Guttorm Dilling sÄ spent ut da han han flyttet seg over til vitneboksen i rettssal 818 i Oslo Tingrett i arbeidsrettssaken mot Norges Fotballforbund. Han kastet jakka. Et par svettedrÄper rant ned fra den barberte issen. Spent, men godt forberedt. Han forklarte hvilke roller han hadde hatt i NFF-systemet siden han kom inn i 1984 og hvilke oppgaver han hadde hatt i sin siste stilling som logistikkansvarlig for A-landslaget, en jobb han hadde hatt siden 2003. Han trivdes godt, ble oppfattet av alle som en «lojal NFF-mann», og gjorde en god jobb. Men det hadde skjedd noe da Per-Mathias HÞgmo ble landslagssjef.
Jan à ge FjÞrtoft hadde kommet inn i sfÊren rundt landslaget, som «internasjonal rÄdgiver», og hadde allerede i mars 2014 omtalt seg offentlig som «national team manager», som var tittelen som ble brukt av Dilling. Slike titler er viktig nÄr du skal organisere reiser, hoteller og utstyr med folk internasjonalt. Det hadde bygget seg opp mot konflikt, men det sprakk ikke fÞr i august 2014 under et mÞte der Kjetil Siem, FjÞrtoft, HÞgmo og Dilling hadde vÊrt til stede.
Det ble vedtatt tre regler som stÞtteapparatet skulle fÞlge. Alkohol skulle vÊre forbudt, ingen fikk forlate omrÄdet landslaget oppholdt seg i uten Ä si fra og alle skulle sove pÄ landslagets hotell under samlingen. Alkoholregelen hadde ikke Dilling noen problemer med, det var det siste kravet han ikke likte. Dilling bor i Nittedal og disponerer ogsÄ en leilighet i Oslo. Det hendte at han dro hjem og sov om natta nÄr landslaget var samlet i Oslo eller LillestrÞm.
Ingen hadde merket noe til det, som Kjetil Siem innrĂžmmet fra vitneboksen. Dilling sĂ„ det som sin rett Ă„ dra hjem noen ganger, ettersom han sto i en «sĂŠrlig uavhengig stilling» og jobbet opp mot tusen timer overtid uten betaling hvert Ă„r. Men ikke fĂžr han var sikker pĂ„ at at alt var i orden, og han var stort sett fĂžrstemann til hotellfrokosten dagen etter. Uenighetene hadde kommet til overflaten under mĂžtet i august. Siem og Dilling hadde seinere et mĂžte pĂ„ tomannshĂ„nd, fĂžr Dilling reiste pĂ„ en ukes ferie. Dilling hadde fĂ„tt beskjed om Ă„ bruke ferien til Ă„ tenke pĂ„ saken. Ăn dag ut i ferien ble Dilling oppringt av kollegaen Are Hokstad som hadde blitt forespurt om Ă„ ta over etter Dilling av Kjetil Siem.
I en organisasjon som har «fair play» som motto, fÞlte Dilling at arbeidsgiveren gjennom 31 Är opptrÄdte alt annet enn fair. Og gikk til sak.
PĂ„ motsatt side satt Norges Fotballforbund, representert ved generalsekretĂŠr Kjetil Siem. Mannen i den grĂ„ dressen med NFF-logo pĂ„ venstre side, det grĂ„lige hĂ„ret og grĂ„lige fippskjegget foretrakk ikke en mine under Dillings frie forklaring eller utspĂžrring. NFFs advokat gjentok spĂžrsmĂ„let «hvor viktig er stĂžtteapparatet i et landslag» bĂ„de til Dilling, Siem og landslagssjef Per-Mathias HĂžgmo. HĂžgmo hadde satt det som en forutsetning for Ă„ ta landslagssjefjobben at han fikk velge sitt eget stĂžtteapparat. «SvĂŠrt viktig», svarte NFF-personene pĂ„ advokatens gjentatte spĂžrsmĂ„l om stĂžtteapparatets viktighet. HĂžgmo og Siem snakket om hvordan dette foregĂ„r i de internasjonale storklubbene â som om det hadde noen relevans i en sak som handlet om norsk arbeidsrett og en administrativt, fast ansatt.
Om ikke Dilling hadde logistikk som jobb og var 57 Ă„r gammel, kunne tilhĂžrerne fĂ„ inntrykk av at Dilling nĂ„r som helst kunne bli kalt inn for Ă„ spille midtstopper om Vegard Forren skulle bli skadet â sĂ„ mye trykk la NFF-advokaten pĂ„ spĂžrsmĂ„let om hvor viktig stĂžtteapparatet er i et lag. Dillings advokat BjĂžrn Fredborg Nilsen mĂ„tte flere ganger be Per-Mathias HĂžgmo svare pĂ„ om han ville rette seg etter det retten kom fram til, om det skulle ende med at retten ga medhold til Guttorm Dilling. «Det blir svĂŠrt vanskelig», svarte landslagssjefen. «Innretter du deg etter dommen, etter norsk rett, eller er fotball viktigere?» «Vi forholder oss selvsagt til retten, men det blir svĂŠrt vanskelig», sa HĂžgmo til slutt.
Kanskje er Guttorm Dilling en firkantet fyr. Kunne han ikke bare vĂŠrt mer fleksibel og godtatt de nye reglene? Men Dilling er av NFF-skolen, der habilitet, fair behandling, demokrati og etterrettelighet betydde noe. Gjennom rettssaken var det vanskelig Ă„ konkludere med annet enn at NFF som organisasjon har tatt en annen retning.
Det er smĂ„ og litt stĂžrre baner rundt omkring i Norge som er norsk fotball â det er likevel innenfor Ullevaals stadionporter de stĂžrste hĂžydepunktene har funnet sted. Jeg forteller det til fotballpresidenten. Ullevaal er noe spesielt. Tross alt. â Ullevaal har vĂŠrt stedet til alle tider, siden kronprins Olav tok det fĂžrste sparket pĂ„ ballen en gang pĂ„ 30-tallet. NĂ„ fĂžler vi pĂ„ en mĂ„te at arenaen er ferdig. Neste steg blir i sĂ„ fall at vi flytter.
Ă bygge ny nasjonalarena i Groruddalen var del av planene om et EM i Sverige og Norge som ble stoppet pĂ„ politisk plan i 2009. â Da jeg kom inn, startet jeg en prosess med Ă„ gjĂžre Ullevaal komplett. Den har en unik plassering, identitet og historie. Vi kunne tenkt oss 10 000 flere seter. Det blir en utfordring. Den unike plassen gjĂžr at vi er presset inn mellom T-banen pĂ„ den ene siden og ringveien pĂ„ den andre. Plassen rundt er for liten til Ă„ bygge ut i henhold til internasjonale krav. Til stĂžrre mesterskap blir Ullevaal for liten.
PĂ„ fotballbanen bar han drakt nummer 11. Han spilte mye pĂ„ midtbanen, og forsĂžkte seg som midtstopper et par ganger. â Det gikk ikke sĂ„ bra. Jeg var for treig for det. Dette var heldigvis fĂžr man fikk rĂždt kort for Ă„ felle sistemann, smiler han.
I tidsperioden mellom gymnastiden og starten pĂ„ studiene i Sogndal, hadde Venstre flyttet seg over pĂ„ borgerlig side. NĂ„r han skulle engasjere seg i politikken, ble Venstre derfor helt feil for ham. Han ble Arbeiderparti-mann. I Sogndal ble han engasjert i studentpolitikken, og var styreleder i studentsamskipnaden i fire Ă„r, og var med i arbeidsutvalget i fellesorganisasjonen for alle studentsamkipnadene i landet. Han ble politisk nestleder for distiktshĂžyskolestudentene, med tilhold i Sagveien i Oslo â bare et langt innkast unna Ullevaal. â Etter Ă„ ha vĂŠrt med i AUF i valgkampen i 1993, der vi hadde mĂ„l om Ă„tte AUF-ere inn pĂ„ tinget og fikk inn ni, sto jeg der hĂžsten etter valget og vurderte jobbalternativer â skal jeg bli i Oslo eller reise tilbake til Sogndal.
Han reiste tilbake. Det tok ikke lang tid fĂžr han ble engasjert i fotballen. â Reidar BjĂžrnestad som da var assistenttrener â han var ogsĂ„ dommersjef i NFF fĂžr Rune Pedersen â huket tak i meg etter en bortekamp. Jeg jobbet som miljĂžarbeider i Sogndal kommune, og Reidar var veileder. Du trenger et nytt engasjement, sa han, og dro meg inn i fotballen.
Etter storhallen i Sogndal, var det pĂ„ tide Ă„ videreutvikle klubben og omrĂ„det til det som gjorde Fosshaugane Stadion til Fosshaugane Campus, Men han ble ikke vĂŠrende sĂ„ lenge han som han hadde tenkt. â Jeg hadde en avtale med klubben om at jeg ikke skulle slutte fĂžr 2012. Vi hadde akkurat bygget anlegget og Ăžkonomien skulle fĂ„ sette seg. Jeg mĂ„tte spĂžrre om Ă„ fĂ„ bryte avtalen.
Lederen av valgkomiteen i Fotballforbundet hadde ringt. FÞr vi gÄr opp den prosessen, mÄ vi en tur til Sogndal.
Bygda der 1+1=5 Det er stille i «verdas einaste Tippeliga-bygd» nÄr jeg ankommer 2. pÄskedag for Ä se serieÄpningen i 2015-sesongen. Men sÄ er det ikke Tippeliga, men en kamp i Obos-ligaen som har avspark om noen timer. Rolf Navarsete plukker meg opp utenfor den helligdagsÄpne Meny-butikken i sentrum. Det er tilfeldig at jeg stÄr akkurat der, det er sulten etter en liten frokost har som meldt seg, men dette er butikken Rolf Navarsetes far en gang startet, som Rolf tok over, bygde ut videre til Ä bli et kjÞpesenter som heter Sogningen Storsenter, som i fÞlge Rolf Navarsete er det stÞrste kjÞpesenteret mellom Bergen og à lesund.
Navarsete spilte pÄ A-laget til Sogndal pÄ 1970-tallet, som spilte seg fram til cupfinalen i 1976. Folket i hovedstaden ble sÄ sjarmert av den lille oppkomlingen fra 3. divisjon at de den helga byttet ut «kaffe» og «melk» med «kaffi» og «mjÞlk». Dessverre var Ullevaal-matta mer som et gjÞrmebad cupfinalesÞndagen, noe som stoppet det gode pasningspillet til sogndÞlene, og kampen endte med tap mot Brann.
Men cupfinalen og klatringen i seriesystemet hadde gjort noe med sogndÞlene. Kamper pÄ Brann Stadion, Ullevaal og Lerkendal ga et sug etter mer, ja, det ville ikke ha blitt det samme Ä mÞte FlorÞ og Jotun.
NĂ„r jeg kikker utover bygda, er det ett omrĂ„de som er umulig Ă„ unngĂ„ â Fosshaugane Campus. Det er her alt er samlet: Sogndal Fotball, Sogndal videregĂ„ende skole, HĂžgskulen i Sogn og Fjordane, Vestlandsforskning, Distriktssenteret, Kunnskapsparken i Sogn og Fjordane, Visit Sognefjorden, i tillegg til mange kunnskapsbedrifter.
Totalt har anleggsinvesteringen kommet opp i 1,3 milliarder kroner. Litt over 400 millioner fra fylkeskommunen for den videregÄende skolen, litt over 400 millioner fra staten for HÞgskulen i Sogn og Fjordane og litt over 400 millioner fra Sogndal Fotball for tribunen og banen. OmrÄdet huser 700 arbeidstakere. Det er 150 mer enn oljebasen i FÞrde. Omtrent 3000 mennesker oppholder seg daglig her.
Navarsete finner et mĂžterom i hjĂžrnet mellom hovetribunen og kortsida med store vinduer. â Du fĂ„r sette deg litt nĂŠrmere her, sĂ„ ser du hele herligheten, sier han. Og den er herlig. Fosshaugane er egentlig akkurat slik norske fotballarenaer bĂžr vĂŠre: Liten og intim, med tribuner som starter omtrent pĂ„ inne pĂ„ spillebanen.
Navarsete finner fram flip-overen og begynner Ă„ tegne. Han deler arket i to med en lang strek og skriver «50%» pĂ„ hver side. â Det du mĂ„ forstĂ„ som gjest hos Sogndal Fotball, er at dette er en helt annen fotballklubb enn det du forbinder med en fotballklubb. â 50 prosent av Sogndal Fotball er det som skal skje senere i dag: aktiv idrett. Den andre delen av Sogndal Fotball handler om samfunnsutvikling, forklarer han.
Sogndals vekst strekker seg tilbake til cupfinalelaget i 1976, som igjen hadde rÞttene tilbake til 60-tallet da HÞgskulen i Sogn og Fjordane ble lagt til Sogndal. Mange kom utenfra for Ä gÄ pÄ skole. Mange var gode i fotball, og fotballaget til Sogndal Idrettslag tok steg i divisjonssystemet og helt til toppen. Fra Ä vÊre et lag pÄ det 3. nivÄet ble de en del av eliten. Mange av spillerne var akademikere eller hadde annen hÞy utdanning. Mange av dem som hadde kommet utenfra, som for eksempel Svein Bakke, ble i bygda etter fotballkarrieren.
â VĂ„r generasjon hadde fĂ„tt oppleve de store arenaene i Norge, og Ăžnsket Ă„ viderefĂžre det â og vi nĂ„dde ikke dit vi gjorde fordi vi var sĂ„ vanvittig gode fotballspillere, men fordi vi var bedre trent. Nesten hele generasjonen ble vĂŠrende her. Mange var naturlige ledere. SpĂžrsmĂ„let var: hvordan kan vi viderefĂžre dette uten penger? Vi mĂ„ trene mest og bli best til Ă„ utvikle spillere i landet. Og hvordan trene bedre og smartere? Da mĂ„ vi skaffe oss kunnskap om dette. For Ă„ fĂ„ tak i den kunnskapen mĂ„ vi samarbeide med noen som kan det. Hvem? De hadde allerede en idrettsseksjon pĂ„ lĂŠrerhĂžyskolen. SĂ„ vi startet Ă„ samarbeide. MiljĂžet som hadde kompetanse pĂ„ idrett talte fem personer. I dag er det 600.
Kunnskap, men ogsĂ„ anlegg. For Ă„ at det skulle vĂŠre politisk mulig Ă„ fĂ„ med innbyggerne pĂ„ at Sogndal skulle ha et lag i toppen av norsk fotball, mĂ„tte man tilrettelegge for bredden. Fikk A-laget trene pĂ„ gress, fikk aldersbestemte lag det ogsĂ„. â Toppidrett pĂ„ lagnivĂ„ i et lite bygdesamfunn er nesten umulig â fordi du mĂ„ kanalisere sĂ„ mye midler mot toppidretten. OrdfĂžreren bor borti der, klokkeren bor pĂ„ den sida. Hvis deres barn mĂ„ trene pĂ„ grus, mens A-laget trener pĂ„ gress, hvor lenge lever den klubben da? Den vil dĂž ganske raskt.
For Ă„ fĂ„ til toppidrett, mĂ„tte de ha et stĂžrre samfunnsperspektiv pĂ„ det â de mĂ„tte tenke langt utover Ă„ trene innsidepasninger og teoretisere over spillesystemer. â I Ă„r spiller vi vĂ„r 40. strake sesong i de to Ăžverste divisjonene. Det dĂ„rligste vi har blitt er 6. plass pĂ„ nivĂ„ to.
Hun banket pÄ dÞrer hos klubbene i TrÞndelag for Ä fÄ bli med Ä utvikle fotballen. I hennes hode skulle fotball vÊre for alle. Jenter like mye som gutter, for bredde like mye som topp. Via kretsstyret, ble hun styremedlem i NFF i 1988 og satt der til 1999, da hun ble generalsekretÊr. Hun ble dermed den fÞrste generalsekretÊren etter at norsk toppfotball var profesjonalisert. Hun hadde en tydelig linje pÄ at godene toppfotballen skaffet til veie skulle deles. TV-avtalene fram til da hadde gitt norsk fotball 36 millioner kroner i Äret pÄ sitt meste. I 2001 lÞp den avtalen ut.
For Ă„ vise norsk fotball de neste fire sesongene, betalte NRK og TV 2 300 millioner kroner â 75 millioner i Ă„ret. Ved tidligere forhandlinger kunne NFF ha fĂ„tt mer penger. Under forhandlingene i 1997 hadde TVNorge inne et bud pĂ„ 50 millioner mer enn NRK/TV 2-tilbudet, men NFF valgte lĂžsningen med NRK og TV 2 nettopp for Ă„ fĂ„ bredest mulig dekning, noe Espelund hadde stĂ„tt knallhardt pĂ„. HĂ„ndteringen av TV-avtalene som skapte splid innad i fotballen, mellom fotballforbundet og toppklubbenes interesseorganisasjon, Norsk Toppfotball (NTF). NTF Ăžnsket mer kontroll. Espelund var en forkjemper for Ă„ beholde kollektivt rettighetssalg, der NFF som hele Fotball-Norges representant skulle forvalte midlene. Toppklubbene mente derimot at de fikk for lite og krevde mer. De mente det var helt feil at forbundet skulle ha eierskapet og fĂ„ inn pengene, for sĂ„ Ă„ bestemme selv hvordan disse pengene skulle brukes.
«Hvem eier Tippeligaen, NFF eller NTF?», ble vĂŠrt et gjennomgĂ„ende diskusjonstema gjennom 2000-tallet, tiĂ„ret da den kommersielle tankegangen hadde slĂ„tt ut i full blomst. Espelund hadde kjempet for at NFF eide norsk fotball â de organiserer fotballen, eier seriesystemet og har et ansvar for at alle fĂ„r sin bit av kaka. Rosenborg-direktĂžr og NTFs nestleder Nils Skutle hadde gitt tydelig uttrykk for at det var toppklubbene selv som eide Tippeliga-produktet. President Sondre KĂ„fjord var av samme oppfatning som Karen Espelund â medierettighetene tilhĂžrte hele Fotball-Norge â og lĂ„ i konstant konflikt med Nils Skutle og Olav Boksasp rundt dette temaet. Partene sto langt fra hverandre, fĂžr Ernst Ravnaas fra Start kom inn som leder i NTF og gemyttene roet seg.
NTF og NFF opprettet i 2008 et eget selskap som skulle forhandle om medierettigheter â Fotball Media AS. NFF og NTF eier halvparten hver. Partene ble enige om Ă„ vĂŠre uenige om det store stridsspĂžrsmĂ„let og lot Fotball Media forvalte rettighetene.
Espelund var ikke bare visjonĂŠr, hun var ogsĂ„ en tĂžff leder. Litt vel tĂžff for noen. En som kunne virke litt for ivrig etter Ă„ benytte rĂždpennen overfor medarbeiderne. ArbeidsmiljĂžet pĂ„ Ullevaal ble konfliktfylt, og NFF delte seg i to leire â for og mot Espelund, der leiren mot Espelund var stĂžrst. Konfliktene strakk seg tilbake i tid â blant annet til en konkret sak fra 2006, der Ronny Aasland, Tom Fodstad og Knut Kristvang fra NFFs markedsavdeling sammen med den omstridte fotballagenten Rune Hauge hadde planer om Ă„ starte et privat sponsorselskap som skulle ta seg av NFFs kommersielle aktivitet.
Verken Karen Espelund eller Sondre KÄfjord var informert om planene. Sondre KÄfjord hadde som Þverste leder ansvaret for arbeidsmiljÞet og de ansatte, og mÄtte ta side med flertallet. KÄfjord som delte Espelunds visjoner og stÄsted, ble derfor en motpart. Begge sider opplevde skittkasting. Konflikten i NFF-adminstrasjonen var hÞyst reell, men at forskjellene mellom KÄfjord og Espelund var store, var oppkonstruert.
I begynnelsen av mai 2009 ble Sondre KĂ„fjord innkalt til et mĂžte med Jan Halstensen, lederen for valgkomiteen. Halstensen var en alliert av Espelund, og KĂ„fjord fikk klar beskjed om at han ikke kom til Ă„ bli innstilt til en ny periode. Et par mĂ„neder tidligere, hadde Halstensen gitt beskjed om at KĂ„fjord mĂ„tte melde fra fĂžr sommerferien om han Ăžnsket Ă„ stille til gjenvalg. Etter mĂžtet i mai, fikk KĂ„fjord beskjed per epost av Halstensen om Ă„ trekke seg innen 2. juni og sende ut pressemelding om det â da ville valgkomiteen i sin kommunikasjon utad vektlegge det positive fra KĂ„fjords presidentperiode.
Vanligvis kommer valgkomiteen fram til sin innstilling i november etter Ă„ ha brukt hĂžsten pĂ„ Ă„ hĂžre Ăžnskene til fotballkretsene og fotballens interesseorganisasjoner. I mai 2009 var ogsĂ„ resten av styremedlemmene etter tur innkalt til Ă„ mĂžte valgkomiteen. Halstensen tok opp «Karen-saken» med styremedlemmene â selv om saken handlet om en konflikt i NFF-administrasjonen, noe valgkomiteen ikke har noe med. «MĂ„ Karen gĂ„, mĂ„ du ogsĂ„ ga», sa Halstensen til flere av styremedlemmene.
Styremedlemmet Roger Halberg fra Eidsvold/Turn oppfattet det som en dÄrlig skjult trussel fra Halstensen. Sondre KÄfjord skrev epost til valgkomiteen der han pÄpekte at forhold innad i adminstrasjonen ikke var valgkomiteens anliggende.
Halberg ble ikke innstilt til en ny periode, selv om han Ăžnsket Ă„ fortsette i styret. Halstensen ringte ham i november. â Da sa han «om du stiller som benkeforslag pĂ„ tinget, skal jeg gjĂžre det ubehagelig for deg». Ă fĂ„ en sĂ„nn type beskjed fra lederen i valgkomiteen, det var mildt sagt oppsiktsvekkende. Jeg meddelte det Halstensen hadde sagt til andre sentrale medlemmer i styret, sier Halberg til Josimar.
Hvorfor Ăžnsket du Ă„ bli president? â Jeg var sterkt knyttet til det Ă„ vĂŠre engasjert og skape noe i lokalmiljĂžet. Slagordet «stao no pao» er blitt adopert i bygda, i kommunen, i regionen. Selv ordfĂžrerne i andre kommuner bruker det, fordi det er identitetsskapende. Jeg har fĂ„tt vĂŠre med Ă„ utvikle Fosshaugane til Ă„ bli et utdanningssenter, jeg har vĂŠrt en entreprenĂžr innenfor dette. Fotballen er likevel den drivende kraften, startet av laget som kom til cupfinalen i 1976 â det var den generasjonen som omskapte et nivĂ„-3-lag til et som spiste kirsebĂŠr med de store. Sogndal skal vĂŠre med, noe som er mot alle odds â men vi skal vĂŠre med. Og skal du det i en liten bygd, mĂ„ du forvalte kapitalen og omdĂžmmet ditt pĂ„ en fornuftig mĂ„te. En gang spurte jeg HĂžyre-mannen KĂ„re Lerum, da han var toppsjef i Lerum, om hvorfor de ikke gikk pĂ„ bĂžrs. «Fordi vi da hadde blitt splittet opp, vi hadde fjernet oss fra vĂ„re verdier og da mĂ„tte jeg ha flyttet fra bygda â dette er min identitet. Og den hadde jeg solgt om vi hadde gĂ„tt pĂ„ bĂžrs», svarte han. Du kan ikke selge identiteten nĂ„r du driver fotballklubb, du mĂ„ forvalte omdĂžmmet og pengene dine, du mĂ„ gjĂžre opp forpliktelsene dine nĂ„r du bygger ut. Vi sĂ„ at enkelte klubber ga blaffen i det, og gikk egentlig konkurs, der banker tapte 100 millioner kroner pĂ„ klubbenes prosjekter, de satset over evne og brukte mer penger enn de hadde. RBK, som hadde mye penger, dem irriterte vi oss aldri over, dem skal vi lĂŠre av, tenkte vi â dem mĂ„tte vi bli smartere enn. De brukte sine egne penger, selv om det var 10-20 ganger mer enn oss. Det aksepterte vi. Det var de andre, de som brukte over evne som irriterte oss og skapte et engasjement hos oss â og det bar jeg i meg. Da jeg ble spurt om Ă„ bli president, hadde jeg vĂŠrt styremedlem i NTF over tid. Det var de tingene der som var nerven da jeg fikk spĂžrsmĂ„l om Ă„ ta et slikt verv. Det var aldri noe jeg hadde tenkt pĂ„, sier han.
Josimar kontaktet Jan Halstensen med noen spĂžrsmĂ„l rundt valgkomiteens vurderinger og arbeid den gangen. Han ba oss sende spĂžrsmĂ„lene pĂ„ epost, noe vi gjorde. â Dine konkrete spĂžrsmĂ„l er for meg nĂ„ historie. Det ble svĂŠrt grundig orientert om av meg som leder av valgkomiteen pĂ„ fotballtinget hvor Yngve Hallen ble valgt, om prosessen og hva, hvordan og hvorfor. Da vi snakket sammen trodde jeg du var opptatt av dette pĂ„ generell basis, derfor var jeg positiv. Tipper du finner noe rundt det i protokoll fra tinget/mediadekning, fikk vi til svar.
Sondre KÄfjord fryktet en avdemokratisering av forbundet. «Dette bryter med en etablert praksis. Forbundsstyremedlemmer skal vÊre uhildet og ikke ha dobbeltroller, sÄ her risikerer man uro og mistillit ute i organisasjonen. Folk vil kunne stille seg spÞrsmÄlet om Schultz er en NTF-mann eller en forbundsmann», sa han til ABC Nyheter.
«Vi var tidlig ute og stÞttet Sondre KÄfjord. Under hans presidentperiode er blant annet egenkapitalen femdoblet, reisetilskuddsordningen for 2. divisjonsklubbene kommet pÄ plass og jentelÞftet startet opp. Disse bÞr derfor fÄ fortsette. Valgkomiteens innstilling ivaretar ikke hensynet til geografisk spredning», mente Tore Heidenreich fra Agder Fotballkrets. «Jeg fremmer Sondre KÄfjord som presidentkandidat for to nye Är. innstillingen til valgkomiteen gjÞr at de mindre klubbene som ikke er med der avgjÞrelser tas, vil bli satt pÄ sidelinjen i to nye Är. Med valgkomiteens innstilling vil man fÄ et styre som gjÞr at noen fÄ klubber vil fÄ mye penger. KÄfjord har signalisert at han vil prioritere bredden», uttalte Tom Arne Nyborg fra Manglerud Star.
Siden den gangen har administrasjonen i NFF vokst. LÞnns- og personalkostnader i NFF var i 2009 pÄ 15,6 millioner og adminstrasjonskostnadene belÞp seg til 30 millioner. Budsjettet for lÞnns- og personalkostnader for 2015 belÞper seg til 22 millioner og administrasjonskostnadene til 50 millioner. Posten «aktivitetskostnader» har Þkt fra 742 millioner i 2009 til 865 millioner i 2015-budsjettet. GeneralsekretÊrlÞnna til Kjetil Siem var i 2014 pÄ 2 280 000 kroner med 211 000 i «andre ytelser» i tillegg. I 2008 hadde Karen Espelund 1 062 000 kroner i lÞnn og 116 000 i «andre ytelser».
Nils Skutle Ăžnsker ikke Ă„ gĂ„ i detalj om hva som skjedde, men skriver dette i en epost til Josimar: â Dette er jo en stund siden, og jeg er ute av styre og stell. Jeg husker ikke alle detaljer godt nok, og synes heller ikke det er riktig av meg Ă„ kommentere for mye rundt dette. Det jeg kan si er at styret i FM AS gjennomgikk en grundig og omfattende prosess i lang tid fĂžr beslutningen ble tatt. I denne prosessen inngikk blant annet fremleggelse av analyser hvor alle sider av saken ble belyst. NĂ„r det kom opp et litt overraskende bud fra C More ble dette ogsĂ„ behandlet pĂ„ en god mĂ„te i styret, og det var en Ă„pen prosess hvor eierne var involvert fĂžr endelig beslutning ble tatt. Styret i Fotball Media tok en enstemmig beslutning, og det er vel ingenting som tyder pĂ„ at den var feil, skriver han.
Styret i Fotball Media besto av Nils Skutle, Niels RĂžine og Silje Vaadal fra NTF og Ronny Aasland, Svein Graff og Paul Glomsaker fra NFF. Daglig leder var Knut Kristvang. At styret tok en enstemmig beslutning om Ă„ selge rettighetene til C More, som Skutle skrev i eposten til Josimar, stemmer ikke. Det var stor uenighet mellom NFF- og NTF-siden. Tippeligaen er fĂžrst og fremst klubbenes produkt, og NTF skal representere deres interesser. NFF kunne her ha «gĂ„tt for pengene» â jo mer penger for avtalen, jo mer kunne forbundet fordele til hele Fotball-Norge fra sin andel av TV-kaka. NTF skal vĂŠre den parten som er opptatt av synlighet og bredest mulig dekning â det er klubbenes publikum og sponsorer som er den store inntektsskilden. Medieinntektene er pĂ„ 12 prosent, mens kampdagsinntektene tilsvarer 18 prosent og sponsorinntektene 35 prosent. Men det var NTF som ivret for avtalen, mens NFF-siden framfĂžrte argumentene om at bredest mulig dekning ville vĂŠre best for Tippeligaen.
Det ble ogsÄ gjort. Styret valgte til slutt Ä gÄ med pÄ avtalen. Avtalen var ikke var forankret i medlemsklubbene til Norsk Toppfotball. 13 av 16 Tippeliga-klubber hadde aldri hÞrt om avtalen fÞr den ble offentlig kjent. Den var ikke en gang styrebehandlet i NTF. Ronny Aasland og daglig leder Knut Kristvang trakk seg fra Fotball Media etter at avtalen var signert. Paul Glomsaker som bÄde var generalsekretÊr i NFF og styremedlem i Fotball Media takket ogsÄ for seg. «I ettertid har jeg forstÄtt at Norges Fotballforbund fÞlte at hele toppfotballen sto bak, men det var ikke slik at vi hadde sagt ja. Vi ble underrettet da avtalen var forhandlet ferdig», sa styreleder i LillestrÞm Per Mathisen til NRK.
PĂ„ TV 2-huset pĂ„ NĂžstet i Bergen gikk det helt i svart. De hadde vĂŠrt med Ă„ bygge opp «produktet» Tippeligaen med vegg-til-vegg-dekning den perioden de hadde rettighetene. Nyhetstrykket var stort, noe som ga en helt annen synlighet for norsk fotball enn det en betal-TV-kanal uten nyhetsformidling er i stand til â en viktig side for norske fotballklubber, med tanke pĂ„ at de store inntektene til klubbene kommer fra stadionpublikummet og sponsorer. TV 2 fĂžlte seg ikke bare dolket i ryggen ved at de ikke fikk vĂŠre med Ă„ by pĂ„ rettighetene, men at fotballen strĂždde salt i sĂ„ret i tillegg. Det var et premiss for avtalen at den ikke kunne offentliggjĂžres fĂžr en viss dato â etter fristen for Ă„ by pĂ„ Champions League-rettighetene hadde gĂ„tt ut. Den milliarden TV 2 «sparte» pĂ„ Ă„ ikke kjĂžpe norsk fotball, kunne de ha brukt pĂ„ Champions League. Det fikk de ikke muligheten til.
C More startet Ä flytte kamper med enda stÞrre iver enn TV 2 hadde gjort. Det var med pÄ Ä bidra til at publikumsoppmÞtet sank med 30 prosent. Seertallene selv pÄ toppkamper var nede i 20 000.
NFF vil altsĂ„ i sterkere grad styre nyhetsbildet gjennom egen nyhetsformidling. Ullevaal Media Center (UMC) er eid av NFF og NTF og er fotballens eget in-house mediebyrĂ„. De produserer stoff til plattformene til NTF og NFF (fotball.no). Rettighetene til Norges landskamper er solgt til SBS Discovery og vises pĂ„ Max. PĂ„ hjemmekampene har Max studiosendinger fra Ullevaal. De produseres av UMC. Det samme gjelder innslagene som lages pĂ„ landslagets bortekamper. I det ene Ăžyeblikket skal UMC produsere journalistikk for Max, i det neste lager de PR for NFF. Martin Ădegaard skal ifĂžlge Jan Ă ge FjĂžrtoft skjermes for media. Likevel ble han intervjuet for Nettavisen og Norsk Tippings «Tippemagasin» fra hotellrommet i Zagreb, som ogsĂ„ legges ut pĂ„ NFF-TV. Programmet promoterer fotballtipping og her hadde Ădegaard hovedrollen, nesten to Ă„r fĂžr han er gammel nok til Ă„ levere sin egen tippekupong. Intervjuet ble produsert av UMC.
«Tone brĂžt sammen etter utskjellingen. Jeg husker ikke ordbruken eksakt, for vi ble alle helt satt ut. Yngve ba meg vĂŠre med ut pĂ„ gangen, og jeg ble med ham. Jeg sa at man ikke kan oppfĂžre seg sĂ„nn, og ba ham be om unnskyldning», sa Ulla Britt Wiig Kristensen til Dagbladet, som den gangen var SKFs medlem i valgkomiteen. â Jeg kan bekrefte at saken, slik den ble beskrevet av Dagbladet, stemmer med min opplevelse, sier Angeltveit til Josimar. â Jeg har blitt mye flinkere til Ă„ fortelle meg at nĂ„ skal jeg vĂŠre helt rolig. Det er ikke tvil om at da jeg kom inn, da var jeg veldig rastlĂžs â jeg ville at ting skulle skje fort. Jeg var nok litt for brĂ„ nĂ„r folk brĂžt de linjene vi var enige om, og nĂ„r du er brĂ„ da i stedet for Ă„ prĂžve Ă„ vĂŠre litt mer avslappet og heller ta debatten, kan det skjĂŠre seg. Ă forankre debatten er viktig. Jeg har lĂŠrt mye av det, Ă„ ta debatten selv om du fĂžler du har tatt debatten altfor mange ganger fĂžr. Der har jeg nok hatt en lĂŠringskurve, humrer han.
Av dem Josimar har snakket med som var hĂžyt oppe i NFF-systemet da Per Ravn Omdal og Sondre KĂ„fjord hadde presidentvervet har ingen noen gang opplevd Ă„ bli skjelt ut av presidenten. Det nĂŠrmeste vi kommer er banketten etter en landskamp mot Finland i 2000, der Per Ravn Omdal anklaget landslagsspillerne for Ă„ ha vĂŠrt sĂ„ dĂ„rlige at de helle burda ha spilt tuba. â Det fĂžrste styret var veldig kompetent, og mange var utĂ„lmodige. Akkurat som jeg var, men de var kanskje litt for detaljorienterte â jeg hadde lyst til Ă„ lĂžse problemer sĂ„nn, sier han og knipser med fingrene nĂ„r han sier sĂ„nn. â For Ă„ fĂ„ virkelig endring i den store fotballorganisasjonen som NFF er, mĂ„ du ha respekt for strukturene, for forankringsprosessene, du mĂ„ ha respekt for styret â respekt for at vi mĂ„ handle gjennom organisasjonen. Kulturendring tar tid. Som Jens Stoltenberg sa etter 22. juli: «kulturendringer med tanke pĂ„ hvordan vi skal kunne mĂžte noe sĂ„nt pĂ„ nytt, det tar tid», sier han mens han banker lett i bordet. â Det mĂ„ man ha respekt for.
Grov Þkonomisk kriminalitet Med «overgangssaken» fikk fotballen som bransje rettet et sterkt sÞkelys pÄ seg. To dager fÞr politiet startet Ä etterforske Gunnarsson-avtalen, sprakk «Piiroja-saken». Skattemyndighetene hadde mistanker om at Fredrikstad-spiller Raio Piiroja hadde mottatt lÞnn via omveier i hjemlandet for Ä slippe norsk skatt. 15. november 2011 var «Piiroja-saken» i alle kanaler. Spilleren skulle over en lengre periode ha mottatt ikke-skattepliktige stipender fra sin tidligere klubb FC Flora Tallinn, samtidig som Fredrikstad Fotballklubb hadde brukt millioner pÄ resultatlÞs speiding etter gode fotballspillere i Baltikum. Pengene for speideroppdragene hadde gÄtt til agentselskapet Sport & Net Grupp, der Piiroja var en av spillerne i stallen. Etter hvert skulle saken bytte navn fra «Piiroja-saken» til «skattesaken i Fredrikstad» etter at klubbens amerikanske spiller Brian West meldte seg selv for politiet. West hadde fÄtt sin lÞnn utbetalt via agentselskaper, og dermed snodd seg unna skatt i Norge.
1. februar 2012 var hele styret fĂžrst samlet for Ă„ diskutere overgangsgranskningen. Sakspapirene fra styrebehandlingen i NFF, som Josimar sitter med, eksisterer i to versjoner. Ett av punktene heter: «Granskningen skal resultere i en rapport som igjen skal: Skape tillit gjennom offentliggjĂžring Danne grunnlag for videre kommunikasjon med skattemyndigheter Danne grunnlag for eventuelle anmeldelser og partsprosesser Skape et grunnlag for lĂŠring (nye rutiner, bestemmelser, lover og regelverk» I versjon to av saksdokumentene er det tredje punktet fjernet â «Danne grunnlag for eventuelle anmeldelser og partsprosesser».
I sakspapirene stÄr det videre: «Det er viktig Ä vÊre oppmerksom pÄ at saken ble varslet til klubbene for snart to mÄneder siden. Dette betyr at klubber som har mistanke om at de har forholdt seg i strid med regelverket har hatt muligheten til Ä justere sin dokumentasjon i egne fysiske og elektroniske arkiver». Det var altsÄ tidlig tydelig for NFF at granskningen ville bli mangelfull. Klubbene hadde altsÄ fÄtt tid til Ä «rydde opp» fÞr granskerne kom, slik at det var lite sannsynlig at de ville finne noe nytt «Piiroja-tilfelle». Det inntrykket bekrefter bÄde tidligere og nÄvÊrende NFF-personer til Josimar.
Lynx-rapporten Mandatet til granskerne Lynx AdvokatbyrÄ var utarbeidet 30. mai 2012. I styremÞtet i NFF 1. juni ble mandatet vedtatt. 28. august sendte NFF sÞknad om konsesjon for behandling av sensitive personopplysninger til Datatilsynet. I brevet stÄr det blant annet: «Bakgrunnen for iverksettelsen av granskningen var at skattemyndighetene og politiet i 2011 avdekket kritikkverdige forhold ved enkelte spilleroverganger. NFF Þnsker med granskingen Ä bidra til Ä fÄ klarlagt om det er flere overganger som kan vÊre beheftet med uregelmessigheter.» Det var, ifÞlge brevet til Datatilsynet, meningen at granskningen skulle starte opp 3. september og «granskingsrapporten skal leveres til NFF (senest) 15. november».
Lynx skulle granske alle internasjonale overganger i de to Ăžverste seriene for herrer og Toppserien for kvinner i Ă„rene 2007-2011, og avlegge en detaljert rapport om arbeidet, i lĂžpet av omtrent ti uker.
à utarbeide mandatet granskerne skulle jobbe etter tok lenger tid enn det Lynx fikk til Ä granske. Josimar har snakket med folk bÄde i skattedirektoratet og i politiet og spurt om dette er mulig Ä gjennomfÞre en granskning som fÞrer til noe mer enn Ä berÞre overflaten i lÞpet av sÄ kort tid. Svaret er et entydig «nei». Til sammenligning brukte skattemyndighetene flere Är pÄ Ä etterforske sakene i Fredrikstad.
Vi har ikke mottatt regnskapsmateriale som NFF hvert halvÄr har mottatt fra aksjeselskapene som er tilknyttet klubbene. Slikt materiale sendes NFF i forbindelse med lisensordningen. NFF har etter flere forespÞrsler opplyst at vi ikke kan fÄ slik tilgang. Det er funnet en del indikasjoner som peker mot grov Þkonomisk kriminalitet.» Med 1192 overganger og kort tid, ble det prioritert hardt etter en utvalgsprosess i flere faser. Granskerne mÞtte ikke samarbeidsvillighet. «Siden utvalgsmetodikken forutsatte fullstendig undersÞkelse, og dette som fÞlge av granskningens rammer ikke lot seg gjÞre, har dette hatt som en konsekvens at klubber som ikke i tide fulgte opp NFFs henstilling om samarbeid og innsyn, ikke er undersÞkt. Man kan si ar de har «sluppet» undersÞkelse pÄ grunn av manglende oppfÞlging. Konsekvensen er at klubber som ikke har samarbeidet, ikke er undersÞkt», skriver Lynx om utvalgsfase 2. «Vi har lagt vekk 167 prioriterte saker etter fase 2. Av disse 167 sakene kommer mange fra klubber som valgte Ä ikke samarbeide med oss slik NFF anbefalte. Generelt er det slik at manglende samarbeid som ikke kan forankres i prinsipielle betraktninger i seg selv er en en indikasjon pÄ at undersÞkelser ikke bÞr avsluttes.»
Lynx-rapporten viser flere mistenkelige funn: Eksempel 1: «Vi har beskrevet et faktum som gir grunnlag for Ä ta stilling til om bokfÞringen er korrekt. Det er videre en problemstilling om agenthonorar pÄ 1 824 000 + mva. stÄr i forhold til ytelsen klubben har mottatt fra egen agent. SpÞrsmÄlet er ikke tilstrekkelig avklart og anbefales undersÞkt videre. Klubben kan ikke sies Ä ha saksbehandlet salget eller agenthonoraret. Beslutningen synes Ä ha skjedd i annet rettssubjekt (AS og Sponsorselskap). Det anbefales at saken undersÞkes videre.»
Eksempel 2: «Det er utbetalt over NOK 3,4 millioner og NOK 2,7 millioner basert pÄ avtaler inngÄtt som erstatning for avtale om «commercial rights». Sistnevnte avtale ble opprinnelig ikke akseptert av revisor og NFF. Det er vanskelig Ä se at ytelsene under de nye avtalene stÄr i forhold til utbetalingene. VÄr anbefaling er at saken eventuelt fÞlges opp av skattemyndighetene.»
Eksempel 3: «Klubb har sendt overgangssummen USD 400 000 til en betalingsmottaker i Taiwan som ikke er samme rettssubjekt som selgende brasilianske klubb i henhold til overgangskontrakten. Opprinnelig betalingsinstruksjon/invoice er endret uten at klubben har mottatt kreditnota/informasjon om bakenforliggende forhold. I henhold til ITC (International Transfer Certificate) kommer spilleren fra en annen klubb enn det som fremgÄr av kontrakten. Disse forhold har sÄ vidt vi kan se ikke medfÞrt at klubben har foretatt ytterligere kontroll av grunnlaget for betalingen. Vi har presentert et faktum som ikke gjÞr det mulig Ä konkludere med om overfÞringsplikten av solidaritetsmidler er korrekt hÄndtert. Saken kan ikke sjekkes ut uten ytterligere undersÞkelser.»
Eksempel 4: «Overgangsavtale med stor overgangssum â det indikeres NOK 6 millioner. Avtalen er ikke oversendt NFF».
Eksempel 5: «SpÞrsmÄl om bokfÞring/innberetningsplikt og om agent har ytt tjenester i forbindelse med videresalg er ikke tilstrekkelig avklart. Vi anbefaler at saken vurderes oversendt skattemyndighetene.»
I sakene Lynx undersĂžkte fant de gjennomgĂ„ende mangler i bokfĂžring, mulige skatteunndragelser, utbetalinger av overgangssummer fordekt som hĂžye agenthonorarer, total mangel pĂ„ kontroll over pengestrĂžmmen, sammenblanding av roller mellom klubber, AS og tredjepartsselskaper â i en undersĂžkelse som bare omfattet 18 av totalt 1192 overganger. Rapporten, uansett hvor begrenset mandatet var og uansett hvor mange kjepper som ble stukket i hjulene pĂ„ granskerne, gir et inntrykk av at lovbruddene florerer i norsk fotball â at mĂžrketallene mĂ„ vĂŠre store.
NFF kunne ha gitt granskerne full tilgang til grave videre for Ä avdekke ulovligheter. I mandatet stÄr det: «Overfor klubber kan granskerne pÄ vegne av NFF gi pÄlegg om tilgang til opplysninger og innsyn i dokumenter etter nÊrmere angitte regler i Loven. I brevet NFF sendte til Datatilsynet stÄr det presisert at «NFF har hjemmel i eget regelverk, bl.a Loven § 2-6 (3), § 8-6 (1) og § 8-7 (2) adgang til Ä pÄlegge klubbene Ä gi innsyn i dokumententer og gi opplysninger om klubbens drift. Videre kan NFF pÄlegge lisensierte agenter Ä gi innsyn i regnskapsbÞker og bilag, jf. agentreglementet.»
Det valgte NFF ikke Ä gjÞre, og klubber kunne nekte innsyn, noe de ogsÄ gjorde, ifÞlge rapporten fra Lynx. Mandatet ble ogsÄ endret underveis: «Det ble som nevnt lagt en begrensning i mandatet om at vi ikke skulle se pÄ saker som allerede var til undersÞkelser hos skattemyndighetene eller politiet. Vi har mÞtt slike innsigelser i Start (alle saker), VIF (2), AAFK (1) og FFK (2). Videre ble det presisert at vÄre undersÞkelser ikke omfatter rettighetsselskaper og sponsorselskaper. Vi har opplyst overfor NFF at vi ikke deler oppfatningen om at det er ressursbesparende Ä ikke undersÞke slike saker, som fÞlge av at vi har sett etter andre forhold enn skatterelaterte forhold. Vi har imidlertid avsluttet undersÞkelsen basert pÄ mandatsendringen».
«Regnskapene er innsendt til oss i henhold til klubblisensreglementets § 1-5 om taushetsplikt. Informasjon som NFFs organer mottar i behandlingen av lisenssaker, skal ikke gjÞres tilgjengelig for utenforstÄende», sa NFFs kommunikasjonsdirektÞr Svein Graff til ABC Nyheter da rapporten forelÄ.
«Det virker som om forbundet har forsÞkt Ä kjÞpe seg et bedre rykte for et par millioner kroner. Det mener jeg fordi det senere ble lagt hindringer i veien for granskningen da den ble kritisk», sa BI-professor Petter Gottschalk til ABC Nyheter etter Ä ha vurdert granskningsrapporten. I saksfremstillingen til NFF-styret, i protokollen etter vedtaket, i mandatet til granskerne og i brevet til Datatilsynet er det noen uttrykk som gÄr igjen: «Bedre omdÞmmet» og «styrke tilliten» til norsk fotball.
NFFs assisterende generalsekretĂŠr Kai Erik Arnstad bekrefter overfor Josimar at rapporten kostet forbundet 2,4 millioner kroner.
Det som kom ut av rapporten var et vedtak NFF-styret fattet etter at de mottok rapporten fĂžr jul 2012 â et vedtak om Ă„ lage en «standardisert sjekkliste» som klubbene kunne bruke ved internasjonale overganger. Et vedtak om bedring av «omdĂžmmet og tilliten» til norsk fotball som kostet 2,4 millioner kroner. Ni mĂ„neder etter at Lynx-rapporten var klar, var det igjen tid for en avgjĂžrelse tatt over hodet pĂ„ NFF-styret.
â I gĂ„r spilte Mats MĂžller DĂŠhli hele kampen. I helga var landslagsledelsen pĂ„ besĂžk i Freiburg, for Ă„ snakke med ledelsen der, for Ă„ forankre tankene vĂ„re rundt spilleren â hvordan skal han utvikles, hvordan skal han brukes, hvor mye skal han belastes, hvilken oppfĂžlging fĂ„r han mentalt og fysisk, hvilken dialog skal vi ha mellom klubben og det fysiske og mentale apparatet vĂ„rt. Disse tingene var vi tydelige pĂ„. Dette var Per-Mathias tydelig pĂ„ i de rundene vi hadde med ham fĂžr han ble ansatt.
Hadde dere mange runder med ham? â Ja, det var mange runder, svarer han.
De fleste har vÊrt i situasjoner der du ikke helt forstÄr hva som blir sagt og gjort. Det slÄr deg fÞrst etterpÄ hva som nettopp har hendt.
Det var fĂžrst da mĂžtet var ferdig Drillo forsto hva som hadde skjedd ham. Han ringte assistent Ola By Rise. Klokka pĂ„ displayet pĂ„ mobilen til den tidligere Rosenborg-keeperen begynte Ă„ nĂŠrme seg 18.30 â bare noen fĂ„ timer etter at NFF-styret hadde vĂŠrt samlet. «Jeg har fĂ„tt sparken», sa Drillo til By Rise.
Mens han var borte, fikk Drillo-sparken. Ikke bare han, men ogsÄ Ola By Rise. «GeneralsekretÊren meldte seg pÄ telefonen pÄ formiddagen mandag 30. september og kunne bekrefte at min tid som assistenttrener for landslaget var over, med Þyeblikkelig virkning. Var det kanskje noen andre arbeidsoppgaver jeg kunne tenke meg Ä holde pÄ med ut kontraktsperioden, nÄ som jeg ikke skulle fungere i den rollen mer? Jeg fikk ham til Ä skjÞnne at spillereglene i arbeidslivet ikke fungerte slik», skriver Ola By Rise i boka Ballens bane. Fyrioterapeut Roar Robinson fikk oppsigelsen per telefon.Etter 309 kamper og 27 Är for Norge. «Det var en skam», skriver By Rise.
Da den umiddelbare mediestormen hadde lagt seg, ble styret samlet for Ă„ vedta protokollen for forrige styremĂžte. De bruke fire timer pĂ„ Ă„ komme fram til en ordlyd. Litt over et Ă„r etterpĂ„ var Drillo innkalt som vitne i «Dilling-saken» â Dilling var nummer fire som hadde mĂ„ttet forlate landslagsapparatet.
Den bedrageridĂžmte fotballagenten Rune Hauge mente Knut HĂžibraaten, forfatteren av Fotballagenten, burde omdĂžpes til «Knut Vonbroten» da han ble intervjuet av NRK Sogn og Fjordane. HĂžibraaten fyrte av tilbake da NRK kontaktet ham for en kommentar. Men hans skarpe uttalelser kom ikke med i artikkelen. HĂžibraaten synes det hele luktet som en «drittpakke» â som det heter pĂ„ mediesprĂ„ket nĂ„r en sak plantes for Ă„ skape negativ omtale om noen.
Men PR-vinden skulle snu. NRK Sogn og Fjordane kom raskt pĂ„ banen med en artikkel pĂ„ sine nettsider med et sitat fra fotballagent Rune Hauge som tittel: «â Lite truverdig forfattarskap». Hauge mente Knut HĂžibraaten burde dĂžpes om til «Knut Vonbroten». IfĂžlge NRK lo Hauge rett og slett av det NRK omtalte som «korrupsjonsanklager mot presidenten».
«Ein som gjerne vil vere agent, men som ikkje har oppnÄdd noko som agent og sÄ skrive ei bok om agentyrket er jo rart. Men pÄ ein eller annan mÄte mÄ ein tene til livets opphald. Det verkar dÄrleg Ä berre vere ute etter PR for eiga vinning. Eg kan ikkje sjÄ det pÄ anna mÄte», sa Hauge til NRK.
Da NRK ringte HĂžibraaten og konfronterte ham med Hauges uttalelser svarte han: «Er det noen i Fotball-Norge som har kredibilitet til Ă„ uttale seg om betaling av svarte penger i forbindelse med fotballoverganger, sĂ„ mĂ„ det vĂŠre Rune Hauge, som selv er dĂžmt for dette». Det sitatet kom ikke med. â Det er jo et gullsitat! Om man er journalist, altsÄ⊠NĂ„r det ikke kom med, da forsto jeg at det slett ikke handlet om boka lenger, men om et PR-spill, sier HĂžibraaten.
«Verken fotballpresidenten eller NFF som organisasjon kan leve med at slike pÄstander blir hengende i luften. NFF har anmodet NIF om Ä undersÞke saken nÊrmere. Videre spÞrsmÄl i denne saken mÄ derfor rettes til NIF. Dette er normal prosedyre nÄr det blir framsatt alvorlige pÄstander, og vi fÞlger selvfÞlgelig normal prosedyre ogsÄ nÄr det gjelder fotballpresidenten. Ettersom dette gjelder en av vÄre egne, har vi valgt Ä gÄ via NIF, slik at det ikke kan stilles spÞrsmÄl ved habilitet og uavhengighet», sa kommunikasjonsdirektÞr i Norges Fotballforbund, Yngve Haavik, til Dagbladet.
Samtidig med «Fotballagenten»-saken, hadde NFF innledet en etterforskning av fotballagent Jim Solbakken etter artikkelen i utgave 9/2014 av Josimar. Men det ble ikke gjennomfÞrt noen reell granskning, bare en gjennomgang av tidligere innsendte papirer. PÄ tross av at det i etterkant av Lynx-rapporten er allment kjent i NFF at agenters dobbeltrepresentasjon er et problem. «Forbudet mot dobbeltrepresentasjon er velkjent og det antas at de som deltar i en slik praksis vil sÞke Ä skjule slike forhold. Bytte av klient i tidsnÊrhet til overgang har likhetstrekk med dobbeltrepresentasjon. Det kan etter omstendighetene vÊre usikkert om slikt klientbytte er en konstruksjon og om avtaleforpliktelsene overfor ny klient er reell», skrev Lynx i rapporten. AltsÄ akkurat det Josimar tegnet opp i artikkelen som omtalte hvordan Jim Solbakken skiftet side da Mame Biram Diouf ble solgt fra Molde til Manchester United. Ingen av vÄre Äpne kilder ble kontaktet av NFF under Solbakken-granskningen for Ä belyse om dette hadde vÊrt tilfelle. NFF kunne enkelt begjÊrt innsyn i Solbakkens regnskaper Ä se om dokumentasjonen vi hadde brukt stemte med hans innsendte regnskap.
Men foreldelsesfristen hadde gĂ„tt ut. Piotr Leciejewskis overgang fra Polen til Sogndal var enda eldre â overgangen skjedde i 2008. I stedet for Ă„ stemple «foreldet» over omstendighetene rundt den overgangen, ble det satt i gang full granskning â betalt av NFF og NIF.
BDO skulle altsÄ ikke konkludere noe som helst i rapporten. NFF, derimot, brukte granskernes funn til Ä konkludere: «I dag ble BDOs konklusjoner offentliggjort pÄ en pressekonferanse pÄ Ullevaal Stadion. De slo fast at BDO ikke har mottatt informasjon som kan bekrefte pÄstandene i HÞibraatens bok som er gitt ut pÄ Kagge Forlag», skrev de pÄ sine nettsider.
«Fotballpresidenten er hvit som snĂž â det er HĂžibrĂ„ten (sic) og Kagge Forlag som ikke er til Ă„ stole pÄ», skrev Dagbladets kommentator Morten Pedersen, og skjĂžt skarpt mot forfatteren. Ă lese rapporten gir derimot ikke grunnlag for Ă„ frikjenne noen. Den gir et helt annet bilde: hadde Lynx fĂ„tt bedre tid og videre fullmakter til Ă„ gjĂžre en skikkelig etterforskning under 1192-granskingen, hadde de Ă„pnet et hvelv av regelbrudd og dobbeltroller. Leciejewski-overgangen var ikke blant de 22 overgangene Lynx fikk tid til Ă„ granske â den lĂ„ gjemt blant mĂžrketallene. BDOs rapport gir inntrykk av at norske fotballedere opererer med en fri tolkning av lover og regler â gjerne mens de sitter pĂ„ flere sider av bordet.
Det som bare noen uker tidligere hadde vÊrt «jeg har ikke mottatt penger»-uttalelser fra Trond Fylling ble endret til «jo, jeg mottok penger, men det var ikke ulovlig» da BDO-rapporten var klar.
«En av oppgavene Trond Fylling fikk i sin rolle som innleid konsulent (hovedoppgave var definert som «scouting») til Sogndal var Ä finne en ny keeper til klubben. Selv om Fylling i 2008 ikke hadde noen offisiell rolle i Sogndal, signerte han dokumenter i forbindelse med spillerovergangen pÄ vegne av Sogndal. Fylling signerte dokumenter hvor hans tittel var oppgitt som blant annet «head of club», dokumenter som angir at Fylling har hatt rolle som «head of club» mÄ formentlig ogsÄ ha vÊrt overlevert Marcin Hakman (Leciejewskis polske agent. Red anm.)».
Fylling satt dermed pĂ„ tre sider av bordet â som innleid scout pĂ„ vegne av klubb, som ansvarlig i klubb som underskrev avtaler og attesterte fakturaer og som (en av flere) spillerens agent. I tillegg til Ă„ attestere fakturaen for agenthonoraret, som han selv skulle ha en del av, attesterte Trond Fylling fakturaen for selve spillerovergangen, 122 000 euro fra Sogndal til den polske klubben GĂłrnik Lecsa. Overgangssummen var pĂ„ 100 000 euro. De resterende 22 000 er polsk merverdiavgift. Det er ikke moms pĂ„ internasjonale overganger â noe som er allment kjent blant dem som kjĂžper og selger fotballspillere over landegrensene.
Som bevis pÄ at pengene ikke var mottatt under bordet i overgangen, men at pengeoverfÞringen var gjort pÄ lovlig vis, viste Trond Fylling fram en faktura fra ham til Marcin Hakman til BDOs granskere. PÄ fakturaen, som er omtalt som «consultation fee», stÄr det navn pÄ Ätte polske fotballspillere. Men ikke Piotr Leciejewski.
Trond Fylling sa dette til Josimar da vi spurte om hvordan han reagerte da boka kom ut. â Jeg vĂŠrt leder i sĂ„ mange Ă„r, og i boka stĂ„r det liksom «Trond var en luring» â det var sĂ„nn at jeg nesten ikke klarte Ă„ ta det seriĂžst. Heldigvis har alt bare lagt seg nĂ„. Jeg hadde ikke fullmakt til Ă„ signere, men hadde hatt det i alle Ă„r â men ikke det Ă„ret. Det var en teknisk greie og en forglemmelse fra klubbens side.
«Fotball-Norge har satt oss til Ă„ lede, fotballen trenger flinke folk, vi er flinke folk â vi kjĂžrer pÄ». Skal du lage eggedosis mĂ„ du knuse noen egg, er filosofien. «à forvalte fotballens interesser, det er min oppgave, da mĂ„ vi gjĂžre som jeg vil». De som har sett House of Cards, kan kjenne igjen metodene til Frank Underwood hos dagens toppledere i NFF. MĂ„let helliger midlet: «Drillo var ferdig, synd han ikke sĂ„ det selv, Dilling var ikke riktig type, vi trenger FjĂžrtoft og gjengen». Det er mulig det er riktig tenkt, men feil utfĂžrt. De er ikke hevet over loven. NĂ„r selvsikkerheten bikker over i hybris og du er kongen pĂ„ haugen, svekkes muligheten til Ă„ se pĂ„ seg selv i kritisk lys. Plutselig gikk de for langt. De ser verden pĂ„ sin mĂ„te, de trigges av makten, sier Magne LerĂž, redaktĂžr av Ukeavisen Ledelse.
HĂžyt konfliktnivĂ„ og mange store saker. Er han annerledes i dag enn da han tok over presidentvervet i 2010? â Jeg tror jeg er den samme, men jeg har lĂŠrt Ă„ vĂŠre mer rolig nĂ„r de samme debattene kommer opp. Da jeg kom inn var kvalitetsklubb (et tiltak for Ă„ heve breddeklubbene. Red.anm.) det viktigste implementeringsverktĂžyet. Da jeg kom inn ble det kalt «charterklubb», folk opplevde det som regler som kom fra Ullevaal, som ble tredd over hodene pĂ„ klubbene. «Skal vi forholde oss til dette, skal jeg gidde dette» â de opplevde som direktiv. Men jeg engasjerte kretsene, og implementerte det i handlingsplanen fra 2012, som varer til tinget 2016. Da ble kravet nedenfra og opp, ikke omvendt. Det ble sett pĂ„ et redskap for Ă„ bli bedre. Mye er likt sĂ„nn det var tidligere, men det har fĂ„tt en sterkere effekt ved at de har fĂ„tt vĂŠre med Ă„ forme det. I sĂ„nne store prosesser har jeg vĂŠrt flink til Ă„ ta med andre mer, sier presidenten.
Under arbeidet med denne artikkelen har vi snakket med mange mennesker i og rundt NFF â bĂ„de folk som sitter midt i det, og folk som er ute av NFF. Mange har Ăžnsket Ă„ snakke, men fĂ„ har Ăžnsket Ă„ stĂ„ fram med navn. De som har uttalt seg anonymt har gjort dette i frykt for represalier, noe de vedgĂ„r at gjĂžr dem til en del av problemet nĂ„r det gjelder Ă„penhet og demokrati.
