvilken skade det gjorde, med tanke på en del ultrasgrupperingers samrøre med byens mindre ønskede elementer.

Tapie, for å sikre makt, gamblet ved å overføre noe makt til klubbens fotsoldater, som ble en slags privat hær. Selv mistet han makten, men fotsoldatene hans har ikke gjort det. Og OMs historie etterpå er fylt av konflikter, av og til nærmest krig, mellom ultras og eierne.

Det sittende regimet har ingen mulighet til å gjøre det Barcelona, Real Madrid eller PSG har gjort ved å fjerne de verste fra sine tribuner. I Marseille ville noe lignende ha ført til opptøyer fra gruppene som ser på seg selv – på en måte med rette – som de ekte forvalterne av klubbens identitet i gode og onde dager. De Péretti var ingen engel, men han var OM. Å kvitte seg med klubbens ultras i håp om å fornye supporterskaren ville ikke være en blodfornyelse, men tilsvare å skjære seg over håndleddet. Også det er arven etter Tapie.

*Uefas offisielle grunn for å nekte CSKA å spille hjemme i Moskva var tilstanden til russiske gressbaner om vinteren. En mer plausibel grunn kan ha vært det politiske klimaet etter Sovjetunionens fall, som gjorde det umulig å flytte kampen til varmere strøk i området som hadde vært del av Sovjet, som Jerevan (Armenia) eller Tblisi (Georgia). Værrapportene fra 3. mars 1993 viser at det ved avspark var -9 i Moskva og -12 i Berlin.

*Marseilles første mål ble scoret av Papin. Ikke Jean-Pierre, den fremtidige helten på Stade Vélodrome. Han var bare fem år på det tidspunktet, men Gérard (ikke i slekt), som var forsvarsspiller i Bordeaux og var uheldig å sette ballen i eget mål.