Ørn har landet

(Denne artikkelen sto på trykk i utgave 2/2020)

- på La Manga

Seks minutter før avtalt oppmøtetid til frokost 07:30, står Elen Melhus på balkongen utenfor matsalen i leilighetskomplekset Las Lomas der norske Toppserie-lag på La Manga er innkvartert og skuer ut over Middelhavet.

Et rødlig skjær preger horisonten – tegn på at sola er på vei til å jage bort det som for bare minutter siden var svarte natta og vintertemperatur.

Melhus er en La Manga-veteran, hun har vært her sju, eller er det bare kanskje seks, ganger. Hun har kommet ut av tellingen.

Selve La Manga, «ermet» på spansk, er en tynn stripe land som stikker ut i Middelhavet sørøst i Spania. La Manga Club Resort, derimot, der norske fotballag har vært samlet til sesongoppkjøring hvert år siden slutten av 1990-tallet, der NFFs logo pryder fotballbanene, ligger på «fastlandet». Feriehus og leilighetskomplekser kryper oppover åssidene. Fotballbaner, golfbaner og et relativt nytt – og storslått – tennisanlegg ligger nede i sumpa.

Norske fotballklubber på sesongoppkjøring er innkvartert på leilighetskomplekset Las Lomas, ja alle som tilfeldigvis skulle befinne seg på La Manga Club Resort for å drive idrettsaktivitet, er helt avhengig av bil for å komme seg til og fra treningsanlegget og boenhetene oppover åsene.

La Manga-anleggets utforming og beliggenhet gjør det utsatt for Middelhavets vintervind, som blåser oppover dalen. Ganske ofte er La Manga et ufyselig sted å spille og se fotball.

Men gressbanene er strøkne.

Og akkurat nå, klokka 07:24, med rød himmel, ser det ut til å bli en vidunderlig dag.

For dem med lang fartstid i gamet er La Manga en årlig oppføring i kalenderen, kanskje en kjedelig, men viktig rutine, mens førstereis-spillere gleder seg til treningsleir til sydligere strøk midt i det norske vinteren med A-laget.

Uansett er avreise til La Manga – og tilsvarende destinasjoner – et sikkert vårtegn for norske toppfotballspillere: alvoret begynner å nærme seg.

I fjor valgte hele Toppserien bort La Manga, de reiste i stedet til Tyrkia. Elen Melhus foretrekker den spanske resorten, på tross av potensielle utfordringer med været. Med unntak av utbedringer på noen utvalgte leiligheter, er komplekset spillerne bor på likt nå som da Melhus var her første gang. Det er noe trygt, vant og hjemlig over stedet.

Hun er en erfaren La Manga-besøkende – men da som spiller for Trondheims-Ørn. Når klokka har tikket over 07:30 strømmer lagvenninnene inn i matsalen. Ikledd svart og hvitt treningstøy, og ikke Trondheims-Ørns gule og blå.

De er ikke Trondheims-Ørn lenger. De er Rosenborg, og denne dagen, 24. februar 2020, skal Rosenborg A kvinner spille sin aller første kamp.

– Selvsagt er det veldig spennende, sier Melhus ruslende inn i matsalen for dagens første måltid.

RBK-ja uten motstemmer
Om det er vanlig kampdagsspenning, nervøsitet for den store dagen, trøndersk sindighet eller bare mangel på energi tidlig om morgenen, er vanskelig å fastslå med sikkerhet. Men de ti første minuttene av frokosten foregår i stillhet. Når lydnivået tar seg opp er det lett å høre at samtalene rundt frokostbordet foregår på norsk. Og da i alle hovedsak på trøndersk.

Ved dagens treningsøkt, rett etter frokost, da sola for fullt har jaget vekk nattkulda og birdie-jagende morgenfugler allerede er på plass for å ta opp kampen mot dugget i gresset på La Mangas golfbaner, gjennomfører RBK-trener Steinar Lein sine instruksjoner.

At Trondheims-Ørn en dag skulle spille under Rosenborg-navnet skal det ha blitt snakket om i uformelle settinger i Trondheims-fotballen i flere år. Men så sent som 2017, etter at Europas storklubber, som Rosenborg liker å dele bord med, startet å satse på kvinnefotball, nærmest avfeide RBK-styreleder Ivar Koteng at hans klubb ville gjøre det samme. Å starte damelag hadde ikke en gang vært diskutert i Rosenborg, uttalte han til VG den gangen.

Men i 2019 kjøpte eiendomsmagnaten Koteng navnerettighetene til Trondheims-Ørns nye arena for tre millioner kroner. Ting var på glid.

16. desember 2019 vedtok styret i Rosenborg at de ønsket å innlemme Trondheims-Ørn i Rosenborg. 28. januar avholdt Trondheims-Ørn ekstraordinært årsmøte, og det med én sak på agendaen: skal vi skifte navn til Rosenborg? Ingen stemte mot styrets forslag. På RBKs årsmøte 13. februar, der Ivar Koteng ble gjenvalgt som styreleder etter benkeforslag, ble det vedtatt å ta Ørn-kvinnene inn i Rosenborg.

Arrangørene av La Manga-oppholdet hadde dog ikke fått med seg navnebyttet. På bordreservasjonene i matsalen sto det «Trondheims Orn PLAYERS». For å anvise hvilket lag som skulle bruke hvilken garderobe, for øvrig garderober av det heller sparsommelige slaget, hang logoen til Trondheims-Ørn.

Fra RBK-supportere til RBK-spillere
Sportsklubben Ørn, senere Sportsklubben Trondheims-Ørn, ble stiftet 18. mai 1917, én dag før naboklubben Rosenborg, og startet med fotball spilt av kvinner i 1972, og er virkelig en av landets pionérklubber på kvinnesiden. De deltok naturligvis i det første offisielle Norgesmesterskapet i 1978. Herrefotballen ble nedlagt i 1986, og da ishockeylaget i 1990 ble del av Trondheim Ishockeyklubb, ble Trondheims-Ørn er ren kvinnefotballklubb. I samme tiår som Rosenborg dominerte herrefotballen fullstendig, hadde Ørn en tilsvarende posisjon på kvinnesiden. Fra 1994 til 2003 gikk det ingen sesonger uten en tittel for de gule og blå. De vant også nordisk mesterskap for klubblag i 1997. Det er ikke helt feil å anta at Trondheims-Ørn på den tiden var blant verdens beste klubblag.

I 2001 startet UEFAs kontinentale kvinneturnering, UEFA Women’s Cup, som nå heter UEFA Women’s Champions League. I 2004/05 kom Trondheims-Ørn til semifinalen. Det er fortsatt den beste prestasjonen for et norsk lag i en europeisk turnering. På tross av titler hvert år, levde klubben et omflakkende liv hva hjemmebane angikk. Og på søndagene var Ørn-jentene å se som pølseselgere på Rosenborgs hjemmekamper på Lerkendal.

– Da søstra mi spilte på rekruttlaget til Ørn, måtte hun og mamma selge pølser på Lerkendal. Det er vel 15 år siden nå, forteller spilleren som skulle få æren av å vokte målet i den aller første fotballkampen spilt av Rosenborgs A-lag for kvinner, Kristine Nøstmo.

Pølseselgerhistoriene er altså ikke bare folklore.

Og nå er pølseselgerne fra RBK-kampene selv blitt Rosenborg.

Hva betyr det for jentene?
– Mye, sier Ina Vårhus, som må følge den lette morgentreningen og historiens første kamp for Rosenborgs kvinnelag fra sidelinjen på grunn av skade.

– Ingen vits i å ta noen sjanser.

23-åringen fra Ålen, ikke langt unna Røros, forteller at hun som ungdom og ung voksen hadde sesongkort på Lerkendal. Annenhver søndag sto biltur til Trondheim på agendaen for å se RBK-gutta.

– Det er to timer. Én vei.

Ikke alle spillerne på laget har nødvendigvis et like ivrig supporterhjerte for Trøndelags storklubb som henne. La Manga-troppen på 24 spillere besto av tre fra Nord-Norge, to fra Møre og Romsdal og én fra Østlandet, og 18 trøndere. Er man oppvokst i Trøndelag og elsker fotball, har man gjerne et nært forhold til regionens storlag – selv om ikke alle nødvendigvis satte av fire timer i reisevei for å se Rosenborg spille hjemmekamper.

Dem Josimar prater løst og fast med under oppholdet formidler samme budskap som Vårhus. Det er stort å bli en del av Rosenborg. De skal bære den hvite og svarte drakten med stolthet.

– Det er et helt annet trykk rundt oss nå, sier Vårhus.

Kjernen har sagt de skal være med å fylle Koteng Arenas vel 700 plasser, forteller hun.

– Og sponsorer viser interesse. Nils Arne Eggen sa en gang at Rosenborg først og fremst skal være et lag av og for trøndere. For Eliteserie-laget Rosenborg er det ikke tilfelle lenger.

For Toppserie-laget Rosenborg er det definitivt tilfelle.

«RBK må tilbake til røttene», har blir gjentatt på Lerkendal.

RBKs kvinnelag, med en kjerne av spillere hentet fra den lokale fotballkulturen, er en vandring tilbake til røttene. Men de nye RBK-spillerne lover å ikke glemme historien til Trondheims-Ørn. Det er uansett vanskelig, det er tross alt de samme spillerne som i fjor spilte som Trondheims-Ørn.

Og helt tilbake til RBK-røttene er det ikke snakk om. Laget spiller ikke den klassiske 4-3-3-formasjonen innprentet på trøndersk fotball av Nils Arne Eggen og Bjørn Hansen, men 4-2-3-1 – men det har mer med spillermaterialet å gjøre enn filosofiske valg, hevder trener Steinar Lein.

Mens mange av lagene i Toppserien baserer seg på utenlandske innslag i troppen, har RBK ingen – derfor kan praten i garderoben gå på inntrøndersk, uttrøndersk og et par andre norske dialekter. Toppserie-rivalene har også spillere som spiller fotball på heltid. Ingen er proffer i Rosenborg.

Støtteapparatet forteller om et totalbudsjett på vel fem millioner kroner – men det vil sannsynligvis øke utover sesongen nå som flere sponsorer skal ha meldt sin interesse for å støtte laget. De fleste spillerne i den unge troppen går «den gamle skolen», de er jenter som balanserer hverdagen mellom å trene og jobbe og/eller gå på skole. Ina Vårhus er bare 23 år, men har rukket å ta en sivilingeniørgrad ved NTNU og jobber i dag full tid som sivilingeniør.

– Helt ærlig så ble det en del skippertak i eksamensperiodene. Og i dag har jeg en fleksibel arbeidsgiver.

Treningen i forkant av Rosenborg-kvinnenes historiske første kamp avviker ikke særlig fra det som er vanlig siste trening før hvilken som helst kamp, ifølge trener Steinar Lein. Det er enkle instruksjoner om hvordan laget skal opptre i gitte situasjoner i angrep og forsvar.

– Ta ut bakrommet, roper han.– Ha kontroll på [Sandvikens angriper Maria] Brochman, lyder én av oppgavene, mens han kommanderer spillerne rundt som kjegler. Treningen avsluttes med en ferdighetskonkurranse. 

Steinar Lein svarer litt unnvikende når vi spør hva det betyr for ham som tidligere Rosenborg-spiller å nå gå rundt i RBK-overdel. Han fremhever heller jentene.

– Det betyr mer for jentene. Merkenavnet Rosenborg er så sterkt at det umiddelbart kommer en del fordeler. Det viktigste er at det kan føre til mer ressurser inn i damefotballen. Og det vil komme meg, som trener, til gode. At det blir halvprofesjonelt. Det som knekker jentene er å balansere hverdagen.

For å bli bedre, må det legges bedre til rette for jentenes satsing, og her kommer Rosenborg-navnet til nytte.

– Det vil skape mer interesse. Og det fortjener jentene, mener Lein.

Lagets lokale profil er veldig viktig, sier han og drar en parallell med til det Rosenborgs herrer skapte på 1990-tallet med hovedvekt av lokale spillere. Men dagens profil er også viktig med tanke på å bevare kontinuiteten i laget. Målet på sikt er, som det alltid er for Rosenborg, å komme seg til Europa.

Men det er ingen av/på-bryter som kan sende Rosenborg mot internasjonale høyder.

– Vi har en ekstremt ung tropp. Det gjelder å holde tunga rett i munnen. Vi må bygge opp en prestasjonskultur og treningskultur over noen år. Og selvsagt er det allerede planlagt at Champions League-kamper, den dagen det skjer, skal spilles på Lerkendal.

«Ny drakt – vis at det betyr noe»
Innimellom trening, hvile og spising, der restauranten på Las Lomas-komplekset stiller med en buffet som burde tilfredsstille de fleste, er det også tid for moro – spesielt for dem som ikke har kamp. Mens noen RBK-spillerne trekker inn på rommene for å hvile mellom måltidene og andre rusler utålmodig rundt i sola for å slå ihjel timene ned til kampstart, er Vålerenga-spillere innom kompleksets spa og Røa-spillerne tar seg en dukkert i svømmebassenget – på tross av skiltene der det står «pool closed/piscina cerrado».

To timer før kampstart trekker 24 spillere, fem ledere, et dokumentarfilm-team på to og Josimar inn på et altfor lite møterom for å høre trenerens siste gjennomgang før tidenes første kamp for Rosenborgs kvinnelag.

Lagledelsen jobber knallhardt for å få projektor, lerret og PC til å fungere sammen, uten å lykkes helt. Det er ikke det mest moderne utstyret tilgjengelig for besøkende fotballag på La Manga.

– Vi er godt vant i Norge, sier en av dem.

Gardinene er trukket for i et forsøk på å holde den skarpe sola ute så det som skal synes på lerretet faktisk synes. Den sterke vinden blåser til stadighet opp døra. Å sette en stol foran døra er stopper bare delvis problemet.

Noen av jentene ankommer med overtrekksjakke med RBK-logo. Det er ikke alle forunt. Ennå.

– Jasså, du har fått den du, ja.

– Det var en vareprøve.

Praten blant spillerne er mer høylytt enn ved kampmåltidet bare en time tidligere.

Summingen blir avbrutt av Steinar Lein.
– Yes! Vi kjører i gang. Det er trangt og mørkt. Vi skal ikke bruke så lang tid, sier han og trykker på PC-en som sender første powerpoint-slide opp på projektoren.

Sliden viser logoen til motstander Sandviken – og logoen til Trondheims-Ørn.
– Neeeei.

Det går er gisp gjennom rommet.
– OK, vi gjør sånn da, sier han.

Med et tastetrykk byttes Trondheims-Ørn-logoen ut med den svarte og hvite RBK-logoen.

Til spontan jubel og applaus blant spillerne.
– Artig liten sak, det, smiler Lein.

Latter fra salen.

Lein holder igjen instruksjonene enkle: – Vær fokusert, vær på deres beste. Vær direkte i starten, kom inn bak forsvarslinja, vær på andreballene. Ha kontroll på eget bakrom. Elen [Melhus] og Maiken [Bakke] – ha på løpesko, dere skal sprinte. Gå ut med entusiasme og energi. Presisjon. Stolthet. I dag tar vi på oss en ny drakt. Den er hvit. Vis at det betyr noe for oss. Akkurat som vi gjorde med den gule. Når vi tar på drakten, da er det alvor. 

«Vi lignet ikke på oss selv»
Spillerne ankommer banen i leiebiler, og stemningen som har vært oppadgående gjennom dagen når høyden inne i garderoben. Gjennom en bluetooth-høyttaler strømmer musikken. Spillere tripper i takt med tonene.

En sang av den bergenske artisten Gabrielle ser ut til å løfte dem ekstra. De synger med, på bergensk, rett før de skal møte bergensk motstand.

– Gabrielle é sååå bra, proklamerer keeper Kristine Nøstmo – på kav trøndersk.

Latteren og smilene sitter løst. På knaggene henger hvite drakter med Rosenborg-logo. Det er midlertidige drakter. Draktene som skal brukes i sesongen skal offentliggjøres på en seanse sammen med herrelaget sent i mars.

Trøyene plukkes ned fra knaggene. De skal høytidelig overrekkes hver spiller til ære for dokumentarfilmskaperne som er med.

Overrekkelsen starter når alle er samlet i den lille garderoben. Speider og analyseansvarlig Geir Arne Kristiansen leser opp navnene, og Steinar Lein overrekker trøyene.

– Nummer 3. Mali Næss.

– Nummer 11. Laura Gashi.

Hver overrekkelse følges av jubel og applaus.

Noen minutter før klokka slår 18.00 stiller spillerne opp til innmarsj på La Mangas hovedbane for den alle første kampen for Rosenborgs kvinnelag.

Dagen er historisk, også for motstanderen Sandviken. Av tradisjonelle topplag som deltok i de nasjonale cuprundene i det første Norgesmesterskapet i 1978, som ble vunnet av BUL, er det bare dem igjen. BUL la ned kvinnefotballen i 1993. Setskog har gått gjennom flere navne- og klubbskifter og er i dag LSK Kvinner. Laget som da het Asker er i dag Stabæk Fotball Kvinner. Og Trondheims-Ørn er fra nå av Rosenborg.

«Åååh, Ørn!», lyder Rosenborg-spillernes kamprop før dommeren blåser i gang kampen

Har de glemt hva laget heter? Eller var det en siste hyllest til historien, en beskjed til omverdenen om at de ikke har glemt hvor de kommer fra?

At pølseselgerne forever gonna be pølseselgere?

Det er Bergens-laget som tar kommandoen, og beholder den kampen ut. Rosenborg produserer i beste fall et par farligheter, men mangel på presisjon gjør at at de skusles vekk. Rett før pause spiller Maiken Bakke ballen tilbake til keeper Kristine Nøstmo som demper ballen feil. Sandvikens Vilde Hasund er rask i oppfattelsen og vinner duellen om ballen med Rosenborg-keeperen. Ballen ruller til Kennya Cordner som dytter den i det åpne målet til 1-0 for de rødkledde vestlendingene.

Nøstmo blir liggende en stund etter sammenstøtet med Sandviken-angriperen.

I 2. omgang, når sola har tatt kvelden og de gjenværende tilskuerne har pakket seg inn i ullpledd og trukket vinterluene over ørene, bytter Sandviken ut flere av sine erfarne spillere med ungdommer. Men Rosenborg greier ikke å bruke utskiftningen på motstanderlaget til å gire opp. Kampen ebber ut med 1-0-tap.

Tydelig skuffede spillere blir sittende på gresset. Noen trenger en trøstende arm.

Rosenborg-treneren stenger døra når laget etter en liten stund har fått samlet seg i garderoben. Gjennom døra kan vi stemningen ikke er like nedfor som rett etter kampslutt.

Treneren holder ingen tordentale.

– Dette var en ekstremt viktig gjennomføring for oss, kan vi høre ham si gjennom sprekkene i garderobedøra.

Noen dager etter blir 0-1-kampen satt i perspektiv, da Sandviken overkjører en av seriefavorittene, Vålerenga, og vinner 3-0.

Samme dag spilte RBK 0-0 mot Arna-Bjørnar. Det var en kamp trønderne produserte mye mer, men kom ikke nærmere det historiske første målet som RBK Kvinner enn et tverrliggertreff.

Ble laget preget av stundens alvor i den første kampen? Var den hvite og svarte RBK-logoen tung å bære? Når Josimar prater med støtteapparatet dagene etter Sandviken-kampen, er oppladningen noe som trekkes frem.

Elen Medhus trekker på det.
– Jeg vil ikke si at det var det som preget oss. Men vi oppførte oss ikke som det gamle laget i selve spillet. Vi lignet ikke på oss selv. Om det var på grunn av oppladningen eller om vi ble tatt på senga er vanskelig å si. 

De fant aldri rytmen i kampen mot Sandviken, noe de i større grad gjorde mot Arna-Bjørnar.

På spørsmål om det har vært gøy å spille med hvit og svart Rosenborg-drakt trekker hun ikke på det, men svarer kontant.

– Veldig. Det er veldig stas. Men vi føler på det at vi virkelig må levere for å leve opp til forventningene.