Sikkerhetsvakten

Vincent.
Født: 1993 i Kenya.
Død: 2021 i Qatar.
Yrke i Kenya: Kokk.
Yrke i Qatar: Sikkerhetsvakt.

Tekst: Håvard Melnæs
Foto: Faiz Abu Rmeleh, Jon Terje Hellgren Hansen

Denne artikkelen sto på trykk i Josimar 5/2022 som ett av 32 portretter av fremmedabeidere i Qatar.

Kisii, Kenya: Åsene utenfor Kisii er dek- ket av en tett skog med eukalyptustrær. Byen med omtrent 100 000 innbyggere ligger 240 kilometer sørvest for Nairobi.

I løpet av den fire timer lange kjøreturen har vi gjentatte ganger blitt stoppet av gateselgere som selger mango, avokado og annen lokal frukt og grønnsaker. Det er tiggere overalt. Som i resten av landet er fattigdommen allestedsnærværende. Mange mistet praktisk talt all inntekt under den globale pandemien. Folk begynte å se seg om et- ter arbeid andre steder. Mange dro på jobbjakt utenlands. En hel del av dem som forlot Kisii dro til Qatar.

En av dem var Vincent Kibwage Oirere. Han dro til Qatar for å jobbe for å kunne forsørge fa- milien sin i Kenya. 10 måneder senere ble tre- barnsfaren funnet død på rommet sitt i en arbeids- leir i ørkenen utenfor Doha.

28-åringen la seg i senga en fredag i november i 2021 i rommet han delte med seks andre frem- medarbeidere i en arbeidsleir i ørkenen utenfor Doha. Han våknet aldri igjen. Ifølge dødsattesten døde han etter «akutt hjertesvikt grunnet naturlige årsaker».

Malcolm Bidali, aktivisten som skaffet seg et navn ved å blogge om livet som fremmedarbeider i Qatar, og deretter ble holdt fengslet av landets myndigheter i nesten en måned, sitter i forsetet. Han er her som tolk. Hans venn George sitter bak rattet i Landcruiseren. Han er også med som tolk. Jeg stiller spørsmål på engelsk, Malcolm vil over- sette dem til swahili og deretter oversetter George fra swahili til det lokale morsmålet.

I åsene en halvtimes kjøring fra Kisii bor de fleste menneskene i hus bygd av trestam- mer og jord. Mange av menneskene her har ikke tilgang til elektrisitet. Utenfor familiehjemmet til Vincent beiter to kyr. Vincents mor Colleen og eldre søster Jane inviterer oss inn. Faren til Vin- cent, James, er syk og ligger i fosterstilling under ett pledd.

– Mannen min bygde dette huset med sine egne hender for 30 år siden, sier Colleen.

På et hjørnebord i stua står et TV-appa- rat. Vi kan se evan- geliske prester som preker og samtidig oppmuntre seerne til å ringe et telefon- nummer hvor de kan donere penger. Bildene på TV-skjermen er det eneste lyset her inne. Huset har ingen vinduer. Veggene er dekket med gam- melt avispapir. Foran avisene henger delvis gjennomsiktige, hvite slør ned fra taket.

– For et år siden hadde vi ikke elektrisitet her, sier Jane. Men med pengene Vincent sendte hjem fikk vi råd til et solcellepanel. Noen måneder senere kjøpte vi TV- apparatet, også dét med penger han sendte hjem.

Hun og moren tar seg av barna Faith (15), Newton (11) og Micah (5). De to eldste er fra Vincent kones Marys første ekteskap. Et par år etter at Mary og Vincent giftet seg, ble Micah født.

Familien vil aldri glemme dagen da de fikk vite at Vincent hadde dødd i Qatar.

– Vi kunne ikke tro det. Vi kunne bare ikke tro det.

Vincents søster Jane begraver hodet i hendene.

– Faren vår var alvorlig syk og innlagt på sykehus. Vi ventet på å høre fra Vincent fordi vi trengte at han sendte penger til å dekke sykehusregningen. Og så la noen av Vincents venner merke til noe på Facebook, om at han hadde dødd i Qatar. På Facebook. Ingen hadde fortalt oss noe, sier Jane.

– Det ga ingen mening. Vincent var frisk. Han var ung og hadde ingen sykdom- mer eller noe sånt.

Vincents datter Faith serverer bestemoren en rett med grønnsaker og litt kjøtt. Colleen begynner lang-somt å spise.

– Da jeg ble fortalt at Vincent var død, ble alt tåkete. Jeg begynte å gå. Jeg forlot huset og gikk og gikk. Jeg kunne ikke tenke klart. Etter en stund – jeg vet ikke hvor lenge jeg gikk – fant noen av naboene våre meg og fulgte meg hjem. Du vet, Vincent ble født i dette huset. Jeg fødte ham og søsteren hans her. Det var ikke noen sykepleiere eller jordmor tilstede, noen av vennene og naboene våre hjalp til.

Jane forteller at hun og broren alltid sto hverandre nært, virkelig nært, hele livet.

– Vincent var alltid aktiv da vi var yngre og han likte å gå på skolen og lære nye ting. Og han elsket fotball, han spilte fotball så ofte han kunne. Du vet, The Gunners. Han elsket Arsenal.

Etter åtte år på skolen hadde ikke familien råd til videre utdannelse, og Vincent begynte å jobbe på et hotellkjøkken.

– Han var ikke noen storeter, men han elsket å lage mat og tilberede måltider for andre, sier Jane.

Han jobbet som kokk i mange år, og i denne perioden møtte han Mary på restauranten hvor de begge arbeidet. De forelsket seg. I 2014 ble de gift. Men selv om begge hadde jobb, var inntekten lav og familien slet. På et tidspunkt fortalte en venn av Vincent ham om Qatar. Han tenkte over det. Og så, da Covid-19-pandemien rammet landet, mistet familien inntekten sin.

Det var på denne tiden Vincent overbeviste Mary om at de begge burde dra til Qatar.

– Vincent og Mary reiste til Qatar i februar 2021, fulle av håp. Han hadde blitt lovet en god jobb som kokk, med god lønn, og gledet seg til å dra. Vincent og Mary dro til Qatar for å forsørge familien sin, sier Jane.

Da de ankom Qatar oppdaget han at han ikke skulle jobbe som kokk likevel. I stedet måtte han jobbe som sikkerhetsvakt. Men han brydde seg egentlig ikke fordi han var så stolt av at han kunne forsørge familien sin. Ikke alle i hjemmet var glade. Barna likte ikke tanken på at begge foreldrene skulle flytte til et fremmed land og være borte i mange år.

– Micah var veldig lei seg da faren og moren hans dro til Qatar. Du vet, han er bare en liten gutt. Og da faren hans kom hjem i en kiste, ble hjertet hans knust. Når han tenker på Qatar nå, tenker han på døden. Så vi forteller ham ikke at moren hans fremdeles er der, for da ville han bli veldig redd for at noe skulle skje med henne også. Vi forteller ham at moren hans er i Nairobi og arbeider, sier Jane.

– Målet til Vincent var å forsørge familien sin. Han ville gjøre hva som helst for å sørge for at barna og foreldrene hans klarte seg.

Familien til Vincent har aldri hørt noe fra arbeidsgiveren hans i Qatar. De har heller ikke mottatt noen kompensasjon etter dødsfallet hans.

– Vi har ikke noe å si om Qatar, fordi vi ikke kan forstå hvorfor han døde. Men vi er veldig skuffet over selskapet han jobbet for. Hvorfor for- talte de oss ikke noe? Vi behøvde ikke å få et sjokk som dette via Facebook.

Vincents kiste ankom Jomo Kenyatta internasjonale lufthavn i Nairobi 13. desember i fjor, og ble deretter fraktet til Kisii.

Her ventet Colleen, Jane og resten av familien. Da kisten ankom, brøt Vincents mor sammen. Da vennene til Vincent åpnet kisten og kunne se ham ligge der, forstod de at det var sant. Vincent var død. Moren prøvde å ordne skjortekragen hans mens hun gråt ukontrollert.

– Han dro til Qatar glad og full av liv, og bare ti måneder senere kom han hjem, død. Det gir ingen mening. Vi strever og sørger fremdeles.

Begravelsen fant sted neste dag.

– Hele lokalsamfunnet, alle naboene våre, kom i Vincents begravelse. Vi holdt begravelsen nær huset vårt, på den åpne plassen lenger oppe i åsen. Jeg tror det kom kanskje tusen mennesker, selv om det var midt i regntiden, og omtrent fem hundre fulgte ham til graven. Alle som deltok fikk servert Ugali, en kenyansk maisrett, og te. Naboene våre hjalp oss å tilberede alt dette, sier Jane.

Vincent ligger gravlagt like utenfor familiens hjem.

– Vi gravlegger alltid familiemedlemmer på familiens eiendom. Det er tradisjonen vår.

Doha, Qatar

– Det er ikke rettferdig. Det er ikke rettferdig at jeg må være langt, langt borte fra mine egne barn for å kunne forsørge dem. Det er på grunn av fattigdom.

Vincents kone, Mary, er fremdeles i Doha. Hun arbeider som sikkerhetsvakt. Vi møtes på et fast food-sted ikke langt fra bostedet hennes. Hun de- ler et rom med fem andre kvinner fra Kenya, de jobber alle for det samme selskapet.

– Det var Vincent som foreslo at vi skulle dra til Qatar. Han ville at vi skulle være i stand til å forsørge barna våre, slik at de kunne få en bedre barndom og fremtid enn oss. Men nå er alt opp til meg, sier Mary.

– Når jeg har tjent nok penger, vil jeg dra hjem igjen til barna mine. Jeg vil være der og oppfostre dem. Jeg vil være der for dem. Jeg snakker med barna mine hele tiden, hver dag. Noen ganger videosamtaler, andre ganger kun på telefonen.

Mary må fullføre kontrakten sin før hun kan dra hjem. For øyeblikket jobber hun som sikker- hetsvakt på en skole for qatarske barn. Hver dag ser hun gjennom bildene av Vincent på telefonen sin. Mary og Vincent var i kontakt hele tiden, men selv om de jobbet i det samme landet, møt- tes de sjelden.

– Du vet, hver dag snakket jeg og Vincent sammen i en time, to timer. Videosamtaler, lyd. Nå, ingen flere samtaler. Jeg savner det. Vi snakket på telefonen kvelden før han døde. Han sa han skulle gå og legge seg, og jeg sa at jeg også skulle legge meg. Så sa vi god natt. Jeg fikk ikke sove, så jeg ringte ham igjen etter tretti minutter. Men han svarte ikke.

Mary trodde Vincent hadde sovnet. Men da hun prøvde å kontakte ham neste dag, fikk hun ikke tak i ham.

– Jeg begynte å bekymre meg fordi Vincent alltid ringte tilbake, men nå gjorde han ikke det.

Så fikk hun beskjed fra familien i Kenya om at det sto på Facebook at Vincent var død.

– Ingen her fortalte meg noe som helst. Jeg ringte og tekstet, men han svarte ikke. Det tok en dag før noen fortalte meg det. 24 timer. Da de fortalte meg at han var død, sa jeg: No way. No way. Jeg kunne ikke tro det. Jeg hadde snak- ket med ham samme kveld, han var munter som alltid, sier Mary.

Ifølge Mary hadde Vincent ingen helseproblemer.

– Han var aldri syk, han klaget aldri over noe. Vincent var alltid positiv og i godt humør. Vincent var familieforsørgeren, for barna, for foreldrene sine. Hva enn de trengte var Vincent der for å skaf- fe det. Nå som han er død, har alt blitt et problem. Nå er det ingen andre som kan hjelpe enn jeg.

Mary vil alltid huske da hun ringte Vincents mor for å fortelle hva som hadde skjedd.

– Colleen ble så forvirret da jeg hadde fått bekreftet at Vincent var død. Så forvirret. Du vet, en gal person. Hun oppførte seg som en gal person.

Mary ville se Vincent, men selskapet han jobbet for ville ikke gi henne noen opplysninger.

– Selskapet fortalte meg ingenting om Vincent. Jeg var i sjokk og de fortalte meg ingenting. Så jeg dro til forskjellige likhus for å prøve å finne ham. Selskapet gjorde ingenting. Jeg er i sorg. Familien hjemme ringte meg hele tiden og spurte hva som hadde hendt. Og jeg måtte betale for en taxi for å prøve å finne den døde mannen min.

– Du vet, hans accommodation. Jeg fikk ikke lov til å dra dit. Selv om Vincent var død fikk jeg ikke dra dit for å hente de personlige eiendelene hans. Det tok meg fem dager å finne ham. Da jeg møtte opp på selskapets kontorer og spurte, sa de at de ikke visste hvor han var. Så jeg dro til den kenyanske ambassaden.

– Ambassaden hjalp meg å finne Vincent. De ringte selskapet og spurte om en kenyansk arbeider hadde dødd, og senere fant de ut hvor han var.

Mary tier.

– Da jeg så ham, fikk jeg sjokk. Etter en stund, kanskje to timer, kom jeg meg og tok en taxi til- bake til min accommodation.

Vincents arbeidsgiver sa at han ville bli gravlagt i Qatar. Mary protesterte.

– Jeg sa nei. Jeg vil ta ham med tilbake til hjem- landet vårt. Jeg sa til dem: «Vincent skal gravlegges i Kisii, ikke her i Qatar.»

– De fortalte meg at han døde av hjertestans.

De sa at han døde av naturlige årsaker. Jeg tror ikke at Vincent døde av naturlige årsaker. Han klaget aldri over kroppen sin, han dro aldri til sykehuset for å få medisiner eller noe for å føle seg bedre. Hvordan kan det ha seg? Han var 28 år og i god form. Selskapet oppførte seg ikke ansvarlig. De tok ikke noe ansvar for hvor Vincent ble fraktet. Det sørget heller ikke for transport. De gjorde ingenting. Jeg dro til kontoret, gråtende, hver dag. Gråt, gråt. Fordi jeg ville at de skulle hjelpe meg, men ingen ville møte meg. De bare ba meg om å sitte der. Så jeg sitter der, og jeg gråter.

Den siste gangen de var sammen, var 15. oktober. Da hadde de en date i Doha, som ektefolk hadde de lov til å bo på hotell sammen.

– Vi booket et billig rom og det var så hyggelig. Vi dro på muséer, så Doha, hadde det fint sammen. Jeg savner ham så mye. Han var så søt og snill og alle likte ham. Han var hyggelig og vennlig mot alle. Han var omsorgsfull og forståelsesfull, sier Mary.

Siden Mary kom tilbake fra Kenya, har hun ikke hatt faste arbeidstider. Noen uker jobber hun hver dag. Andre uker, bare to dager.

– Når jeg ikke jobber gjør jeg ingenting bortsett fra å sove. Hva kan du gjøre? Ingenting. Bare sove i accommodation og bruke wifi til å snakke med barna mine. Hvis politiet finner deg gående rundt ute på fridagen din, kan de skape problemer for deg. De kan ta deg med for å deportere deg.

– Hvis jeg dro hit for å spise, ville det koste 100 rijaler. Det er tre dagers arbeid. Så jeg har ikke råd til det. Fordi jeg prøver å spare, i tillegg til å sende penger hjem til familien min. Jeg sulter ikke, men jeg spiser bare én gang om dagen. Jeg spiser vanligvis ris og litt grønnsaker, noe sånt. Fisk og kjøtt er for dyrt.

Mary er ikke imponert over hvordan Vincents arbeidsgiver har behandlet henne og familien.

– Fordi Vincent døde av såkalt naturlige årsaker trenger ikke selskapet å betale familien hans kompensasjon. Men hva er naturlig når en 28 år gammel, frisk mann, uten noen sykdommer, plutselig dør?, spør hun.

– Du vet, Vincent elsket fotball så mye. Så mye. Han spilte fotball hver gang han fikk sjansen, også her i Qatar på fridagene sine. Og han var så stolt over at han skulle være i Qatar under VM. «Jeg kan ikke tro det», pleide han å si. «At jeg, fra en liten landsby i Kenya, kommer til å være i landet hvor VM spilles.» Han gledet seg så mye til å være her når det skjedde