Klemt innimellom stupbratte fjelltopper ligger den lille byen Eibar. Josimar besøkte klubben som har stått for et av fotballens største mirakler de siste årene.
Klemt innimellom stupbratte fjelltopper ligger den lille byen Eibar. Josimar besøkte klubben som har stått for et av fotballens største mirakler de siste årene.
Tekst Pål Ødegård
Foto Panenka
16. juli i år la 90-årige Luis María Cendoya en 50-euroseddel på bordet og signerte seg som eier av aksje nummer 46.200 i Sociedad Deportiva de Eibar. Og i samme øyeblikk som mannen som hadde vært klubbmedlem siden 1945 løftet pennen fra papiret, spratt klubbpresident Alex Aranzaba opp Cava-flasken. Det hadde han all verdens grunn til. For istedenfor å gå ned til Segunda B, Spanias tredje liganivå, var endelig opprykket til Primera División, for første gang i sin 74-årige historie, et faktum.
At Eibar nå skal bryne seg på Real Madrid, Barcelona og Atlético Madrid er et av fotballens største undere. Som nyopprykket til Segunda División i forrige sesong var målet å berge plassen. De vant divisjonen. Publikumssnittet på lagets hjemmebane Ipurúa var i forrige sesong på drøye tre tusen. I byen bor det litt over 27 000. Press alle inn på Camp Nou, og det vil fortsatt være plass til 70 000 til! Real Madrid har 2178 offisielle supportergrupper. Eibar har tre. Spillernes lønninger har ligget på €60.000 i året. Minstelønnen i Segunda. Lionel Messi tjener til sammenligning €384.000. I uka.
Hvordan er det mulig? Det skal vi forsøke å forklare. Men først må vi gjennom et lite sammendrag om klubbens historie. Og for å forstå klubben, må man også ha litt kunnskap om selve plassen og folkene som bor der.
Da Sid Lowe, The Guardians La Liga-korrespondent, skulle beskrive landskapet ved La Ligas nye representant fra Baskerland, var metaforen han brukte Mordor fra Ringenes Herre. For oss nordmenn som er vant til dramatiske fjell, er sammenligningen kanskje litt kraftig. Fortsettelsen av fjellkjeden Pyreneene minner mer om vestlandsk natur. Høye fjell og dype daler. Men sammenligningen med Tolkiens univers er likevel treffende. Josimars utsendte fikk lignende assosiasjoner etter tre kvarters kjøretur fra Bilbao. Passet inn til Eibar er så trangt, med fjellveggene stående rett opp på begge sider, at det virker som om den er hugd ut med tanke på å få bussen gjennom. Og innenfor ligger dvergenes by skjult mellom tindene. Dverger, ja. For innbyggerne her og klubben deres har mye til felles med hobbitens følgesvenner. De er riktignok ikke småvokste. Men de bor i fjell. De er gode våpensmeder. Av lynne er de nøkterne, navlebeskuende, gjerrige og flittige. Alle for en og en for alle. Og de kan felle kjemper.
– Haha, ja, det er ingen dårlig sammenligning, ler Mikel Madinabeitia, sportsredaktør i den lokale avisa Diario Vasco.
– Baskere generelt er jo kjent for å være slik blant spanjoler. Og her i Baskerland er det vi på bygda som får samme beskrivelse av de i storbyene Bilbao og San Sebastián!, fortsetter han i det han viser Josimar rundt i byen.
Det er ingen spesielt vakker by, men blir spesiell siden fjellene står opp på alle kanter, og boligblokkene nærmest ser ut til å være tredd inn mellom sprekkene i granitten. Spanjoler bor generelt kompakt. Men her har de ikke noe valg. Mens Eibars drøye 27 000 får plass snaut tjuefem kvadratkilometer, har til sammenligning Kristiansunds 24 000 hele åttiseks kvadratkilometer å boltre seg på. I Spania er 280 tettsteder større enn Eibar, som fikk sine innbyggere da kong Alfons XI av Castilla grunnla våpenproduksjon nær mineralforekomstene i fjellene. Klubben Eibars kallenavn er da også «armeros» – våpensmeder på spansk.
Bragden
SD Eibar ble først stiftet i 1940, og gjorde sitt inntog i seriesystemet tre år senere. Da de ba fotballforbundet i provinsen om drakter, fikk de FC Barcelona sine på lån. Det passet, siden byflagget hadde de samme fargene. Deretter gikk tiårene som en stabil middelhavsfarer nede i divisjonssystemet. Og med lite håp og ambisjoner om noe større. Det var selvsagt Athletic Club og Real Sociedad som skulle forsvare baskernes ære, og Eibar har tradisjonelt vært en klubb hvor de to lokale storklubbene har sendt unge talenter ut på lån for å herde dem til toppfotballen. Blant dem var Xabi Alonso, Asier Illarramendi og Athletic’s Gorka Iraizoz.
– Vi hadde egentlig aldri noe håp om mer. De beste spillerne forsvinner jo igjen med en gang. Og ellers har vi stort sett måtte nøye oss med avdankede veteraner og unggutter som ikke lenger holder nivået til spill i eliten. Inntil nå har de ti minuttene i 2005 vært vår zenit. Noe som kanskje aldri ville gjenta seg, og i hvert fall ikke så fort, fortsetter Madinabeitia, den lokale sportsredaktøren.
De ti minuttene Mikel sikter til er fra da Eibar nesten rykket opp til Primera i 2005. Den eneste gangen de har vært nære. På siste kampdag den sesongen, med en 18-årig David Silva (utlånt av Valencia) på laget, måtte Eibar vinne. Samtidig måtte resultatene gå i deres favør i tre andre kamper. Våpensmedene tok en tidlig ledelse mot Racing Ferrol, og lå på opprykksplass inntil scoringer i de andre kampene drepte drømmen. David Silva var igjennom i det 91.minutt, men stoppet opp idet en motspiller lå nede. Mange snakker ennå om at det kunne vært målet som sendte dem opp. Så nært, men enn så fjernt. Og i påfølgende sesong rykket de ned til Segunda B etter atten sesonger i Segunda.
Og det er her eventyret starter. En av spillerne den gangen, Gaizka Garitano, ble trener for A-laget i 2010 etter to sesonger med B-laget. Det ble opprykk på første forsøk fra den hengemyra Segunda B er. Målet var å berge plassen. De aller fleste trodde på forhånd at det skulle bli tøft nok. Og ekspertene nikket anerkjennende til seg selv etter ni serierunder da Eibar lå på en 18.plass. Men så skjedde det noe. Spillet begynte å sitte, og etter runde tjuefem toppet de tabellen. De kom aldri lavere enn andreplassen, før de igjen inntok toppen de siste rundene. De scoret ikke mange mål eller spilte spesielt vakker fotball. «Jugar al Eibar» – å spille Eibar-stil – har alltid vært synonymt med poling, harde taklinger og kick ‘n run. De holdt pottetett bakover, spesielt på hjemmebane. Nullen ble holdt i hele tretten av dem. Men de var også effektive framover, til tross for å ha hatt langt fra så meritterte offensive spillere som sine motstandere.
Selv ikke deres egne fans klarte helt å tro på det før opprykket var sikret. Klimakset kom tre runder før sesongslutt. Jota Peleteiro ble den store helten da han scoret kampens eneste mål mot Alavés. Men sluttsignalet var ikke nok. Om UD Las Palmas, det eneste laget som kunne dytte Eibar ned på playoff-plass, ikke vant sin hjemmekamp mot Recreativo Huelva, ville Eibar være klar for Primera. Las Palmas ledet 2-0 etter timen, men utrolig nok snudde Recreativo kampen til 3-2. Da hadde hele Eibar ventet i en time.
– Det var en helt utrolig atmosfære!, forteller supporterleder Joseba Combarro.
– Spillerne ventet i garderoben. Vi ventet på tribunen. Og rundt på alle barene i hele byen sto folk og lyttet intenst til kampen på Kanariøyene. Og da resultatet ble klart, tok det helt av!
Etter baneinvasjonen fortsatte festen på torget. Den varte i tre dager til ende. Og for å sette farge på festen ble FC Barcelona atter en gang nyttige. Storklubben fra Katalonia måtte se ligagullet glippe mot Atlético Madrid, men hadde allerede kjøpt inn tonnevis med konfetti til et eventuelt ligagull. Eibars administrasjon så sitt snitt, og med en telefon hadde de til spottpris sikret seg konfettien de trengte for å feire opprykket til eliten.
Men så enkelt skulle det vise seg å ikke være. Allerede da de rykket opp til Segunda fikk de pålegg om å øke stadionkapasiteten på Estadio Municipal de Ipurúa innen to sesonger. Og en lov som ble innført i 1999 – Real Decreto 1251 – bedyret at en klubb måtte ha kapital tilsvarende 25% av de gjennomsnittlige utgiftene til klubbene i den aktuelle ligaen (uten de to med høyeste og de to med laveste utgifter). Dermed måtte Eibar øke aksjekapitalen sin kraftig. Og problemet ble enda større da de rykket opp til eliten. Her gjelder også denne loven. Fra en egenkapital på €422.000 var kriteriet nå €2,1 millioner. Altså måtte Eibar øke kapitalen med €1,7 millioner for å få spille i Primera. Deadline for å skrape sammen pengene var 6.august. Klarte de det ikke, ble de tvangsdegradert til Segunda B igjen. Altså nedrykk istedenfor det historiske opprykket de hadde gjort seg fortjent til.
Selv om mange reagerte på loven, som paradoksalt nok straffet en klubb som ikke hadde gjeld, og levde med sine egne opptjente midler, ble den i sin tid laget nettopp for at klubber som rykket opp skulle klare seg. Xabi Alonso var en av de sterkeste kritikerne til loven, og krevde at det ble gjort et unntak. Men Eibar skulle ordne opp selv. Inspirert av den internasjonale redningsaksjonen av Real Oviedo, hvor tilhengere fra hele verden kjøpte aksjer for å berge klubben fra skifteretten (noe de klarte), startet SD Eibar en lignende kampanje; Defiende al Eibar!
Prosjektet ble en suksess. Fans og investorer fra førtiåtte land, samt lokale bedrifter og privatpersoner, sørget for at målet ble nådd to uker før fristen. Luis María Cendoya var altså den symbolske siste. Samtidig fikk ingen lov til å anskaffe seg mer enn 2% av eierskapet, slik at klubben fortsatt eies av sine lokale fans, og ikke oljemagnater eller investorer som er ute etter å slå politisk mynt. Det er nok av skrekkeksempler i spansk fotball på klubber som har blitt ruinert av slike. I dag ruller en takk på mange språk over Ipurúas reklametavler til aksjonærene. Samtidig har de fått en plakett på utsiden av stadion hvor hver aksjonær er nevnt.
Men ennå er ikke de administrative begrensingene over. Om Eibar skulle overleve i Primera må de utvide stadion til hele 15 000 innen neste sesong. Det er fem ganger publikumssnittet forrige sesong, og tre ganger så mye som kapasiteten i dag. Og altså godt over halvparten av innbyggertallet. Samtidig må de nå forholde seg til en nedre lønnsgrense på €120.000 per spiller, dobbelt så mye som de har hatt til nå. Klubben risikerer å bli et offer for sin egen suksess.
– Vi har pengene nå. Det er ikke det som er problemet, forteller klubbpresident Alex Aranzabal.
– Men det er en utfordring om vi investerer masse i stadionutvidelse og spillerlønninger nå, og så rykke ned igjen.
Altså fella mange større klubber har gått i. Mens den kollektive gjelden til de spanske klubbene på de to høyeste nivåene er på hele €3,6 milliarder, skylder ikke Eibar en krone til noen. Selv Liga-president Javier Tebas har trukket fram baskerlaget som en mønsterklubb i ansvarlig økonomisk styring. Administrasjonen, som før sesongen kun hadde fire ansatte utenom styret, har også måttet øke.
– Det har vært nok å gjøre! De siste månedene har vært som et administrativt jordskjelv. Vi har hevet oss på alle nivåer med firegangen for å henge med. Men vår modell er unik i Spania. Ingen andre er gjeldfrie som oss. Og alle våre fans er inneforstått med at vi gjør så godt vi kan istedenfor å prøve å bli noen vi ikke kan være! Kanskje Primera er for høyt for oss i lengden, men vi ser det også som en mulighet. Dette gagner ikke bare laget, men også hele byen! Vi skal uansett ikke la det gå til hodene på oss, og vi vil aldri sette oss i gjeld for å bli her, forsikrer klubbpresident Aranzabal.
Best uten Moneyball
Men om det finansielle og organisatoriske har vært utfordrende, er det desto mer imponerende sportslig sett. Vi har i det siste sett flere små eventyrlag nå toppen i store ligaer. Paderborn ledet en stund Bundesligaen. Guingamp har overrasket i Ligue 1. Og Fleetwood Town er lilleputten som sensasjonelt befinner seg i League One i England. Men alle disse har klart det med investormidler slik at de har kunnet hente bedre og dyrere spillere enn utgangsnivået og tilskuermassen skulle tilsi. Eibar derimot har klart det uten alt dette. Ikke bare med umeritterte spillere, men også med en leder som i praksis burde ha altfor liten erfaring til å få gråstein til å bli gull. Men trener Gaizka Garitano sier til Josimar at hemmeligheten er at ingen får være primadonnaer i Eibar.
– Alle er like her, og må jobbe like hardt. Det er deres fortjeneste at vi har rykket opp to sesonger på rad (som den sjette klubben i La Liga-historien som har klart dette, journ.anm). Jeg bare forteller dem hva de skal gjøre. Vi har hatt en blokk på seks-syv spillere siden vi var i Segunda B som utfyller hverandre, og det har gjort oss samspilte, forklarer treneren. Alle de lokale journalistene bruker ord som «dedikert» og «intens» når de skal beskrive Garitano. Den defensive midtbanespilleren Jon Errasti bekrefter karakteristikken overfor Josimar.
– Garitano er streng og krevende, men rettferdig. Og vi liker det slik, og han kan sine saker. Ingen er i tvil om hva de skal gjøre utpå banen. Samtidig er han en utrolig god motivator. Det er ikke bare kjeft å få, ler han.
– Kanskje det aller viktigste er hvordan han innprenter i oss at vi er like gode som motstanderen, uansett hva de heter! Jeg husker at han i bortekampen mot Atlético Madrid sa til oss at vi skulle late som om motstanderen var Sporting Gijón, siden de har lignende drakter! Det var selvfølgelig vanskelig, men det fikk oss til å senke skuldrene, og heller konsentrere oss istedenfor å bli satt ut av atmosfæren og motstanderens meritter.
For Errasti er eventyret i eliten ekstra spesielt. Han er den eneste på laget som er født og oppvokst i Eibar.
– Noen ganger, spesielt når jeg legger meg om kvelden, tar jeg meg i å tro at det hele er en drøm! Jeg brukte å gå på kamp med bestefaren min som liten. At jeg nå er den første herfra som spiller Primera-fotball er jeg selvfølgelig veldig stolt av!
På spørsmål om han nå blir behandlet som en helt i byen, er svaret kontant nei.
– Her i Eibar er ingen bedre enn andre. Det er bare sånn vi er. Og jeg ville ikke hatt det annerledes heller! Jeg har kanskje skrevet noen flere autografer enn før, men jeg har ingen problemer med å gå på kafé eller på butikken. Og jeg kjenner jo alle fra før uansett, ler han.
Sportsjournalistene på stedet bekrefter at forholdene er små.
– Vi møter jo hverandre hele tiden her! Vi drikker ofte kaffe med spillernes koner, for eksempel. Og de er jo avhengige av oss også for å trives her. Her finnes ingen inngjerede villastrøk eller privatskoler til barna. Det er for lite til å gjemme seg. Men samtidig får de være seg selv her, så ingen har klaget. Innbyggerne vet jo også at de må ta vare på spillernes familier om noen skal komme hit og spille for oss.
Elitefotball på løkka
Når sola forsvinner ned bak fjelltoppene rundt er torget nå fullt av Eibar-fans i alle aldre, og vi begynner så smått å rusle opp bakkene mot stadion. Skjønt rusle gjør vi ikke, idet byens bratte bakker er utstyrt med rulletrapper. Da stadion, Ipurúa, kommer til syne, blir man slått av hvor liten den er. De to høyblokkene bak den ene langsiden ruver i forhold. Faktisk så mye at du ser alt fra tredje etasje og oppover. På verandaene henger klubbflagg, men også bannere i protest mot utvidelsene som må til på Ipurúa. La Ligas krav om seteplasser har antent lokalpolitikken på den lille plassen. Kampen mot Deportivo La Coruña er sjansefattig, og ender med 0-1-tap for vertene. De mangler det lille ekstra på topp som skiller de beste fra de nest beste, men spiller overraskende bra. Da Josimar møter supperterleder Joseba etter kampen, henger likevel ikke geipen.
– Hvorfor skal vi være triste? Gutta gjorde så godt de kunne, og det er alt vi ber om. Dette er et eventyr, og vi skal nyte hver kamp mens det foregår, uansett resultat.
Peña’en, eller supportergruppen, Joseba leder er noe spesiell. Eskozia la Brava – Scotland the Brave på baskisk – er navnet, og mange av medlemmene går rundt i kilt, røde parykker under skotske luer, og veivende på skotske flagg.
– Det startet på nittitallet da vi dro en gjeng for å se på rugby der borte, og det ble etter hvert en årlig tur. Vi kledde oss slik allerede da for å heie på skottene i Six Nations-turneringen. Siden stilen var spikret, og foreningen allerede var organisert med mange medlemmer, syntes vi det ga oss et særpreg! Og våre venner i Skottland var gode bidragsytere da klubben trengte midler for å få spille i Primera.
Den enes død den andres brød
En annen grunn til Eibars utrolige reise til toppen beror nok også på de økonomiske problemene i nesten alle andre spanske klubber. Noe Toni Padilla, historiker, fotballskribent og grunnlegger av Panenka (Spanias versjon av Josimar), er enig i.
– Det er uten tvil en sterk faktor. I kjølvannet av den økonomiske krisen, har andre klubber slitt med stabilitet i alle ledd. Eibar har fått belønning for å nekte å pådra seg gjeld, samtidig som de strengt følger alle regler og kontrakter. Spillere som kommer dit får kanskje ikke noen astronomisk lønn, men de vet at der får de betalt. I veldig mange andre klubber, spesielt i Segunda, får de ikke lønnen de har krav på. Samtidig er klubben så liten at alt blir veldig gjennomsiktig. Ingen kan bli valgt som president der og styre klubben som en bedrift. Laget er til kun for innbyggernes velvære, og ikke til profitt! De er rett og slett et slag i trynet på den moderne fotballen. Dette er ikke moneyball, men innsats, samhold og entusiasme. Maur istedenfor sommerfugler. Akkurat slik fotballen fikk sin popularitet!
Etter Josimars besøk i dvergenes lille hule oppe i fjellene har de fortsatt å imponere, og de ligger nå på en niendeplass i ligaen. Rett under Europa League-plassene. Med unntak av den italienske spissen Federico Piovaccari har alle som har startet vært umeritterte spanjoler. Klubben har også hentet spillere som Derek Boateng, Dídac Vilà og Manu del Moral (de to sistnevnte har vært skadet), men ingen av de har fått særlig spilletid ennå. Garitano stoler fortsatt mer på sine robuste slitere enn på etablerte stjerner som er for ute av form til å få kontrakt med rikere og større klubber. Laget slo Real Sociedad i åpningskampen, et lag mange eibarensere støtter som regionens topplag, og nylig holdt de Athletic Club til 0-0 på selveste San Mamés. Ingen tør lenger å si at Eibar ikke klarer seg i Primera, selv om alle sa det på forhånd. Men ikke tro at noen i Eibar tar av av den grunn. Som klubbens sportsdirektør Fran Garagarza sier det:
– Vi bryr oss ikke om det som er over oss på tabellen. Det som betyr noe er at det er tre lag bak oss når sesongen er over.
Dverger har kanskje små drømmer, men de lever de sannelig ut stort.
Støtt uavhengig og kritisk fotballjournalistikk. Bli Josimar-abonnent i dag:
