Romas kronprins

Når Francesco Totti en dag abdiserer som kongen av Roma, står Miralem Pjanić klar til å overta tronen. Josimar møtte det bosniske ballgeniet på hjemmebane.

Tekst og foto Saša Ibrulj

Åstedet var alt annet enn typisk Roma. Det var ingenting her av det man finner i turistguider og reklamebrosjyrer. Ingen enorme monumenter, ingen romerske soldater som ”gir” deg muligheten til å ta et foto, ikke en eneste turist i sikte – bare et dusin stygge og høye bygninger og brede avenyer fullpakket med biler. EUR, opprinnelig valgt ut på 1930-tallet som arena for Verdensutstillingen i 1942, som Benito Mussolini planla å åpne som en feiring av 20 år med fascisme, er et bolig- og forretningsområde sør for sentrum av Roma. EUR står for Esposizione Universale Roma.

Restauranten var hyggelig, men ikke spesielt fancy. Rundt oss satt dresskledde personer som åpenbart diskuterte forretninger.

– Jeg vet det høres rart ut, men dette er et av de få stedene i byen jeg kan komme og få meg et uforstyrret måltid, forklarer Miralem Pjanić mens vi ventet på ledig bord i den fullstappede restauranten ved lunsjtider.

– Alle andre steder i Roma ville vi trengt to timer på å komme oss ut, fordi hundrevis av mennesker vil stoppet meg for å spørre om autograf og bilde. Slik er Roma. Folk elsker oss. Folk elsker fotball.

Miralem Pjanić, midtbanespiller på AS Roma og Bosnia-Herzegovina, virker som en vanlig fyr. Med sitt uformelle antrekk, dongeribukse og t-skjorte, skiller han seg ikke ut fra den jevne romer i midten av 20-årene på en solrik dag i den evige stad. Han smiler høflig til alle, svarer tålmodig på spørsmål fra fansen, signerer en autograf for et par forretningsmenn iført stilige og dyre – hva ellers – italienske dresser. Han ser rett på deg med sine grønnbrune øyne, åpenbart ivrig etter å snakke. Han prater om det meste, men er samtidig en privat mann. Noe vil han ha for seg selv.

– Det er vanskelig når man er en profesjonell fotballspiller. Av en eller annen grunn ønsker alle å vite private detaljer, og det hater jeg. Det er derfor jeg holder familien min borte fra media. Jeg elsker å ha kontakt med fans, men her i Roma har folk en utrolig lidenskap for fotball og i blant kan det være vanskelig å gjøre alle til lags, sier midtbanestjernen til Josimar.

Den vesle prinsen, et kallenavn han fikk etter helten fra den berømte romanen til Antoine de Saint-Exupéry, håndterer mediepresset helt utmerket. Ikke mange vet at han er i et langvarig forhold med sin franske kjæreste fra Lyon. Eller at hun fødte en sønn, som fikk navnet Edin. Da han entret banen på siste kampdag forrige sesong med en sønn i armene, var folk i Italia og Bosnia forvirret. Vesle Edin var allerede seks måneder gammel og det var ingen som visste at Pjanić hadde en sønn.

– Vennene mine visste det men ellers ønsker jeg å holde privatlivet for meg selv. Hvorfor skulle jeg være annerledes enn deg eller enhver annen fyr som nettopp har blitt far? Jeg liker ikke den tanken. Jeg er fotballspiller og den eneste viktige tingen er hvordan jeg opptrer på banen. All oppmerksomhet utenom det blir for mye av det gode.

Rømte hjemlandet
Han snakker rolig og avbalansert, det er åpenbart at han veier hvert ord. Han er artikulert, selvbevisst og selvsikker. Når han snakker om fotball er han lidenskapelig og følelsesmessig engasjert, helt opplagt forelsket i spillet på samme måte som en tenåring i sin første kjæreste. Miralem Pjanić er bare 24 år, men han etterlater et inntrykk av en moden og erfaren person. Han lærte livet å kjenne på den harde måten.

– Jeg var bare barnet da krigen startet. Vi forlot landet akkurat i tide, men opplevelsen etterlot et sterkt inntrykk hos enhver bosnier, meg selv inkludert. Takket være pappa flyttet familien min til Luxembourg før situasjonen eskalerte, men storparten av slekten vår ble værende igjen hjemme. Både mamma og pappa arbeidet hardt for å forsørge meg, og gjennom deres innsats har jeg lært meg å verdsette de små tingene i livet.

Faren, Fahrudin, var også fotballspiller. Han hevet sin profesjonelle lønn i den vesle klubben Drina Zvornik i det tidligere Jugoslavia på slutten av 1980-tallet. Å spille i de lavere divisjonene og besøke alle småstedene i landet gjorde at man kunne ane noe illevarslende, at dårlige tider ville følge, som han senere forklarte i et intervju med bosnisk media. Han dro til Luxembourg, der han fant en klubb og en jobb å ha ved siden av, men Pjanić sr. kunne ikke spille fordi hans gamle klubb nektet å la han gå gratis. Dette var før Bosman-dommen.

Fatima, hans kone, oppsøkte klubben i et desperat forsøk på å overtale klubbpresidenten til å la hennes ektemann gå, slik at han og familien kunne få et bedre liv. Denne gangen holdt hun sitt spedbarn i armene og hun begynte å gråte da klubbpresidenten nok en gang nektet å løse Fahrudin fra kontrakten. Hennes sønn, Miralem, gjorde det samme.

«Som enhver annen baby følte han at det var noe galt da moren hans gråt», sa Fatima i et intervju med bosnisk media. «Han hylskrek og presidenten syntes synd på oss, signerte papirene og lot Fahrudin gå. Hadde det ikke vært for Miralem, hadde vi sannsynligvis ikke forlatt landet.»

– Det er en sann historie, forteller Miralem til Josimar mens en kelner serverer oss en pastarett.

– Vi var så desperate etter å dra og når det hendte, var det en stor lettelse for foreldrene mine. Men livet i Luxembourg var ganske vanskelig den første perioden. Mamma begynte å jobbe så snart hun kom dit og pappa var allerede i arbeid. Hun jobben om kvelden og pappa dro på trening rett etter jobb, og noen ganger jobbet han 12 timer dagen. Så han hadde ikke noe valg, han måtte ta meg med på jobben fordi vi ikke hadde råd til barnevakt.

– Miralem lekte alltid med ballen, konstant. Jeg husker ferieturene fra Luxembourg til Bosnia etter krigen. Han tilbragte hele den 12-timers kjøreturen med leking og triksing med ballen i baksetet. En gang kom vi frem sent på natta, og lyden av ballen mot garasjeveggen vekket meg opp før kl. 7 den påfølgende morgenen. Jeg gikk inn dit med min far, fordi vi forventet at det var innbruddstyver, med det var bare Miralem som trikset med ballen, forteller faren Fahrudin til Josimar.

I et land som Luxembourg var det åpenbart enkelt å oppdage et slikt talent?
– Det ville vært feil å si at det var enkelt. Men helt siden starten ga de meg muligheten til å spille med eldre årskull, så jeg var alltid omringet av mer erfarne spillere og spilte fremdeles bra. Innen jeg var 12 år var jeg allerede betraktet som et at de største talentene i Luxembourg noen sinne og jeg ble kalt inn i troppen til ungdomslandslaget, sier han.

Barne- og ungdomsfotballen i Luxembourg er organisert annerledes enn i resten av Europa. Siden landet er så lite, både geografisk og rent fotballmessig, har de et annet system. Ungdomslandslaget fungerer som et akademi.

– Vi trente nesten hver dag og spilte kamper i helgene, ofte mot de beste lagene fra regionen, som Kaiserslautern, Gladbach eller til og med enkelte landslag. Trenerstaben besto av tidligere profesjonelle folk og hadde alltid fokus på å utvikle barna, så jeg må si at dette hjalp meg enormt. Jeg ble igjen flyttet til eldre årsklasser, men følte etter hvert at det var på tide å ta enda et skritt fremover.

Du fikk en del tilbud fra store klubber allerede da du var 14 år?
– Ja, når man spilte slike kamper betød det at det var hundrevis av speidere til stede. Jeg hadde tilbud fra PSV, Kaiserslautern, noen engelske klubber var interesserte, det samme var Bayern. Men jeg gikk for Metz.

Ett spørsmål melder seg: Hvorfor?
– Av ulike grunner. For det første hadde de en rik tradisjon for å utvikle unge spillere og akademiet deres var berømt i Frankrike. De holdt dessuten til nært hjemmet mitt. Jeg snakket allerede fransk; jeg kjente til klubben og det virket som en god idé. Selv om alle på akademiet bodde sammen på en egen campus måtte vi dra på skolen om morgenen, gjøre leksene med instruktørene våre mellom treningene og, ikke minst, flytte hjemmefra. Jeg utviklet uavhengighet ved å bo vekk fra familien, med dro alltid hjem i helgene. Metz var et naturlig valg. Jeg ønsket ikke å hoppe over muligheten til å ha en naturlig prosess med å utvikle meg som fotballspiller og person.

I Miralem sitt tilfelle så denne utviklingen ut til å være unngåelig. Alt gikk liksom raskere i hans karriere enn det som er vanlig. Etter noen få måneder på akademiet ble han valgt ut på U16-laget som senere ble franske mestere på ungdomsnivå. Da han var 17 år ble han tilbudt profesjonell kontrakt. Etter å ha spilt med reservene en stund debuterte han i Ligue 1 i august 2007, mot PSG. Noen uker senere var han fast i startelleveren.

Var det vanskelig for en 17-åring å omstille seg til en verden full av rike og talentfulle voksne?
– Det første året i Metz var ikke like vanskelig som det første året i Lyon. Jeg var vant til omgivelsene i Metz, til folkene rundt meg. Jeg var komfortabel med situasjonen, det føltes naturlig. Men etter ett år dro jeg til Lyon og det var en helt annen verden: større stadion, bedre spillere, bedre trenere, annerledes og mer krevende treninger… det var bedre, men vanskeligere. Jeg trengte et år på å bli vant til det.

Det var nok en gang mange tilbud fra storklubber på bordet. Likevel valgte du Lyon?
– Det var en enkel avgjørelse. Lyon dominerte fransk fotball på den tiden og det virket som en logisk progresjon, enda et skritt i riktig retning. Da jeg ankom var Juninho kaptein, Benzema var der, Grosso, Govou, Toulalan og mange andre store stjerner. Jeg var ung, men dette var en storartet erfaring, jeg lærte masse fra mine medspillere.

Det var Juninhos siste sesong der og det påstås at han var en slags mentor for deg. Hvor mye lærte du av ham?
– Han er en strålende fyr og en glimrende spiller. Jeg har lært mye av ham, men jeg vil ikke si at han var mentoren min. Han sa noen fine ting om meg i media, men vi var aldri bestevenner, bare vanlige lagkamerater.

Men du utviklet frisparkferdigheter under hans veiledning?
– Det stemmer at jeg trente frispark med Juninho i starten. Vi ble vanligvis værende litt lenger på trening om torsdagen for å skyte. Dette var selvsagt noe vi pratet mye om og han ga meg noen råd, men alle frisparkskyttere har sin egen stil. Han kan ikke gi meg råd om hvordan å ta det perfekte frispark; han kan snakke med deg, gi deg noen råd, men til sist er det opp til deg selv. Du må øve mye, jobbe hardt, fortsette å forsøke selv nå det ikke fungerer, og det er det jeg gjør.

Noen av frisparkene dine er rene kunstverk: fem av dine ti beste mål, slik det fremstilles på YouTube, er frispark. Øver du fremdeles på dem?
– Det hender stadig at jeg blir igjen etter trening og øver, bare for å holde rutinen ved like. Jeg gjør det ikke hver dag, selvsagt, med jeg trener alltid med mur og keeper, akkurat slik jeg gjorde fra starten av. Jeg elsker frispark, følelsen av å ha fullstendig kontroll over skuddet.

Den nye åtter’n
Fire måneder etter at Miralem ankom Stade de Gerland, og var i ferd med å bli en viktig del av mannskapet til Claude Puel, møtte Lyon Sochaux på bortebane. I sluttminuttene av denne onsdagskampen som Lyon vant 2-0 ble den unge midtbanespilleren brutalt taklet av Stephane Dalmat, som brakk benet hans. Hvordan forholder en ung spiller seg til en så ekstrem skade?

– Jeg må innrømme at jeg var ganske redd. Når man er så ung er det mange spørsmål som tvinger seg frem…hvorfor hendte dette med meg? Klarer jeg å komme tilbake? Hvordan kan jeg få tilbake plassen på laget? Men jeg antar at det er normalt, særlig når du er så ung og det er din første sesong i en så stor klubb. Jeg innså temmelig kjapt at dette er en del av jobben og fokuserte på rehabilitering. Jeg kom raskt tilbake og la hendelsen bak meg.

Du begynte neste sesong med Juninhos trøye nummer åtte og store forventninger fra fansen. Mindre enn et år etter skaden scoret du vinnermålet mot Fiorentina i Champions League, men det var bare en opptakt til det som fulgte.
– Jeg overtok nummer åtte fra Juninho, ja, men jeg følte at jeg måtte spørre ham. Jeg visste hvor legendarisk han var i klubben, så jeg gikk bort til ham en dag og spurte om det var OK om jeg overtok nummeret hans. Det gikk fint for hans del, og for fansen også, så jeg tenkte ikke så mye over presset det kunne medføre på den tiden. Vi spilte bra i Champions League og jeg ble fast på førstelaget, men høydepunktet i Lyon-karrieren var den kvelden i Madrid. Det var kvartfinalen i Champions League. Vi vant den første kampen hjemme og de startet svært aggressivt i returkampen. Jeg husker at Ronaldo scoret tidlig; de hadde fullstendig kontroll. Men i det 75. minutt havnet ballen hos meg og jeg reagerte instinktivt og hamret ballen i nettet på volley.

Hvordan reagerte du i det øyeblikket? Det var en måned før 20-årsdagen din.
– Du tenker ikke så mye på det når det hender. Det var selvsagt en eksplosjon av følelser der og da, men det er først senere man innser hvor stort det er. Vi fikk Lyon til et nivå i Europa de aldri hadde vært før, semifinalen i Champions League. Dessverre tapte vi for Bayern München, men det hele var en fantastisk opplevelse for laget og meg selv. Jeg må innrømme at presset ble større etter det målet. Jeg var stadig veldig ung, men forventningene ble høyere, i klubben så vel som på utsiden, og jeg måtte håndtere det i tillegg. Statusen min endret seg, jeg ble viktigere for laget, for klubben. Jeg antar at det målet fjernet anonymitetens slør fra ansiktet mitt. Folk visste hvem jeg var, naturligvis, men nå var jeg han som slo Real Madrid ut av Champions League på Santiago Bernabéu.

Men noe gikk åpenbart galt? Et år senere var du på vei bort fra klubben?
– Jeg hadde ikke forventet å forlate Lyon på det tidspunktet, for å være ærlig. Et par klubber var interesserte i meg, det visste jeg, og jeg ble kontaktet, inkludert et par telefoner fra Roma, men jeg planla ikke å dra fra Lyon. Alt skjedde i løpet av fire-fem dager. Jeg hadde en god start på sesongen, men var litt skuffet fordi jeg spilte i enn annen posisjon enn min vanlige, og så ble jeg benket ved et par anledninger… Jeg husker at vi spilte mot Montpellier den uken. Jeg kom inn i andre omgang, scoret og hadde en målgivende, og vi snudde fra 0-1 til seier. Jeg forlot Lyon fordi jeg skulle på landslagssamling, sa ikke farvel eller noe, men da jeg ankom flyplassen i Sarajevo hadde jeg en del tapte anrop fra Italia.

Og det var fra Luis Enrique?
– Ja. Han fortalte meg at klubbrepresentanter kom til å tilbringe flere dager i Lyon for å forhandle om en overgang, at han ønsket meg i Roma. På det tidspunktet var jeg ganske irritert på de som styrte i Lyon, for å være ærlig, fordi ingen fortalte meg noe. Ingen ringte meg for å høre hva jeg syntes og jeg var meget skuffet. På den andre siden fortalte Luis Enrique meg at han var på utkikk etter en spiller av min type. Han sa at han gjerne ville ha meg og roste spillet mitt. Så like før kvalikkampen vår mot Hviterussland dro jeg til flyplassen, gjennomførte den medisinske testen og underskrev kontrakt med Roma. Kjapt og effektivt, bokstavelig talt i løpet av dag.

Fanatiske fans
Idet han forteller dette kommer det ei dame bort til bordet vårt og avbryter. Han signerer autografer til de to sønnene hennes på en serviett og kikker på klokken. Vi innså ikke at vi hadde pratet i to timer og at han måtte skynde seg på trening.

– Men jeg har så mye å fortelle deg. Kom igjen, la oss fortsette samtalen i bilen.

– Fotballfilosofien til Luis Enrique gjorde at jeg ville komme til denne klubben. Det var stor stas å jobbe med ham. Han hadde en annen fremgangsmåte enn Puel. Hele opplegget var annerledes. Han introduserte oss for et pasningsorientert spill, så vi jobbet mye med ballinnehav, i små grupper. Han insisterte på å jobbe med ballen, kombinert med bevegelser uten ballen. Helt ærlig så er han en av de beste trenerne i dagens fotball, i alle fall for øyeblikket. Jeg har lært mye fra mine tidligere trenere, men Luis Enrique er den eneste som har gitt meg et helt nytt perspektiv på fotball. Jeg fikk et nytt blikk for spillet. Jeg elsket måten han jobbet på og jeg var veldig skuffet da han forlot klubben.

Hva gikk galt?
– Vel, det var en blanding av mange faktorer, som alltid i fotball. Det var en stor endring for Luis Enrique, fra Spania og deres fotballkultur til Italia. Han hadde 12 nye spillere, hvilket krevde både tid og tålmodighet for å kunne fungere, med det var akkurat det Roma ikke hadde. Vi trengte mer stabilitet, det er vanskelig å skape et lag på ett år. Men, som sagt, han er en formidabel trener. Jeg har ikke sett hans Barcelona-lag så ofte, men dette er fotballen han foretrekker og det vesle jeg har sett ser veldig bra ut…han har et stort talent, en storartet fotballfilosofi, han er en dedikert arbeidstaker som legger inn enorme mengder energi i det han foretar seg. Jeg var veldig skuffet da han forsvant, ja faktisk ganske trist. Jeg trivdes svært godt med å spille under hans ledelse og jeg var sikker på at han kunne få oss til å utrette store ting.

Du har hatt fire trenere på tre år i Roma. Etter Luis Enrique spilte du for Zdenek Zeman og Aurelio Andreazzoli i korte perioder, og nå sitter Rudi Garcia i sjefsstolen. Er disse hyppige endringene for mye for deg, siden du kun forholdt deg til Puel hele perioden i Lyon?
– Jeg antar at vi alle foretrekker stabilitet, men det er nokså uvanlig i italiensk fotball og i dagens fotball generelt. Det som er felles for alle trenerne i Roma er at de følger opp klubbens ambisjon om å spille en spesifikk form for fotball, offensiv og attraktiv. Treningsprosessen endret seg derfor ikke så veldig mye, og vi tapte ikke så mye tid og terreng i overgangen til ny trener.

Rudi Garcia har vært hovedtrener siden juni 2013, da han kom fra Lille.
– Garcia er en dyktig trener; en meget positiv, storsinnet type som vet hvordan han skal jobbe med mennesker. Fotballfilosofiens hans er også positiv, han foretrekker offensiv angrepsfotball. Jeg er sikker på at han kommer til å ha en lysende karriere. Jeg synes faktisk at han er ganske lik Luis Enrique på mange måter. Treningsopplegget er rimelig likt – begge liker at spillerne er aktive med ballen, det er det samme fokuset på ballinnehav, bevegelse uten ball, ha kontroll over spillet, og det er dette vi øver på under trening. Siden vi spiller kamp tredje- eller fjerde hver dag, med Champions League og alt annet, er det viktig å ikke overdrive hardkjøret på trening.

Men hva er egentlig hovedforskjellen mellom de trenerne du har jobbet med, spesielt i Italia?
– Det er ikke så stor forskjell, faktisk. Luis Enrique var vennlig mot spillerne, vi snakket mye mer, han var veldig lidenskapelig. Zeman var annerledes, noe mer distansert, men jeg vil tro at aldersforskjellen spiller en viss rolle i det tilfellet. Men tanke på treningsregime var Zeman den minst grundige; både Luis Enrique og Garcia diskuterer flere aspekt ved spillet og jobber mer på detaljnivå. Resten av dem? Det er omtrent det samme over alt. Generelt sett er den største forskjellen mellom trenere deres personlige tilnærming.

Du foretrakk opplegget til Luis Enrique?
– Ja, det gjorde jeg. Det er ikke dermed sagt at Garcia er dårligere enn Luis Enrique – langt derifra – men jeg ervervet noen nye perspektiv på fotball ved å jobbe under og snakke med Luis Enrique.

Audien til Miralem dro i sørlig retning – vi skulle til Centro Sportivo Fulvio Bernardini, treningsfasilitetene til AS Roma like utenfor byen. Landskapet var ikke fullt så vakkert som man kanskje skulle tro – veien er elendig og dessuten flankert av prostituerte som prøver å lokke til seg kunder fra de dyre bilene som passerer. En del sjåfører tutet, andre prøvde å komme så nært som mulig, og noen prøvde til og med å ta selfies i det de passerte bilen til Pjanić.

– De gjenkjenner bilen, forklarer Miralem.

– Folk er veldig følelsesmessig engasjert i fotball her, som tidligere nevnt, men det kommer til et punkt der det blir nokså rart. Men det er en god unnskyldning for å kjøpe ny bil, sier han spøkefullt. Da bilen nærmet seg inngangen dukket det opp en vinkende tenåringsjente, og han stoppet for å ta bilde.

– Hun er her nesten hver dag, sier han.

– Jeg tipper hun har hundrevis av bilder av meg, og like mange autografer. Men du er nødt til å respektere fansen og vise at du bryr deg om lidenskapen deres.
Presset fra fans og media er enormt. Det er syv radiostasjoner bare i Roma med programposter som i sin helhet er dedikert til AS Roma. Hvordan forholder en ung spiller seg til dette?

– Jeg hører på radio og ser på TV, men jeg unngår å bli opprørt over meningene deres fordi, på slutten av dagen, så vet jeg det best selv hvis jeg spilte dårlig. Jeg ønsker alltid å være best, jeg er meget selvkritisk. Det er selvsagt ikke hyggelig når noen kritiserer deg, men det er i deres rett å gjøre det og jeg kan ikke annet enn å respektere det.

Miralem hadde litt problemer etter en cupfinale som Roma tapte for byrivalen Lazio: Han gratulerte sin venn og bosniske landslagskamerat Senad Lulić, som tilfeldigvis var mannen bak det avgjørende målet. Ultras-fansen til Roma likte ikke det.

– Derbyet er spesielt. Alle snakker om det to-tre uker før kampen. Folk oppfører seg svært emosjonelt, de lever for seieren mot erkerivalen og når det skjer er det en fantastisk følelse. På den andre siden er det ganske tøft når vi taper. Det var et feiltolket intervju i bosnisk media som skapte trøbbel, men det var ikke så ille. I dag er det glemt og fansen liker meg. Jeg scoret i derbyet, men vi tapte dessverre kampen.

Er det vanskelig å være venn med Lazio-spillere?
– Vel, for å være helt ærlig, så prøver vi alle å være venner utenom fotballen. Storparten av oss lever i ulike deler av byen, for eksempel Senad og meg, så vi har ikke mulighet til å møtes særlig ofte. Han er selvsagt en venn av meg, men han foretok dessverre et dårlig valg i livet og spiller for feil klubb (latter).

Da Miralem parkerte bilen på utsiden av klubbhuset sto det en velkjent figur og vinket til ham. Han smilte og vinket tilbake. «Il Capitano», sa han idet han steg ut av bilen. De klemte hverandre, Totti hilste på Josimar med «ciao, ragazzi» og gikk til garderoben.

– Han er en fascinerende person, sier Miralem da vi kom inn i en kaffebar med utsikt over treningsbanen til Roma.

– Veldig morsom, veldig omgjengelig, alle er glade i ham. Hele Italia elsker ham, selv supporterne til andre klubber. Han er dedikert til klubben, som han åpenbart elsker, og hvis det finnes en rollemodell blant oss, så er det ham. Han er en av mine beste fotballvenner og jeg har lært enormt mye av ham.

Totti kom til AS Roma som 13-åring og har spilt mer enn 700 kamper for klubben. Han er den viktigste spilleren i klubbens historie.

– Det er han virkelig. Jeg vil påstå at han representerer hele Italia, som en av de største spillerne i landets historie. Jeg tror at folk først kommer til å forstå hvor god han var etter at han har lagt opp. Om 10 år kommer vi til å huske ham som en av de virkelige legendene fra vår tid og jeg er veldig stolt fordi jeg fikk sjansen til å spille med ham.

På treningsfeltet trikser Totti med ballen – som den eneste.

– Ser du? Slik er det hver dag. Han er den første som møter på trening, den siste som drar, en ekte rollemodell. Han er fremdeles profesjonell til fingerspissene, og det er grunnen til at han har spilt så lenge. Han er sjefen, selvsagt, men ikke fordi han streber etter å være det. Når han kommer inn i rommet, i garderoben, i baren – alle steder – er han den store stjernen og den mest populære personen. Han utnytter det ikke, han er ikke uhøflig, snarere tvert i mot – han er hyggelig mot alle. Saken er at han har gjort mye for Roma, han ga alt for klubben. Derfor fortjener han all oppmerksomheten som omgir ham, og jeg nøler ikke å kalle ham en sann legende.

Pjanić røper at Totti også er den største spøkefuglen i garderoben.

– Ja, det er alltid han som finner på alle slags morsomheter og får oss til å le. Måten han tilnærmer seg spillet på er virkelig motiverende for oss alle. Han er den ubestridte lederen, uten tvil.

Plan B
En halvtime senere er spillerne på treningsfeltet og vi ser dette med egne øyne. Totti er anføreren i ulveflokken, den første som løper, den som strør om seg med råd til de yngre spillerne. Når Rudi Garcia ankommer trekker han seg tilbake til gruppen og blir en vanlig spiller som adlyder trenerens ønsker. Garcia liker ikke at media er tilstede under treningen, så Miralem instruerte oss til å ikke ta bilder. Han sier til alle at vi er venner. Det hjelper ikke, etter 15 minutter må vi forlate den solfylte terrassen med svømmebasseng. Laget jobbet med sitt hurtige overgangsspill – de var delt i to lag, men prøvde å score på seks småmål.

– Det er slik vi trener, i all hovedsak, forklarer Pjanić på et senere tidspunkt.

– En mengde korte løp, bevegelse, med fokus på pasninger og overganger. Alle angriper, alle forsvarer, det er vår filosofi.

Et av Romas problemer i fjorårssesongen var mangel på en plan B. Når ting går som planlagt ser laget uslåelig ut; når det går dårlig, er nedturen nærmest ustoppelig. Som mot Bayern Champions League da Roma tapte 7-1 på hjemmebane.

– Vel, du har rett, vi har kanskje for mye fokus på egne styrker og vår egen stil til å kunne justere oss etter motstanderen. Jeg antar at oppgjøret mot Bayern var et slikt tilfelle. Vi har kvalitet, men vi må venne oss til det nivået, og da trenger vi en annerledes tilnærming – vi ønsker ikke å spille defensivt, men noen ganger er det nødvendig.

Hvordan påvirker tap av den typen dere opplevde mot Bayern en ung spiller som deg?
– Nederlag av det slaget Bayern påførte oss påvirker åpenbart den psykologiske tilstanden. Vi var ikke godt nok forberedt til den kampen, vi var overbevist om at vi kunne angripe dem, men det var opplagt ikke tilfelle. De hadde en perfekt dag, alt gikk inn, og selv om forskjellen ikke var så stor som resultatet skulle tilsi, gjør det vondt å tape på den måten. De påfølgende resultatene viste at det gikk inn på oss, men man må bare slå tilbake, samle tankene og fokusere mot neste kamp. Slike ting forekommer. Vi har lært en lekse og vi kan ikke tillate at det går for mye inn på oss.

Roma spiller angrepsfotball, men Italia er mest kjent for sin defensive orientering. Hvordan forholdt du deg til den endringen?
– Det var mye bedre enn forventet, for å være helt ærlig. Jeg husker at jeg tenkte at der kan jeg aldri spille da jeg så italiensk fotball tidligere. Men situasjonen er helt annerledes enn jeg forestilte meg. Ja, noen lag spiller svært aggressivt og defensivt, men det er ikke veldig forskjellig fra Frankrike eller andre steder. Det har kanskje noe å si at Roma spiller angrepsfotball uansett motstander, men det føles ikke egentlig så veldig forskjellig.

Er det noe du virkelig ikke liker ved Serie A?
– Italiensk fotball gikk gjennom noen alvorlige kriser da Calciopolli ble rullet opp, med nedgang i penger og kvalitet, men kursen er bra nå, det går fremover. Det som må forbedres er de generelle forholdene. Stadionene er elendige, vi trenger mye bedre fasiliteter, tryggere og mer moderne arenaer, og vi trenger det fort. Det er dette som utgjør den store forskjellen sammenlignet med andre land, og det er på dette punktet vi trenger å heve standarden og gjøre seriøse forandringer hvis vi vil at italiensk fotball skal utvikle seg videre i rett retning.

Hva er det mest positive du har lært her i Italia?
– Taktisk forståelse. Alle her er dypt involvert i dette og jeg har begynt å verdsette det. De snakker om taktikk i langt større grad enn alle andre, de har en helt annen tilnærming til det og jeg har lært masse om temaet. Jeg har også modnet med tiden og det å spille i Italia har selvsagt påvirket den prosessen. Jeg er en annen type nå en da jeg var i Lyon, med det utvikler seg over tid, med erfaringer.

Hva er mest annerledes, sammenlignet med Lyon for eksempel, når det gjelder taktisk opplegg?
– Vi jobbet mye med taktikk i Lyon også, men her er nivået rett og slett høyere. Når du spiller mot Juventus, for eksempel, må de analyseres ned til hver minste detalj, fordi de nesten ikke etterlater seg rom som motstanderen kan utnytte. Så man må søke og søke igjen etter de ørsmå feilene det muligens går an å utnytte. Jeg vil også påstå at det er stor forskjell mellom de ”små” klubbene her og i Frankrike hva taktikk angår. Her er selv de dårligste lagene taktikk-freaks, trenerne er oppslukt av det, de endrer opplegget og bearbeider det, og noen av de største taktiske revolusjonene i fotballen har oppstått her.

Hva foretrekker du med tanke på taktiske formasjoner og posisjoner? Hvor mener du at du er best?
– Etter mitt syn er ikke formasjonen så viktig som et rent nummersystem i dagens fotball. Jeg kan spille i ethvert system, så lenge stilen og fotballfilosofien er tydelig. Jeg liker pasningsspill, så klart, 11 spillere som opptrer som et ballspillende lag, og det er det viktigste for meg, ikke systemet. Jeg spiller best i midten, der hvor jeg kan ha mye ballkontakt, ta ansvar og hjelpe andre. Å være nyttig for hele laget er noe jeg liker veldig godt.

En uke før Josimar reiste til Roma for å møte den bosniske spilleren begeistret han en hel fotballverden med en briljant pasning mot Cesena. Det var et nydelig stykke kunst. Han hadde ballen så vidt inne på motstanderens banehalvdel, 40 meter fra mål. Plutselig løsnet han en markkryper av en pasning som bevegde seg som en nål. På mindre en et sekund tråklet ballen seg gjennom en skog av føtter og traff Destro inne i Cesenas sekstenmeter. Det så utenomjordisk ut.

– Jeg kan ikke forklare det. Det er noe du føler, i øyeblikket. Men for all del, jeg ser på andre og studerer det de gjør. Jeg har ikke en bestemt rollemodell, jeg ser ganske enkelt på andre og måten de spiller på, eksempelvis Xavi, Iniesta…som barn likte jeg Zinedine Zidane, jeg pleide å se hver eneste kamp han spilte. Men jeg vet hva som er den beste oppskriften: jobbe, jobbe, jobbe…

Å score et mål er åpenbart den mest eksepsjonelle følelsen i fotball, men hvordan opplever du målgivende pasninger som dette?
– Målgivende pasninger betyr mye for meg, så klart. Jeg elsker naturligvis å score og scoringer kreves av en spiller i min posisjon, men i utgangspunktet er det min oppgave å sørge for at andre gjør det, og det fyller meg med glede når det skjer. Gode målgivende pasninger er essensen i spillet mitt og jeg elsker det. Det viktigste for meg er å spille godt, på generelt grunnlag. Hvis jeg scorer, men ellers spilte dårlig, er jeg aldri fornøyd.

Er du følelsesmessig berørt etter kamper?
– Jeg er veldig emosjonell. Etter at vi tapte mot Juventus sov jeg ikke på to dager. Jeg klarte ikke å slutte å tenke på kampen, hver eneste feil jeg gjorde, og jeg spurte meg selv om igjen og om igjen om vi kunne gjort noe annerledes, om det ville ha hjulpet…etter en stund glemmer man det hele, så klart, og man må fokusere på neste kamp. Men generelt sett vil jeg si at et tap påvirker meg mye mer enn en seier. Etter en seier er jeg lykkelig, men tenker allerede på å forbedre meg og slå den neste motstanderen. Men jeg har ikke noe ritual før kamp. Jeg har noen vaner, men jeg er ikke overtroisk.

Alt for Bosnia
I 2008 ble Miralem Pjanić den yngste bosnieren noensinne som debuterte på landslaget – rekorden ble senere slått av Evertons Muhamed Bešić – men på samme måte som han var ønsket av mange klubber, hadde han også sjansen til å spille for ulike landslag.

– Luxembourg hadde alltid lyst å ha meg på deres landslag. De tilbød meg å spille for A-landslaget da jeg var meget ung, men jeg visste at det var for tidlig. Tilbudet om å spille for Frankrike kom etter at jeg hadde signert for Lyon. Jeg bodde i Frankrike i fem år og kunne dermed få fransk pass. Like etter Lyon-debuten fortalte Puel meg at Raymond Domenech hadde ringt ham og stilt en rekke spørsmål om meg, og sagt at han gjerne ville snakke med meg. De ville at jeg skulle spille for Frankrike, men på det tidspunktet hadde jeg allerede bestemt meg for Bosnia.

– Jeg visste det hele tiden. Som barn pleide jeg å se hver eneste Bosnia-kamp. Jeg vokste opp i Luxembourg, men jeg føler meg hjemme når jeg kommer til Bosnia. Faren min tok meg med fra Luxembourg til Sarajevo i 2003 for å se kampen mot Danmark. To år senere reiste vi til Brüssel og så dem mot Belgia, med mer enn 13.000 bosniere på tribunen! Jeg var ikke i tvil, jeg ønsket å spille for Bosnia.

I 2014 spilte Dragene, som det bosniske landslaget kalles, i VM i Brasil, deres første store turnering.

– Det var en ubeskrivelig følelse. Den dagen jeg opplevde å stille opp og lytte til nasjonalsangen under VM er en av de beste dagene i mitt liv. Å delta i VM var fenomenalt, men vi utrettet ikke det vi skulle etter mitt syn. Jeg mener at vi hadde kvaliteter til å gå videre til åttendelsfinalen fra den gruppen vi var i, men det gjorde vi ikke og jeg sitter igjen med blandede følelser: jeg er like skuffet som jeg er stolt og glad, fordi vi kunne utrettet mer. Vi burde gjort det bedre. Ja, vi spilte dårlig, dommeren ødela for oss mot Nigeria, vi fortjente ikke å vinne, men jeg mener at vi burde prestert bedre.

Angrer du på noe? Hvis du hadde valgt å spille for Frankrike kunne du, i alle fall i teorien, vært en seriøs VM-kandidat?
– Jeg har aldri angret. Jeg vet at Frankrike kan vinne VM en dag, hvilket er urimelig å forvente av Bosnia, men jeg bryr meg ikke om det. Jeg fulgte hjertet mitt og jeg tenkte ikke en gang på Frankrike, Luxembourg eller noe annet. Mitt mål var å glede folk i Bosnia og hjelpe laget med å komme til en stor turnering, og da vi klarte det hadde jeg oppnådd en stor drøm i karrieren min. Nå vil vi selvsagt oppnå mer, men den følelsen som dukket opp da vi kvalifiserte oss til VM vil forbli det beste minnet i fotballkarrieren min.

Per dags dato har du 56 landskamper, du har spilt i VM og er visekaptein sammen med Asmir Begović. I en alder av 24!
– Jeg er bare 24, ja, men jeg har mer erfaring enn mesteparten av lagets spillere. Det føles bra, jeg kjenner ikke noe spesielt press. Jeg må fremdeles bære vannflasker av og til (ler), men jeg føler meg åpenbart viktig for laget. Det ville vært fenomenalt å sette rekord i antall kamper for Bosnia, men for øyeblikket ønsker jeg bare å spille så mye som mulig. Hvis noen spør om hjelp, samme hvem det er, prøver jeg alltid å stille opp…men det viktigste er å ta ansvar på banen.
Du oppfylte ditt første mål – å komme til VM og bli en nasjonalhelt – men kan du overføre dette til klubbnivå? Kan Roma ta tittelen?

– Ja, jeg tror vi kan vinne serien. Juventus er alltid gode: de har en ting vi mangler for øyeblikket, og det er vinnermentalitet. Juventus har for vane å vinne og det er meget viktig i et tett kappløp som dette. De vinner kamper selv om de ikke spiller godt på grunn av erfaringen de besitter. Det er nettopp noe slikt vi må etablere. Roma har tre ligatitler, Juve har 30. Det er ikke enkelt, men vi ønsker å bygge laget slik at vi kan konkurrere med Juve. Vi har troen og selvtilliten til å kunne klare det. Min gode venn Benatia forlot oss, men jeg er ærlig når jeg påstår at det laget vi har nå er det beste siden jeg kom til Roma. Derfor må vi kjempe om tittelen.

Å bli Bosnias mest meritterte spiller er åpenbart et mål for fremtiden, men hva er dine øvrige planer? Blir du værende i Italia?
– Jeg forlenget kontrakten selv om jeg hadde andre forlokkende tilbud. Jeg elsker Roma og klubben og jeg mener at det er veldig viktig for en spiller å hygge seg med spillet, trives der man er, og jeg har virkelig sansen for både byen og AS Roma. Jeg har gode relasjoner med mine lagkamerater, et godt forhold til treneren, fansen elsker meg, så hvorfor skifte?

Hvilken liga foretrekker du?
– Jeg ser så mye fotball jeg bare kan: alle derbyene i alle ligaene, så sant jeg har mulighet. Den italienske ligaen er bedre enn den franske, det er helt sikkert, de har mye bedre spillere og lagene er generelt sett mer utviklet. Når det gjelder andre ligaer vil jeg påstå at den mest attraktive å se på, i alle fall for mitt vedkommende, er engelsk Premier League. Bundesligaen er også meget bra, men ikke fullt så appellerende som den engelske. Jeg kunne selvsagt tenkt meg å prøve meg i andre ligaer, men for øyeblikket tenker jeg ikke på å forlate Roma.

Ikke en gang for å gjenforenes med Luis Enrique i Barcelona?
– He, he…det finnes ikke den spiller som påstår at han ikke ville spilt for Barcelona eller Real Madrid. Det er et annet nivå, et annet univers. Men for øyeblikket fokuserer jeg på Roma og det som skjer her og nå. Man vet imidlertid aldri. Hvis vi hadde hatt denne samtalen noen år tilbake i tid, ville jeg garantert deg at jeg ikke kom til å flytte til Italia, fordi den italienske fotballen ikke så spesielt attraktiv ut når jeg så den på TV. Men nå er jeg her og liker det virkelig godt. Det er vanskelig å si – jeg ønsker å fortsette utviklingen, spille på det høyest mulige nivået, og vi får bare se hvor dette bringer meg. Én ting vet jeg – jeg gjør mitt aller beste for å spille så bra så overhodet mulig. Og være blant de beste.