Oppreisningen

Kurt Landauer hadde to drømmer. Den ene var å samle tyske klubber i en nasjonal liga, den andre var å skape et storlag av Bayern München. Begge deler skulle gå i oppfyllelse etter hans død.

Tekst: Lars Johnsen

Han må ha vært umåtelig stolt av prosjektet sitt, Kurt Landauer, da han 12. juni 1932 kunne se klubben han hadde bygget opp titulere seg tyske fotballmestere for aller første gang. Kurt Landauer så mer ut som en vektløfter enn en fotballspiller, men det var fotballspillet han elsket. Fotballen som representerte noe klasseløst, der minoriteter kunne konkurrere på samme grunnlag som etniske tyskere, et samspill mellom filosofi og hardt arbeid. Landauer var jøde. Det var også mesterlagets trener, Richard Dombi. Tre av hans forgjengere hadde vært jøder. Klubben hadde hele tiden sett utover, hentet inspirasjon fra utenfor Tyskland.

Otto Albert Beer hadde bygget opp Tysklands beste junioravdeling og fikk æren for å ha fått fram et så godt lag. Også Beer var jøde. Klubben ble stiftet i 1900 som en liberal og frittenkende fotballklubb. Det var, i hvert fall etter datidens standard, en åpen klubb hvor etnisk og religiøs tilhørighet ikke spilte noen rolle. På pressetribunen blant 55.000 tilskuere i Nürnberg satt også Walther Bensemann, en av stifterne til FC Bayern Münchens forløperklubb MTV 1879. Han var Tysklands mest anerkjente sportsjournalist og utgiver av sportsmagasinet Kicker. Han var også jøde.

Etter 2-1-seieren i den tyske mesterskapsfinalen mot Eintracht Frankfurt hadde Bayern München beviselig blitt Tysklands beste lag – et lag med en stor fremtid. Landauer hadde gjort klubben klar for den profesjonelle hverdagen som ganske sikkert ville tvinge seg fram, mange år etter at flere av Tysklands naboland hadde strøket alle amatørparagrafer i sine regelverk.

Under ett år etter Bayern Münchens triumf, tok nazistene over Tyskland. Jødene var ikke lenger ønsket, og 9. april 1933 erklærte fotballklubbene organisert i det sørtyske forbundet seg samarbeidsvillig med nasjonalsosialismen og skrev under på «fjerning av jødene fra idrettslag». Erklæringen fikk plass på førstesiden av Kicker. 50 år tysk idrettshistorie ble begravd med erklæringen. Av tyske fotballpionerer og -aktivister var mange jøder. Deres posisjon og historie ble brutalt revet i stykker på kort tid. Og med det ble Münchens samlingssted for liberal fotballkultur lagt i grus. Sportslig forsvant klubben nærmest fra kartet. Seks jødiske Bayern-medlemmer ble ofre for nazistenes terrorregime. Det skulle ta FC Bayern tre tiår å nå toppen igjen.

Fotballen i England ble utviklet på høyskoler og blant kostskolenes old boys’ network, men fant raskt vei til arbeiderklassen. I Tyskland fikk fotball først fotfeste i byborgerlige kretser, med sin forakt for kollektivisme, som den nasjonalistiske turnbevegelsen var den store idrettslige representanten for. Fotballen skulle ta rollen som favorittidretten til liberalistene og fritenkerne med ideer sterkt knyttet opp mot det tyske borgerskapets beundring for Storbritannia. Det var derfor ikke unaturlig at de første fotballpionerene i Tyskland var jøder og protestanter, som framsto mer progressive enn nasjonalister og katolikker. Det var i byene fotballen utviklet seg, i motsetning til for eksempel håndballen som ble utviklet på landsbygda av turnbevegelsen som et landsens motstykke til den urbane og frittenkende fotballen. De store byene som München, Berlin og Frankfurt hadde store jødiske innslag, og mange tilhørte det moderne borgerskapet. Et tysk borgerskap der ord som «engelsk» og «britisk» var synonymer for «moderne». Det var et anglofilt samfunn. Velstående jøder sendte barna sine til engelske kostskoler, eller engelsk-drevne skoler i Sveits.

John Bloch ble født i Birmingham, men flyttet til Berlin der han i 1880-årene grunnla English Football Club og Berliner Cricket Club 1883 – klubber der engelskmenn i byen fikk praktisert sine idretter. I 1891 stiftet samme mann Deutscher Fussball- und Cricket-Bund (DfuCB), den viktigste forløperen til det tyske fotballforbundet. Bloch fikk tidlig erfare antibritiske og antisemittiske strømninger, men hans innflytelse på fotballens tidlige utvikling i Tyskland var like stor som kontaktnettet hans. Spesielt betydningsfull var han for engelske og tyske jøder, som på mange felt, som den nesten altoverskyggende turnbevegelsen, var utestengt fra tysk idrett.

Walther Bensemann vokste opp i et kulturelt og intellektuelt hjem i Berlin, der moren holdt musikkvelder i husets salong og farens forretningsforbindelser rakte helt til Skottland. Sammen med engelske studenter hadde han grunnlagt Montreux Football Club da han gikk på engelsk skole i Sveits. Bensemann skulle bli Tysklands viktigste fotballpionér og var med å stifte klubber i hele Sør- og Sørvest-Tyskland; Karlsruhe, Freiburg, Baden-Baden, Frankfurt, Strasbourg (nå i Frankrike), Würzburg, Giessen, Mannheim og München. Sammen med en annen jøde, Gus Manning, grunnla Bensemann i 1897 fotballavdelingen i München-klubben Männer Turn-Verein von 1879 (MTV 1879) – en forløper det som skulle bli FC Bayern München.

27. juli 1919 var MTK Budapest på besøk hos Bayern. Gjestene vant 7-0 og fikk stor innflytelse over Bayern Münchens framtid.

Jøden som ga Tyskland fotball
Etter første verdenskrig startet Bensemann fotballbladet Kicker, som den dag i dag er en tysk sportsjournalistisk bastion. Det engelske navnet var ikke helt tilfeldig valgt. Tyske fotballhistorikere omtaler ham som «mannen som ga Tyskland fotball».

I Leipzig 28. januar 1900, under det første tyske fotballtinget, ble fotballforbundet stiftet. Den britiske jøden Fred Manning – far til Gus – foreslo en avstemning om å formalisere dannelsen av forbundet. 64 delegater stemte for, 22 mot. Det var Walther Bensemann som kom opp med navnet «Deutscher Fussball-Bund». Gus Manning emigrerte senere til USA og ble president i det amerikanske fotballforbundet, og ble etter andre verdenskrig forbundets første representant i FIFAs eksekutivkomité.

Ledelsen i MTV 1879 ville ikke inn I fotballforbundet, noe fotballaktivistene ønsket. Medlemmene Joseph Pollack og Franz John samlet derfor 17 personer som gikk ut av MTV og stiftet FC Bayern München i 1900. To av stifterne – Pollack og Benno Elkan – var jøder. Fargene var blåhvit, som det bayerske flagget. Ellers var klubben alt annet enn bayersk – medlemmene var innflyttere fra Berlin, Freiburg, Leipzig og Bremen. Som ved mange fotballklubber i Wien og Budapest, ble Bayern-medlemmene en del av kretsen rundt Münchens kulturelite, som ofte heller ikke hadde sine røtter i byen. FC Bayern München ble ansett som elitær og fornem, og ble raskt en «Kaffeehausverein» – «en kaféforening». Kunstnerbydelen Schwabing, der klubben holdt hus, var en magnet for intellektuelle og ble ansett som Tysklands mest liberale strøk.

Det var protestantene og jødene som var drivkraften i industrialiseringen av samfunnet og fotballspillet forsterket verdier og normer i dette samfunnet – med fokus på prestasjon, konkurranse og lagspill. De britiske idrettenes grunnidéer var helt åpenlyst basert på fri konkurranse, og sto derfor i diametral motsetning til det gamle stendersamfunnet i Europa, et samfunn der folk bare skulle innfinne seg med den plassen i samfunnets rangordning de hadde blitt tildelt. Det var en samfunnsordning jødene sto på utsiden av. I fotball og britiske idretter var det ikke plass til føydale ideer. For jøder ble også fotballen en reaksjon på den latente antisemittismen som lå innenfor den svært konservative turnbevegelsen. Fotballen ga dem en mulighet for integrering i de liberale delene av samfunnet. Turnbevegelsen var føydal, patriotisk og nasjonalistisk, oppstått som en nasjonal kroppsbygging i kamp mot det franske. Den fransk-prøyssiske krigen hadde gitt grobunn for turnbevegelsen og tanken på en tysk-kristelig nasjonalstat, en tanke med sterke antijødiske undertoner, der jøder var «vår ulykke» uten plass rundt det nasjonale bordet. Der turn var en ren fysisk anstrengelse, var fotballen også lystbetont og kreativ. Den ga rom til personlig utfoldelse og uttrykk, innenfor rammene av et lagspill. Ikke ulikt det som kom til å prege det moderne industrisamfunnet.

Benno Elkan hadde ankommet München som ferdig utdannet kunstner, og ble klubbens første virkelige måljeger. Han ble også en av Tysklands mest ettertraktede billedhuggere og lagde monumenter som preget mange tyske bysentra. Verkene skulle forsvinne fra det offentlige rom i i årene 1933-1945. Elkan emigrerte til London i 1934, og ble en anerkjent skulptør i Storbritannia. Hans orangutang-byste kan fortsatt ses i Edinburgh Zoo, hans statue av Sir Walter Raleigh står i Greenwich , og fotballen fikk sin gave da han skjenket Arsenals stadion Highbury med en kamphane i sølv i full størrelse. Hans bronsemonument av en menora (sjuarmet lysestake) står utenfor det israelske parlamentet Knesset i Jerusalem. Monumentet var en gave fra det britiske parlamentet, fra verdens eldste demokrati til verdens ferskeste.

Ville profesjonalisere
Kurt Landauer ble Bayern-medlem som 17-åring i 1901. Han var sønn av det München-pressen omtalte som «innehaver av det beste motehuset i Kaufingerstrasse» – det fornemste strøket i byen. Butikkens slagord var «Første stopp for damemote». Familien var politisk liberal og godt utdannet med sans for kunst og kultur. Han startet som aktiv spiller, men tok på seg flere og flere administrative roller. Landauer ville føre klubben mot toppen, og han ble en av de store visjonærene i tysk fotball. Han skygget ikke banen for å ta en konflikt med det tyske fotballforbundet i spørsmålet om profesjonalisering. 1920 tegnet han forsikringsavtaler for spillerne, et første skritt mot profesjonell drift.

Helt fra stiftelsen var Bayern München en klubb som så utover. Klubben reiste rundt i Mellom-Europa og spilte mot klubber i de store metropolene som Wien, Praha og Budapest, og ikke minst kom engelske lag på besøk. Tottenham, kjent for sin store jødiske tilhengerskare, ble den siste utenlandske klubben på besøk før første verdenskrig brøt ut og satte strek for Bayern Münchens første internasjonale æra. I motsetning til dagens Bayern München, var det ikke seire og poeng det sto om, men en søken etter å lære av de beste. At mange av motstanderklubbene også tilhørte borgerlige og liberale miljøer, og gjerne hadde jødiske spillere og ledere, var ikke helt tilfeldig

Sionister for Tyskland
26. mars 1911 representerte en jøde for første gang det tyske landslaget. Mot Sveits på hjemmebanen til Stuttgarter Kickers (der Jürgen Klinsmann senere skulle starte sin karrière), fikk Gottfried Fuchs fra Karlsruhe sin debut. Det var sikkert tilfeldig at Kickers’ stadion ble valgt da en jøde skulle få aksle landslagstrøya, men den klubben hadde sterke jødiske innslag. Åtte av klubbens stiftelsesmenn var jøder, og hjemmebanen var i årtier kjent som «Hebreerplassen» og «Golanhøyden» blant medlemmene til rivalen VfB Stuttgart. VfB flyttet i 1933 til sin egen splitter nye stadion, «Adolf Hitler-Kampfbahn». Gottfried Fuchs scoret senere ti mål i 16-0-seieren mot Russland under OL i Stockholm to år senere – en tysk landslagsrekord som fortsatt står. Jødiske spillere i landslagsdrakten betydde likevel ikke full aksept i Tyskland, noe de skulle få erfare under og etter første verdenskrig.

Jødiske organisasjoner oppfordret sine trosfeller til å støtte opp under Tysklands innsats da krigen brøt ut, selv om antisemittismen gjennomsyret samfunnet såpass at jøder var ekskludert fra deltakelse i en del kretser. Tidsskriftet «Der deutsche Zionist» ropte opp om at jødene skulle «kjempe som alle andre tyskere». Den jødiske Tysklands-patriotismen ble nødvendigvis sterkere av at Tsar-Russland sto på motsatt side. Russland var jødenes erkefiende etter mordet på tsar Alexander i 1881, et mord jødene løgnaktig hadde fått skylda for. Selv jøder som for lengst hadde utvandret fra Tyskland til Palestina reiste «hjem» for å «forsvare fedrelandet».

For Kurt Landauer var ingenting mer naturlig enn å melde seg til tjeneste, og han ble tildelt den tyske fortjenesteordenen for sin innsats ved slaget ved Somme i Belgia. Otto Albert Beer, leder for Bayerns ungdomsavdeling, meldte seg frivillig. Det samme gjorde Julius Hirsch, Tysklands andre jødiske landslagsspiller. Også han fikk medalje for innsatsen. 100.000 jøder tjenestegjorde, 78.000 av dem i fronttjeneste. Mer enn 12.000 omkom.

Det var likevel «fedrelandsløse sivilister» (altså sosialdemokrater) og «den internasjonale jødedommen» som fikk skylda for Tysklands militære tap, og ga liv til «dolkestøtslegenden» om at innenlandske krefter hadde dolket Tyskland i ryggen. Og legenden om dolkestøtet kom fra en tale Dr. Ernst Müller-Meiningen holdt i ølhallen Löwenbräukeller i november 1918. Müller-Meiningen var en mangeårig funksjonær hos Bayern Münchens byrival TSV 1860 München. Under hans ledelse åpnet klubben i 1926 sitt treningsanlegg til bruk for SA «(Sturm-Abteilung»), nazipartiets paramiltære ving.

Håpet om å få en likeverdig plass i det tyske samfunnet brast med tapet i første verdenskrig. Så tidlig som 1916 hadde myndighetene kartlagt antall jøder i tysk uniform, angivelig for å forberede seg på masseforræderi fra de jødiske soldatene. Det var et bevis på antisemittismen som hadde hersket i det tyske offiserskorpset helt siden Tysklands samling i 1871, som senere muliggjorde holocaust og nazistenes forbrytelser i Europa.

1860 München-spillerne «heiler» før cupfinalen mot Rasensport Strassburg (nå: Racing Strasbourg) i Berlin i 1942.

«Jøderepublikken»
Tysklands tap førte til en omorganisering av samfunnet, og det nye landet fikk tilnavnet «Weimarrepublikken» etter byen der landets grunnlov ble skrevet, en grunnlov utarbeidet av Hugo Preuss. Han var av jødisk kjøpmannsslekt i Berlin og motstanderne døpte ham til «Hugo Preuss fra Jerusalem». På den nasjonalistiske høyresiden var de demokratiske ideene inspirert av den franske revolusjon fullstendig fremmed. At republikkens grunnlov ble ført i pennen av en jøde forsterket deres meninger om at demokratiet var noe utysk. Weimarrepublikken ble tidlig omtalt som «Jøderepublikken». I München brøt det ut en antisemittisk voldsorgie. Delstaten Bayern var offisielt fortsatt et monarki, men i kaoset samlet venstresiden seg og avsatte monarkiet. Arbeiderrådet valgte jøden Kurt Eisner som statsminister i Bayern, og den første kulturministeren var også jøde. Med jøder i delstatens topposisjoner, ble den nye bayerske republikken omtalt som et «jødeprosjekt». Et år senere ble statsminister Eisner drept av to skudd fra kloss hold. Attentatmannen, en nasjonalistisk student ved navn greve Anton Arco-Valley, uttalte «jeg hater bolsjevismen, jeg elsker mitt bayerske folk, jeg er en trofast monarkist, en god katolikk. Eisner er bolsjevik. Han er jøde. Han er ingen tysker. Han forrådte mitt fedreland.» Paramilitære fra høyresiden startet å terrorisere venstresiden og jødene, og overtok makten i delstaten. München ble et tysk sentrum for antisemitter og nedslaktingen av «rådsrepublikken» var første prolog på det som skulle skje i 1933. Det var ikke unaturlig at det var i nettopp München nazipartiet NSDAP be stiftet, den 24. februar 1920.

Hovedstad for nazibevegelsen
Høsten 1923 ble vinduene på byens store synagoger knust. Hitler proklamerte en «provisorisk, tysk nasjonalregjering» og gikk i gang med å marsjere mot Berlin for å gjøre statskupp, men kom ikke lenger enn noen kvartaler der det oppsto skyting mellom nazistene og ordensmakten. Hitler ble fengslet, men straffen på fem år ble redusert til ett da høyreblokken vant valget i 1924. Og München var for lengst ansett som «hovedstad for bevegelsen». FC Bayern München fortsatte likevel å invitere læremesterne til byen. Blant dem flere engelske klubber, og ikke minst det ungarske storlaget MTK Budapest. Boca Juniors kom fra Argentina. Peñarol fra Uruguay kom i 1927 og samlet 30.000 tilskuere. Da hadde Bayern München Tysklands største avdeling for ungdomsfotball, med 535 medlemmer fordelt på 36 lag. I 1926/27 vant klubbens aldersbestemte lag 10 av 14 mulige titler. Bayern var likevel ikke en jødeklubb som MTK i Budapest, eller Hakoah- eller Makkabi-klubbene. Ikke-jødene var i flertall. I det tyske riket hadde Eintracht Frankfurt og Tennis Borussia Berlin (TeBe) høyere andel jødiske medlemmer enn Bayern München. TeBe mistet under jødeforfølgelsen og 2. verdenskrig en tredel av sine medlemmer.

Bayerns betydning som «jødeklubb» må ikke ses på antallet jøder i klubben. Tallet var signifikant i seg selv, men altså lavere enn i andre klubber. I klubben fikk jødiske borgere lik mulighet til å komme seg opp og fram som deres kristne klubbkamerater. Den antisemittiske stemningen og terroren preget i sterkere grad byen München og delstaten Bayern enn resten av landet. Ved byens universitet ble det seriøst reist spørsmål rundt jødenes tilstedeværelse. Det er mot dette bakteppet jødenes plass og muligheter i FC Bayern München må sees.

Ingen feiring for Bayern
Historie skrives gjerne med noen strøk av ønsketenkningens blekk. Mange har i ettertiden ønsket å tegne opp et bilde av Bayern München som en klubb full av motstandskjempere. Det er ikke tilfelle, men klubben sto i mot fullstendig nazifisering så lenge som mulig. Åpen motstand i et diktatur som Nazi-Tyskland var vanskelig, og noe de aller færreste turte. I FC Bayern München beholdt man en tolkning av rett og urett, og en form for indre demokrati ble beholdt på linje med de verdiene klubben hadde vokst seg stor på. Noe annet ville være å la sine jødiske klubbkamerater i stikken. Det var en stille måte å vise avstand til diktaturet på. Det ble likevel lagt merke til. Det var jøden Kurt Landauer som var Bayern-president i klubbens bevissthet, noe som fikk nazistene til å reagere. 9. april 1943, ti år etter Landauer ble fratatt medlemskapet sitt, innsatte myndighetene den glødende nazisten og bankmannen Josef Sauter som president. Da Bayern München spilte turnering i Zürich samme år, satt den emigrerte Landauer på tribunen. Spillerne vinket mot presidenten sin. Det hørtes helt til maktens korridorer. Da Bayern München ble sørbayerske mestere i 1944 avslo Münchens borgermester Karl Fiehler å feire laget siden «FC Bayern fram til maktovertagelsen var ledet av en jøde». Selv for nazistene forble Landauer – og ikke nazisten Sauter – klubbens president, elleve år etter de hadde tatt fra ham rettighetene hans. Da TSV 1860 München hadde vunnet året i forveien hadde samme borgermester laget fest. «Det er en annen forbindelse mellom byen vår og TSV 1860», forklarte Fiehler. Der FC Bayern var liberal, var TSV 1860 konservativ. FC Bayern München hadde oppstått da fotballspillere ville ut av turnbevegelsen. TSV 1860 forble tro mot turnbevegelsens ånd og idé. Prins Rupprecht, tronarvingen til det gamle bayerske kongeriket, var klubbens høye beskytter. 1860 skulle være en monarkistisk og fedrelandstro klubb.

Etter nazistenes maktovertakelse og åpning av riksdagen 21. mars 1933, trykket TSV 1860 München en erklæring i alle lokalavisene. «Turn- und Sportverein München von 1860 hilser med glede den nye folkeskapte gjenfødsel av det tyske folkeriket, med dets tyske enhet og indre frihet […] Med trofasthet vil TSV 1860 stå i forbindelse med rikets oppgaver og det fedrelandske arbeid som legges ned av ledelsen av Det tyske Riket».

Samme dag ble de første menneskene sendt til nazistenes nybygde konsentrasjonsleir Dachau. Bayern-president Kurt Landauer og ungdomsleder Otto Albert Beer ble begge ført til Dachau under rikspogromnatten i 1938. Begge ble senere løslatt på grunn av innsatsen under første verdenskrig. Landauer flyktet til Sveits. Beer ble drept i Litauen i 1941 av Einsatzgruppe A – en av SS’ dødsskvadroner som sto bak organiserte massedrap på jøder. En million jøder falt for dødsskvadronenes kuler, blant dem også Beers kone og to sønner i Litauen. Kurt Landauers fem søsken ble alle drept av nazistene.

Ut av glemselen
Etter Bayerns mestertittel i 1932 fikk tyskerne øynene opp for hvordan fotball kunne spilles. Som i Norge hadde arbeiderbevegelsen sitt eget idrettsforbund, men selv en stolt arbeideridrettsmann som Alfons Beckenbauer beundret Bayern Münchens arbeid så høyt at han meldte overgang. I fredsåret 1945 skulle nevøen Franz komme til verden. Det var få overlevende jøder som returnerte til Tyskland etter krigen. «Det stinker av lik og gasskamre, Tyskland er ikke et land for jøder», ble det sagt. Kurt Landauer var en av dem som måtte hjem. Han hadde ingen igjen, bare restene av klubben han bygget opp. I 1947 ble han på nytt Bayern-president. Prosjektet kunne fortsette, og en ung Franz Beckenbauer skulle få en hovedrolle.

Ruinhauger preget tyske byer til langt ut på 50-tallet, og de allierte opprettholdt lenge forsamlingsforbud for tyske organisasjoner. Tysk fotball fikk gjenoppstå utover 50-årene, men fortsatt som amatøridrett og uten en nasjonal liga. Det tyske mesterskapet hadde alltid blitt avgjort gjennom regionale serier med sluttspill etter utslagsmetoden. Når først hjulene i det tyske økonomiske vidunderet skulle begynne å rulle, skulle også Kurt Landauers drøm om profesjonell fotball realiseres. Amatørparagrafen ble strøket, og sommeren 1963 startet Tysklands første nasjonale og profesjonelle serie – Bundesliga. Landauer døde i 1961 og rakk aldri å oppleve en nasjonal proffliga med Bayern München blant de store lagene. Klubben rykket opp i Bundesliga i 1965, og fotballen de leverte skulle være en med inspirasjon fra de beste, liberal og offensiv, som nådde sitt absolutte høydepunkt med tre serieveinnercuptitler på rad på 70-tallet og et sterkt Bayern-inspirert vesttysk VM-gull i 1974. Franz Beckenbauer hevet VM-trofeet på klubbens egen arena i München. Det var som om det var regissert av Kurt Landauer selv.

Det tok to generasjoner før tyskerne virkelig gravde i historiebøkene. Kurt Landauers og andre jøders betydning for FC Bayern München er noe supporterne nå ikke vil glemme. I 2009 dekket de den ene kortsiden på Allianz Arena med tifo: «FC Bayern var hans liv og ingenting kunne endre det – 125 år Kurt Landauer».