En av Englands stolteste klubber har lagt noen tunge sesonger bak seg. Og flere kan det bli. Brendan Rodgers har fått oppgaven med å løfte Liverpool ut av hengemyra – men er han rett mann for jobben?
Jonathan Wilson
Publisert: 28.11.2012 12:44
Redningsmannen?
Tekst Jonathan Wilson
Historien forteller at på slutten av 1800-tallet hadde Paris store problemer med byens kloakksystem. På den andre siden av kanalen lå London, en by full av ingeniører og byplanleggere, et naturlig produkt av den industrielle revolusjonen, en by som var like stor som Paris, men de hadde altså klart å stable på beina et effektivt kloakksystem. Så Paris ba om hjelp og en engelsk ingeniør reiste til byen. Noen uker senere presenterte den engelske ingeniøren planene foran en komité av franske byråkrater.
«Dette er bare grove skisser, men det vil fungere i praksis», sa engelskmannen.
På dette tidspunktet reiste en av komitéens senior-medlemmer seg opp. Han sa:
«Jeg bryr meg ikke om det fungerer i praksis. Mitt spørsmål er: Fungerer den i teorien?»
Og her har du, visstnok, den store forskjellen mellom de to landenes kulturer. Mens franskmennene bestandig har hatt en forkjærlighet for det intellektuelle og det abstrakte, at teorien både er veien og målet, er engelskmennene et pragmatisk anlagt folk som er mer opptatt av om ting fungerer enn prosessen bak det.
(Den intellektuelle engelskmannen) Isaiah Berlin mente at grunnen til at England aldri var blitt styrt av en diktator, var at innbyggerne hadde en innebygd aversjon, nesten som et instinkt, mot det teoretiske og derfor aldri ville godta restriksjonene og absurditetene som totalitære regimer medfører. Det er den positive siden av det. Den negative er at den instinktive anti-intellektualismen gjør at diskusjoner blir sett på som noe kvasi. Som bortkastet tid.
Dette gjelder ikke minst i engelsk fotball. Dette er en verden der tidligere spillere (i dag kalt «ekspertkommentatorer») blir betalt opptil en halv million kroner per kamp for å si «han kunne klart det bedre» etter at en spiss har bommet på åpent mål fra fem meter.
En annerledes manager Og dette er også grunnen til at Brendan Rodgers er en åpenbaring. Han er en mann med en klar filosofi, og han er ikke redd for å snakke om den.
«Alle spillerne vil angripe og vår måte å forsvare oss på er å holde ballen i laget. Selvsagt er det viktig at spillerne tror på det taktiske opplegget og det får man til ved at man jobber hver eneste dag på treningsfeltet med ballen i beina.»
Rodgers har en hypnotiserende måte å snakke på. Han ytrer sine ord i et så langsomt tempo at du aldri helt blir sikker på om han går ut fra at lytteren er en idiot eller om han bare velger sine ord med en sjelden omhu før de får forlate munnen.
Han har sjarm, noe mange av spillerne som valgte å bli i Swansea i stedet for å søke lykken i større klubber, vil understreke på.
Og han virker oppriktig.
Da han skulle oppsummere Deadline Day, da klubben lot Andy Carroll gå uten å ha en erstatter klar i bakhånd, var han brutalt ærlig: Ingen supporter, ingen i media og i hvert fall ingen i klubben var i tvil om hvor sint han var. Etter en vanskelig start i Liverpool, med begrensede ressurser, og en slags usynlig krangel som stadig kokte i bakgrunnen, ble hans tro på egen filosofi testet til grensene.
Bestefar og Brasil Brendan Rodgers ble født i Carnlough i Nord-Irland i januar 1973. Han spilte gælisk fotball og hurling (en gang beskrevet som en mellomting mellom landhockey og mord!), men var alltid interessert i tradisjonell fotball og vokste opp som Celtic-supporter.
«Jeg var en typisk guttunge fra Nord-Irland, men jeg spilte ikke fotball på lag før jeg ble 13 år. Bygda var så liten at vi ikke hadde eget lag. Det var først da jeg flyttet til nærmeste landsby – St Patrick’s, Ballymena – at jeg fikk spille organisert fotball.»
Bestefaren satte de brasilianske landslagene fra 50- og 60-tallet høyt, noe også faren til Rodgers gjorde. Faren Malachy hadde en altomfattende interesse for fotballen og slukte alt han kom over av nyheter, resultater og informasjon fra så vel kontinentet som fra De britiske øyer.
«Jeg ble hektet på den tekniske delen av spillet», forteller Rodgers.
Men da han som 13-åring endelig fikk spille på et lag, var det på et lag som ikke hadde noe annen plan enn å kjempe motstanderne i senk.
«Jeg hadde nesten ikke ballen, og det hadde heller ikke lagkameratene mine. Det ville jeg forandre på.»
Selv som frustrert fotballspillende tenåring var han god nok til å bli hentet til den lokale ligaklubben Ballymena United. Og etter to år i klubben var neste skritt å prøve seg i England.
«Jeg spilte venstreflanke og var på prøvespill for en hel haug med klubber, men den første var Manchester United. Men jeg endte opp i Reading. Byen hadde en stor irsk koloni og jeg var imponert over manageren Ian Branfoot. Jeg klarte aldri å spille meg inn på A-laget, selv om jeg var med på bussen til en bortekamp. Men spille fikk jeg ikke», forteller Rodgers.
Et kronisk trøblete kne gjorde at Rodgers som 20-åring innså at han aldri ville bli profesjonell fotballspiller. Han flyttet til øya Isle of Wight for å spille fotball (non-league) og tenke på hva han skulle bli. Han bestemte seg for at han ønsket å jobbe innen fotballen og at det var trener han ville bli.
Interessen for pasningsdrevet, kontinental fotball var ikke det eneste Rodgers arvet fra faren og bestefaren.
«Jeg pleide å hjelpe pappa med å male for å tjene penger. Han fikk meg også til å skjønne verdien av å gjøre en skikkelig jobb. Han mente at det var oppskriften til suksess – på alle områder. Han hadde rett. Han jobbet dag og natt for å sikre at familien hadde alt vi trengte. Jeg tror du kan se hans filosofi i mine lag.»
Begynte på gulvet Brendan Rodgers begynte bokstavelig talt på gulvet.
«Jeg begynte å jobbe på et lager. Jeg startet seks om morgenen og flyttet ting hit og dit. Så var jeg trener på kveldene og tok trenerutdannelsen samtidig. Det var et slit og jeg hadde allerede stiftet familie, men jeg kunne ikke fått et bedre fundament.»
Etter å ha fullført trenerutdannelsen, sa Rodgers opp lagerjobben og begynte i full jobb i Reading som trener for U11-laget og som miljøarbeider i klubben. Han visste at han hadde mye å lære, og på eget initiativ dro han på turer til Nederland og Spania for å studere spillet og hvordan de beste jobbet med talentutvikling. Med tanke på hvor mange unggutter som spilte fotball i Storbritannia, synes Rodgers det var merkelig at man ikke produserte like teknisk briljante spillere som på kontinentet.
«Erfaringen med å reise, lære andre språk og kulturer å kjenne hjelper definitivt. Det gjør deg til en bedre person. Du får større respekt, og det er lettere å forstå hvordan det er for en utenlandsk spiller å komme til Premier League, med nye ideer, treningsmetoder, mat, alt. Jeg kjempet virkelig hardt for å lære meg spansk. Jeg dro til Barcelona, Valencia og Sevilla; klubber som spilte en ballbesittende fotball og som hadde fantastiske ungdomsakademier. Jeg ville se sammenhengen fra A-lagsspilleren til guttungene på det yngste laget. Jeg ville se hvordan de jobbet med niåringene, hvordan de tidlig la grunnlaget for tekniske treninger. Jeg fikk god kontakt med mange av trenerne. I Valencia var det Joan Sol, som også hadde spilt for Real Madrid, han ble en god venn. Det samme ble Jose Luis Albiol – onkelen til Raul, midtstopperen til Real Madrid og Alex Garcia som var ungdomstrener i Bareclona. Jeg fikk en rekke kontakter og unike innblikk i hvordan noen av verdens beste fotballklubber jobber», sier Rodgers.
Han dro ikke til Real Madrid, fordi han var mer interessert i ungdomsakademiene, selve talentutviklingsprosessen, enn Madrid-klubbens vane for å kjøpe seg til suksess. Rodgers har hentet kjernen i sin fotballfilosofi fra totalfotballen.
«Jeg har bestandig vært fascinert av totalfotballen. Nesten helt oppslukt, faktisk. Jeg har elsket spillestilen helt fra jeg var liten og så på fotballkamper sammen med far og bestefar. Da jeg var 20, skjønte jeg at jeg aldri ville bli en god spiller. Men kunne jeg bli en god trener? Mitt mål ble å vise at britisk spillere kunne spille fotball. Det ble min utfordring til meg selv.»
Gjennombruddet Rodgers første gjennombrudd kom i september i 2004 da ungdomslaget til Reading, i 4-3-3-formasjonen han alltid foretrakk, slo Chelsea sitt ungdomslag. Jose Mourinho, som var i ferd med å ansette et nytt trenerteam på Stamford Bridge, ble imponert og tilbydde Rodgers jobb med talentutviklingen i Chelsea.
«De ville at jeg skulle implementere hans taktiske ideer gjennom hele ungdomsavdelingen. Han hadde to favoritt-formasjoner, diamantformasjonen i 4-4-2 og 4-3-3, og jeg var en av få britiske trenere som hadde gått den veien», forklarer Rodgers og fortsetter:
«Vi fant tonen umiddelbart. Fra første dag i ny jobb kom han hele tiden og så etter meg. Det var ingen tvil om at han la et stort press på meg. Han tok meg til stjernespillerne i klubben. Han ga meg muligheten til å jobbe med de beste spillerne. Han guidet meg, han fortalte meg hvordan han hadde jobbet seg opp og frem som ung trener. Han vil virkelig vinne, men våre tanker om fotball er ikke radikalt forskjellige. Det er det personlighetene våre som er.»
Uansett hva Rodgers mener med det (han ville ikke utdype), insisterer han på at Mourinho har hatt stor innflytelse på ham og at de fortsatt er nære.
«Han er en annen mann enn den som blir fremstilt i media. Han er en bra mann, en fantastisk lærer. Han ga meg ansvar og mulighet da jeg var veldig ung.»
Så hva – helt konkret – har han lært av Jose Mourinho?
«Jose er utrolig nøye i forberedelsene og har et øye for detaljer, men på den annen side – det har mange andre trenere også. Jeg vil si at en av hans fremste egenskaper er hans evne til å respektere alle. Han respekterer hver eneste spiller, uansett om de spiller eller ei. Du kan ikke være en annen enn deg selv – og en av de viktigste lærdommene fra Jose, var å respektere alle.»
Så – hvordan legger han opp treningene?
«Målet er at man skal lære noe hele tiden. Du ser aldri en pianist øve uten et piano. Folk spør meg: Hvorfor sender du ikke spillerne på lange løpeturer i skogen? Fordi man aldri vil se et tre på fotballbanen. Vår filosofi er at man skal føle seg trygg i en ballbesittende spillestil, og fortsette å utvikle spillere gjennom videoanalyser, gjennom god kommunikasjon og så videre. Jeg bruker masse tid på å forberede hver trening. Og staben og jeg er selvsagt helt på linje. Du skal se alle bildene, tegningene og fargediagrammene på kontoret. Hvordan vi skal spille på banen har vi tegninger, bilder og diagrammer av.»
Men hva – helt konkret – har han lært av Mourinho?
«Han er fantastisk, men jeg lærer av meg selv. Du kan ikke være noen andre. Jeg har lært av en rekke briske trenere. Smarte folk plukker opp ting fra andre smarte folk. Du lærer deg hva som er bra, og hva som ikke fungerer. Min filosofi var klar allerede før jeg begynte i Chelsea. Det jeg kunne gjøre i Chelsea var å eksperimentere med noen av verdens beste spillere. Da jeg var ferdig i klubben hadde jeg 15 års trenererfaring, og hadde jobbet med alt fra femåringer til Ballack, Drogba, Sjevtsjenko og Lampard. Men det var på tide å gå videre. Få hovedansvar.»
Joe Allen og Nuri Sahin er en av de nye spillerne som må slå til skal Liverpool ha håp om å kjempe om en Champions League-plass denne sesongen.
Ingen lykkelig gjenforening Etter fire år i Chelsea, der han den siste tiden hadde rykket opp til å bli trener for reservelaget, ble Rodgers manager i Watford i november i 2008. På det tidspunktet lå klubben på fjerde siste plass, bare to poeng over streken, og spilte en spark-og-løp-fotball som var helt motsatt av måten Rodgers ønsker å spille på. Men ved sesongsutt hadde de klatret til en trettendeplass, unngikk nedrykk med god margin og kom til femte runde i FA-cupen, der de ble slått ut av Chelsea.
Rodgers – som stadig fikk skryt av Mourinho – ble plutselig en ettertraktet mann, og da Steve Coppell ga seg som Reading-manager, var veien ryddet for at Rodgers kunne returnere til klubben i hans hjerte. Men «hjemkomsten» ble alt annet enn lykkelig. Rodgers maktet bare å føre laget til to seire på de første 14 kampene og fikk sparken uka før jul, da Reading lå på fjerde siste plass. Men jobben han hadde gjort i Chelsea gjorde at han fortsatt hadde kreditt i banken. Han hadde flere samtaler med Roberto Mancini om å bli en del av trenerteamet til Manchester City, men endte opp med å erstatte Paulo Sousa i Swansea, en klubb som allerede spilte en type fotball som Rodgers sverget til.
Sousa hadde erstattet Roberto Martinez som hadde overtatt Wigan og, i hans eneste sesong i Wales, tatt klubben til en sjuendeplass, deres høyeste ligaplassering på 27 år.
Rodgers tok klubben enda et skritt videre, de kvalifiserte seg for play-off og vant 4-2 over, hvem ellers, Reading i finalen på Wembley.
Men det som skulle følge var enda mer sensasjonelt. Swansea spilte en ballbesittende fotball i Premier League, og statistisk lå de ikke noe tilbake for Barcelona og Bayern München. De ikke bare overlevde, men spilte over evne. Uke etter uke etter uke. For hver serierunde fikk klubben flere tilhengere og hyllester. Plutselig var 39 år gamle Brendan Rodgers en av Europas mest lovende unge managere.
«Den nye vinen» Det er på dette tidspunktet at den ulogiske veien der fotballen bestemmer seg for hvem som er helter blir ganske klar. Manager X har et godt rykte som ungdomstrener. Manager X gjør det brukbart i en seks måneders periode i en Championship-klubb og redder laget fra nedrykk. Manager X blir trener for en ny klubb og får sparken da resultatene uteblir. Manager X tar et annet lag til opprykk og sesongen etter til en trygg plass midt på tabellen. Gjør det ham til et geni?
Hvorfor er det bedre enn, la oss kalle ham manager Y, som rykker opp to år på rad og deretter tar laget til en trygg plass midt på tabellen, med samme poengsum som laget til manager X. Eller er, la oss kalle ham manager Z, enda bedre som redder laget fra nedrykk fra Championship, så til opprykk, så til nedrykk, så til play-off, så til opprykk igjen og deretter to påfølgende sjuendeplasser?
X er, naturligvis, Brendan Rodgers, Y er Paul Lambert og Z er Peter Reid, som var Sunderland-manager på 90-tallet. Lambert fikk ansvaret for en større klubb (Aston Villa) mens Reid fikk sparken i Sunderland da de den tredje sesongen havnet i nedrykksstriden og ble senere manager for Leeds, Coventry, Thailand og Plymouth, men ingen av de har vært i nærheten å bli hyllet slik som Rodgers.
Grunnen er opplagt. Det er stilen som teller.
Den ballbesittende tilnærmingen som Rodgers foretrekker er «den nye vinen» takket være Barcelona og han kan surfe på den katalanske klubbens medgangsbølge. Det er greit nok: Han fortjener honnør for å ha tro på sin filosofi, at de turde å spille slik også i Premier League i stedet for en «safety first»-strategi som mange nyopprykkede klubber benytter seg av. Men det er opplagt ett skrikende forbehold, og det er at det eneste stedet Rodgers har hatt suksess var fundamentet allerede på plass. Det er en evne i seg selv, å kunne raffinere og utvikle forgjengerens arbeid, men det er ikke jobben hans i Liverpool.
Han forbedret riktignok et Watford-lag som spilte på en helt annen måte enn han selv foretrekker når han overtok klubben, men seks måneder i Watford virker som et ustabilt grunnlag for å ta over Liverpool. Managere som David Moyes (hans mange år i Everton gjør ham trolig uaktuell for Liverpool) må likevel klø seg i hodet og lure på hva de gjør feil og hvorfor de ikke de blir tilbudt de mest attraktive jobbene.
Sannheten er at vi egentlig ikke har noen anelse om Rodgers er godt nok utrustet til å innføre en ny spillestil eller hvor lang tid han vil bruke. All summingen som kommer ut fra styrerommet på Anfield indikerer at de vil gi ham tid, men ligacuptriumf var ikke nok til å redde Kenny Daglish. Flere indikasjoner tyder også på at Liverpool-eierne i Fenway Sports Group hele tiden har ønsket en ung, progressiv manager, og at Daglish tilbakekomst bare utsatte den prosessen, men hvor lenge kan de realistisk utfordre de fire store når de ikke får inn Champions League-penger? Og hvor lenge vil fansen, som fremdeles ser på klubben som en naturlig del av Europas elite, tolerere resultater og prestasjoner som kommer til kort i forhold til standarden de ønsker og drømmer om. Det tok fem år før Alex Ferguson vant sitt første trofé med Manchester United – og på den tiden var fotballen langt mer tålmodig enn i dag.
Lykken snur? Liverpool er på mange måter et forvirrende tilfelle. Man kan argumentere med at uansett hvem som tok over klubben ville trenge tid. Man kan også argumentere med samme grad av styrke at klubben var maksimalt uheldig sist sesong. De havnet på åttendeplass, men i topp fem-ligaene i Europa var det bare Barcelona som hadde ballen mer inne på motstanderens halvdel. I bare fem kamper hadde Liverpool færre skudd enn motstanderen. Bare tre klubber hadde flere skudd på mål enn Liverpool. Alle disse parametrene tyder på et lag som dominerer kampene. De traff tverrliggere og stolper 33 ganger, og misset fem av seks straffespark. Hadde de bare scoret på halvparten av de 38 mulighetene, ville Liverpools målforskjell blitt pluss 26, tredje best i ligaen.
Dette var også et lag som spilte på den gode, gamle måten med mange innlegg i boksen. Liverpools innkjøpspolitikk var å skaffe spillere som skapte sjanser: Charlie Adam, Stewart Downing og Jordan Henderson skulle fore Andy Carroll. Ett år senere er Adam solgt, Carroll utlånt, Henderson nektet å flytte til Fulham og Downing har fått beskjed om at han muligens må omskoleres til back. Ingen av spillerne passer inn i Rodgers visjon og det betyr flere omveltninger, og nok en helt ny start.
Verre var det at Carroll fikk lov til å gå i den tro at en eller to, klubbens leger hadde fått beskjed om at to spillere sannsynligvis måtte gjennomgå legetest på Deadline Day, skulle komme inn. Ingen kom, blant annet fordi klubben er veldig forsiktig med lommeboka etter pengebruken sist sommer. Så nå må de enten hente inn klubbløse spillere eller be til gudene om at verken Luis Suarez eller Fabio Borini blir skadet. Hvis en av dem blir satt ut av spill, er klubben i seriøs trøbbel. Ikke så rart da at Rodgers var så direkte i måten han uttrykte sin skuffelse da ingen kom.
Men på den annen side hadde han gjort det klart at Carroll ikke hadde en fremtid i klubben; var hans sinne politisk motivert? Brukte han Carroll som en slags unnskyldning? Og det er problemet med Rodgers. Noen blir forhekset av hans sjarm, som Nuri Sahin, men man får likevel en ubehagelig følelse om at det er noe som mangler, at hans intelligens er mer overfladisk, at hans fotballforståelse av tiki taka ikke stikker så dypt, men mer er noe han har lært på et helgeseminar. Samtidig, med tanke på hvor få engelske managere som har sine egne teorier, hvordan kan vi vite hvordan de bør høres ut? Var det Rodgers som var katalysatoren bak Swanseas fremganger eller hoppet han ombord på et tog i full fart? Liverpool er en så vanskelig jobb at selv om han skulle mislykkes, vil sannsynligvis ikke noen bli noe klokere. Men skulle han oppnå suksess, noe som innebærer at han tar klubben til Champions League igjen, kan det være et endelig farvel til den gamle måten å gjøre ting på blant britiske managere, og at det vil vokse frem flere menn med tanker.
