Loading
Støtt Josimar med valgfritt beløp! Vipps: 84433
Klubbene tilknyttet Norsk Toppfotball (NTF) har vedtatt å bruke 320 millioner kroner på en spillerutviklingsmodell som blant annet motiverer toppklubbene til å hente 13-åringer. Og Toppfotball-senteret, som står bak prosjektet, vil sitte igjen med mest penger.
Klubbene tilknyttet Norsk Toppfotball (NTF) har vedtatt å bruke 320 millioner kroner på en spillerutviklingsmodell som blant annet motiverer toppklubbene til å hente 13-åringer. Og Toppfotball-senteret, som står bak prosjektet, vil sitte igjen med mest penger.
Tekst Lars Johnsen
(Den aller første rapporten kan du lese her)
Helgen 4.-5. mars var norsk fotball samlet under årets Fotballting på Ullevaal Stadion. Det var to dager uten de store diskusjonene. Saken som engasjerte mest var valgkomiteens innstilling til etisk komité, der seks av seks foresl åtte medlemmer hadde tilhørighet til klubber i Oslo Fotballkrets. Det kunne ikke Fotballtinget godta. Nye medlemmer ble foreslått, og stemt over ved innsamling av stemmesedler.
Fire måneder tidligere, 1. november 2016, var lederne i klubbene i Norsk Toppfotball (NTF), interesseorganisasjonen for klubbene i de to øverste divisjonene, samlet i NTFs lokaler i Ullevaal Stadions nordre sving – omtrent over gangen fra der Fotballtinget var samlet i mars. Der besluttet NTF å sette av 320 millioner kroner av medieinntektene til spiller- og trenerutvikling i sine medlemsklubber.
Med penger som gulrot, skal klubbene stimuleres til å ruste opp sitt arbeid med å utvikle fotballspillere. Prosjektet kalles «akademiklassifisering». Kritikerne mener denne avgjørelsen kan få uheldige konsekvenser for norske breddeklubber – den kan berøre klubbdrift, deltakelse og talentutvikling i de 1810 norske fotballklubbene som ikke har tilhold i de to øverste divisjonene.
– Klubbene i NTF har skjenket seg selv økonomiske incitamenter til å hente spillere fra breddeklubbene tidlig. Dette kan bli et inngrep i norsk fotballs verdigrunnlag, i norsk fotball sjel. Vi er helt avhengig av å opprettholde aktiviteten i «tuene» våre, mener Øyvind Larsen, fagansvarlig for trener- og aktivitetsutviklingen i NFF.
«Norges Fotballforbunds aktiviteter strekker seg ut til hver krik og krok av landet og berører mennesker i alle aldre, og NFF ser gjensidigheten i samspillet fra grasrot til topp som avgjørende for fotballens unike posisjon og det vidtrekkende engasjementet den fører med seg», står det i NFFs handlingsplan for 2016-2019, som ble vedtatt på Fotballtinget i fjor.
– Deler av akademiklassifiseringen griper langt inn i NFFs sfære. Det bør NTF vokte seg for, sier Stig Inge Bjørnebye, sportslig leder i Rosenborg.
Da Fotballtinget 2017 var over og delegatene reiste hjem til hver sin «tue», var de fleste uvitende om at norsk fotballs kanskje viktigste sak var avgjort uten deres deltakelse, uten noen som helst debatt.
Onsdagen før Fotballtinget, møter Josimar Espen Olafsen i NTFs lokaler på Ullevaal. Olafsen er leder for Toppfotballsenteret, kompetanseavdelingen til NTF, og er ansvarlig for 320 millioner kroners-prosjektet.
I halvannen time forsøker han å forklare oss hva akademiklassifiseringen innebærer. Talentarbeidet i norsk fotball har sett ut som «en fjellsti». Den skal nå bli «en motorvei», forteller han.
– Dette er «Det store løftet» for satsingen på utviklingsarbeid i Norge. Vi setter av 320 millioner kroner. 18 prosent av den totale mediepotten skal fordeles til klubbene etter en incentivbasert modell. At toppklubbene går sammen og setter en sånn prioritet på eget utviklingsarbeid er ganske så unikt i europeisk målestokk. Det signaliserer en retningsendring for norsk toppfotball. Målet er å utvikle flere og bedre spillere til nasjonalt og internasjonalt nivå. I det ligger en erkjennelse, sier han.
Målene for norsk fotball på herresiden er å delta i sluttspill for landslaget, samt at klubbene skal spille Europa League hvert år og Champions League hvert annet år.
– Målsettingen for norsk fotball på seniornivå er ikke innfridd. Og da kan vi enten lukke øynene og håpe at det blir bedre, vi kan senke lista, eller så kan vi endre strategier. Det er det siste jeg opplever at vi gjør nå. Vi starter nå det største sportslige endringsarbeidet i Norsk Toppfotball noensinne. Endring er smertefullt, og dette arbeidet vil kreve mye av oss alle sammen, både av klubbene og vi som skal klassifisere dem, sier Olafsen.
Utviklingsarbeidet i norske toppfotballklubber skal altså klassifiseres. Modellen består av 10 virkeområder (se faktaboks). Hvert område består av opp til fem delområder, som igjen består av opp til seks underpunkter. Totalt 203 underpunkter skal hukes av, vurderes og dokumenteres med ansettelsesavtaler, lønnsslipper, data over spillere, planverk og andre relevante papirer.
– Masse penger skal brukes på folk som skal mene noe om hva hver klubb gjør. Vi skal inn i et rigid system, som liksom skal gjøre oss bedre. Ett av punktene du skal krysse av er: «Har klubben samlokalisert kantine for A-laget og Utviklingsavdelingen». Godt utviklingsarbeid kunne ha vært premiert på en helt annen måte. Dette fører til at NTF blir enda mer topptunge, det blir mer administrasjon. Klubbene i Obos-ligaen vil ikke kunne henge med på dette. Dette bygger mer byråkrati, det er jeg kritisk til, sier Eirik Opedal, daglig leder i FK Haugesund.
– Bare det å få på plass planverket her, det krever jo nesten en heltidsansatt. Det er tid vi heller vil bruke på feltet, sier Einar Håndlykken, direktør i Odd.
På Fotballtinget i mars gikk Ivar Koteng, styreleder i Rosenborg og styremedlem i NTF, på talerstolen (i en sak som ikke var relatert til akademiklassifisering). Han mente «fotballklubber bør drive med trening, ikke byråkrati».
Vil akademiklassifiseringen føre til mer byråkrati?
– Nei, det tror jeg ikke. Hvis det skjer, må vi legge det ned. Det kan virke byråkratisk til å begynne med, men det gjør at du reflekterer over hva utvikling er og hva som skal til for å få til god utvikling. Vi må tro at det som oppleves som et stort byråkrati i år, vil falle dramatisk etter hvert – ellers er dette mislykket. En liten frykt for byråkratisering, den er der, selvfølgelig, sier Koteng.
Olafsen ser ikke dette som byråkrati.
– Arbeidsprosessen med klubbene er omfattende. I januar sendte alle klubbene inn sitt planverk. Planer for strategi, spor og metodologi, og individuelle utviklingsplaner, er nå gjennomlest og vurdert. I februar besvarte 610 respondenter fra klubbenes styrer, administrasjon, samt trenere i A-team og utviklingsavdelingene en skreddersydd selvbenchmark. Her ble klubbenes selvopplevde dyktighet i eget utviklingsarbeid kartlagt, sier han.
320 millioner kroner de neste seks årene utgjør 52 millioner i året. 10 millioner kroner av den potten skal ikke gå til klubbene, men tilbake til Toppfotballsenteret – som en kostnad for gjennomføringen og administrasjonen av prosjektet. Den reelle potten er derfor 42 millioner – ca. 1,5 millioner kroner per klubb dersom vi deler potten likt på NTFs medlemsklubber.
– I realiteten kan det bety tilgang til mindre penger enn under den gamle ordningen, hvor Eliteserie-klubbene kunne søke om inntil 300 000 kroner pr. stilling for inntil fem utviklingsstillinger (til sammen 1,5 millioner), sier daglig leder i trenerforeningen, Teddy Moen.
Mens Toppfotballsenteret selv som sitter igjen med 10 millioner kroner av den årlige utviklingspotten på 52 millioner.
Fra midten av mars til 30. juli skal Olafsen og hans stab gjennomføre tredagers besøk hos 29 av NTFs 32 klubber (Ranheim, Florø og Arendal har ikke ønsket å delta) – tett opp mot 90 reisedøgn.
– Klubbesøket er selve hjertet i akademiklassifiseringen. Her får vi sammen med klubbene tatt pulsen på hvor mulighetene og begrensningene ligger. Vi setter opp dybdesamtaler med de mest sentrale ledere og trenere. Klubbene får selv presentere hvordan de jobber med de fremste satsingsspillerne sine, og de inviterer oss inn til å observere treningsarbeidet. Vi har også et strategisk møte med det vi kaller «det tekniske hjertet» som består av daglig leder, A-trener, utviklingssjef, sportssjef og gjerne også styreleder. Her diskuteres klubbenes mål, strategier og fremtidige prioriteringer i arbeidet. I løpet av august får alle klubber en statusrapport, hvor forholdet mellom klubbens tilstand og mål for utviklingsarbeidet er synliggjort gjennom en gapanalyse. Deretter går klubbene i prosess. Da kan de bruke oss som partner i prosessen, hvis de ønsker det, sier Olafsen.
1. desember kommer den første akademiklassifiseringen i norsk fotball.
Tre av de ti hovedområdene som skal måles er definert som «terskelnivåer» med absolutte krav. Om klubben ikke oppfyller kravet på et «terskelnivå», vil den ikke få score på dette området. Andre områder blir poengsatt. Til slutt sitter klubben igjen med en totalscore – og blir klassifisert. Når alle påmeldte klubber er klassifisert, deles midlene ut etter intern vekting.
Vi spurte Ivar Koteng om å forklare modellen på tre setninger. Som styremedlem i NTF har han vært med å beslutte prosjektet fra øverste hold.
– En systematisering av kompetanse og arbeidsform – et eierskap for å gjøre fotball bedre, med premiering gjennom økonomien, svarer Koteng.
– Den er lett å forklare, men den kan få noen rare utslag. Det vektlegges forskjellige ting. Målet om å få fram gode fotballspillere vektes mer og mer etter hvert. Den vil sikkert gi noen utslag som ikke var tilsiktet.
Hvilke?
– Krav som i dag er absolutte krav, kanskje er noen av dem ufornuftige, svarer Koteng.
Hvordan var stemningen i salen da dette ble vedtatt, var det noen uenigheter?
– Nei, men det er komplekst, så man greier ikke å få helt oversikten. Motstanden vil komme fra nå av og de neste månedene. Så får vi finne ut hva som er modellens problem og hva som er norsk fotballs problem. Jeg synes tankegangen er riktig, men kompleksiteten gjør at jeg ikke greier å se alle utslag den kan få. Det må vi evaluere etter hvert.
«Lett å forklare», sier Koteng – uten å forklare. Samtidig er den så «kompleks at man ikke greier å få helt oversikten». Dette skulle lederne i 32 klubber ta stilling til i løpet av vel en uke.
Den ferdige klassifiseringsmodellen ble sendt ut til medlemsklubbene 26. oktober 2016. Klubbene møttes til eiermøte på Ullevaal 1. november. De ble enige om å gå inn for Toppfotballsenterets prosjekt.
Ifølge Olafsen er dette prosjektet resultatet av et svært langsiktig arbeid.
– Arbeidet med det som nå er modellen for akademiklassifiseringen startet allerede i 2009.
Gjennom åtte år med systematisk referanseinnhenting fra Europas beste utviklingsklubber, har vi identifisert ti områder som styrer fram en klubbs dyktighet til å utvikle toppspillere.
Da Toppfotballsenteret ble etablert i 2009 sydde vi opp en metodikk for hvordan vi på en etterrettelig og systematisk måte kunne hente bestepraksis-referanser til Norsk Toppfotball. Hvilke klubber, nasjoner og miljøer skulle vi besøke? Hvorfor akkurat disse? Og hvordan skulle vi forholde oss til at kulturelle, økonomiske og demografiske ulikheter påvirket klubbers og nasjoners forutsetninger for å lykkes? Vi fant to nøkler som hjalp oss å forme metodikken vår. Den første var forsker og skribenten Jim Collins’ fabelaktige studie av suksessrike bedrifters framvekst, bestandighet og fall. Av 1400 suksessrike bedrifter han studerte var det bare 11 som klarte å ta steget opp fra «good to great». Loven om suksessmetning slo forbausende ofte inn og Collins konkluderte tidlig med at «good is the enemy of great». Noen få av dem som ble «great» klarte å gjenskape resultatene over tid, mens langt flere opplevde stagnasjon og prestasjonsfall. Collins tegnet et bilde av de mest sentrale kjennetegn ved disse tre fasene i bøkene Good To Great, Built To Last og How The Mighty Fall. Hans beskrivelser er forbausende gjenkjennbare og kunne like gjerne vært en beskrivelse av en livssyklus til en fotballklubb eller et fotballforbund som har prestert bra en periode. Vi gjorde en resultatanalyse av europeiske fotballnasjoner, klubber og utviklingsklubber, og satte dem inn i Collins’ tredelte modell. De tre fasene, og dynamikken mellom dem ga oss et verktøy til å studere klubber og nasjoners vei til suksess, hva som kjennetegnet dem som evnet å gjenskape resultater over tid, og hvilke mekanismer som utløste det store fallet, som alt for ofte, ifølge Collins, er varslet. For å finne ut hvordan kulturelle, økonomiske og demografiske ulikheter påvirket klubbers og nasjoners forutsetninger for å lykkes, måtte vi finne ut hvilke fotballnasjoner som var mest lik og mest ulik oss selv. Her brukte vi 34 ulike variabler som ofte brukes i levekårsundersøkelser. Vi så blant annet på geografi, folketall, utdanningsnivå, grad av likestilling, BNP, medianinntekt. Med dette metodiske filteret var det bare å begynne å reise. Funnene våre ble modellert, tilpasset norsk fotballvirkelighet og fortløpende kommunisert til klubbene våre. Sammen med erfaringene våre fra våre vel 300 besøk i norske toppklubber siste sju år danner referansene den faglige grunnmuren for kriteriesettet som klubbene nå skal måles etter, forklarer han.
I tillegg å se på talentutvikling innen fotball, hentet de også inspirasjon fra andre idretter som ishockey (Sverige og Finland) og håndball (Island).
NTF satte ned en arbeidsgruppe som skulle utarbeide en modell med fullverdig kriteriesett for akademiklassifisering. Gruppen besto av Øystein Neerland (daglig leder i Molde), Kenneth Karlsen (sports- og administrasjonssjef i Mjøndalen), Øyvind Iversen (Bodø/Glimt, leder for NTF-klubbenes utviklingsforum), Tore Grønning (Rosenborg, medlem av NTF-klubbenes utviklingsforum), Jo Bergsvand (sportssjef i NTF), Ine Hope Karlsen (økonomiansvarlig i NTF) og Espen Olafsen. I juni 2016 hadde gruppen sitt første av fire heldagsmøter, som endte i den ferdige akademiklassifiseringsmodellen.
Modellen ble sendt ut 25. oktober og vedtatt 1. november. Var det 25. oktober klubbene først fikk sendt over det ferdige kriteriesettet?
– Det er feil at klubbene ikke har eierskap til denne prosessen! Allerede i 2013 opprettet utviklingsansvarlige i toppklubbene våre et faglig forum som hadde som mål å bedre forutsetningene for å skape flere og bedre nasjonale og internasjonale spillere. De tok da eierskap til å videreutvikle kriteriesettet som TFS hadde utarbeidet, og bestemte at de ønsket å etablere en akademiklassifisering for å sikre kvaliteten i eget arbeid. Hovedmodellen, med de 10 dyktighetsområdene, har vært brukt i TFS’ skreddersømsarbeid med en rekke toppklubber siste tre år. Modellen ble presentert for alle daglige leder og styreledere tidlig i 2016. I mai 2016 ble det nedsatt en arbeidsgruppe fra Obos-ligaen og Eliteserien som fikk i oppgave å ferdigstille det endelige kriteriesettet. Fire heldagsmøter og et ganske så omfattende mellomfasearbeid ble gjennomført. Det ble rapportert til NTF styret og Utviklingsforum (bestående av klubbenes utviklingsansvarlige. Red.amn). 27 klubber ble pre-benchmarket på kriteriesettet. Erfaringen førte til at vi gjorde noen justeringer før vi leverte vår endelige innstilling til styret. Modell og kriteriesett ble så enstemmig vedtatt 1. november av daglige ledere og styreleder i våre toppklubber, sier Olafsen.
Flere av NTFs medlemsklubber er i realiteten breddeklubber som oppholder seg på nivå 2 i seriesystemet. Florø, som rykket opp i høst, fikk sin første heltidsansatte 1. januar i år. Å ha heltidsansatt daglig leder er et lisenskrav for alle klubber i Obos-ligaen og Eliteserien. Bakgrunnen og virkeligheten Florø nå trer inn, vil mange av NTFs mindre klubber kjenne seg igjen i.
– Klubben har til nå vært drevet 100 prosent på dugnad, sier daglig leder og klubbens første heltidsansatt, Tore Havn.
Florø var ikke del av NTF da akademiklassifiseringen ble vedtatt, men fikk etter opprykket tilbud om å være med. De har takket nei. For å bli klassifisert måtte klubben ha bemannet seg kraftig opp.
– Vi måtte eventuelt ut på markedet for å hente folk, sier han.
I en modell som skal motivere klubber til å drive utvikling av egne spillere vil Florø, ved å stå utenfor, ikke få noe ut fra potten.
– Ganske ironisk, ettersom vi hovedsakelig har spillere fra egen by. Vi har 12 spillere som har gått på ungdomsskolen som ligger vegg-i-vegg med stadion, sier han.
Andre av NTFs mindre klubber som har vært med lenger, har over tid bygget opp et større apparat enn Florø. Levanger ansatte 1. januar i år en klubbsekretær. De har nå totalt fire ansatte, inkludert A-lagstreneren. Innimellom å drive klubb for bredde og topp, skulle slike klubber finne tid til å sette seg inn i det komplekse akademiklassifiseringsprosjektet – på vel en uke.
Har alle problemstillingene som kan følge av akademiklassifiseringen vært diskutert gjennom?
– Nei, sier Hroar Stjernen, daglig leder i Levanger FK.
Fristen for å melde seg på var 26. januar – under tre måneder etter at vedtaket ble fattet.
– Det er greit at det kommer krav, men kanskje skulle vi brukt mer tid på å diskutere gjennom dette. Det ble litt «nå har dere tre måneder ellers er dere ikke med», sier Stjernen.
Levanger er påmeldt, men Stjernen mener det vil bli et «helvetes tøft løp». For å få oppfylt noen kriterier, og dermed få en score som gir penger, må klubben ansette.
– Ja, det ligger en investeringskostnad der. Det er en investeringskostnad de aller fleste klubbene har tatt for lenge siden. Dette kommer i forlengelsen av en lang prosess der vi har stimulert til vekst i antallet trenere, sier Olafsen.
I 2010 hadde NTF-klubbene 77 trenere i full stilling. I 2014 hadde det økt til 131.
– I år er vi oppe i tett på 150 årsverk. Vi har altså doblet antallet 100-prosentstillinger som er dedikert til spillerutvikling – folk som har dette som yrke. Å få bygget en profesjon knyttet til utviklingsarbeid var kjempeviktig for oss. Vi så at strukturene rett og slett var for dårlige, sier Olafsen.
– Vi må finansiere opp to nye stillinger av et budsjettet på 13 millioner kroner for hele klubben, før vi vet hvordan vi blir klassifisert. Og da skal vi også ha 18 spillere på proffkontrakt på plass til seriestart, sier Hroar Stjernen.
– Jeg kom inn som daglig leder i mars i fjor og kjente ikke til alle prosesser. Vi skulle gjerne hatt mer informasjon for å diskutere dette innad i klubben, sier Morten Teigen, daglig leder i Strømmen.
– På det tidspunktet det gikk gjennom, lå det klart for vedtak. Det har vært en prosess over lengre tid. En nedsatt gruppe har jobbet fram prosess og modell i ca. et par år, sier Frank Lidahl, daglig leder i Ranheim.
Hvordan leser dere dokumentet?
– Det er et godt spørsmål, svarer Lidahl.
Akademiklassifisering ble likevel enstemmig vedtatt. Var det i det hele tatt noen diskusjon på eiermøtet i NTF 1. november?
– Gode kvalitative diskusjoner er bra. Hva som ble sagt på møtet, det holder vi internt, det har jeg ingen kommentarer til overfor deg som journalist, sier Stig-Arne Engen, administrerende direktør i Tromsø.
– Vi føler at det har vært en grundig gjennomgang. Det var en enstemmig og samlet fotballfamilie som vedtok dette, sier direktør i Bodø/Glimt, Bjørn-Tore Hansen.
«En samlet fotballfamilie» er altså 32 klubber fra de to øverste nivåene i seriesystemet.
– Vedtaksmøtet var toppen av isfjellet. Man må se seg i speilet om dette var en overraskelse. Utfordringen med vedtaket er at forutsigbarhet i økonomien bare så vidt ble drøftet. Vi tok opp dette med vekting av kriteriene. Stemningen ble da «er du for utvikling stem ja, er du mot utvikling stem nei», sier Egil Mundal, daglig leder i Sogndal.
– Ja, det har vært en prosess på forhånd, men plutselig kom mappa. Arbeidsutvalget mente «dette var det beste som har skjedd i norsk toppfotball». Mente du noe annet, ble du ansett å være mot utvikling, sier Eirik Opedal i Haugesund.
– Djevelsk grundig og bra, sier Ørjan Berg, utviklingsleder i Bodø/Glimt, om modellen.
Bodø/Glimt er sammen med Stabæk ansett som å ha kommet lengst i å bygge et klassisk fotballakademi i Norge.
– På overordnet nivå, synes jeg det er bra at det kommer noe som skal måle utviklingsarbeid. Før stakk man fingeren ut vinduet. Nå blir man kvalitetssikret, for å se om du er rigget til å drive spillerutvikling, sier Rune Soltvedt, sportssjef i Brann.
– Dette passer strukturen i vår klubb. Vi som klubb har tatt en strategisk avgjørelse å utvikle egne spillere, sier Stig-Arne Engen i Tromsø.
– Uansett hvordan vi ser på det, kommer vi dårligere ut enn klubber som Rosenborg og Molde. Bodø/Glimt har like mye i sponsorinntekter på sitt akademi som vi har på hele klubben. En konsekvens blir en «strekk i laget», sier Hroar Stjernen i Levanger.
– Denne modellen passer bedre for de største klubbene. Vi henter trøndere i alderen 18-23 år. Vi vil at de skal utvikles i lokalmiljøet. Sånn sett kommer vi dårlig ut, sier Frank Lidahl I Ranheim.
Ranheim har takket nei til å være med i prosjektet.
– Vi er ikke blant dem som kommer godt ut. Vi har ikke alt på plass og har en stor jobb foran oss. Og det vil ikke være gratis. Balansen for en klubb som Strømmen er: Har vi råd?, sier Morten Teigen.
Mindre klubber frykter et større klasseskille – et enda tydeligere «strekk i laget», for å bruke Hroar Stjernens ord.
– Ja, du bommer ikke helt, sier Lidahl i Ranheim.
Selv en talentfabrikk som Odd vil ifølge klubbdirektør Einar Håndlykken komme ut midt på treet.
– Man har valgt en tilnærming der de som kjører klassisk akademi får høyest score. Det er mange poeng å hente ved å ha ansatte helt ned på barnenivå. Dette er en «akademiklassifisering», men vi har ikke noe akademi. Vi har «Telemarksmodellen». Vi henter ikke spillere før det året de begynner på videregående skole, vi jobber bredere enn et tradisjonelt akademi, sier Einar Håndlykken i Odd.
Håndlykken eksemplifiserer deres modell gjennom den unge spilleren Markus Kaasa.
– Han får sannsynligvis debut i Eliteserien i år. Han er vokst opp på Heistad, 30 minutter fra Skagerak Arena. Ryktet sier at både Stabæk og Vålerenga ville hente ham da han var 12-13 år. Han ble i moderklubben Hei og har hospitert hos oss én-to ganger i uken i ungdomsårene. Han har fått utvikle seg sammen med kameratene sine. Det er bra for klubben hans og laget han spilte på. Den modellen tror vi på.
Håndlykken mener akademiklassifiseringen vektlegger helt feil elementer.
– Hva klubben produserer av spillere, dokumentert gjennom spilte minutter på A-laget, Eliteserien og antall landskamper, det burde veie tyngst, sier han.
I årets Odd-stall kommer 11 spillere født 1993 eller senere fra breddeklubber i Telemark. Den internasjonale nettsiden Football Observatory målte bruken av spilte minutter for lokalt utviklede spillere i alle europeisk ligaer i fjor. Odd havnet på 9. plass i Europa. 54,7 prosent av alle spilte minutter i Odd ble gjennomført av egenutviklede. De var soleklart best i Norge.
– Og sånn har det vært i flere år, sier Håndlykken.
«Spilletid egenutviklede spillere» er ett av de ti hovedområdene akademiklassifiseringen skal måle. Men det er ikke et «terskelnivå» – altså ikke av de viktigste områdene som måles.
Espen Olafsen mener Odd ikke kommer dårligere ut.
– De gjør ikke det. De kommer ikke dårligere ut i det hele tatt. Vi måler ikke klubbene på modellnivå. Vi prøver å hensynta at Odds modell skal være like tellende som for eksempel kvaliteten i Stabæks modell, sier han.
«Samarbeidsmodeller» er ett av de ti hovedområdene i akademiklassifiseringen. For at Odd skal får score her, må Skiens-klubben dokumentere samarbeidet de har med lokalklubber.
– Jeg sendte akkurat inn dokumenter til Toppfotballsenteret. De etterlyste formelle samarbeidsklubber. Vi har ikke det. Vi er blant de beste på å samarbeide lokalt, men har ikke formaliserte avtaler med enkelte klubber, vi samarbeider med alle klubbene i Telemark. La meg presisere at vi har et utviklingspotensiale når det gjelder dokumentasjon og planverk, men vi har hatt og ønsker å ha hovedfokus på økta. Der er vi flinke, og er litt mindre gode på den akademiske biten. Når det kommer til stykket, bruker vi heller pengene på feltet enn å måle, telle og dokumentere. Våre bekymringer baserer seg på det vi har fått presentert av akademiklassifiseringen så langt. Vi både tror og håper at det vil gjøres tilpasninger som i større grad tar hensyn til vår modell, sier Håndlykken.
Når 320 millioner kroner settes av til spillerutvikling for klubbene i de to øverste divisjonene i norsk fotball, med økonomiske incentiver til å hente spillere til sine akademier helt ned til 13-årsalderen, kan det gi ringvirkninger bredden.
– Dette er så nytt at det er vanskelig å si. I den båten jeg sitter, er det vanskelig å tenke på bredden. Jeg må få tak i mest mulig av mediepotten for å skaffe best mulig trenere og så videre til min klubb. Det er bare et knippe klubber som får ta del, men breddeklubber skal ikke drive som toppklubbene. Jeg stoler på at de som har startet dette er fotballkloke mennesker. Jeg har har stor tillit til dem og regner med at det kan komme justeringer for at dette skal passe den norske modellen, sier Erik Engebretsen, daglig leder i Sarpsborg 08.
– Klasseskille? Ja, definitivt. Men det er litt av poenget også, sier Stig Inge Bjørnebye.
Han ser at en støvsuging av talenter inn til de større klubbene kan bli et scenario.
– Ja, på steder der toppklubber konkurrererer i samme nedslagsfelt, kan det bli en realitet.
I Trøndelag blir ikke det noe problem, mener Bjørnebye. De samarbeider godt med kretsen. Jan-Roar Saltvik, daglig leder av utviklingsavdelingen i Trøndelag Fotballkrets, er enig.
– I den trønderske modellen henter ikke våre toppklubber spillere langt nede i alderstrinnene. RBK henter spillere først når de er 15 år. Slik jeg har oppfattet kriteriene i akademiklassifiseringen, vil den øke motivasjon til å hente spillere til toppklubbene tidlig. Det ønsker ikke toppklubbene i Trøndelag eller kretsen. Det bryter med norsk idrett – som skal handle om mer enn de beste. Her ligger det en konfliktlinje – den blir enda tydeligere. Mange lokalområder har ikke det fundamentet vi har i Trøndelag, det bidrar til å øke konfliktnivået. Det burde ha vært debattert, sier Saltvik.
Alle fotballoverganger der overgangssum er involvert genererer «solitaritetsmidler». Ved hver overgang settes fem prosent av overgangsbeløpet av til spillerens «moderklubber» – klubber spilleren har vært i fra 12 til 23 år. Desto tidligere spillerne går til toppklubber, desto mindre vil dryppe ned på breddeklubbene.
– Det betyr færre midler til anlegg og aktivitet i bredden, sier Saltvik.
– Mange i fotballen frykter en ytterligere forskyvning av makten i norsk fotball i retning av toppklubbene. Akademiklassifiseringen betyr at vår fotballkultur vil bli utfordret på godt og vondt, sier Teddy Moen i Trenerforeningen. Han var til stede på La Manga i januar da Toppfotballsenteret holdt seminar for NTF-klubbene om modellen.
– En rekke erfarne fotballtrenere uttrykte skepsis for at denne reformen kan gi en økt polarisering i norsk fotball, som på sikt kan svekke spillerutviklingen – både i bredden og toppen. Jeg mener at denne reformen ville kunne ha vært bedre forankret, om flere av fagmiljøene i norsk fotball hadde vært lyttet til. Verken NFF, vi i Trenerforeningen eller erfarne fagpersoner på utsiden av toppfotballmiljøet, har meg bekjent vært konsultert. Ved å involvere disse grupperingene, ville reformen nok blitt mer robust og legitim. At så store ressurser settes av til norsk spillerutvikling, er veldig positivt, gitt at man åpner opp for en kritisk vurdering av modellen i sentrale deler av Fotball-Norge før den iverksettes. Man må ikke undervurdere betydningen av selve prosessen for resultatet. Er prosessen god, er det mye enklere å få til implementering og oppnå de endringene man søker, mener Moen.
I dokumentet «Velkommen til akademiklassifiseringen», som ble delt ut til NTF-klubbenes utviklingssjefer da de var samlet på La Manga i januar, står det:
«Alf Hansen, direktør for sportsavdelingen i NFF, samt daværende landslagssjef Per-Mathias Høgmo og leder for landslagsskolen Håkon Grøttland ble informert underveis.»
– Vi har visst at de har jobbet med dette. Vi har også vært støttende til ideen. Dissensen går på at vi ikke har vært involvert i utarbeidelsen av kriteriesettet. Vårt fagmiljø burde ha vært med å diskutere. Dette griper inn i vårt verdigrunnlag. Vi er i alarmberedskap når det gjelder ting som etter vår oppfatning endrer strukturen i norsk fotball, sier Alf Hansen.
NFFs verdigrunnlag er dokumentert i handlingsplanen som ble vedtatt på Fotballtinget 2016. «Flest mulig, lengst mulig» er en målsetning. Aktiviteten i små lokalmiljøer skal være høy. Halvparten av barna som er aktive i barnefotballen faller fra i ungdomsårene.
Kilder i NFF forteller Josimar om et samarbeidsklima med NTF som på visse områder er på frysepunktet. En leder i en NTF-klubb som ikke ønsker å bli navngitt, sier dette:
– Når toppklubbene møtes, går praten i at NFF er problemet i norsk fotball. Erkjennelsen blant toppklubbene om at de ikke har vært gode, er ikke til stede, forteller han.
Frykten for at toppklubbene nå kanskje vil «støvsuge» sine lokalområder for talenter, som Stig Inge Bjørnebye nevner, deles av Ruben Kleiven i Kristiansands-klubben Vigør. Vigør er en «tue» som har vært gode lenge. Klubben har levert 23 spillere til Eliteserien, 20 av dem til Start, fra 1990-tallet til i dag – som for eksempel Tore André Dahlum og Kristofer Hæstad. Sju spillere med fortid i Vigør har A-landskamper for Norge.
– Dette dokumentet er ganske tung materie. Det overordnede målet ser ut til å være at toppklubber tidlig skal få kontroll over de antatt beste og knytte dem til seg tidligere. Dette er risikosport – fryktelig mange gode kan dette av på veien. Forsvinner de beste tidlig, kan det rasere gode miljøer i breddeklubber, sier han.
Selv om Espen Olafsen mener akademiklassifiseringen hensyntar norske klubbers særegenhet, mener andre – som Einar Håndlykken i Odd – at modellen tydeliggjør et ønske om å peile norske toppklubber inn mot akademimodeller som vi finner igjen i England eller Nederland. Ifølge Football Observatorys måling over bruk av egenutviklede spillere i fjor, scoret Twente best av de nederlandske klubbene med 46,7 prosent. Arsenal var best i England med 28,1 prosent. Langt dårligere enn Odd.
– NTF har lenge stimulert klubbene til å rekruttere spillere til akademiene. Dette er et nytt steg i den retning. Man kan ikke sammenligne engelske forhold med Norge. Veldig ofte er de beste fostret opp i mindre lag. De fleste fra Bergen som har nådd opp er oppvokst utenom Brann-systemet. På grunn av spredt bosetting, er det mange i Norge som ikke sogner til toppklubb. Denne modellen kan føre til at vi velger bort unødvendig mange som kan bli gode. Jeg har sansen for Odd-modellen, den er mer tilpasset norske forhold. Dette er også måten Brann nå jobber på, sier sportslig leder i FK Fyllingsdalen, John Are Brue.
I årgangene 1993-2001 har FK Fyllingsdalen fått fram 14 aldersbestemte landslagsspillere.
Espen Olafsen tror ikke toppklubbene vil støvsuge sine nærmiljøer, at effekten ikke blir rasering av mindre klubber.
– Toppklubbene kommer garantert til å bli mer attraktive når de driver bedre, når de kan tilby foreldre og barn profesjonsutdannede trenere, og en pedagogisk forankret læreplan som tar utgangspunkt i spillets krav og det enkelte barns modning og utvikling. Foreldre er bevisste når de velger fritidsaktiviteter til barna sine, og denne bevisstheten blir mer og mer tydelig i fotballen også. Og kvaliteten i våre toppklubber har blitt mye bedre de siste seks årene. I 2011 hadde vi 70 heltidsansatte utviklingstrenere i norske toppklubber. I 2016 er tallet passert 140. Men at toppklubbene blir mer attraktive betyr ikke at vi skal drive en hodeløs rekruttering. Vi må utvise kløkt. Et poeng i akademiklassifiseringen er å unngå ensretting av klubbene. Klubbenes ulike identitet og konkurransefortrinn må tillate ulike modeller å vokse fram. Men det er viktig at dette ikke går på bekostning av kvaliteten i treningsprosessen for de fremste spillerne. Det er mange ulike modeller i Norge. Flere av våre toppklubber har et godt samarbeid med kretsene og rekrutterer ikke spillere før i 15-årsalderen. Det er riktig og fungerer bra i Telemark og Trøndelag. Andre klubber rekrutterer så tidlig som i 9-10-årsalderen og gir en fantastisk påvirkning i en kritisk viktig alder, sier Olafsen.
Et av punktene i akademiklassifiseringen som klubbene må dokumentere heter:
«Klubbens fremste satsningsspillere 13-14 år trener ut fra en individuelt målrettet og tilrettelagt utviklingsplan hvor det jobbes systematisk med utvikling av spillerens evne til å håndtere egen utvikling (fotballmentalitet).»
– Er det ikke noe tidlig å si om han eller han har riktig mentaliteten for å bli god? 13-åringer er barn ennå. Jeg har sett mange som «hadde det». Mye kan skje underveis. Fra 1995-årgangen på Sørlandet kan jeg trekke fram Sondre Tronstad og Alexander Jones. De «hadde det». Tronstad spiller i Eliteserien. Jones spiller i 5. divisjon, sier Ruben Kleiven.
Hvilket refleksjonsnivå har en 13-14-åring egentlig over sin egen utvikling og framdrift, over sin egen «fotballmentalitet»?
– Det er et kjempespørsmål. Arsène Wenger uttalte seg for et par år siden nokså sterkt om dette. Han sa noe sånt som: «I flere år har vi nå vært opptatt av den fysiske dimensjonen ved spillet, men framtiden handler om det mentale, om spillerens evne til å ta hurtige og gode beslutninger i et spill om går stadig hurtigere, og om deres evne til å optimalisere sin egen mulighet». I Norge er vi nødt til å bli best på det som er bortimot gratis. Det er ingen begrensninger på hvor dyktige vi kan bli som trenere – på læringsmetodikk, det å legge til rette for gode læringsprosesser og gode læringsmiljøer. Men den aller største ressursen i norsk fotball er spilleren selv. Å sette unge spillere i stand til å håndtere sin egen utviklingsprosess har høy prioritet for Toppfotballsenteret, og er også et område som det settes krav til i akademiklassifiseringen. TFS har gjennom Geir Jordet, professor i Idrettspsykologi på NIH og fagleder for fotballmentalitet ved senteret, gjennomført en studie av hva som kjennetegner prestasjonsmentaliteten til de beste spillerne i verden.
Vi har utarbeidet en «mental arbeidskravsprofil» over 11 områder som er tilgjengelig for våre klubber. I år gjennomfører vi og kurset «fotballtreneren som mental trener», som med fokus på mentale prosesser har som mål å sette fotballtreneren i bedre stand til å optimalisere treningsprosessen for toppklubbenes fremste satsningsspillere fra de er 13 år, sier Olafsen.
Kilder i NFF Josimar har snakket med mener modellen er et spark mot talentarbeidet i Norge, og dermed et spark i retning av breddeklubber, ettersom det er fra mindre klubber de fleste kommer.
Josimar gikk gjennom stallene til alle dagens Eliteserie-lag. Av 151 norske Eliteserie-spillere født 1993 eller senere, var 114 spillere registrert i andre klubber det året de fylte 14 år enn den de er registrert for i dag. 75 prosent hadde kommet til en Eliteserie-klubb fra en breddeklubb.
Ser du på dette som et spark mot spillerutviklingen i Norge?
– Det kan være greit beskrevet. Men i så fall er det et selvspark. Det vi i TFS og toppklubbene sier, er at vi har jobbet systematisk over lang tid. Vi kan vise til en kvalitetsheving på sentrale områder, men vi er ikke fornøyde, for i sum har vi gjort en for dårlig jobb, sier Olafsen.
I «Velkommen til akademiklassifisering» står det: «Siden 2012 har 90 prosent av spillerne på aldersbestemte landslag tilhørt NTF-klubber» og at resultatene på aldersbestemte landslag har blitt bedre siden 2012. Er det riktig?
– Ja. Det stemmer. Rekrutteringsmønsteret til toppklubbene har endret seg siste årene, og ligner mer det vi ser i resten av Europa. Vi kan og vise til at kvaliteten på våre unge spillere har gått opp – det ser vi av resultatene på aldersbestemte landslag, sier Olafsen.
At 90 prosent av spillerne på aldersbestemte landslag kommer fra NTF-klubber, stemmer ikke, ifølge NFF.
– Det er direkte feil, hvis man tar utgangspunkt i vårt yngste landslag. De aller fleste spillerne der kommer fra breddeklubber. Med andre ord: De som tar på seg landslagsdrakten som 15-åringer kommer fra breddeklubber, men idet de tar på seg landslagsdrakten blir de fort aktuelle for toppklubber, og veien til overgang er kort. Det er riktig at vi har en noe bedre ranking nå enn tidligere på aldersbestemte landslag. Det er først og fremst en følge av at vi spiller flere aldersbestemte landskamper. Vi presterer ikke noe markant bedre nå enn vi gjorde for 10 år siden. Og om det er slik at våre beste unge har hatt en positiv utvikling, så tror jeg vi skal være forsiktige med å tilskrive toppklubbene mesteparten av æren for det, sier Håkon Grøttland, leder for landslagsskolen i NFF.
I G15-landslagstroppen som deltok i en internasjonal turnering med tolv deltakere i Italia i fjor, og endte på 3. plass foran England, Italia, Brasil, USA, Mexico og Russland, tilhørte 12 av 18 spillere NTF-klubber. Leter vi opp klubbtilhørigheten deres to år tilbake i tid, var bare tre av de samme spillerne i toppklubber. Breddeklubbene hadde fostret fram talentene, og toppklubben hadde plukket dem opp.
Den årlige talentsamlingen «Statoil landsdelsssamling» for 14- og 15-åringer er et slags «siste stopp» før landslagene tar over som hovedarena for utvikling. Til årets samling i Sarpsborg for spillere født 2003 og 2002 har NFF plukket ut 109 spillere. G14-spillerne representerer henholdsvis 32 breddeklubber og 21 toppklubber. G15-spillerne representerer 22 breddeklubber, mens 34 holder til i toppklubb.
Josimar har gått igjennom alle landskamper for G15-, G17- og G19-nivå siden 2007 – fem år før og fem år etter 2012. Det er ingen tendens i noen retning – resultatene går opp og ned. For eksempel tok G17-landslaget 59,5 prosent av mulige poeng i 2007, mens det i 2015 var 33,3 prosent. Det er på A-lagsnivå resultatene er svake.
På FIFA-rankingen har Norge hatt en fallende kurve fra 1993 og fram til i dag – snittet 1993-2017 er en 29. plass. I dag innehar Norge 81. plass, og er inne blant «topp 25» over land med dårligst utvikling. På UEFA-rankingen over klubbenes internasjonale prestasjoner, ligger Norge på 25. plass. Også her er tendensen over tid negativ. Dette skjer i overgangen fra junior til senior – når spillerne er i toppklubber. Etter den første medieavtalen verdt én milliard kroner fra 2005 og til i dag, har toppklubbene hatt tilgang på mye mer penger enn tidligere. Likevel svikter resultatene på seniornivå.
Landslag og norske klubber gjør det godt på aldersbestemt nivå internasjonalt, men det er ikke tilfellet på A-nivå. Hvor stopper det opp, er det i overgangen fra junior til senior?
– Det er et nydelig spørsmål du stiller. Dessverre er det ikke noe enkelt svar på det, sier Olafsen og går inn på et resonnement om at vi ikke satser nok på spillere i alderen 6-11.
– Dette er en av proppene i norsk fotball, at vi ikke er dyktige nok i før-pubertil alder. I denne alderen er ungene ekstremt mottakelig for utvikling av motoriske ferdigheter, noe som er svært viktig for å bygge potensial til videre utvikling i motorisk komplekse idretter som fotball. Vi i norsk fotball har vært for dårlig til å se forskjellen på unge spilleres prestasjoner og deres potensial til videre utvikling, derfor har vi ofte sett oss litt blind på tidvis gode resultater for våre aldersbestemte landslag, sier Olafsen.
Olafsen mener ferdighetsnivået og potensialet til ferdighetsutvikling hos mange av de norske aldersbestemte landslagsspillerne er lavere enn hos mange andre nasjoner.
Er det fordi man ikke har lagt nok vekt på ferdighetsutvikling i 6-11 år?
– Jeg tror det er fordi vi ikke har vært dyktige nok hele veien, men at vi spesielt ikke har vært dyktige i denne alderen, sier Olafsen.
At det ikke satses mer på denne aldersgruppen, omtaler Olafsen som sin «store, svarte samvittighet». De 320 millionene NTF har satt av, berører knapt dette «mulighetsvinduet for ferdighetsutvikling» som finnes i alderen 6-11 år. 52 millioner koster prosjektet årlig, hvorav 10 millioner går tilbake til Olafsen og hans stab. Seks millioner er satt av til «kampplattform», som blant annet innebærer en nasjonal serie for G14-lag.
– Skal unge spillere bli bedre av å fly fra Kristiansand til Tromsø?, spør Ruben Kleiven i Vigør.