Loading
Støtt Josimar med valgfritt beløp! Vipps: 84433
VAR har – i motsetning til alt annet rart som eiere, direktører, medier og sponsorer har funnet på – endret fotballens grunnleggende stemninger på radikalt vis. Derfor er den i ferd med å miste meg for godt.
VAR har – i motsetning til alt annet rart som eiere, direktører, medier og sponsorer har funnet på – endret fotballens grunnleggende stemninger på radikalt vis. Derfor er den i ferd med å miste meg for godt.
Tekst: Arve Hjelseth
Jeg er fortsatt interessert, men det er sjelden jeg orker å se på toppfotball lenger. Jeg føler meg av og til som en eldre herre i Liverpool som Erik Niva snakket med under en reportasjereise der i 2004. Mannen hadde ikke vært på Anfield på sju år, etter før det å ha vært der fast siden 60-tallet. På spørsmål om hvilket forhold han nå hadde til Liverpool, svarte han: I live and die for the club, sir. Å miste den gløden det tidligere ga å se på, er altså ikke det samme som å ignorere fotballen eller klubben. Både for meg og den eldre herren er det mer snakk om en resignert erkjennelse av at fotballen ikke lenger er for oss.
Det siste året har jeg stadig tenkt at jeg skulle sette meg ned for å se på en kamp. Rett som det er har jeg til og med gledet meg, forstått som en form for anspent forventning. Men som regel gir jeg opp etter mindre enn en omgang. Andre ganger lar jeg TV-sendingen stå på, men slår av lyden, og kikker opp på skjermen innimellom. Det er ikke som før. Det kan være jeg som har forandret meg, men jeg tror fotballen har forandret seg mer. Fotballen forlot meg før jeg forlot fotballen. Det er om dette de følgende linjene skal handle.
Jeg så min første fotballkamp på TV i november 1973. Det var en tippekamp mellom Queens Park Rangers og Coventry (3-0). Skjønt så og så, jeg husker ingenting av kampen, bortsett fra hjemmelagets målvakt Phil Parkes. Fram til dette hadde jeg egentlig ikke vist noen påfallende fotballinteresse. Sannsynligvis var det tippekupongen og fascinasjonen for tabeller og tall som først fanget meg inn, mer enn selve spillet. Det var dechiffreringen av tabellens magi som trakk meg inn i fotballens mysterier. Etter et år eller to kretset stadig mer av tilværelsen rundt tabellsituasjonen i engelsk fotball, med særlig vekt på Liverpool, og med tilsvarende håp om at visse andre lag snart burde se til å rykke opp, og ikke minst ned.
Slik fortsatte det, år etter år. Interessen for engelsk fotball ble gradvis supplert med norsk, særlig da jeg etter hvert ble gammel nok til å dra på kamp selv, på egen hånd eller med venner fra skolen. Norsk fotball ble jo ikke vist på TV på den tiden. Intensiteten i engasjementet varierte nok litt i perioder. Blant annet fikk jeg en avsmak på engelsk fotball etter Hillsborough. Jeg fulgte derfor dårlig med en del år, før jeg midt på 90-tallet gradvis ble fanget inn igjen.
Jeg likte ikke den gjennomkommersialiserte Premier League, men motviljen mot pengene og den ukritiske medieinteressen (mange norske spillere dro til England tidlig i 90-årene, og i kjølvannet av dette hadde flere medier egne journalister stasjonert der) var ikke nok til å true engasjementet. Klubbene rykket jo fortsatt opp og ned som før, så selv om det etter hvert ble altfor mye penger involvert, og selv om de rikeste klubbene dermed fikk for mange fordeler, var spillet grunnleggende sett det samme. Med invasjonen av toppspillere fra Europa, ble det litt færre tannløse spisser og litt færre midtbaneslitere med hentesveis, men klubbene, fargene og magien var likevel den samme.
Fra slutten av 1990-årene satt jeg likevel med en bortimot konstant følelse av at jeg levde med fotballen nærmest på lånt tid. Jeg husker jeg skrev i et innlegg rundt år 2000 at jeg regnet med at jeg ville ha gitt den opp fem eller ti år senere. Fotballen ville da ha endret seg så mye at min verdighet og integritet ville forby meg å følge med.
Truslene for omtrent 20 år siden var mange. Allerede den gang var det en utbredt oppfatning at en eksklusiv europeisk superliga bare var få år unna. Å fortsette å følge en fotball uten nasjonale ligaer ville være helt uaktuelt for meg.
Glamouren som omfattet særlig Premier League, bød meg også imot. At David Beckham var mer interessant på avisenes sladder- og kjendissider enn på sportssidene, gjorde at mange ble fotballinteressert på feil grunnlag. Nesegrus fan-beundring av store stjerner som først og fremst er moteikoner, har alltid bydd meg imot. Fotballstadioner sto i fare for å bli forvandlet til underholdningsparker, og ville dermed tiltrekke seg et tilsvarende ukyndig publikum. Til sist kom den ukritiske holdningen fotballen allerede den gang hadde til hvem den var villig til å ta imot sponsorpenger og andre kapitalinnsprøytninger fra.
Alt dette gjorde fotball til en ganske usmakelig geskjeft, men i likhet med de fleste andre, feide jeg mye av det under teppet. For selve fotballen var jo grunnleggende sett omtrent som før. Selv om omstendighetene ble stadig vanskeligere å svelge, var endringene ute på banen beskjedne.
Disse truslene er forsterket de siste 20 årene. Stadig flere klubber har eiere ingen oppegående folk burde være bekjent av, VM arrangeres i det ene landet verre enn det andre, og medier og sponsorer styrer i praksis mye av butikken. Høydepunktet, eller egentlig lavmålet, for toppfotballens del kom våren 2021, da de rikeste klubbene annonserte etableringen av en superliga.
Men fotballen har hatt en motstandskraft som har klart å klippe de skarpeste klørne av gribbene som har villet undergrave dens tradisjoner. Etter bare et par dager måtte storklubbene – i hvert fall midlertidig –gi opp ideen om superligaen. På samme måte var det for 20-30 år siden, da Sepp Blatter foreslo at VM i USA burde spilles i 4×25 minutter heller enn 2×45, for å få plass til mer reklame, og da han noen år senere ville ha slutt på uavgjortkamper. Mektige krefter har altså hele tiden villet omforme fotballens katedraler til Disney-lignende underholdningsparker, men det er aldri blitt noe av. I hvert fall ikke i en grad som helt har ødelagt muligheten til å se på fotball på samme måte som før. Fotballfolk godtar ikke hva som helst, de mobiliserer, og av og til lykkes de. Til og med Golden Goal, som var innrettet mot å tilfredsstille underholdningslogikkens kanskje mest sentrale premiss, nemlig å konsentrere oppmerksomheten rundt Ett Avgjørende Øyeblikk, ble en relativt kortvarig fiasko.
Her er vi omsider ved poenget. Til tross for alle problemene ved fotballens utvikling, har det gjennom alle disse årene vært mulig å glede seg over den, selv om den samtidig har vært plaget av aktører med motiver som ikke har tålt dagens lys. Men som spill betraktet, og det er jo sånn vi som ser på stort sett betrakter det, er det knapt noen idretter som har endret seg mindre enn fotball. Tenk for eksempel på hva alle de som elsket femmila i den lange runden i Holmenkollen har måttet gjennomgå; hvor lite dagens langrennssport minner dem om hva langrenn en gang var. Lignende forslag har det som nevnt vært nok av i fotball også – større mål, kortere omganger, til og med å avskaffe offside har vært foreslått. Men lite eller ingenting skjedde, stort sett fikk vi ha fotballen i fred.
Dette poengterte en gang også Dag Solstad, når han for rundt 20 år siden ville forklare hvorfor han fortsatt var interessert i fotball, mens han hadde mistet interessen for sin andre idrettslige lidenskap, nemlig skøyter. I fotball har man, skrev Solstad, vært meget forsiktig med å foreta seg ting som forandrer dens grunnleggende stemninger. Det er fortsatt elleve spillere på hvert lag, kampene har samme varighet som for 120 år siden, banene er like store, regler og turneringsformer er stort sett de samme. Det meste av publikum tar fortsatt entusiastisk parti for det ene laget og mot det andre.
Faktisk har det ikke vært innført en virkelig radikal regelendring i fotball siden 1925, da offsideregelen ble kraftig revidert. Tilbakespillsregelen, trepoengsregelen, reglene om innbyttere og små justeringer av reglene for hands og offside har ikke vært direkte uvesentlige, men de har ikke påvirket måten fotball spilles, oppleves og erfares på i særlig grad. Fordi disse endringene har vært så små, har vi altså kunnet ignorere alt det andre tøvet som FIFA, sponsorer og medier finner på. Det har etablert en historisk kontinuitet som altfor få har skjønt verdien av.
Med VAR er det imidlertid annerledes. VAR forandrer fotballens grunnleggende stemninger, for å artikulere det i tråd med Solstad. I hvert fall forandres de på fundamentalt vis for meg. Det endrer nemlig opplevelsen av det enhver fotballinteressert hele tiden åndeløst venter på: Scoringen.
I utgangspunktet var jeg skeptisk, men slett ikke helt avvisende, til VAR. I 2018, i forkant av VM i Russland, skrev jeg en kommentar i Dagbladet om dette. Her pekte jeg på noen utfordringer som jeg mente entusiastene ikke hadde tenkt godt nok gjennom. Samtidig avviste jeg ikke at det kunne gå seg til etter hvert som man samlet erfaring, i hvert fall i tilstrekkelig grad til at de positive konsekvensene mer enn oppveide de negative.
Sett fra mitt perspektiv den gangen, var hovedproblemet snarere at VAR ble prøvd ut i den mest prestisjefylte turneringen altfor tidlig, uten at man hadde samlet nok erfaringer. Mesterskapet i 2018 ble da også skjemmet av en rekke hårreisende VAR-avgjørelser. Det gjaldt både avgjørelser som ble tatt etter at VAR grep inn, og avgjørelser som VAR-teamene burde ha tatt, men som de konsekvent ignorerte. VAR hadde blant annet avgjørende og negativ betydning for resultatet av selveste finalen.
Den gang, i 2018 og i forkant av VM, luftet jeg særlig tre betenkeligheter. For det første er og var tidsbruken kritisk. Fortsatt kan både offside- og straffesparkavgjørelser ta et par minutter, av og til mer. For TV-industrien er ikke dette noe stort problem – på sikt vil dødtid være lik reklametid – men for publikumsopplevelsen er det katastrofalt.
For det andre pekte jeg på at fotball er en øyeblikksport, hvor scoringer er den største mangelvaren. Men det at det scores så sjelden, gjør det samtidig til enhver kamps euforiske øyeblikk. Dette øyeblikket har i fotball vært spontant og uten forbehold: Ballen ligger i nettet, en rask kikk på dommer og assistent vil bekrefte om noe er i veien.
Med VAR blir forbeholdene langt, langt flere. Det hender jo ikke så sjelden at mål er blitt annullert etter både to og tre minutter, fordi noe viste seg å ha skjedd flere trekk tidligere. Jeg var nylig på Anfield og så Liverpool–Napoli, hvor VAR-teamet brukte tre og et halvt minutt på å annullere en Napoli-scoring for offside. Annulleringen burde jo være gode nyheter for meg som holder med Liverpool, men jeg ble bare oppgitt og frustrert.
For det tredje, og dette var det jeg la mest vekt på den gangen, representerer VAR en naiv tro på at avgjørelser knyttet til for eksempel straffespark og offside er helt udiskutable, objektive beslutninger. Ideen som er solgt inn, er at VAR skal stadfeste det uomtvistelige. At dette er en illusjon, ser vi jo i praksis rett som det er. Folk har ikke sluttet å diskutere straffesparkavgjørelser etter at VAR kom. Når de ikke har sluttet med det, er det ikke bare fordi fotballsupportere kan være både sta og egenrådige, men også fordi det ikke går noen absolutt grense mellom straffbare og ikke straffbare forseelser. De mest typiske situasjonene i fotball befinner seg i grenseland, og i dette grenselandet lar det seg ikke gjøre å fatte udiskutable avgjørelser. Dueller, taklinger, armbruk, holding, obstruksjon og ikke minst hands: Dette er gråsoner, ikke svart og hvitt. Og gråsoner vil det forbli, helt uavhengig av hvor mange kameraer VAR-teamet har tilgjengelig. Det ligger i sakens natur.
Det samme gjelder faktisk for offside. Offside er riktignok i prinsippet objektivt: Enten er en spiller foran både bakerste forsvarsspiller og ballen, eller så er han det ikke. Men fotball er et dynamisk spill med stor bevegelse. Om forsvarsspilleren stormer ut for å sette offsidelinja høyest mulig, mens angrepsspilleren stormer framover, kan linja flytte seg nesten 20 centimeter på ett hundredels sekund. Jeg har i hvert fall ingen tillit til at VAR-teamene kan avgjøre riktig tusendels sekund for pasningsleggerens berøring. Og selv om teamet skulle klare dette, kan altså feilmarginen likevel bli så stor som to centimeter. Når vi som TV-seere får se streker og linjer som skal avklare helt marginale offsidesituasjoner, er det derfor rent skuebrød, som er ment å gi et inntrykk av objektivitet. Tror man slike marginale avgjørelser kan tas på sikkert grunnlag en gang for alle, slik tilfellet er med den svært verdifulle mållinjeteknologien, er man rett og slett offer for en illusjon.
Vi kan legge til en fjerde grunn til skepsis, som er beslektet med den tredje, men som jeg ikke tenkte på den gangen: Selv om det naturligvis bidrar til at antall grove dommerfeil blir færre, er det åpenbart nokså vilkårlig hvilke situasjoner VAR-teamene bryr seg med. For eksempel tror jeg aldri jeg har sett VAR gripe inn og gi straffespark på grunn av holding i feltet på dødballer. Det har sikkert skjedd, for som nevnt ser jeg ikke så mye fotball lenger, men jeg har sett kamper hvor det angripende laget har gått glipp av minst tre glassklare straffespark på grunn av VARs ignoranse, samtidig som VAR veldig tidlig forelsket seg i potensielle hands-situasjoner og ødela en lang rekke kamper på den måten. Man kan selvsagt instruere VAR om å endre slike prioriteringer, men i praksis er det ikke mulig å tenke seg en situasjon hvor det er helt entydig hva som skal karakteriseres som opplagte feil. Igjen; fotball er flytende og de fleste situasjoner befinner seg i gråsoner som VAR ikke kan håndtere.
Av de fire argumentene over har det hele tiden vært det tredje som har vært mitt hovedanliggende. Det er disse innvendingene jeg oftest har tydd til når jeg – stadig mer oppgitt – har kommentert hvordan VAR brukes og hvor naivt det er å tro at det gjør fotballen mer rettferdig og dermed mer attraktiv. Men gradvis har det gått opp for meg at det er det andre argumentet som er viktigst for meg, og som gjør at jeg stadig oftere slår av, og stadig sjeldnere orker å slå på i det hele tatt.
Jeg vet ikke hvordan andre tenker, og har heller ikke tenkt å legge meg borti det. Men VAR legger utvilsomt en demper på de store følelsene, både gledene og sorgene. I hvert fall i mitt tilfelle. De første par årene forholdt jeg meg rett nok til mål på samme måte som før: Jeg jublet spontant (eller fortvilte spontant, dersom det nok en gang skulle være i mitt eget mål ballen lå), slik man jo gjør som supporter. Men ikke så sjelden måtte jeg ta meg i det: Målet skulle sjekkes av VAR. Selv ved scoringer som ser helt greie ut, kan det ha skjedd noe mystisk i forkant, flere sekunder tidligere. Litt for ofte har det vist seg at jeg jublet (eller fortvilte) på feil grunnlag.
Jeg har følt meg som en idiot når målet er blitt annullert, enten annulleringen var åpenbar eller av det tvilsomme slaget. Fotball er jo i bunn og grunn en relasjon mellom venner og fiender. Scorer laget ditt, scorer de på vegne av deg, og du kan ikke fri deg fra å hovere overfor motstanderne, enten det skjer på stadion eller på puben. Selv hjemme i min egen stue kan jeg finne på å hovere, overfor en imaginær tilhenger av ett eller annet søplelag.
Men så; målet blir annullert! Du jublet og hoverte uten grunn. En flauere måte å tape ansikt på finnes knapt, hoveringen kommer i retur, og det med renter og renters rente. Jeg har opplevd det selv og jeg ser det stadig levende for meg.
Klok av skade jubler jeg derfor aldri for mål lenger. Ikke før motstanderen omsider tar avspark, av og til to-tre minutter senere, kan jeg slippe følelsene løs. Og da er det jo gått så mye tid at det mer er snakk om en lettelse enn om spontan jubel. VAR ødelegger spontaniteten.
På sikt vil dette også påvirke interaksjonen mellom spillere og publikum, siden de henter næring fra hverandres feiring. Spillerne må nødvendigvis også juble mer avmålt, for heller ikke de kan ha full oversikt over alt som er skjedd i forkant av scoringen. VAR legger en demper på de store, spontane følelsene, og i mitt tilfelle har jeg oppdaget at det er ødeleggende.
Hvorvidt dette på sikt vil bli et alvorlig problem for fotballen, er det for tidlig å si noe om. Mitt inntrykk er at et betydelig flertall blant fotballinteresserte ser flere ulemper enn fordeler ved VAR, men det ser ikke ut til å påvirke den generelle fotballinteressen i særlig grad. Det er folk vel unt, selv om jeg tror også de på sikt vil miste noe vesentlig ved opplevelsen etter hvert som de erkjenner at snevet av usikkerhet til evig tid vil hefte ved enhver scoring. Hvor betydningsfull denne erkjennelsen er for fotballopplevelsen vil sikkert variere. For meg har det vært avgjørende, i hvert fall som TV-tilskuer. Å se på fotball gir meg ikke noe lenger. Det er like greit å sjekke liveoppdateringer på nettet med ujevne mellomrom.
Når man er på stadion er det litt annerledes, for der er fotball også atmosfære, fellesskap, pub og øl. Så lenge flertallet av supportere kan leve med VAR, kan jeg til en viss grad leve med å ikke juble spontant for mål hvis jeg er på stadion, for jeg får mye annet på kjøpet. Så det vil jeg nok fortsette med, selv om heller ikke stadionopplevelsen blir den samme.
Dessuten er fotball heldigvis mer enn toppfotball. Nedover i divisjonene vil jeg tro vi er trygge for VAR i overskuelig framtid, og jeg vil trolig følge litt tettere med på et par av lagene på nivå tre og fire i England, klubber jeg alltid har vært svak for, blant andre Leyton Orient og AFC Wimbledon. Men heller ikke dette blir det samme, for lidenskapen kan aldri stikke like dypt som tilfellet er for klubber jeg har fulgt tett siden jeg knapt kunne stave engelske klubbnavn.
At andre av fotballens mindre tiltalende sider, for eksempel at FIFA er gjennomkorrupte og at flere av verdens toppklubber er i hendene på noen av verdens mest motbydelige regimer, gjør det jo dessuten lettere å ta farvel. Var jeg et moralsk helstøpt menneske, burde jo disse tingene vært de avgjørende for en slik beslutning, ikke VAR. Men slik er det ikke. Jeg vet at jeg kunne fortsatt å følge fotball uten VAR, så lenge Liverpool har eiere jeg kan leve med. Det er VAR som har fratatt meg lysten, engasjementet, gleden og ikke minst sorgene.
