«Putin er en pikk»
– Det var 24. februar 2022, og hele gruppa vår vervet seg. Vi hadde ikke noe annet valg. Vi måtte ta til våpen og forsvare byen, familiene våre og landet som helhet, sier Andrej, supporter av Metalist Kharkiv. Josimars fotballreise til Ukraina ble et sterkt møte med et folk bestemt på å slåss for friheten.
Dag 1501 av Russlands fullskalainvasjon av Ukraina var en tirsdag. Siste oppdatering fra krigen den morgenen var at russiske angrep på sivile hadde krevd 13 menneskeliv. Blant dem en 11 år gammel gutt, drept da en buss ble truffet av en drone.
Denne dagen satte jeg meg i bilen for å kjøre til Ukraina.
Det finnes mange norske organisasjoner som bidrar til ukrainernes kamp. Jeg hadde tatt kontakt med en av dem, Ukrainian Freedom Convoys (UFC), som kjører biler fra Norge til Ukraina til militært bruk. Bilene er enten donert av nordmenn, eller kjøpt av UFC for penger donert av nordmenn.
Siden 2022 har UFC levert 500 biler til Ukraina, og alle sjåførene bidrar for egen regning og med egen tid. Kjøretøy er bruksmateriell i krig, og kjøretøy redder liv. Jeg spurte om jeg fikk henge med når en konvoi skulle nedover. Det var klart jeg fikk. De har alltid bruk for sjåfører, så jeg ble spurt om jeg ville kjøre en bil ned. Det sa jeg ikke nei til.
Alle UFC-bilene skal ha navn, og jeg ga bilen navnet «Lobanovskyi» etter den store ukrainske fotballtreneren med 30 trofeer under beltet – blant annet åtte sovjetiske seriemesterskap, åtte sovjetiske cuptitler, to cupvinnnercuptitler med Dynamo Kyiv, samt fem ukrainske seriemesterskap og tre ukrainske cuptitler med samme klubb. Han ledet også Sovjet til EM-sølv i 1988.
Navnet ga seg selv.
En konvoi av seks biler rullet ut av Oslo tidlig tirsdag 7. april. Sent på kvelden 8 april, etter to døgn bak rattet og 1800 kilometer asfalt gjennom Sverige og Polen, samt ferje Karlskrona-Gdynia, var konvoien i Ukraina. Målet mitt var Kyiv, og videre til Kharkiv i nordøst, tre mil fra grensen mot Russland.
Advarsel
Én i UFC-gjengen hadde samlet inn brukte fotballer fra Asker Fotball og hatt en innsamling blant venner og kjøpt 20 nye baller. Etter planen skulle jeg møte Arsenal Kharkiv, et kjent klubbnavn i Ukraina, som har lagt ned sin profesjonelle avdeling og fokuserer på barne- og ungdomsfotball. Ballene skulle være en gave til barna i Arsenal Kharkiv fra UFC.
Men allerede den første kvelden i Ukraina kom advarslene. En dreven norsk Ukraina-farer, på vei motsatt retning etter en måned i Kharkiv, tok en alvorsprat med meg.
«Lobanovskyi» var militærbrun i fargen. Det kunne gjøre bilen til en måleskive på motorveiene inn til byen. Noen UFCere frarådet meg, førstereis inn i krigen, fra å dra til Kharkiv.
Men skulle jeg dit, måtte jeg legge meg i kort avstand bak en tankbil, var rådet. Da vil tankbilen være målet, ikke jeg. Unngå ringveien rundt Kharkiv, den er helt åpen. I nærheten av byen, kjør uten bilbelte – du må være klar til å hoppe ut, også i fart om nødvendig.
Telegram er en meldingstjeneste man må ha på telefonen i denne delen av verden, og han viste meg en Telegram-feed som melder om alle russiske angrep i sanntid i Kharkiv-regionen. Den må man følge med på om man skal dit.
Tross advarslene: Da jeg og UFC-gjengen skilte lag – de skulle til fronten i sørøst – var jeg bestemt på å gjennomføre som planlagt.
Ut i militærtjeneste
Dugnad for Ukraina, som UFC er del av, er ikke et særnorsk fenomen, skulle jeg få oppleve.
På den 600 kilometer lange reisen mellom grensebyen Yavoriv og Kyiv, der det gjaldt å holde øynene på veien for å unngå ublide møter med kratere i asfalten, så jeg små lastebiler som åpenbart var donert – de hadde ukrainske bilskilter, men med firmalogo til tyske og danske bedrifter fortsatt synlig. «ABC Catering – Hele Danmarks foodservice.»
Utenfor hotellet i Kyiv sto en bil fra brann- og redningsetaten i den sørsvenske byen Kalmar. I heisen møtte jeg en gjeng fra Irland som hadde kjørt hele veien for å levere medisinsk utstyr.
Ved Majdan Nezalezjnosti – Uavhengighetsplassen i Kyiv – mens jeg tok inn inntrykkene fra flaggene, blomstene og bildene av krigens ofre, også mange utenlandske, møtte jeg en gjeng fra Estland som også hadde levert materiell til forsvaret. Jeg tilbrakte en ettermiddag på pub med Robert, en 21-åring fra Oklahoma, som hadde vervet seg til det ukrainske militæret og skulle ut i aktiv tjeneste ved fronten i øst om få dager.
Da jeg gikk til sengs den første kvelden i Kyiv, gikk flyalarmen. Morgenen etter ble jeg vekket av flyalarmen. Den fikk jeg høre sju ganger totalt på seks hele dager i Ukraina.
«Våpenhvile»
Fredag 10. april, dag 1505 av Russlands fullskalainvasjon, mens jeg spikret detaljene for den videre reisen, proklamerte Vladimir Putin våpenhvile for den ortodokse påsken. Min første tanke var at det da være tryggere å kjøre til Kharkiv enn antatt. Så kom telefonen fra Josimars hovedkontor i Oslo.
De hadde snakket med eksperter, og våpenhvilen var et påskudd for forflytninger av tropper og våpen for en mulig våroffensiv. Det var ikke usannsynlig at den ville slå inn over Kharkiv mens jeg befant meg der. Det ble uaktuelt å reise.
Planlagte intervjuer og møter måtte gjøres med alternative metoder, gjennom tale- og tekstmeldinger på Telegram og oversettelsesapper.
«Lobanovskyi» skulle egentlig overleveres i Kharkiv. Hastig måtte jeg snu om på planene og få den hentet i Kyiv i stedet, og plutselig en morgen sto to staute ukrainere utenfor hotellet for å hente bilen.
Å overlevere et kjøretøy som redder liv i de omgivelsene, et par hundre meter fra Uavhengighetsplassen i Kyiv stappfull av krigsminner og hyllest til ukrainerne drept i russernes krig, ble et følelsesladd øyeblikk. Da «Slava Ukraini» ble utvekslet, brast stemmen.
To klubber – samme navn
Dagen etter reiste jeg med buss, det vil si en minibuss, en 21-seter, omtrent som en maxitaxi, til Zjytomyr der Metalist 1925 Kharkiv tok i mot den gamle storheten Dynamo Kyiv til «hjemmekamp» i toppdivisjonen Ukrainska Prem’er Liha. Zjytomyr ligger ca 150 kilometer vest for Kyiv, omtrent 620 kilometer unna Kharkiv.
Metalist Kharkiv ble grunnlagt i 1925, som laget til Kharkivs damplokomotivfabrikk, og deltok i det sovjetiske seriesystemet under flere navn, og hadde noen korte og noen lengre opphold i Sovjetunionens toppdivisjon. Klubben vant den sovjetiske cupen i 1988 etter 2-0 mot Torpedo Moskva. Da Ukraina ble selvstendig i 1991, tok klubben plass blant elitelagene i den nye staten.
Metalist Stadion var blant arenaene i bruk under EM i 2012, der Nederland spilte alle sine gruppespillskamper, mot Danmark, Tyskland og Portugal. Det var ingen lykkearena for de oransje, det ble tre tap.
På grunn av stor gjeld til spillerne ble Metalist sparket ut av toppdivisjonen i 2016, og en komplisert og juridisk prosess var i gang. En ny klubb oppsto, Metalist 1925 Kharkiv, mens ruinene av gamle Metalist gjenoppsto i amatørdivisjonene under navnet Metalist Kharkiv.
I dag spiller Metalist 1925 i elitedivisjonen, mens Metalist spiller på nivå 2. Noen Metalist-supportere jeg snakket med liker dårlig «nye» Metalist, andre heier på begge to.
«Putin er en pikk»
Da jeg steg ut av minibussen som hadde fraktet oss den vel to timer lange turen til Zjytomyr fra Kyiv, føltes det som å komme tilbake til Sovjet-tiden. Sjåføren hadde gjort sitt ytterste for å svinge unna kraterne i asfalten – ikke ulikt min egen kjøring noen dager tidligere (men uten passasjerer).
Bybussene i Zjytomy hostet eksos hver gang sjåføren giret, i konkurranse med de mange og gamle sovjetiske bilene av merket Lada. Langs gatene satt eldre mennesker i slitte klær og solgte det lille de hadde av skrap – gamle klokkereimer og slitte sykkeldekk – og det lille de hadde høstet i hagen. Det var som om jeg befant meg i en nyhetsreportasje fra 1991 om Sovjetunionens fall som kastet folk ut i fattigdom.
Menn i uniform var overalt, et vanlig syn under hele oppholdet i landet. Soldater på vei hjem fra fronten eller på vei til fronten. Også mange av tilskuerne på stadion gikk i uniform.
Som ved alle kamper i Ukraina kom lagene på banen med ukrainske flagg rundt spillernes skuldre, nasjonalsangen ble sunget, en militærhelt hyllet og publikum holdt et minutts stillhet for krigens falne.
«Putin», ropte en liten, og ung, gjeng med Dynamo-supportere.
«Khuylo», svarte resten av stadion.
Det er en tribunesang startet av supporterne til Metalist Kharkiv etter invasjonen i 2014.
Fritt oversatt, men på ganske godt norsk, synger de «Putin er en pikk».
På Zorya Luhansk mot Episentr, på Valerij Lobanovskyi Stadion i Kyiv dagen etter, og under kampen FK Livyi Bereh mot (originale) Metalist to dager senere, gikk sangen naturligvis igjen.
Fotball for amputerte
Som alle andre fotballklubbers presseansvarlige etter en kamp, var Metalist 1925s pressesjef Yevhen Bilenky opptatt med å koordinere hvilke medier som skulle snakke med hvilke spillere.
Laget hans, på «hjemmebane» i Zjytomyr, en lang dags ferd unna Kharkiv, hadde akkurat, litt heldig, slått Dynamo Kyiv 1-0.
Bilenky er mer enn bare pressesjef for et profesjonelt fotballag, han er også involvert i Metalist 1925 Nezlamny, et fotballtilbud for amputerte krigsveteraner i Kharkiv.
Initiativet ble startet av Volodymyr Lyakh, en veteran fra invasjonen i 2014, fortalte Bilenky. Mellom krigshandlingene spilte soldatene fotball, region mot region, og Lyakh spilte på et lag som representerte Kharkiv-regionen. De fortsatte å spille sammen, også etter tjenesten. Da fullskalainvasjonen kom i 2022 ble treningstøyet byttet ut. Militæruniformene ble hentet frem.
Mange av Lyakhs lagkamerater skulle gi sitt liv for Ukrainas frihet, andre mistet vitale kroppsdeler. For å få dem i aktivitet startet Lyakh laget Nezlamny, så soldater med beinamputasjoner kunne spille fotball med krykker.
Første trening var i mars 2025. I dag er Nezlamny del av klubbstrukturen til Metalist 1925, og spiller kamper mot andre tilsvarende lag fra andre klubber.
Overalt hvor man reiser i Ukraina, treffer man personer med proteser. På Metalist 1925 mot Dynamo Kyiv, så jeg en med proteser på begge bein.
De fleste på Nezlamny-laget er amputert fra under kneet, oftest som resultat av miner, fortalte Bilenky.
Han satte oss i kontakt med en av Nezlamny-spillerne.
Antipersonellmine
Metalist-supporteren Oleksiy var 19 år da han vervet seg, rett før fullskalainvasjonen, for å kjempe mot Russlands okkupasjon av Øst-Ukraina. Han hadde flere roller - infanterist og panservernskytter - og var involvert i kamphandlinger i regionene Luhansk- og Donetsk.
Under et oppdrag ved landsbyen Makijivka, 15 kilometer fra Donetsk, eksploderte en antipersonellmine.
Antipersonellminer er ment for å drepe eller lemleste mennesker, og utløses når et menneske kommer i kontakt med den. De er forbudt etter Ottawa-avtalen fra 1997.
Oleksiy mistet nedre tredel av venstrebeinet. Han var sykehusliggende i seks måneder.
– Å få være del av Nezlamny har betydd at jeg kan drive idrett igjen, at jeg har skjønt at skader og amputasjoner ikke betyr slutten. Jeg kan drive den idretten jeg har elsket hele livet.
Kremls narrativ
En jeg skulle møte i Kharkiv, men ikke fikk møtt da det ble for farlig å dra dit, var den 24-årige soldaten Andrej. I de mest aktive supportergruppene vervet så og si alle seg, og han var ikke noe unntak. Gjennom talemeldinger fikk jeg historien hans.
– Det var 24. februar 2022, og hele gruppa vår vervet seg.
Han bruker den russiske stavemåten av navnet sitt, Andrej, fremfor den ukrainske, Andrij.
I Kharkiv er befolkningen hovedsakelig russisk-språklig.
Russisk propaganda, videreformidlet av folk i media og akademia i Vesten, betalt eller ubetalt, og av trollfabrikker på sosiale medier, har tegnet opp et bilde av Ukraina som et land der landets mange russisk-språklige systematisk undertrykkes.
Det er et så sterkt narrativ at makthaverne i Kreml og i det russiske militæret har trodd på det selv, og regnet med at russisk-språklige ukrainere skulle hilse soldatene hjertelig velkommen da tanksene rullet over grensen, som Arve Hansen skriver i boka «Ukraina – historien, menneskene, krigen».
I stedet møtte de et land som mobiliserte for fullt – uansett om de snakker ukrainsk, russisk eller hybridvarianten surzjyk.
«Ukraina» betyr «på grensen», og området har vært underlagt flere imperier og statsdannelser i historiens løp. Under Sovjet-tiden gikk Ukraina, som resten av unionen, gjennom en russifisering, der nasjonale språk og kulturuttrykk tidvis var helt forbudt, tidvis bare undertrykt.
Men akkurat som en irsk person ikke blir engelsk bare fordi han har engelsk som morsmål, er ikke en ukrainer russer fordi han snakker russisk.
I Azov-brigaden, den paramilitære gruppen som ble dannet etter Russlands annektering av Krym og invasjonen av Øst-Ukraina i 2014, var flertallet russisk-språklige – også her var ultras fra fotballtribunene sentrale. Azov er i dag del av den ordinære ukrainske militære styrken.
Euromajdan
– Mange av de eldre gutta, fra utras-gruppen «Kharkiv City Patriots» (KCP), vervet seg til Azov i 2014. De ble forbilder for oss, fortalte Andrej.
Flere fra KCP deltok også i «Verdighetsrevolusjonen» vinteren 2013/14. Befolkningen startet å demonstrere fra november 2013 mot den pro-russiske presidenten Viktor Janukovitsj på Uavhengighetsplassen i Kyiv. Janukovitsj hadde nektet å signere en avtale om ukrainsk EU-integrering. Demonstrasjonene mot Janukovitsj, kjent som «Euromajdan», var fredelige, ukrainerne var lei oligarki og mafiastyre. Janukovitsj’ sikkerhetsstyrker rykket inn. De skjøt med skarpt.
Ultras fra grupper som KCP slåss tilbake mot sikkerhetsstyrkene og beskyttet «vanlige» demonstranter. Over 100 mennesker ble drept, 2500 ble skadet. Janukovitsj flyktet til Russland.
Når Andrej kaller KCP-gutta «eldre», er det relativt. De fleste var født midt på 1990-tallet og var rundt 20 år gamle da invasjonen i øst startet i 2014.
Andrejs vei til et supporterliv startet som fotballsupportere flest. Han ble tatt med av et familiemedlem, og ble hektet – på fotball, på tribunekultur. Han fikk være med bestefar på Metalist-kamper som 10-11-åring, før han som ungdom begynte å gå sammen med venner.
– Jeg ble interessert i supporterkulturen, og ble etter hvert med i en gruppe som heter Glory Juniors. Jeg var vel 16-17 da. Vi lagde tifo, malte bannere, lagde konfettiregn som i Argentina og holdt pyroshow.
Han ser tilbake på det som en fin ungdomstid, med lange bortereiser i det store og mangfoldige landet der han lærte det bedre å kjenne.
«Vi måtte ta til våpen»
Det var ofte bråk mellom ultrasgruppene, men i 2014, da Russland gikk til angrep, ble alle supportergrupper i Ukraina enige om en våpenhvile. De var ikke hverandres fiender lenger. Som i Kharkiv, vervet fotballsupportere i stridsdyktig tilstand og alder fra hele Ukraina seg til å forsvare landet.
Det var helt naturlig for Andrej og Glory Juniors å troppe opp på vervingskontoret da russiske stridsvogner rullet inn i Ukraina 24. februar 2022.
– Det var ikke sånn at vi hadde et begjær for å krige. Vi levde i det 21. århundre, i en sivilisert verden. Men så var det sånn at fienden kom. Vi hadde ikke noe annet valg. Vi måtte ta til våpen og forsvare byen, familiene våre og landet som helhet.
I denne tidlige fasen tok Russland kontroll over store deler av Kharkiv Oblast (fylke). Russerne hadde planlagt å ta Kharkiv by i løpet av få dager. Andrej og hans enhet befant seg umiddelbart i full krig.
Bare litt over en uke inn i fullskalakrigen mistet Andrej to av sine kamerater fra Metalist-tribunen, Artem og Vlad.
Frigjorde Kharkiv
Vlad hadde vært en av grunnleggerne av Glory Juniors. Han hadde ansvaret for å holde rytmen i tribunsangene med tromme. Under russisk bombardement traff et missil det regionale administrasjonsbygget. Vlad var der, og døde 1. mars 2022. Artem døde to dager senere da han skulle lede en gruppe soldater ned i en bunker.
Andrej fortalte at hans enhet, som ikke bare besto av Metalist-supportere, men også ultras fra Kyiv og Dnipro, var del av motoffensiven. De frigjorde flere landsbyer – Vilkivka, Lisne, Ruska, Lozova, Pytomnik, Prohody.
Under en operasjon eksploderte en granat i nærheten av Andrej. Granatsplinter traff ham i halsen. Enheten hans hadde akkurat fått utdelt skuddsikkert utstyr – vester og halsbeskyttere. Det reddet ham.
– Jeg har alle lemmer i behold. Alt er bra. Jeg har bare hodepine og konstant piping i ørene.
Heltene fra tribunen
Tidlig i 2022-invasjonen kontrollerte Russland 20 prosent av Kharkiv-regionen. Motoffensiven Andrej og supportergjengen hans deltok i, frigjorde det meste av territoriet. Russland okkuperer nå et mindre område av regionen, helt ved grensen. Men hverdagen består av angrep.
– Vi er i det femte året av fullskalakrigen. Det har vært krig i 13 år. Hver dag, absolutt hver dag, risikerer mennesker livet. Ikke bare militæret, også sivile, ettersom sivil infrastruktur angripes. Mennesker dør hver dag.
Nettsiden Tribunenes helter er dedisert fotballsupportere som har ofret livet for Ukrainas frihet, og er også en veldedig stiftelse som støtter familiene til drepte fotballsupportere.
Og Metalist-supportere har ikke bare falt i forsvaret av egen by, men også under russernes beleiring av Mariupol i sørøst og i kamper mot russerne i øst.
– På nettsiden kan du se hvor mange fotballsupportere som er drept i denne fryktelige krigen, og se fotballsupporternes bidrag til Ukrainas fremtidige seier.
Tribunenes helter har registrert 305 supportere drept siden fullskalakrigen startet, inkludert 28 Metalist-supportere. Andrejs tribunekamerater Artem og Vlad er blant dem hyllet på nettsiden.
Hotell bak mål
Dag 1508 av Russlands fullskalainvasjon av Ukraina var en mandag. Den ortodokse påsken var over, og jeg befant meg i Hnidyn, et forstadsområde vel 40 minutters biltur fra Kyiv sentrum, for å se nivå 2-kampen mellom hjemmelaget FK Livyi Bereh og «originale» Metalist Kharkiv.
I Sovjet-tiden hadde dette vært et område der Kyiv-beboere hadde sin datsja, altså hytte med hage der bybefolkningen kunne bruke helgene i sommerhalvåret og dyrke litt smått, fortalte Livyi Berehs pressesjef Olena Lukitsjova, ikke ulikt kolonihagene man finner rundt i Oslo. Som i mange andre byer hadde det som en gang var landsbyidyll for byfolk vokst til en del av storbyområdet.
Dette var ikke noe overklasseområde, ikke i vest-europeisk målestokk, men sammenlignet med andre landsbyer preget av falleferdige hus eg passerte under reisen i Ukraina, virket det definitivt rikere.
FK Livyi Bereh er en av få i landet som har investert seg opp i krigsårene. I motsetning til motstanderen i denne kampen, «originale» Metalist Kharkiv, og andre klubber fra områder med daglige krigshandlinger som må leve som nomader og spille kamper i mer fredelige omgivelser, lever FK Livyi Bereh en stille tilværelse.
Klubben ble startet i 2017 som et fotballtilbud for barn og unge, deretter utvidet til eldre juniorer og seniorlag, fortalte Lukitsjova.
Klubben har fullverdige anlegg for barn og unge, eget stadion for B-laget, og et hovedanlegg bestående av to strøkne treningsbaner, treningsstudio med garderober og et stadion med en tilskuerkapasitet på litt over 4000. I tillegg anlegger klubben nye treningsbaner og en fotballhall. Bak den ene svingen har klubben bygget et hotell.
Bakbundet og henrettet
Akkurat der og da, mens jeg fikk en omvisning på anlegget og en innføring i Livyi Berehs historie, i solskinn og stillheten som hersket før tilskuerne kom, virket krigen langt unna.
Helt til Lukitsjova fortalte om da russerne omringet Kyiv i februar og mars 2022. Familien hennes har også en datsja, utenfor landsbyen Borodjanka, i Butsja kommune, nordvest for Kyiv. Borodjanka ble okkupert av Russland.
Bildene av døde kropper i Butsja by, barn så vel som voksne, som hadde forsøkt å flykte, trillekofferter ved siden av, bakbundet og henrettet av russiske styrker, er etset inn på netthinnen til mange som fulgte invasjonens første fase.
Borodjankas skjebne skal ha vært enda verre, ifølge flere medieoppslag. Det er en landsby helt uten militære installasjoner. Landsbyen ble bombet sønder og sammen, forsøkt jevnet med jorden. Lik ble funnet i massegraver og liggende i gatene.
Da russerne ble fordrevet fra Kyiv-regionen, og Lukitsjovas familie kunne besøke datsjaen igjen, måtte eiendommen ryddes. Datsjaen hadde blitt skadet i et russisk angrep, fortalte hun.
Livyi Bereh rullet opp angrep etter angrep denne solfylte og stille dagen i Kyiv-distriktet, og vant til slutt 3-0 etter også ha bommet på straffe.
Mens jeg tok bilder av den lille gjengen Metalist-supportere bak mål, tikket det inn oppdateringer fra krigshandlingene i hjembyen deres i Telegram-feeden jeg hadde blitt rådet til å følge med på. Nærmest minutt for minutt, mens fotballkampen foregikk, kunne jeg følge russernes angrep på sivile mål i Kharkiv. Offensiven var i gang. Det var der, i Kharkiv, akkurat den dagen, jeg selv egentlig skulle ha vært. Det var noe absurd over det, noe uvirkelig.
Baller i bruk
Hjemturen fra Ukraina var en 24-timers busstur Kyiv-Krakow, med bussbytte i Lviv, og fly Krakow-Oslo. Klokken 06:15 avreisedagen ble jeg vekket av flyalarmen. På kvelden, ventende på neste buss i Lviv, gikk flyalarmen to ganger.
Mens jeg duppet av under bussturen på vei over grensen til Polen, gjennomførte Russland sitt største angrep mot Kyiv i 2026.
Jeg kan reise hjem, men ukrainerne må leve med det.
Noen uker etter at jeg var hjemme, plinget det i telefonen. Det var en melding fra Ivan Kofanov, leder i fotballklubben Arsenal Kharkiv, som jeg aldri fikk møtt.
Ballene donert av Ukrainian Freedom Convoys og Asker Fotball var kommet frem og tatt i bruk på klubbens treninger.
