Julekalender #9 Professoren

Den danske professoren Jens Bangsbo er en av fotballens fremste eksperter på treningsmetodikk. Her deler han sine tanker om treningsfilosofi, O2-opptak – og hvordan det var å være trener for Juventus med spillere som Del Piero og Zidane på laget.

Tekst Øyvind Garnes Loftheim
Foto Eivind Hauger

Jeg sitter i en myk stol utenfor en restaurant på Ullevaal Stadion. I stolen ved siden av sitter en hyggelig danske. En del kjenner nok navnet, men det er nok ikke mange som kjenner ansiktet, eller historien. Mannen ved siden av meg er fotballtrener, og utdannet fysiolog ved universitetet i København, der han er professor ved Institut for Idræt. Han har spilt over 350 kamper på øverste nivå i Danmark, og har spilt landskamper for Danmark både på aldersbestemte lag og seniorlandslaget. Dansken har rukket å bli 55 år, og er i Oslo for et seminar om fysisk trening i fotball.

Flere Tippeligaklubber er blant de spesielt inviterte på dette fire dager lange seminaret.

Vi går noen år tilbake i tid, til tusenårsskiftet. Den italienske storklubben Juventus, fra Torino i Nord-Italia, har nettopp avskjediget Marcello Lippi. Agnelli-familien, som eier fotballklubben Juventus så vel som Fiat-konsernet, setter sin lit til den tidligere storspilleren Carlo Ancelotti, som i flere sesonger har imponert som hovedtrener for Parma. Den Coverciano-utdannede Ancelotti har styrt Parma til andreplass i 1996/97-sesongen, og femteplass i 1997/98 med spillere som Gianluigi Buffon og Fabio Cannavaro på laget. Nå står «Den gamle dame» for tur, med helt andre krav til profesjonalitet og resultater. En av dem som skal bidra med dette er mannen i stolen til høyre for meg, professor Jens Bangsbo.

Først Ancelotti, så Lippi
– Jeg kom til Juventus for å hjelpe Carlo Ancelotti. I begynnelsen var jeg der ikke så mye, men det ble mer etter hvert. Engasjementet ble utvidet, og jeg var der cirka seks dager hver måned. Ancelotti spurte meg også om jeg ville bli hans assistenttrener, forteller Bangsbo til Josimar.

For en storklubb som Juventus, var det viktig å få ut potensialet til det enkelte individ.

– Det var et fokus på hvordan spillerne kunne utvikle seg teknisk, taktisk, psykologisk, men selvfølgelig også fysisk. Vi foretok analyser av spillerne, og brukte mye tid på å gi dem feedback. Sammen med Ancelotti intervjuet jeg spillerne. Det var veldig spennende. På den tiden hadde Juventus spillere som Zinedine Zidane og Alessandro Del Piero, sier Bangsbo.

Med så gode spillere på laget var det fullstendig uaktuelt for Juventus-ledelsen å ikke vinne Serie A. Ancelotti klarte bare to andreplasser før han fikk sparken.

– Så klubben hentet tilbake Marcello Lippi. Vi ble enige om at jeg skulle bli hans assistenttrener.

Under Lippi fulgte Bangsbo utviklingen av hver enkelt spillers tekniske og taktiske ferdighet. Dansken innførte også videoanalyse – noe Lippi ikke var vant til. Slik fikk Bangsbo også tettere kontakt med spillerne, og ifølge ham selv var det enklere å arbeide med stjernene når man kunne ta utgangspunkt i observasjoner og tester.

Danskens måte å arbeide på var ny, spesielt i Italia. Store budsjetter gjorde at klubbene kunne øke antallet trenere, og man hentet inn eksperter på hvert enkelt felt.

– Det var tre fysiske trenere i Juventus da jeg kom til klubben. Min filosofi er at den fysiske treningen skal være integrert i den vanlige fotballtreningen. Den fysiske treneren hadde ikke så mye kontakt med de andre trenerne. Han stod for den fysiske biten, og brydde seg mest om den. Det var for eksempel 20 minutter med løping, og så var det den taktiske treneren som hadde resten av økten. Lippi, som nettopp var den taktiske treneren, brydde seg ikke så mye om den fysiske delen. Jeg sa at Lippi måtte ta del i det også, fordi det er en del taktiske elementer i den fysiske treningen. I tillegg forlangte jeg at den fysiske treneren skulle iaktta resten av treningen, fordi mange av de taktiske øvelsene legger stort fysisk press på noen spillere, og ikke så stort press på andre.

Professor Bangsbo innførte et stort fokus på detaljer, og på differensiering av de forskjellige utøverne.

– I noen angrepsøvelser er det slik at de to angriperne og midtstopperne får mye fysisk arbeid, mens de to midtstopperne på det andre laget får lite fysisk påvirkning. Hvis man ikke tar hensyn, kan man risikere å overbelaste dem som får mye fysisk arbeid i øvelsen. De vil allerede ha fått sin utholdende hurtighetstrening, og har ikke særlig behov for å få stor belastning allerede dagen etterpå.
Ifølge Bangsbo gjorde man all trening med ball, men treningen hadde forskjellige mål. Noen øvelser var ment for å utvikle fysisk kapasitet, mens andre øvelser var ment for å utvikle taktisk forståelse.

– Vi gikk fra å ha den fysiske treningen for seg selv, det var det tradisjon for i Italia, til å ha spill-økter som skulle stimulere det fysiske og taktiske. I mange øvelser, som for eksempel spill fem mot fem, handler det om hvilke posisjoner spillerne skal ha, og hvilket samarbeid spillerne skal ha. Treningen ble mer konkret relatert til spillemåten og hvordan man skal opptre i kamp. Vi hadde noen øvelser der det fysiske hadde førsteprioritet – de skulle være fysisk stimulerende. Så hadde vi økter der det taktiske hadde førsteprioritet. Disse øktene stimulerte også det fysiske, men det var en tilleggseffekt.

– Vi hadde et fint samarbeid, Lippi og jeg; vi utviklet spillerne og de forstod at den fysiske treningen kan gjøres med ball. Vi hadde aldri løpeturer, for vi utviklet fysisk kapasitet i fotballrelaterte øvelser. Det var veldig fornuftig – vi vant to Serie A-titler, og kom til finalen i Champions League, forklarer Jens Bangsbo til Josimar.

Beskyldt for doping
Året er 2003, anledningen er Champions League. Juventus har slått Real Madrid 4-3 sammenlagt i semifinalen. Milan har slått Inter på bortemålsregelen. Nå er det finale mellom to av gigantene i italiensk fotball. Carlo Ancelotti er trener for Milan. Marcello Lippi og Jens Bangsbo er i Juventus. Milan har nettopp kastet bort noen hundre millioner på Fernando Redondo, og Silvio Berlusconi har beordret opprettelsen av Milan Lab.

– Det største komplimentet vi fikk for vår fysiske form, kom dagen før CL-finalen. Det var stort oppstyr fordi sjefen for Milan Lab uttalte at Juventus-spillerne måtte være dopet. Han mente det ikke kunne ha seg slik at de bare var i bedre fysisk form enn Milan-spillerne. Det var kontroversielt, men det var et indirekte kompliment til det arbeidet vi gjorde, forteller en smilende Jens Bangsbo til Josimar.
Man trenger ikke se lengre tilbake enn til Zdeněk Zeman i Roma anno 2012 for å finne en Serie A-trener som utsatte spillerne for enormt store treningsmengder. Det var også vanlig da Bangsbo var i Italia.

– Vi trente mindre enn de fleste italienske lag, men så trente de andre også veldig mye. I Juventus hadde vi én økt per dag; vi hadde aldri to økter per dag mer enn én gang i uken. Mange italienske lag trente to ganger om dagen. Vi hadde heller ikke så lange treninger. I Italia var det vanlig med økter på to og en halv time. Våre økter oversteg ikke fem kvarter. Vi hadde mindre treningsmengde, men mer intensive treninger.
Ifølge Bangsbo, ville en uke med kamp hver søndag, se slik ut:

Søndag: Kamp.
Mandag: Fri for dem som hadde spilt kamp, hard fysisk trening for dem som ikke spilte.
Tirsdag: Relativt beskjedent tempo, men litt påvirkning.
Onsdag: Styrke om formiddagen, vanlig teknisk/taktisk økt på ettermiddagen.
Torsdag: Lang hurtighetstrening, noe teknisk/taktisk, relativt belastende.
Fredag: Teknisk/taktisk
Lørdag: Teknisk/taktisk, men fokus på kort hurtighetstrening.
Søndag: Kamp.

– Det som overrasket meg mest, var intensiteten dagen før kamp. Spillerne spilte for sin plass på laget, og det er en av de tingene som karakteriserer toppspillere. De spiller og leverer. Lørdagstreningen var ment for å forberede seg, men ble også brukt til å spille seg til en plass på laget. Innimellom var vi redd for at de skulle slite seg ut dagen før kamp, men som toppspillere var de veldig flinke til å restituere seg, og var dermed klar til dyst på søndagen.

På spørsmål om hvor mye stjernetrenerne hørte på den danske fysiologen, svarer Bangsbo at han faktisk ble en viktig del av gruppen.

– Jeg leverte programmet mitt, og så vurderte resten av trenerteamet om dette var noe vi kunne følge, eller om man skulle gjøre litt om på det. Det ble alltid justert underveis, ettersom det er behov for at noen gjør litt mindre, og andre litt mer. Å planlegge trening er teamwork. Alle er med, og så begrunner man hvorfor man mener det ene eller det andre. Ingen skulle føle seg utenfor. Jeg var godt innenfor, fordi jeg leverte programmet – et program vi i store trekk fulgte. Sjefstreneren kunne innimellom si at vi hadde større behov for angrepstrening, og da tilpasset vi øvelsene til det.
Italiensk fotball blir ofte beskrevet som den mest taktiske av alle ligaene. Bangsbo bekrefter at den taktiske dimensjonen fikk høy prioritet på treningsfeltet til Juventus.

– Vi hadde relativt mye taktisk trening, men samtidig hadde vi veldig intelligente spillere, og de var også med på å fatte beslutninger. I Juventus trente vi mange forskjellige systemer, sånn at vi ikke var bundet til én måte å spille på. Systemet vi brukte varierte også med hvilke spillere vi hadde til rådighet, og hvilke som trengte hvile. Vi trente på å veksle mellom å ha to på kanten og å ha diamant på midten, for eksempel. Da var det viktig å øve på hvem som skulle ha de forskjellige rollene, og de forskjellige måtene å løse oppgavene på. Vi tilpasset oss etter motstanderen. Vi la opp til at spillerne skulle kunne endre posisjoner underveis i kampen. Så når Lippi endret formasjoner under kampen var det ingen tvil om hvem som skulle spille hvor, og hvilke oppgaver spillerne hadde i de forskjellige posisjonene. Dette var noe vi brukte mye tid på, sier Bangsbo.

Det finnes utallige treningsmetodikker, og ulike trenere har ulikt syn på hvordan trening skal gjøres. Forskjeller finner vi selv i Tippeligaen, som tross alt bare er en liten del av verdensfotballen. I tillegg finnes det forskjellig treningsiver hos forskjellige spillere.

– Man ser store forskjeller mellom de best trente og de dårligst trente fotballspillerne. Det er mange toppspillere som ikke når sitt potensial fordi deres fysiske nivå ikke er høyt nok. Noen klubber som man skulle tro var helt der oppe når man ser på spillermaterialet, kan ha problemer fordi de ikke sikrer seg at spillerne er i optimal fysisk form. Det er ikke lett å bygge et lag på høyt nivå. Man er avhengige av å lage en samlet gruppe som har felles mål. Den mentale biten er veldig viktig i fotball.

– Er et energisk lag som Borussia Dortmund bedre trent enn andre?

– Det er ikke så lett å sammenligne lag, for det avhenger av spillestil, og hvordan man velger å uttrykke spillestilen. Det er ingen tvil om at Borussia Dortmund demonstrerer noen fysiske egenskaper som er unike, men det er også måten de velger å spille på og spillertypene de har. Det er bevisste valg som klubbene tar. Det er fordelen med klubblag i forhold til landslag– man kan velge spillere etter den spillestilen man har.

Null tro på O2
Verden har vært i en rivende teknologisk utvikling de siste årene, og fotballen er intet unntak. Men har det gitt oss bedre trente fotballspillere?

– Generelt vil jeg tro at spillerne i dag er bedre trent, men det er ikke så mange objektive bevis. Klubbene i dag sikrer at spillerne trener på en måte som er fordelaktig. Mange har fokus på belastningen under og etter trening. Det brukes GPS og pulsmålinger, og på den måten analyserer man treningen. Men det er et skritt fra å skaffe seg data, og til å anvende dem fornuftig. Der er det plass til forbedringer.

– I Juventus analyserte vi spillerne, og hvilke behov de hadde. Vi hadde pulsmålinger på de fleste øvelser. I tillegg var det noe videoanalyse, samt vår subjektive vurdering av belastningen. Pulsfrekvensen forteller ikke alt, men sier noe om belastningen spillerne har hatt.

I Norge er «Nordlie-testen» velkjent for mange fotballspillere, både i bredde- og toppfotballen. Det er en utholdenhetstest for fotballspillere, brukt av Tom Nordlie siden 1992. To kjegler plasseres med 30 meters avstand. Spillerne skal løpe i 8-tall mellom disse (altså at de vender mot høyre og venstre annenhver gang). Løypen er altså på 60 meter. Spillerne skal løpe i syv minutter, og måles etter hvor langt de klarer å løpe på denne tiden.

Ifølge Romerikes Blad har Start rekorden med 29,5 runder i snitt, noe som er 1,77 km.

Jens Bangsbo har utviklet «jojo-testen», innimellom referert til som «bip-testen».

– I fotball har man jojo-testen, som jeg har utviklet. Det er mange forskjellige prestasjoner i fotball, som hurtighet, løpsstyrke, skytestyrke, nærkampstyrke og orientering. Skal man se på utholdenhet, viser jojo-testen en sammenheng mellom resultatene der, og prestasjonene under kamp. Den er relativt valid. Men det er ingen tester som presist kan måle hva man kan prestere under kamp, for det avhenger av motstander, kamputvikling og så videre.

Jojo-testen er egentlig utviklet for å måle noe helt annet enn hva mange tror.

– Fokuset i testen er på restitusjon, selv om spillerne ikke opplever det slik. Ideen er å se hvor hurtig de blir restituert. Alle spillere kan løpe hurtig 20 meter under kamp, men hvor lang tid tar det før man kan løpe 20 meter igjen? Hvor mye blir de påvirket av de tidligere løpene på 20 meter? Det er restitusjon som er viktig i elitefotball.

Ja til jojo
Anthony Annan er en av de beste spillerne vi har hatt i Tippeligaen de siste årene. Da Rosenborg foretok en max-test på spillerne sine, oppdaget man at Annan, som dekket enorme rom på midtbanen, hadde oksygenopptak som en mosjonist. Debatten om at fotballspillere var dårlig trent, blusset opp.

– Man ser få forandringer i løpet av en sesongoppkjøring på seks uker om man måler maksimalt oksygenopptak i et laboratorium. På jojo-testen kan man se fremgang på 25-30 prosent. Selv om spillerne får bedre fotballkondisjon, får de ikke nødvendigvis bedre maksimalt oksygenopptak.
Bangsbo presiserer at fotballspillere og løpere, for eksempel, bedriver to helt forskjellige idretter.

– En eliteløper som har maksimalt oksygenopptak på 80, kan løpe 400 meter på jojo-testen, mens en fotballspiller med maksimalt oksygenopptak på 60, kan løpe 12-1300 meter på testen. Det er tre ganger så langt, selv om løperen har en helt annen evne til å transportere oksygen. Det er fordi fotball er et stopp-start-spill, med aktivitetspauser.

Alle som har observert, eller tatt, en test av maksimalt oksygenopptak, vet at det er en lang og tidkrevende prosess. Også der stiller jojo-testen i en helt annen klasse.

– Den store fordelen med jojo-testen, er at man kan teste alle 30 spillerne i løpet av 15 minutter. Skal man ta max-tester, tar det 45 minutter per spiller, og ganger man det opp, tar det flere dager å teste et lag. Derfor er det også et økonomisk perspektiv ved dette.

Jojo-testen utføres ved at man putter en test-CD i en CD-spiller, som spiller av et pip med stadig kortere mellomrom. Spillerne skal løpe 20 meter rett frem, og må være bak linjen før pipet kommer. Så snur de seg 180 grader, og når pipet kommer, skal de løpe tilbake igjen. Ettersom lyden kommer raskere og raskere, må spillerne løpe stadig hurtigere. Om spilleren ikke kommer frem i tide, får han gult kort. Ved neste forseelse er testen over.

I dag jobber professor Bangsbo som fysisk trener for det danske fotballandslaget når det er kvalifisering eller tid for mesterskap. Der opererer man under helt andre forhold enn i klubbfotballen.

– På landslaget bruker vi en test der spillerne løper frem og tilbake i seks minutter, før vi måler pulsfrekvens. Det er en intervallbasert utholdenhetstest. I løpet av en samling på ti dager har de et markant fall i pulsfrekvens, og da ser vi at treningen har virket og at det har gitt dem en god effekt. En slik test kan man ha hver tredje dag for å se hvor de ligger. Spillerne dupper formmessig i løpet av sesongen, enten fordi de spiller for mange kamper eller fordi de ikke trener godt nok. Testen gir et hurtig innblikk i form. Da kan man oppspore og få bevist noe man har fått en fornemmelse av, forklarer dansken.

Lektyre: treningsdagbøker
Før VM- og EM-kvalifiseringskampene, har man svært lite tid med spillerne. Derfor blir kvaliteten på det man gjør enda viktigere.

– Spillerne møter søndag eller mandag, og nå om dagen spiller man landskamp fredag og tirsdag. Hvordan vi trener, avhenger av hvor stor belastning de har fått før de kommer. Spesielt viktig er det hvorvidt de har spilt kamp på søndagen før de kommer på samling. Da må man først og fremst sørge for at de restitueres fra den kampen. De som ikke har spilt på søndagen, kan trene hardere. De to første dagene er det derfor individuell trening. Den legges også opp med tanke på den totale belastningen tidligere i sesongen, sier Bangsbo.

Innhenting av informasjon om spillerne er viktig for Bangsbo og Morten Olsen. Spillerne må derfor skrive treningsdagbøker.

– Vi registrer alle aktivitetene til spillerne. De rapporterer sin fysiske belastning uken før de kommer på samling. Det går på hvor mye de har trent og spilt.

Å skape samhandling på landslag er vanskelig. Tiden er knapp, spillerne kjenner gjerne ikke hverandre så godt fra før av, og spillestilen kan være helt annerledes på landslag og klubblag.

– Det er begrenset hvor mye en får gjort på fem dager, men man kan ha noen gode sesjoner. Noen ganger har man ti dager, fordi man ikke spiller kamp før om tirsdagen, og da er det mer tid til å lære noe fornuftig.
Slik ser en normal uke ut før fredagskamp med landslaget:

Mandag: Individuelt opplegg.
Tirsdag: Individuelt opplegg.
Onsdag: God, hard og intens trening, avhengig av hvor mye spillerne er belastet.
Torsdag: Typisk mye kortsprint.
Fredag: Kamp.

– I den påfølgende helgen vurderes treningen etter hvor mye spillerne spilte på fredag, og hvordan de må restituere seg. I en gruppe på 20 spillere, er det noen som ikke får spille. De har da mer intens trening, og det går også på det psykologiske. Noen skal spille igjen på tirsdag, og da må man forberede dem til det.

Om man kvalifiserer seg til mesterskap, som Danmark gjorde til EM 2012, får man mye bedre tid til å forberede seg.

– Det som ofte skjer, er at det kommer noen spillere rett fra spill i ligaen sin, og som dermed ikke har fått noe ferie. I tillegg kommer det noen som har hatt to ukers ferie. Det er ingen som kommer til oss etter mer enn to ukers ferie – da trener de enten med oss, eller etter et individuelt program.
For å sikre at spillerne får best mulig trening i oppkjøringen til mesterskap, innhenter Bangsbo og resten av det danske teamet informasjon om spillernes belastning.

– Det siste halve året før de kommer til oss på samling, registrer spillerne sin trening hver 14. dag. De sender inn oversikten til oss, slik at vi får vite hva de holder på med i deres klubb. Det er begrenset hvor mye vi kan påvirke det som skjer der, men det finnes tilfeller der vi kontakter spillerne for høre hva som skjer. På den måten kan man finne ut om spillerne har hatt noen småproblemer eller småskader. Noen ganger tar vi også kontakt direkte med klubbene, for vi har en felles interesse av at spilleren er optimalt forberedt når han kommer på landslagssamling, forklarer Bangsbo.
Danmarks første kamp i EM 2012 var den 9. juni, mot Nederland. Enkelte spillere kom seg ikke på samling før 24. mai. Det bød på utfordringer.

– Det var ekstremt kort tid for disse spillerne. Derfor var det viktig for oss at de hadde et optimalt treningsopplegg i sin egen klubb. Vi lyktes også i å få frigitt noen spillere fra klubbene sine, slik at de kunne komme til oss tidligere.

– Mønstereksempelet var Michael Krohn-Dehli. Han hevet nivået sitt etter at han kom til oss. Til daglig spilte han for et Brøndby-lag som ikke klarte seg særlig godt i den danske Superligaen, og det hjalp ham psykisk at han fikk komme inn til oss og få positiv energi. Han kom tidlig inn, og fikk 18 dager til å forberede seg til spill med landslaget i EM. Med tanke på hvordan det gikk på klubblaget, må man være imponert over hvordan han presterte i mesterskapet.

Michael Krohn-Dehli scoret det eneste målet i seieren over Nederland i første kamp, og scoret også i tapet mot Tyskland (1-2) i samme turnering.

– På landslaget spiller vi, eller har øvelser med ball. Vi har øvelser som styrker samarbeidet mellom tre-fire-spillere som har mye med hverandre å gjøre i løpet av en kamp. Vi har også utholdende hurtighetstrening. I tillegg spiller vi, for eksempel fire mot fire. Da er spillet tilpasset forskjellige behov – ulike ting vi ønsker å trene på. Man må øve inn ting som er sentrale for å få spillemåten til å fungere. Morten Olsen har vært flink til å introdusere en del grunnelementer, og gi spillerne den informasjonen de trenger. Det gir overskudd av tid til å trene på alternative formasjoner. Men det viktigste på landslaget er at man lærer spillerne de helt grunnleggende tingene som samarbeid. Man får mindre tid til å arbeide med nyanser, forklarer Bangsbo.

Suverene Zidane
En av spillerne Jens Bangsbo trente i Juventus, var franske Zinedine Zidane. Dansken forteller om en spiller som var profesjonell til tennene, og som hadde en strålende personlighet.

– Zidane var god fysisk, og han var veldig fokusert. Jeg hadde vært der to måneder da han spurte tolken min om han kunne få stille meg et spørsmål. Da var han allerede verdensmester og europamester med Frankrike. Han spurte: «Hvordan forbereder jeg meg optimalt til en trening?». Han utstrålte en vilje til å bli bedre. Han var dyktig til å utfordre seg selv under kampene. Da jeg kom fra møtet, spurte legen meg om hva jeg kunne si til Zidane. Jeg sa at han kunne utnytte sitt potensial bedre om han søkte oftere til det området der han kunne motta ball, og der han var dyktig til det. Han kunne også med fordel løfte sin fysiske kapasitet. Det svarte han at han skulle gjøre. Hvorvidt det noen gang skjedde, er en annen historie. Han ønsket hele tiden å utvikle seg. Zidane er nok den beste spilleren jeg har trent. Det var en fornøyelse å se ham på feltet. Han var god, sier Bangsbo til Josimar med et smil.

Den viljen har Bangsbo sett igjen i flere toppspillere han har jobbet med på ulike reklameoppdrag. Videoene kan man finne på YouTube, om man søker på «Nike Bangsbo».

– Jeg har reist rundt for Nike og jobbet med noen av deres beste spillere. Er det en ting som kjennetegner dem, så er det at de er dedikerte. Om vi har en halvannen time sammen, så gjør de ting fullt ut. Jeg står der med Carlos Tevez, Cesc Fabregas og Nani, og selv om vi må skrape snø av banen, gjør de ting ett hundre prosent. De sier til meg dagen etterpå at økten med meg var hardere enn øktene på klubblaget. Hvorfor gidder de? Fordi en idiot som meg står der, og Nike filmer? Nei, fordi de er dedikerte, og de tar ting seriøst. Det er det som kjennetegner toppspillere, sier Bangsbo.

Tilbake til Zidane. På slutten av intervjuet spør jeg Bangsbo hvordan Zidane var som person, og han svarer med en historie som hendte etter at Zidane var solgt fra Juventus til Real Madrid for nesten 600 millioner kroner.

– Vi hadde slått Real Madrid ut av semifinalen av Champions League på vår hjemmebane i Torino. Kampen endte 3-1, og vi vant 4-3 sammenlagt.

Vi hadde kvalifisert oss til finalen. Etter kampen står vi utenfor ved spillerbussene. Jeg hadde på forhånd spurt Zidane om han kunne skaffe meg den brasilianske Ronaldos trøye, som da spilte for Real Madrid, forteller dansken, og fortsetter:

– Han kom bort til meg, og ga meg sin egen drakt, med underskrift på. Så gir han meg Ronaldos trøye, og sier at jeg skal ta den med til sønnen min. Jeg spør ham om det er mulig til å få en autograf på den trøyen også. Han går inn i bussen, og der sitter spillerne som nettopp har tapt 3-1 og dermed har røket ut i semifinalen i Champions League. I bussen får han Ronaldos autograf på trøyen, og kommer ut med den til meg. Han sier: «Vær så god, her er den». Det sier noe om han som person. Han har de gode egenskapene. Han er veldig ydmyk, og samtidig veldig, veldig vennlig. Det er den beste historien jeg kan fortelle om han, avslutter Doktor Jens Bangsbo til Josimar.

Støtt uavhengig og kritisk fotballjournalistikk. Bli Josimar-abonnent i dag: