Her er Josimars lederartikkel i utgave 7/2019

Tekst: Redaksjonen

12. oktober var det klart for årets store høydepunkt for herrelandslaget, da stormakten Spania sto på motsatt banehalvdel på Ullevaal. Kampen ble raskt utsolgt, og i snitt fulgte 725 000 seere oppgjøret på TV 2.

I forkant laget kanalen en promovideo der journalister, eksperter og kjente idrettsutøvere sang «Alt for Norge». Dagen etter problematiserte Aftenposten rollen til sportsjournalistene.

«Det er umusikalsk – både bokstavelig talt og i overført betydning», sa Reidar Sollie, leder i Norske Sportsjournalisters Forbund. En av landets fremste eksperter på presseetikk, Gunnar Bodahl-Johansen, mente stuntet illustrerte det som har betegnet sportsjournalistikken i mange år – at journalister opptrer som begeistrede eller skuffede supportere.

Isolert sett er TV 2-stuntet ingen stor sak. Men den er et symptom på en alvorlig diagnose med potensielt fatale konsekvenser.

TV 2-promoen kunne ha vært starten på en høyst betimelig debatt om sportsjournalistikk: For stadig mer tyder på at sportsjournalister ikke er det de gir seg ut for å være. I virkeligheten er de promotører med pressekort.

Dagen etter demonstrerte TV 2-duoen Marius Skjelbæk og Jesper Mathisen at de ikke kunne gitt mer blaffen i kritikken. Hurraguttene laget en ny promosnutt fra Ullevaal som de la ut på Twitter, der de sang om «når lojaliteten er total, vi slåss med høy moral, for Norge». Tweeten var myntet på «Aftenposten, presseetiker og gladgutt Gunnar Bodahl-Jensen (sic)».

Senere samme dag publiserte Svein Graff, NFFs direktør for kommunikasjon og samfunn, en video på Facebook, der deler av landslaget og dets støtteapparat sang «Alt for Norge».

GRATIS I 14 DAGER. Bli digitalabonnent HER

«Presseetikkens voktere har gitt TV 2 Sporten rødt kort etter at kanalens profiler synger ‘Alt for Norge’ i en promo før lørdagens landskamp mot Spania. Sånt kan som kjent rokke ved journalisters integritet og presseekspertene peker på at det er viktig å holde avstand til det de skal rapportere om. Ergo tar vi saken i egne hender og gir deg en rykende fersk utgave av ‘Alt for Norge’», skrev Graff.

Dette er samme Svein Graff som i sommer slo fast til Medier24.no at «den grunnleggende presseetiske forståelsen mangler i sportsredaksjonene».

Moralen til Graff kan oppsummeres omtrent slik: Så lenge man spiller på lag med NFF, er det ikke så nøye med denne presseetikken.

Heller enn å reagere på kritikk med barnslige stunts, burde sportsredaksjonene kikke seg i speilet. Mer og mer av «journalistikken» mediehusene produserer er styrt av TV-rettighetene de har kjøpt, og vinklingen på artikler og TV-innslag er rettet mot å skaffe flere seere.

Dette skjer i en tid der behovet for kritisk og undersøkende sportsjournalistikk aldri har vært mer presserende.

Hvor mange kritiske reportasjer har Premier League-rettighetshaver TV 2 laget om eierne i Manchester City? Om Glazer-brødrene? Roman Abramovitsj? Osv.

Mener TV 2 at kritisk journalistikk ikke har offentlig interesse? Kan det ødelegge «produktet»?

Hvorfor blir en medieaktør hvis samfunnsoppdrag er å opplyse seerne, en nyttig idiot for regimer med systematiske menneskerettighetsbrudd, Florida-baserte finansakrobater med formuene plassert i skatteparadiser og oligarker med dokumenterte mafiaforbindelser som bruker fotballen til å hvitvaske sitt image?

Qatar har akkurat arrangert VM i friidrett, der NRK var rettighetshaver. Hvor ble det av reportasjene om arbeidsforholdene til fremmedarbeiderne? Om hvordan Qatar i praksis er en moderne slavestat? Om fremmedarbeidere som dør i hopetall? I stedet var det varmen og mangel på tilskuere som dominerte de kritiske reportasjene.

Etter massearrestasjonene av Fifa-topper i 2015, som medførte at den nærmest altomfattende korrupsjonen i fotballen ble synlig for Gud og hvermann, var det mange forståsegpåere som hevdet at bare sponsorer og supportere kunne tvinge fotballen på rett spor. De hadde trolig rett. For mediehusene som sitter med rettighetene og ressursene, vil fortsette å melke kua til siste dråpe. Det er det som skjer når klikk og seertall trumfer korrupsjon, lidelser og død.

Hvem blant oss klarer å la seg underholde av et fotball-VM bygget av moderne slaver? Hvor lenge skal rettighetshaverne se en annen vei og servere seere glansbilder? Herfra og til evigheten?

Dagen før åpningskampen i fotball-VM i Russland i 2018, var det Fifa-kongress i Moskva. Her kunne journalistene med egne øyne se hvor korrumpert og skakkjørt fotballens internasjonale organisasjon er. Da president Vladimir Putin, en av verdens verste despoter og krigsforbrytere, entret scenen, reiste nesten samtlige Fifa-delegater seg og ga ham stående applaus.

Hvor mange journalister fra rettighetshaverne NRK og TV 2 var på plass? Ingen.

Det sier alt.