«I Tyskland er det slik at sportssjefen også sitter i garderoben. Der kunne han finne på å le hånlig i hjørnet han satt. Det skapte splid innad i troppen.»
«I Tyskland er det slik at sportssjefen også sitter i garderoben. Der kunne han finne på å le hånlig i hjørnet han satt. Det skapte splid innad i troppen.»
Tekst Frode Lia
Foto Sebastian Ludvigsen
Frode Lia: Etter alt som har skjedd, først å oppleve kaoset i Køln og deretter å få sparken i Wolverhampton: er du fortsatt glad i fotball?
Ståle Solbakken: Rett etter tiden i Køln kan jeg vel ikke si at jeg var glad i fotball. Jeg tenkte at jeg skulle ta meg en lang pause, men da Wolverhampton kom på banen var jeg ikke i tvil om at jeg ville det. Gleden kom fort tilbake.
FL: Nå har det gått galt i to klubber på rad. Hva var det egentlig som gikk galt? SS: I Køln var det vel mer at det vi hadde avtalt på forhånd ikke ble holdt. Økonomiske situasjonen var såpass i krise at det var ingenting igjen til spillerkjøpene jeg var blitt lovet før jeg signerte kontrakten. Vi hadde for eksempel kun to spisser. Milivoje Novaković, som nesten ikke hadde hofter igjen, og Lukas Podolski. Flere ganger sa jeg til Volker Finke, «tenk om Podolski blir skadet, hva gjør vi da, da rykker vi ned». Selvfølgelig ble han skadet. De kjøpte etterhvert den Nord-Koreanske spissen Jong Tae Se (også kalt «folkets Rooney» under VM i Sør-Afrika, journ.anm), som spilte for Bochum på andre nivå i Tyskland og som ikke var god nok der. Samt svensken Michael Isak, som var 18 år og ikke hadde spilt i Allsvenskan engang.
FL: Du sier det var mye skader i Køln. Det var vel det samme i Wolverhampton? Var det et utslag av for hard eller feil trening? Treningsguruen Raymond Verheijen har uttalt flere ganger at manageren har ansvar for de fleste skadene i et lag. SS: Nå er jeg en stor tilhenger av mye av det Verheijen står for, som at spillerne skal være freshe og klare for kamp. Når Podolski spiller fotball med kompisene sine i jula, og blir skadet, er det litt utenfor vår kontroll. At Milivoje Novakovic ikke hadde hofter igjen, er det også lite å gjøre med. Skadene var liksom ikke treningsskader.
FL: Dere fikk vel heller motsatt kritikk, da særlig i Køln, at media mente spillerne ikke var godt nok trent? SS: Ja. Det kom mye kritikk, særlig etter at vi hadde tapt. Vi trente mye mer med ball enn det spillerne var vant med, og trente aldri mer enn 90 minutter. Dette var i stor kontrast til treningene de var vant med, som kunne vare opptil to og en halv time, og med lange løpeturer i fjellene. Vi hadde ikke så mye av den tyske mentaliteten. Vi kunne avslutte treningene etter en time hvis vi følte vi hadde fått trent på det vi skulle. Da vi møtte Pep Guardiola var han veldig nysgjerrig på akkurat det, «I hear they are running in the woods here in Germany», og vi måtte svare «yes, they are running in the woods, complete loco», haha.
FL: De er jo store tilhengere av «monsterlaufen».
SS: Guardiola bare lo og ristet på hodet. Hehe. Nå var det noen av de tingene vi innførte som fikk mye kritikk da, men som er helt vanlig der nå. Det ble for eksempel mye bråk da spillerne fikk lov til å sove hjemme før kamp, men det gjør de nå. Men det var utrolig mye kaos og mange meninger i den klubben. Bård Wiggen sa at han var over 50 år, og gadd ikke å slåss med folk i korridorene der et år til.
FL: Han hadde vel en liten fight med midtbanespiller Sasha Riether ute på treningsfeltet?
SS: Du vet, Riether var Volker Finkes mann, og han ville helst være trener selv. Mulig han trodde jeg kunne kontrolleres mer enn det som var tilfellet.
FL: Så de ville ha en nikkedukke? SS: En nikkedukke vet jeg ikke, men kanskje en som ville gjøre mer som dem sa. Det ble raskt en stor konflikt mellom meg og han hvor jeg ga klart beskjed om hvordan ting måtte være. I Tyskland er det slik at sportssjefen også sitter inne i garderoben. Der kunne han finne på å le hånlig inne i hjørnet han satt. Det skapte en utrolig splid innad i troppen. Man må ikke glemme at Køln også er den store mediebyen i Tyskland, med både Express og Bild.
FL: Du jobbet også litt under den beryktede Toni Schumacher som nesten tok livet av den franske spilleren Patrick Battiston i 1982-VM. Hvordan var det å jobbe under han?
SS: Vi fikk heller aldri noe godt forhold, selv om vi også hadde barn på samme skole. Han kom blant annet hjem til meg kvelden før jeg fikk sparken og fortalte at det var meg de ville satse på fremover. Dagen etter var det over.
FL: Det var vel også stor skepsis til soneforsvaret? Spillerne i både Köln og Wolverhampton var enten kritiske, eller ifølge media, forstod ikke soneforsvar. Hvorfor fungerte det ikke, og burde du ha lagt deg på en mer pragmatisk linje hvis spillerne ikke fant ut av det?
SS: Vi hadde syv kamper hvor vi ikke slapp inn mål, og seks eller syv kamper hvor vi kun slapp inn ett mål. Men så hadde vi to kamper mot Schalke 04 og to kamper mot Borussia Dortmund hvor det raknet fullstendig og vi slapp inn over tyve mål. Men samtidig hadde vi en av de beste seriestartene på de første tyve kampene på over ti år. Problemene begynte i julen, da Podolski ble skadet.
Jeg tror heller feilen lå i at vi undervurderte det medietrykket og den trykkokeren både klubben og spillerne hadde lidd under alt for lenge. Det var en kjensgjerning at flere av dem hadde ønsket seg vekk fra klubben i lang tid. Garderoben var helt død. Fullstendig tom for glød og engasjement. Nettopp derfor valgte vi å bytte kaptein så vi kunne få det beste ut av hele troppen, noe Podolski forstod. Men akkurat det motsatte skjedde.
Pedro Geromel hadde vært lenge ute med skade og vi hadde solgt Youssef «DoDo» Mohamad til Al Ahli i Dubai, så vi hadde ingen i backup. Da jeg valgte ham som kaptein var det fordi jeg trodde han ville bli en bedre fotballspiller av det, men trykket på både han og de andre spillerne ble bare enda større. Det fikk motsatt effekt og han ble en mye dårligere spiller. Det var en tabbe og mitt ansvar som trener.
Men dette med soneforsvar er jo noe som sitter i ryggraden på oss fra Skandinavia. Vi skjønte etter hvert at det som var en selvfølge for oss ikke var en selvfølge for dem. Derfor fikk backene lov til å støte høyere oppe på deres kant enn hva jeg normalt foretrekker. Så du kan si jeg var litt pragmatisk.
De som slet mest med å tilpasse seg soneforsvaret var de tyske spillerne. De ville gjerne spille på den måten de alltid hadde gjort, fordi det forenklet arbeidsoppgavene deres. Mens de utenlandske spillerne klarte å tilpasse seg.
Problemet var også å få alle til å trekke i samme retning. I Tyskland er kontraktene mye mer bonusbasert enn de er i England, slik at spillerne helst vil spille den fotballen som passer dem selv best fordi alle vil på laget.
FL: Mange vil mene at man i sonespill, særlig på midtbanen, alltid vil være to til tre sekunder på etterskudd til man kommer opp i press på motstanderen. I motsetning til når man markerer ut pasningsalternativene til spilleren man presser. Manchester United har for eksempel hatt stor suksess med å la Phil Jones mannsmarkere Marouane Fellaini i kampen mot Everton. Trenden også i internasjonal fotball, med alle fra Bielsa til Villas Boas, har vært markering og press høyt på banen. Hva tenker du om det? Dette er vel også en forsvarsstil som ditt gamle lag, LSK, hadde stor suksess med på slutten av 70-tallet, når jeg tenker meg om. Joe Hooley kalte det vel ‘high pressure football’. Samme mann proklamerte også ‘nothing is new in football’, noe han forøvrig har litt rett i all den tid Bielsa blir lansert som noe nytt.
SS: Bielsa er jo veldig markeringsorientert. Men når motstanderen ikke har kontroll på ballen i forsvarsleddet er jeg helt enig i at man kan markere ut høyt på banen. Men hvis man gjør det når de har kontroll på ballen kan de alt for enkelt spille deg ut.
Da jeg trente FC København ble vi veldig gode på å pumpe laget høyt opp på banen, med små avstander mellom leddene og spillerne, for å holde presset høyt oppe på motstanderens banehalvdel. Dette ble litt av utfordringen i Wolverhampton, det gikk en liten stund, så glemte spillerne seg og gikk tilbake til det gamle mønsteret ved å falle av tidlig. FL: Kampen mot Barcelona i Parken var kanskje således en maktdemonstrasjon i soneforsvar? SS: Bård Wiggen og jeg fikk som sagt møte Guardiola etter Champions League-kampen Barcelona hadde mot Bayer Leverkusen. Det var utrolig gøy, han er jo fullstendig fotballpunch. Guardiola sa han lærte mye av kampen mot oss. Særlig det at vi var så vanskelig å få ut av posisjonene. Der har du soneforsvaret. Mange mener at Barcelona var helt overlegne i Champions League-finalen mot Manchester United. Men jeg mener Manchester United også gjorde Barcelona bedre enn nødvendig. Hvis du ser i forkant av Lionel Messis 2-1 scoring, så legger Ryan Giggs seg helt ned i forsvarsleddet, som en venstreback, og skaper dermed rom sentralt for Messi. Sånt får jeg helt mark av.
FL: For han burde vært i i midtbaneleddet og presset midtbanen til Barcelona?
SS: Ja. Det er til og med mange topptrenere som ikke kan svare riktig på hvem som skal gå opp i press i forskjellige situasjoner.
FL: Det er vel slik Real Madrid har klart å temme Barcelona, ved å legge press på Barcelona sentralt?
SS: Det er vel en av de tingene jeg fortsatt er helt ufravikelig på, synet på soneforsvar.
FL: Hvordan ble soneforsvaret tatt imot i Wolverhampton?
SS: Der var det ikke forsvaret som var problemet, heller det av vi ikke scoret mål. Men da vi solgte Matt Jarvis, Steven Fletcher og Michael Kightly, som har stått bak nesten alle målene til laget, da det kun var igjen 48 timer av transfervinduet, vel da er du ikke mer enn et middels Championship-lag.
FL: Men da du så at du mistet spillerne som hadde stått bak nesten alle scoringene til laget, hvorfor sørget du ikke for å få fullgode erstattere med en gang? Var du forberedt på hele «managerrollen»?
SS: Nå kjøpte vi jo spillere som Bakary Sako, og Björn Bergmann Sigurdarsson, som er en av de beste spillerne deres nå.
FL: Men det var vel ikke en spiller som gikk rett inn og forsterket laget?
SS: Nei, men jeg visste at hvis jeg skulle ut på det markedet med kun 48 timer igjen av vinduet så ville jeg måtte betale ekstrem overpris for de spillerne og bruke opp alt klubben hadde tjent på salgene og mere til. Det klarte jeg bare ikke, med hånda på hjertet ville det føles helt feil.
FL: … og det ble din bane.
SS: Ja, det kan du si. FL: Du burde ha vært mer Harry Redknapp. SS: Jeg burde ha vært mer Harry Redknapp, men for meg ville det ha blitt helt feil. FL: Du sa i et intervju at du ble hentet til Wolverhampton for å gi klubben en ny moderne retning. Hva konkret ligger det i denne retningen?
SS: Før jeg kom spilte de veldig tradisjonelt britisk og la opp taktikken etter motstanderen hver eneste gang. Så det de ønsket var å få et eget grunnspill hvor de kunne begynne å dominere kampen selv.
FL: Men så ville de tilbake til røttene igjen, etter å ha sparket deg? SS: Ja. Du kan gjerne si at grunnen til at jeg ble sparket var årsaken til at jeg ble ansatt.
FL: Hvor mange overgangsvinduer hadde du trengt for å få Wolverhampton til å bli et topplag i Championship?
SS: I alle fall tre.
FL: Når vi snakker om spille- og treningsfilosofi; hvordan har du forandret deg i tiden mellom Ham-Kam og Wolverhampton?
SS: Sikkert en hel masse. En av tingene er antallet overganger jeg mener man bør utnytte. I Ham-Kam mente jeg jo at man burde løpe på ti av ti potensielle overganger. Men nå mener jeg man bør ta fire til fem helhjertede overganger. I internasjonal fotball i dag blir det ofte kontringer på dine kontringer hvis de ikke gjennomføres skikkelig som kollektiv, og det blir bedre odds for å lykkes hvis man bare velger de riktige. Det må være en kollektiv oppfattelse av når en kontring er fornuftig eller ikke. I Ham-Kam var vi mer ukritisk til akkurat det.
FL: Mens du var i FCK sa du at du aldri ville få spillerne til å spille så gjennombruddshissig som dere gjorde på landslaget under Drillos første periode.
SS: Man kan jo ikke glemme at man jobber med mennesker. Hvis de mislykkes i for stor grad med overgangene så vil de begynne å miste trua på at det vil fungere.
FL: Det er vel det som gjør Borussia Dortmund så gode nå, at de er ekstremt løpsvillige og gjennombruddshissige?
SS: De har jo vært en skikkelige oppvekker for Bayern München. Forskjellen på dem i år fra i fjor er løpsmengden og intensiteten. Det er enda flere tunge løp foran ballholder, flere dybdeløp, og flere spillere som går på akkurat disse løpene. Nå kan de også være gjennombruddshissige i tillegg til å bearbeide motstanderen med ballinnehav. I fjor var det mest av det siste.
FL: Alle trenere vil vel mene gjennombruddshissighet mot uetablert forsvar er en riktig ting å gjøre, men hvordan foretrekker du at dine lag angriper mot etablert forsvar?
SS: Jeg har jo spilt litt forskjellig opp igjennom. I min første sesong i København spilte vi klassisk 4-4-2 hvor vi slo langt opp på spissene. Men flere av nøkkelspillerne ble solgt, så vi måtte begynne å bygge opp et helt nytt lag. Men jeg visste også at vi ikke kunne spille slik i en klubb som FCK, den danske kulturen og det danske publikum ville ikke akseptert det over tid.
FL: Hvor lang tid brukte du på å bygge laget?
SS: Det tok vel en sesong, Aalborg vant serien det året. Vi hadde spillere som Jesper Grønkjær og fikk inn noen gode brasilianske, kanadiske og tsjekkiske spillere. Vi spilte defensivt fortsatt en 4-4-2 eller 4-4-1-1 med tre pressledd. mens vi offensivt spilte en mer tydelig 4-2-3-1, da særlig i Europa. Til tross for at vi fikk inn spillere fra hele verden, klarte vi å bevare både det gode soneforsvaret og kontringsspillet vårt. Men den største fremgangen var at vi hadde et veldig godt spill mot etablert forsvar. Vi var veldig flinke til å holde på ballen, og var det laget som hadde den mest av alle lagene i gruppespillet mot Barcelona. Borte mot Rubin Kazan hadde vi 58 % ballbesittelse. Vi ble også bedre defensivt fordi vi klarte å holde på ballen. Du kan gjerne si at vi begynte å spille mer dansk.
FL: Eller hollandsk, som nederlenderne vil si.
SS: Hehe.
FL: Men da ble dere mer pasningsorientert?
SS: Jeg vil kanskje ikke kalle det akkurat det.
FL: Men langpasningene forsvant?
SS: Ja, det var brede kanter som gikk inn i banen og med pasninger langs bakken.
FL: Og soneforsvar.
SS: Ja. Vi slo for eksempel Ajax borte med Maarten Stekelenburg, Johnny Heitinga, Jaap Stam, Thomas Vermaelen, Wesley Sneijder, Ryan Babel og Klaas-Jan Huntelaar på laget.
FL: Er det slik du prøvde å få Køln og Wolverhampton til å spille også?
SS: Ja. Det er jo sånn jeg ønsker å spille. Forskjellen mellom klubbene var at i Wolverhampton var spillerne veldig glade og positive for det vi prøvde å få til, de ville spille slik fotball. Mens i Køln var det en del spillere, særlig de tyske, som syntes det virket veldig komplisert og ville ha enklere arbeidsoppgaver. FL: Hvilke trenere har hatt mest påvirkningskraft på deg som trener? SS: Jeg kommer jo ikke utenom Egil Olsen og Nils Johan Semb som jeg hadde på landslaget.
FL: Regner med det er av dem du har fått indoktrinert soneforsvaret, hehe. SS: Drillo er jo helt ekstrem i synet på soneforsvar, det er jo jeg også. Med Semb så var det kanskje ikke så ekstremt. Husker vi mannsmarkerte Zlatko Zahović mot Slovenia en gang også. Ellers så har Arne Bergersen, faren til Kent Bergersen, betydd mye. Han var den første talentutvikleren jeg var borti. Da jeg hadde stoppet å utvikle meg på midtbanen flyttet de meg opp på spissplass. Jeg scoret til og med en del mål. Faren min også, Svein Solbakken.
FL: Jøss, akkurat som Kjetil Rekdal. Var ikke faren din midtstopper på Grue?
SS: Nei, han spilte defensiv midtbane. Ellers så var de siste årene i København under Roy Hodgson utrolig lærerike. Allerede da tenkte jeg tanken om å bli trener etter karrieren. Mange ser jo på Hodgson som en veldig defensiv trener. Men vi trente veldig mye på å spille oss ut i 4-4-2, veldig mye taktisk terping. Sikkert verdens kjedeligste treninger for en tyveåring, men utrolig lærerikt for meg.
FL: Helt til slutt. Jeg snakket med en i presseavdelingen til Bundesliga, han mente det var ganske utrolig at du i det hele tatt vant en eneste kamp med den troppen til Køln.