Julekalender #16 Romantikeren

Tele-01
En desemberdag i Japan i 1992 var tre av de viktigste fotballtrenerne de siste 50 årene samlet i én og samme kamp. En av dem var en tidligere brasiliansk landslagstrener, som aldri vant VM, men som likevel er elsket av alle.

Tekst Marius Lien

Støtt uavhengig og kritisk fotballjournalistikk. Bli Josimar-abonnent i dag: KlIKK HER

Hvis en brasiliansk landslagstrener ikke vinner VM, får han som regel ikke en ny sjanse. Særlig ikke hvis denne treneren har tapt tittelen med et av fotballhistoriens mest talentfulle mannskap på banen. Men Telê Santana trente Brasil i VM i 1986, til tross for at han røk ut med Brasil mot Italia i VM i 1982 – med Zico, Sócrates, Éder, Júnior og Falcão på laget. Dette sier mye om Santanas posisjon i brasiliansk fotball. Han var elsket og høyt respektert av spillerne, og blant supporterne, journalister og eksperter nøt han enorm respekt fram til sin død i 2006.

Fotballfamilie
Før vi kommer til den store kampen i Tokyo i 1992, der Telê Santana møtte to andre nøkkeltrenere i en og samme kamp, la oss se nærmere på Santanas liv.

Han ble født i 1930 i Itabirito, like ved storbyen Belo Horizonte i delstaten Minas Gerais. Faren var trener og president i en lokal klubb, og Telê vokste opp med fotball overalt. Han var en talentfull spiss, og i slutten av tenårene reiste han til Rio de Janeiro. I 1949 fikk han prøve seg for Fluminense, 18 år gammel, og scoret fem mål fra spissplass under testkamp mot Bonsucesso. Telê fikk kontrakt, og ble tatt inn i A-stallen i 1951. Men han var spinkel i møte med kraftige midtstoppere, og ble i stedet plassert ute på kanten i angrepet, i det som var en tidlig variant av 4–3–3-systemet. Et system som ennå var ukjent i resten av verden.

Samme år vant Telê sin første tittel, da Fluminense møtte Bangu i finalen i Campeonato Carioca, Rio de Janeiros delstatsmesterskap. På den tiden var Brasil uten nasjonal liga, og delstatsmesterskapet var årets viktigste turnering. Fluminense vant 2–0 foran 70 000 tilskuere på Maracanã, og Telê scoret begge målene. Året etter vant han Rio-cupen, og senere to gull i den da prestisjetunge Rio-São Paulo-turneringen. Han var en nøkkelspiller for Fluminense gjennom hele 1950-tallet. Dette var et tiår der Rio-fotballen langt på vei ble dominert av Botafogo, med Garrincha og Nílton Santos som stjernespillere. Først i 1959, hans nest siste sesong i Fluminense, vant Telê et nytt Carioca-mesterskap. Han ble tatt ut i landslagstroppen noen ganger, men slapp aldri ut på banen. Da Telê var på topp var den aktuelle plassen på landslaget forbeholdt nettopp Garrincha – tidenes beste høyreving.

Han hadde lenge kallenavnene «Tråden» og «Tarzan fra Laranjeiras», det første ærlig og det andre ironisk, begge med utgangspunkt i Santanas fysikk. Fluminenses fans mente han fortjente et mer ærerikt navn, og allierte seg med sportsjournalisten Mário Filho, som lanserte en konkurranse med pengepremie til den som fant på det beste nye kallenavnet til høyrevingen. Fra da av ble Telê Santana kalt «Fio de Esperança» – direkte oversatt «Tråd av håp», et navn som spilte på Santanas følelsesladde tilnærming til fotballen. Han rundet av spillerkarrieren med korte opphold i klubbene Guarani, Madureira og Vasco da Gama. Da han scoret Madureiras ene mål under et 1–5-tap mot Fluminense, trillet tårene nedover kinnet til veteranen. Det gjorde vondt å score mot klubben i hans hjerte.

Dette var en periode da Brasils landslag revolusjonerte verdensfotballen. Først med VM-gull i Sverige i 1958, med et helt nytt 4–2–4-system, der Pelé og Vavá var spisser. Vel så viktig var backene Nílton og Djalma Santos. Nílton nektet å etterkomme trenerens ordre om å holde seg bak på banen, og skapte egenhendig Brasils tradisjon med angripende backer, da han scoret mot Østerrike i gruppespillet. Fire år senere, i 1962-VM, plukket Brasil opp 4–3–3-systemet Fluminense hadde brukt da Telê ble introdusert, elleve år tidligere.

Ekte kjærlighet
«Alle oss som har spilt fotball, eller jobbet med fotball, elsker spillet. Hadde det ikke vært for at vi måtte trene hver dag, ville vi foretrukket å spille fotball hele dagen. På en liten, bortgjemt bane, et eller annet sted.» Dette sitatet illustrerer Telê Santanas romantiske kjærlighet til fotballen, og når man ser kamper med Telê på trenerbenken, kan assosiasjonene ofte gå til nettopp løkkefotball. For hvor ellers bare angriper man, igjen og igjen, uansett hva resultatet er? Likevel var han ikke bare romantiker, han fulgte også nøye med i den taktiske utviklingen i spillet.

Det samme gjorde nederlenderen Rinus Michels, på andre siden av Atlanterhavet. I likhet med Santana hadde hatt en aktiv karriere på 1950-tallet, da europeisk fotball ble dominert av det ungarske landslaget, og klubblaget Honved. Den ungarske landslagstreneren Gusztáv Sebes krevde at spillerne skulle være fleksible, slik at systemer og posisjoner kunne endres raskt. «Når vi angrep, angrep alle spillerne. Samme gjorde vi når vi forsvarte oss», har lagets store spiller Ferenc Puskás uttalt.

Denne tankegangen ble videreutviklet av Rinus Michels i Ajax, i samarbeid med lagets kaptein og nøkkelspiller Johan Cruyff – og Cruyff er en annen person som sammen med Telê Santana var tilstede på kampen i Japan i 1992. Men vi er fortsatt på 1970-tallet i vår historiske vei fram mot denne matchen, og i Ajax fikk den ungarsk unnfangete spillestilen navnet Totalfotball. Ideen var at alle spillerne i teorien skulle kunne innta enhver plass på banen. Hvis en spiller gikk på et løp, skulle en annen innta hans posisjon, og slik var hele laget i konstant bevegelse. Ajax og Nederlands landslag brukte i utgangspunktet samme formasjon som Brasil i 1962: 4–3–3. Men de var mer fleksible og roterende enn noen andre fotballag før dem. Hjørnesteinen i spillet var den korte og presise pasningen som flyttet ballen og spillerne raskt rundt på banen, mens motspillerne ble løpende imellom.

1970-tallet
I 1969 startet Telê Santana sin trenergjerning, i moderklubben Fluminense. Han vant delstatsmesterskapet samme år. To år senere gikk han til Atlético Mineiro, en klubb fra Belo Horizonte nær Santanas fødested. Dette året ble den brasilianske nasjonale ligaen spilt for første gang, og Telê tok overraskende tittelen med Atlético Mineiro. Dette er Belo-klubbens eneste seriegull.

Etter Brasils VM-gull i 1970, med Pelé som den store stjernen, gikk det nedover med brasiliansk landslagsfotball. Fotballhistorikeren Jonathan Wilson har skrevet at 1970 var siste gang et landslag der «taktikken» grovt sett var å sende de beste spillerne på banen, og la dem spille. Mario Zagallo tok over som trener kort tid før VM i 1970, men troppen og spilleopplegget tok han med fra forgjengeren João Saldanha. I Brasil regnes derfor 1970 som Saldanhas VM-gull, mens Zagallos spillestil preget landslaget i neste VM – i 1974. Dette året spilte Brasil hardt, brutalt og defensivt, og tapte for Nederland i semifinalen.

I 1978 var Cláudio Coutinho landslagstrener, han var uten spillerbakgrunn, men hadde hatt en lang og suksessrik yrkeskarriere i militæret. Han hadde også hatt ansvaret for den fysiske treningen for diverse brasilianske landslag, og også samme jobb i Perú. Nettopp det fysiske var nøkkelen i Coutinhos spillestil. Han sammenlignet laget med en «lett væpnet hær», og sa at driblinger og pasninger var «Brasils spesialitet, men bortkastet tid, og et bevis på vår svakhet».

Dette tiåret trente Telê Santana diverse klubblag i Brasil, men kikket hovedsakelig til Europa for inspirasjon. I Nederland så han ekstremt samspilte lag, som alltid var på vei til et nytt sted på banen, og som var drillet i basisferdighetene – korte pasninger, bevegelse, korte pasninger, ny bevegelse. Det samme så han i Barcelona. Dit gikk først trener Rinus Michels, og senere Cruyff, og i de neste årene fikk totalfotballen utvikle seg to steder samtidig: Både i Barcelona og Amsterdam.

Tidenes brasilianske landslag
Brasil tok tredjeplass i VM i 1978, uten å imponere noen. I 1980 tok Telê Santana over som landslagstrener i Brasil, og inspirasjonen fra Europa ble raskt åpenbar. De fysisk sterke spillerne ble ikke lenger prioritert, og laget begynte å spille gjennom midtbanen med korte pasninger. Brasils landslag besto plutselig ikke lenger av elleve krigere, men av elleve fotballspillere. De vant først treningskamp 2–0 mot Mexico, og snart hadde Santana etablert lagets ryggrad: Oscar og Luisinho i midtforsvaret, Júnior på venstre back, Toninho Cerezo, Sócrates og Zico på midtbanen, Éder som spiss eller venstreving. Av og til gikk Falcão inn på midtbanen, av og til var Sócrates spiss som «falsk 9-er». Laget fremsto snart som en ekstremt sammensveiset enhet, og de feide gjennom den søramerikanske kvalifiseringen. I 1981 dro de på en liten Europa-turné, der de i tur og orden slo England, Frankrike og Vest Tyskland – alle store favoritter til neste års VM. Etter denne turneen seilte Santanas Brasil opp som den aller største favoritten. Senere slo de også Spania, Nord-Irland, Øst Tyskland, Bulgaria og Vest Tyskland enda en gang. Publikum elsket dem, motstanderne respekterte og fryktet dem.

Under VM i Spania i 1982 fortsatte festfotballen, og i dag forbindes dette verdensmesterskapet først og fremst med Brasils landslag. Selv om Italia sto igjen som vinner til slutt.

I de tre gruppespillkampene møtte Brasil Sovjet, Skottland og New Zealand. Resultatene ble 2–1, 4–1 og 4–0. Zico scoret på brasse, skuddene føk i krysset igjen og igjen, og finessene florerte. Likevel hadde Telê hodebry. Gjennom de to foregående årene hadde han holdt seg til 4–3–3, som forbildene i Nederland og tidligere generasjoner i Brasil. Midtbanen hadde hele tiden vært Cerezo (defensiv), Zico og Sócrates (offensive). Cerezo måtte stå over første kamp mot Sovjet, og Falcão kom inn på hans plass. Falcão hadde spilt relativt få oppkjøringskamper, mye fordi han spilte i Roma i Italia, mens resten av laget spilte hjemme i Brasil. I 1980-82 var det vanskeligere enn i dag å kombinere klubbfotball i Europa og landslagsfotball i Sør Amerika. Den blonde krølltoppen Falcão imponerte mot Sovjet, og Telê bestemte seg for å legge om til et 4–2–2–2-system. Falcão og Cerezo på defensiv midtbane, Zico og Sócrates offensivt. På topp ble venstreving Éder flyttet inn sentralt, sammen med Serginho. Paulo Isidoro, som ofte hadde spilt høyreving under oppkjøringen, røk ut.

Som resultatene viste – det fungerte utmerket. Midtbanen ble døpt «den magiske firkanten», og «den brasilianske karusellen» ble sammenlignet med «den nederlandske karusellen» fra 1974: Motstanderne fant ikke ut av det alltid bevegelige brasilianske laget, som angrep med en vanvittig kraft og intensitet så snart de fikk ballen. Mellomrunden ble i 1982 avgjort gjennom nok et seriespill. Brasil skulle møte Argentina og Italia. Bare et av lagene ville gå videre til semifinalen. Brasilianerne lekte seg til en 3–1-seier over Argentina. Så, i andre kamp i mellomrunden, møtte de Italia, på Sarrià stadion i Barcelona.

Telês verste kveld
Denne kampen, døpt Tragedien på Sarrià, er en av de mest omtalte i Brasils fotballhistorie. Ordningen med seriespill gjorde at Santanas lag ville gått videre med uavgjort. Men Italia tok ledelsen allerede etter fem minutter. Syv minutter senere utlignet Brasil, etter en fabelaktig Zico-Sócrates-kombinasjon. Etter 25 minutter gikk Italia igjen opp i ledelsen.

De hadde også satt Claudio Gentile som frimerke på Zico, som langt på vei lyktes med å sparke Brasils nummer 10 ut av kampen. Frisparkene haglet. Éder dundret ballen i muren igjen og igjen. Like før pause rev Gentile hull i trøya til Zico – innenfor sekstenmeteren – uten at dommeren blåste straffe eller ga kort til Gentile. Zico kunne ikke gjøre annet enn å riste på hodet, og gå i garderoben. Etter pausen hadde han i det minste fått ny drakt, og Brasil fortsatte å presse på. Etter 68 minutter klarte Falcão endelig å få hull på byllen. Jublescenene er legendariske.
Nå kunne Brasil bare trille ballen til hverandre i tjue minutter, for å få et uavgjort resultat og nå semifinalen. Det gjorde de ikke. Brasil fortsatte å angripe. Hver gang de fikk ballen. Med ti utespillere. Det straffet seg, Italia scoret igjen, og nå klarte ikke Brasil å utligne. Det ble 2–3. Telê Santanas beste lag, hans magnum opus som trener, var ute av dansen for godt.

Da Santana entret presserommet etter kampen, reiste alle de seiershungrige brasilianske journalistene seg opp og ga treneren stående applaus. De som hadde sett kampen og verdensmesterskapet, mente Brasil hadde satt tilstrekkelige spor selv om de ikke vant. Men med årene har diskusjonene om Telês futebol arte, hans systemvalg og laguttak, blitt flere og flere. Ikke minst etter at Brasil vant VM i 1994 ved å spille futebol de resultados – et spill der seier betydde alt og spillestil intet, noe som resulterte i en mye mer defensiv og kjedelig fotball.

Bare i 2012 kom det ut fire bøker i Brasil, som kun handlet om kampen mot Italia i 1982. Hvordan kunne en slik katastrofe skje? Mange mener Santana begikk en taktisk tabbe da han la om fra 4–3–3 til 4–2–2–2, noe han gjorde for å kunne bruke hele den «magiske firkanten» samtidig. Kritikerne mener dette svekket høyresiden kraftig i angrepet, siden Éder var venstreorientert og Serginho en ren midtspiss. Burde ikke Santana flyttet Éder helt ut på vingen, og brukt Paulo Isidoro som høyreving, og tatt ut Cerezo eller Falcão på midtbanen? Eventuelt tatt ut Serginho som spiss, og flyttet opp Sócrates som falsk nier, noe som også ville gitt rom for Isidoro på høyrekant?

En annen kritikk går på at Santana puttet inn noen litt mer defensivt anlagte spillere, for denne elleveren besto av minst ni artister. Uansett – Brasil burde i alle fall lagt seg bakpå da de hadde 2–2, for å sikre avansement.
Eller?

Mesterlæreren og mønsterelevene: Júnior, Sócrates, Toninho Cerezo, Telê Santana, Edinho og Zico. Santanas landslag fra 1980-tallet fortsetter å inspirere trenere verden over.
Mesterlæreren og mønsterelevene: Júnior, Sócrates, Toninho Cerezo, Telê Santana, Edinho og Zico. Santanas landslag fra 1980-tallet fortsetter å inspirere trenere verden over.

En skam
«2–2 mot Italia ville ikke vært noe bra resultat for oss, det ville vært en skam», har midtstopperen Oscar sagt om kampen. Brasil og Telê Santana ville alltid vinne. Nettopp dét er hovedgrunnen til at Santanas Brasil er så høyt elsket. De ville alltid score et mål til, uansett hva stillingen var.

Da jeg intervjuet midtbanespilleren Falcão i 2013, spurte jeg om Santanas defensive trening. Hva besto den i?

«Det var egentlig ikke snakk om defensiv trening», sa Falcão. «Det vi gjorde var å trene hele kollektivet hele tiden. Laget skulle jobbe som en enhet, hele tiden, også defensivt. Når motstanderen hadde ballen, skulle vi ligge kompakt sammen og gjøre det trangt og tett for dem.»

Brasil under Telê skilte i liten grad mellom lagdelene, og den kollektive tankegangen er et ekko av Puskás’ beskrivelser av den ungarske fotballen, og av Michels/Cruyffs totalfotball. Falcão sa videre at Santanas hovedfokus var å få pasningene til å gå raskt. «Ikke mer enn to berøringer. Når du får ballen, kan du ikke ha den lenge. Du må slå den videre kjapt, og framover, alltid framover på banen.»

Midtbanekollega Zico har beskrevet Santana slik: «Det var utrolig bra å jobbe med ham. Hvis du skjøt ti skudd, der ni gikk i mål og ett i stanga, så sa Telê at du måtte skjerpe deg. Blir du bedre individuelt, blir du bedre kollektivt. Han var ikke veldig teoretisk, men fokuserte på grunnelementene. Krevde gode pasninger. Gode skudd. Et spill som fløt. Det var ukomplisert, du vinner ved å ha ballen, la den gå fort innad i laget, eller å stjele den fra motstanderen og gå rett i angrep.»

Da Telê trente Brasil før VM i 1986 var den gylne midtbanen i eldste laget, men de holdt koken. I tillegg dukket en rekke nye, spennende spillere opp, noe som resulterte i nok et mesterskap med festfotball fra Brasil. En av de nye var høyrebacken Josimar, som har gitt navn til bladet du holder i hånden. Da Josimar ble intervjuet av Josimar-redaktør Frode Lia i 2013 beskrev han Telê slik: «Han var en fantastisk person. En av de beste landslags- og klubbtrenere vi noen gang har hatt i Brasil. Særlig da han trente São Paulo FC. Han lærte meg alt, de små tingene, som å legge inn med akkurat riktig skru – hvordan treffe ballen helt perfekt. Men han var først og fremst en veldig god taktisk trener. Når du ser på noen av kampene våre, ser det ut som om vi har en ekstra spiller ute på banen, men det var bare Santana som hadde organisert oss slik at vi hele tida hadde en ekstra spiller der ballen var.»

Trikolorens høyreving: Som spiller tilbrakte Telê Santana (sittende nummer to fra høyre) mesteparten av karrieren i Rio de Janeiro-klubben Fluminense. Laget var tidlig ute med å bruke 4-3-3-systemet.
Trikolorens høyreving: Som spiller tilbrakte Telê Santana (sittende nummer to fra høyre) mesteparten av
karrieren i Rio de Janeiro-klubben Fluminense. Laget var tidlig ute med å bruke 4-3-3-systemet.

Tilskuere
I 1982 hadde Johan Cruyff returnert til Amsterdam og Ajax, der han nok en gang ledet laget til seriegull. Under VM ga han ekspertkommentarer til nederlandsk tv, og før finalen oppsummerte han mesterskapet slik: «For meg er verdensmesteren det laget som spiller best fotball, ikke det laget som tilfeldigvis vinner en kamp. Dermed er Brasil vinneren», sa han.

Mens i Santpedor, en liten by i indre Catalonia en kort kjøretur unna Barcelona og Sarrià stadion, satt 11 år gamle Josep «Pep» Guardiola limt til fjernsynsapparatet gjennom hele mesterskapet. Fra han var bitte liten hadde han hørt bestefaren snakke om den fantastiske brasilianske fotballen på 1950- og 1960-tallet. Gjennom 1980-tallet løftet faren fram nettopp den brasilianske 1980-tallsfotballen som selv den ideelle spillestilen. To år etter Brasils exit på Sarrià, ble unge Pep tatt opp i Barcelonas ungdomsakademi La Masia, Det var starten på en lang og suksessrik klubbkarriere, og en enda mer suksessrik trenerkarriere. Da Barcelona under Guardiolas ledelse slo brasilianske Santos 4–0 i finalen i VM for klubblag i 2011, snakket Guardiola etterpå om hvor mye 1980-tallets brasilianske fotball hadde betydd for ham, og om faren og bestefarens glorifisering av Brasils jogo bonito. Hvorpå de brasilianske overskriftene ryddet forsiden, for å fortelle at verdens beste trener løftet fram Brasil som en viktig inspirasjonskilde. Men … skulle ikke denne artikkelen lede fram mot en kamp som ble spilt i 1992?

Jo, det skulle den. Guardiolas trenersuksess er nøye beskrevet en rekke steder, inkludert Josimar. Derfor lar vi den ligge her. I stedet går vi tilbake til Telê Santana. Etter VM i 1986, der Brasil tapte for Frankrike på straffer i kvartfinalen, ga han seg som landslagstrener. I tur og orden trente han Atlético Mineiro, Flamengo, Fluminense og Palmeiras – kort tid på hver plass, i verste brasilianske tradisjon – før han i 1990 ankom São Paulo FC og Morumbi stadion. Den som entrer museet på Morumbi ser at Santana har en svært, svært sentral plass i klubbens historie.

Morumbis trikolor reiser seg
Den brasilianske serien i 1990 hadde startet dårlig for O Tricolor de Morumbi, og den tradisjonsrike klubben hentet Telê i et håp om at han kunne snu skuta. Treneren fant seg raskt til rette. Midtbaneeleganten Raí – som i Norge og Europa er mest kjent for å være broren til Sócrates, og for at han halvveis ut i 1994-VM mistet kapteinsbindet til Dunga og ble plassert på benken – var perfekt som motor i Santanas spill. São Paulo endte sesongen på andre plass.

I 1991 vant Telê sin første tittel med klubben, delstatsmesterskapet Campeonato Paulista. Senere samme år vant São Paulo serien, som på den tiden ble avgjort med sluttspill og finale. Telê & co slo Bragantino i finalen – et lag som ble trent av Carlos Alberto Parreira, futebol de resultados-ambassadør og landslagstrener i 1994. São Paulo fulgte opp sommeren 1992, med seier i den søramerikanske Copa Libertadores. Og i desember 1992 tok laget turen til Japan, for å spille finalen i VM for klubblag på National stadion i Tokyo.

På andre siden av banen sto Barcelona, med Johan Cruyff på trenerbenken. Sentralt på den spanske midtbanen spilte Josep «Pep» Guardiola. Dette var eneste gangen de tre nært beslektede fotballfilosofene, som alle har preget og endret fotballhistorien med sine visjoner, møttes på banen samtidig.

Tragedien på Sarrià: Brasil tapte mot Italia under VM i 1982. Her prøver Italias Claudio Gentile å stoppe Brasils nummer ti Zico.
Tragedien på Sarrià: Brasil tapte mot Italia under VM i 1982. Her prøver Italias Claudio Gentile å stoppe Brasils nummer ti Zico.

Telê vs. Pep og Johan

Barcelona gikk ut i et 3–5–2-system:
Andoni Zubizarreta
Albert Ferrer – Ronald Koeman – Richard Witschge
Eusebio Sacristán – Guillermo Amor – Pep Guardiola – José Mari Bakero – Txiki Begiristan
Hristo Stoichkov – Michael Laudrup

Telê Santana brukte samme system som i VM i 1982, 4–2–2–2:
Zetti
Vítor – Ronaldão – Adílson – Ronaldo Luiz
Pintado – Toninho Cerezo
Raí – Palinha
Cafú – Müller

Altså spilte Cafú, som senere deltok i fire VM som back, spiss. Mens en av Barcelonas tre forsvarere, nederlandske Witschge, hadde nummer ti og egentlig var midtbane. Barças lag ble kalt «Cruyffs Dream Team», og hadde en kjerne av spanjoler, i kombinasjon med et knippe innkjøpte stjerner: Danske Laudrup, bulgarske Stoichkov samt nederlenderne Koeman og Witschge.

Allerede under sin første uke i Barcelona, i 1989, hadde Cruyff dukket opp på en trening med ungdomslaget. Etter å ha sett lagene spille en liten stund, pekte han på den spinkle unggutten på høyre midtbane, og sa til juniortreneren: «Flytt han inn i en sentral, defensiv rolle.» Guttungen var Pep Guardiola, som etter dette stort sett holdt seg på den samme plassen resten av karrieren. Året etter debuterte han på A-laget, og han hadde fast plass fra og med 1991. Fra 1990 til 1994 vant klubben fire La Liga på rad, og i 1992 vant de den første utgaven av Champions League.
Dermed bar det til National stadion i desember samme år, og der var Peps nøkkelrolle synlig fra første sekund. Svært mange av Barcelonas pasninger gikk gjennom han, likt rollen Xavi har hatt i samme klubb de siste årene. Laget bygde sakte opp spillet, fra midtstoppere gjennom midtbanen, ut på kantene, gjerne tilbake igjen hvis lukene ikke oppsto – men hele tiden korte, kjappe pasninger.

São Paulo spilte mer i lengderetningen. Når Barça hadde ballen, jaget de. Så snart de fikk tak i den, stormet de framover. Ikke like frenetisk og utålmodig som dagens søramerikanske Bielsa-inspirerte lag, men likevel mindre omstendelig enn Barcelona.

Resultatet ble en fantastisk finale. Særlig første omgang var makeløs. Både Barcelona og São Paulo ville eie ballen, og begge skapte spennende situasjoner hele tiden. På begge lag stolte spillerne på hverandre, og var aldri redde for å spille pasninger på trangt og farlig plasserte medspillere. Alle, med Ronald Koeman som mulig unntak, benyttet anledningen til å dra av en spiller når de hadde sjansen. São Paulo var likevel hakket dristigere.

Etter 12 minutter brøt Barcelona midt på egen banehalvdel, og Guardiola fikk ballen. Han førte opp over midtstreken, og sentret til Stoichkov nærmere sekstenmeteren. Bulgareren vendte opp, og la ballen nydelig i krysset med venstre fot. Utagbart for Zetti i São Paulos mål. Det sto 1–0.

Barcelona fortsatte som før. Det samme gjorde São Paulo. Backene Vítor og Ronaldo Luiz var i praksis vinger, og skapte på begge sider den bredden noen mener Brasil manglet i 1982. Vítor driblet tre motspillere på egen banehalvdel, uten sikring bak seg. Toninho Cerezo var, også som i 1982 det perfekte bindeleddet på midtbanen, spilleren som sørget for at lagdelene hang sammen og var en sammensveiset enhet. Raí utmerket seg også, med hælspark, finesser og giftige pasninger. På topp hadde brasilianerne et livsfarlig våpen i Müllers hurtighet. Etter 27 minutter ga det resultater. Müller fikk ballen utenfor sekstenmeteren, og holdt huskestue med forsvareren Ferrer før han slo hardt inn i feltet. Der var Raí, som satte ballen i mål – med magen. 1–1, og nå sto kampen og vippet. Angrepene bølget fram, fra den ene siden til den andre, uten at noen av lagene spilte kontringsfotball. Hvis man som seer blunker, eller titter ned på notatblokken i et sekund, har det farlige oppløpet ved Barcelonas sekstenmeter lynsnart endret seg til å bli en målsjanse for Michael Laudrup i andre enden av banen.

Barcelona hadde ballen mest, São Paulo hadde flest sjanser. Cafú fyrte av fra 16-meteren og tvang Zubizarreta til en enhåndsredning. Cerezos gjennombruddspasninger fant veien gjennom forsvaret igjen og igjen. I andre enden driblet Begiristain to forsvarere og keeper, men på streken sto Ronaldo Luiz og reddet spanjolens skudd mot det ellers åpne målet.

I Norge er Raí mest kjent for å være broren til Sócrates. I Brasil er han mest kjent for å være en av landets mestvinnende fotballspillere.
I Norge er Raí mest kjent for å være broren til Sócrates. I Brasil er han mest kjent for å være en av landets mestvinnende fotballspillere.

Fair play
I 1974-VM møttes Brasil og Nederland i semifinalen. Mange håpet på festfotball, siden et par av stjernene fra Brasils 1970-lag fortsatt var med, mens Nederland hadde blendet verden med sin totalfotball. Kampen ble en av de mest brutale bataljer i VM-historien. Den viste at både Canarinha og Oranje kunne spille hardt om de måtte, og Brasil var verst. I motsetning til dette var finalen i 1992 en renspilt affære. Frisparkene var få, skuespillet fullstendig fraværende.

Lagene gikk til pause på 1–1. I andre omgang skiftet kampen til en viss grad karakter. Barcelona klarte å feste et lite grep. Pasningsmaskineriet gikk og gikk, med Guardiola som alltid tilgjenglig oppspillpunkt. São Paulo ble løpende imellom, på etterskudd på midtbanen. Men europeerne klarte ikke å få hull på byllen, ei heller spille seg til de virkelig store sjansene. Så fikk Stoichkov ballen like utenfor 16-meteren, med en forsvarer i ryggen. Etter litt kamp om ballen lå bulgareren på bakken, og Barça fikk frispark. Stoichkov reiste seg opp og kikket bakover på banen. Der kom Ronald Koeman, kanonskytteren fra Zaandam ved Amsterdam, rolig ruslende fremover, mens São Paulo stilte opp en engstelig mur. Koeman tok fart … og i motsetning til det sedvanlige, tunge skuddet skrudde han ballen med innsiden, opp mot krysset … men skuddet gikk over!

Halvveis ut i andre omgang virket det som om São Paulo plutselig fant et nytt gir. De klarte å bryte opp pasningsspillet til Barcelona, og fortsatte samtidig å alltid treffe på egne pasninger. São Paulo stjal sakte tilbake kontrollen over midtbanen, og særlig Vitor på høyrebacken fosset fram igjen og igjen. Cruyff gjorde skifter på venstrekanten av midtbanen, og satte inn defensivt anlagte Miguel Nadal samt Ion Andoni Goikotxea – navnebroren til «Slakteren fra Bilbao», som brakk benet til Diego Maradona i 1983 – men ingen av dem maktet ikke å snu spillet til Barcelonas fordel. Igjen sto kampen og vippet: Begge lag hadde produsert mer enn nok målsjanser til å fortjene seieren. Begge hadde levert tilstrekkelig finesser til å bli klubbverdensmester. Begge keeperne spilte bra.

Det nærmet seg 80 minutter, og Adílson dempet en feilslått Barcelona-pasning med brystet, midt på egen banehalvdel. Han spilte til Vítor, som driblet en og løp over midtsirkelen, før han slo til Raí, som tuppet den videre til Müller, nå plutselig oppe ved Barças 16-meter, ballen gikk videre til Palhinha som ble felt. Frispark. Raí og Cafú sto ved ballen og kikket på muren. Raí spilte den 30 centimeter til Cafú, som stoppet den, hvorpå Rái ladet høyrefoten … og skrudde ballen rett i krysset! Zubizarreta fikk ikke en gang slengt seg, han bare sto og så ballen gli inn i nettet.
São Paulos nummer ti stormet jublende mot benken, med medspillerne halsende etter. Telê Santana tok imot ham med et bredt smil.

Innspurten
Hadde Telê lært av 1982-exiten, da Brasil kunne sikre avansement ved å legge seg i forsvar mot Italia?

Nei.

São Paulo fortsatte å angripe. Faktisk hver gang de fikk ballen, og de fortsatte å spille seg ut av forsvar i stedet for å måke ballen opp til en lagdel som hang igjen på topp. Etter 88 minutter fikk for eksempel Vítor ballen innenfor 16-meteren. Førstetouchen var ikke helt vellykket, han måtte hente ballen ute ved sidelinja og fikk kontroll. Men hva skulle han gjøre? Situasjonen var farlig, Barcelona hadde mange mann inne foran mål, og 16-meterstreken var et par meter unna. Vítor ble presset av to spillere. Både Laudrup og Witschge stormet mot ham, og en naturlig reaksjon ville være å pole ballen oppover mot midtbanen, eller tuppe den så langt opp og utover sidelinja som mulig. Vítor valgte i stedet å vippe ballen opp over hodene til både Laudrup og Witschge, til rett utenfor hjørnet av 16-meteren, der han fant en medspiller, som på direkten sendte ballen to meter videre til Raí, som brukte to touch på å spille den videre til enda en medspiller. São Paulo var ute av forsvaret, ballen nær midtbanen.

Etter 90 minutter var det over. Det var ingen tid å legge til, og São Paulo kunne slippe jubelen løs. Endelig var Telê Santana verdensmester! Raí ble fortjent kåret til man of the match. Som nevnt er han i Europa mest kjent for den for å miste kapteinsbindet til Dunga i 1994-VM, og for å være Sócrates’ bror. Men i Brasil er Raí en enorm og svært respektert stjerne. Han vant VM. For São Paulo vant han fem delstatsmesterskap, ett seriemesterskap, to Copa Libertadores og et VM for klubblag. For Paris St. Germain, som han gikk til etter 1992-sesongen, vant han like mye.

Senere
Også i 1993 vant Telê Santanas São Paulo Copa Libertadores. Denne gangen møtte de AC Milan i finalen i klubb-VM, et Milan med Roberto Donadoni, Franco Baresi, Paulo Maldini og Jean-Pierre Papin på laget, og Fabio Capello på benken. Her var det to kontrasterende fotballsyn som møttes, og kampen ble ikke like vakker, men São Paulo vant 3–2. Den 38 år gamle Toninho Cerezo, syndebukken fra VM i 1982, ble kåret til man of the match.

Telê Santana trente São Paulo fram til 1996, da han fikk slag. Det var en konsekvens av dårlig helse og en delvis usunn livsførsel. Telê hadde diabetes, og var i likhet med mange andre i sin generasjon, en storrøyker. Etter slaget sluttet han som manager, men hadde forskjellige roller innen fotballen helt fram til sin død i 2006, 75 år gammel. Ved siden av Brasils to VM-lag på 1980-tallet, var São Paulo FCs to gull i VM for klubblag hans største bragder som trener.

Zeen is a next generation WordPress theme. It’s powerful, beautifully designed and comes with everything you need to engage your visitors and increase conversions.