Siste stopp for Kjetil

«Hard work beats talent when talent fails to work hard». Dette har vært mottoet til Kjetil Wæhler. En ekte forsvarsspiller takker av etter 22 år i fotballens tjeneste.

Tekst Frode Lia

Har du merket en endring i mentaliteten og arbeidsvilje hos fotballspillere igjennom de 22 årene du har vært fotballspiller?
– De yngre spillerne har nok mistet litt respekt til eldre og mer rutinerte spillerne i forhold til slik det var tidligere. Det er flere som får muligheten på a-lags nivå nå i ung alder kontra da jeg var juniorspiller. Og jo flere de er, jo mer avslappet og «varme i trøya» er de. Mange tror at ting går av seg selv. Dessuten er det flere agenter inne i bildet som gir «sine» spillere falske forhåpninger med blant annet å si at alt kommer til å ordne seg. Spilleroverganger i dagens fotball handler så sinnsykt mye om penger og fokuset blir feil. I bunn og grunn kommer man lengst med hard jobbing, riktig fokus og en disiplinert hverdag.

Finnes det noe mer irriterende enn en utrent medspiller?
– Det kan du si. Det aller verste er å se unge spillere som skusler bort talentet sitt ved å trene for lite og være alt for useriøse. Som tror de kan flyte på «talentet». Jeg kan fort se hvem som blir fotballspillere eller ikke. I IFK trente jeg mye med Ludwig Augustinsson som nå spiller for FCK (klar for Werder Bremen fra 1. juli. red.anm.). En helt fantastisk spiller og person som skjønte hva som må til for å nå langt. Han var det en drøm å spille med. Var akkurat som å se meg selv tyve år yngre. Han skjønte jeg ville nå langt.

Hva har vært de største forskjellene mellom å spille i Norge, Sverige og Danmark?
– Det blir automatisk mer seriøst når du reiser fra landet ditt. Men fotballen er også litt annerledes. I Danmark var det enda flere gode ballspillere, og vi spilte mer ballbesittende fotball.

Vil du si at treningene og forbredelsene var mer profesjonell?
– Ja, det kan du si. Ting var i alle fall mer på stell. Alle som har vært i Vålerenga har hatt det veldig bra, det har vært trygt og godt. Man trengte ikke å gjøre så mye ekstra for å prestere. Det har nok vært en hvilepute for mange. Men for meg har det vært viktig å være på tå hev, det har vært mitt fokus. Det har vært litt stolthet for meg å være godt trent og godt forberedt. Kanskje det er derfor jeg har klart å hevde meg så lenge.

Du sier det har gått stolthet i å være godt trent. Hvordan ser en ideell treningsuke for deg som inkluderer én kamp?
– Det gjelder å forberede seg før og etter treningsøktene med mye skadeforebyggende øvelser. Vi fotballspillere har jo enormt med tid. Det har selvsagt vært litt mentalt tøft av og til, men jeg har fortsatt med å gå inn i treningsstudio før og etter trening og gjort jobben med mye stabiliserings- og core-øvelser. Bare sørge for at kroppen er i tipp-topp shape. Særlig når du blir eldre er det viktig å trene mye styrke. Det kommer jeg til å fortsette med etter karrieren også.

Har du fulgt noe spesielt kostholdsregime?
– Jeg har alltid vært nøye på å ha et variert og sunt kosthold. Da Deila kom inn ble fokuset på kostholdet noe helt annet. På første dag ble en ernæringsfysiolog hentet inn og mange fikk seg nok et sjokk da det ble foretatt fettmåling. Deila har veldig fokus på at man skal tenke fotball 24/7 og leve deretter. Jeg tror at mange spiste litt for mye av det meste før Deila kom, istedenfor å ha et sunt og variert kosthold. Tidligere fikk det ingen konsekvenser om for eksempel sukkerinntaket var litt for høyt uka igjennom.

Men du bestod?
– Ja, jeg bestod. Det var veldig mye av det i Danmark og Sverige også. Det å være nøye på kosthold er en del av jobben.

Hva mener du med nøye?
– Jeg kjørte ikke noe spesiell diett som noen måtte gjøre etter at Ronny kom. Da var det flere som måtte på lavkarbodiett blant annet. Men jeg tror man kommer langt med et sunt og variert kosthold og prøve å avstå fra søtsaker.

Hvilket råd vil en 40-årig Kjetil Wæhler gi en 18-årig Kjetil Wæhler?
– Jeg kunne nok vært enda mer seriøs som 18-åring, selv om jeg hadde mye av mentaliten allerede da. Men det å være nøye på forebyggende trening og kosthold fra ung alder for eksempel. Det vil på en måte sette seg i kroppen og følge deg resten av karrieren. Se på Ludwig Augustinsson som faktisk gjør den jobben. Ifølge statistikken var han den mest offensive backen i Champions League i gruppespillet i fjor. Det er fantastisk å se noen du har spilt med og som du kanskje også har påvirket, komme så langt. Sander Berge er også en slik spiller. Det må være en treners drøm å ha spillere som Sander og Ludwig. Det har i alle fall vært en drøm å spille med dem. Jeg setter virkelig pris på at unge spillere spør meg om råd, som for eksempel de to. Håper det betyr at man har vært et godt forbilde, for det har også vært viktig for meg.

Du har jo også to brødre (Thomas Wæhler og Fredrik Brustad red.anm.) som har spilt fotball på høyt nivå. Og din far har vært fotballspiller og trener. Er det der den seriøsiteten kommer fra?
– Pappa fikk en landskamp og spilte med Drillo, Per Pettersen og så videre. Men jeg har egentlig stått på egne ben. Jeg er litt dritten i midten som de sier, med en eldre og en yngre bror. Nå hadde jeg ikke en superstreng oppdragelse, men det har vært disiplin. Samtidig som jeg har prøvd å strekke meg etter min storebror. Og det er kanskje sånn at yngre brødre kommer litt lengre. Så var jeg jo også mye med pappa rundt på treninger. Han trente blant annet damelaget til Bull på åttitallet. Han trente guttelaget til Lyn med Thomas, Axel Kolle og alle de der. De var tre år eldre enn meg. Og et kjempegodt lag. Pappa var en dyktig trener som var opptatt av disiplin og struktur, og det har jeg nok tatt med meg. I tillegg har jeg nok gått litt egne veier. Vært litt sta.

Så hvis vi sier 20% pappa, 30% storebror og 50% Kjetil Wæhler?
– Ja, tror kanskje det. Hvis man vokser opp i en fotballfamilie, så er det vel størst sannsynlighet for å bli fotballspiller også.

Hvordan ville et Kjetil Wæhler-lag sett ut, med tanke på spillere du hadde rekruttert, formasjon og spillestil?
– Mitt første fokus hadde vært to sterke midtstoppere og det å forsvare eget mål, det mener jeg er en mangelvare i norsk fotball. Så ville jeg hatt toveis backer som løper mye. Og en defensiv midtbanespiller som rydder unna, men som samtidig er god med ballen og bidrar offensivt. Jeg har spilt med Sander Berge i Vålerenga og Jakob Johansson i IFK som er gode eksempler på det. I tillegg må man selvsagt ha noen kreative spillere fremover på banen. Men gjennomgående ville jeg hatt spillere med den rette mentaliteten og uten stjernenykker. Sterk defensiv struktur. Nå har det jo vært så mye snakk om den spillende midtstopperen at de har helt glemt at de faktisk skal forsvare eget mål. Lars Lagerbäck har jo også sagt dette flere ganger, og se hvor langt Island kom med god defensiv struktur. Noen trenere har vanvittige idéer som bare ikke fungerer.

Har du ambisjoner om å bli trener selv?
– Jeg har dessverre ikke blitt bitt av den basillen. Men når jeg ser Antonio Conte på sidelinjen i Chelsea tenker jeg kunne ha vært gøy å bli trener likevel. Han har lidenskapen som jeg også har. Men det å følge trenerkursene til NFF er ikke noe som frister akkurat nå. Jeg føler kanskje jeg trenger litt avstand til fotballen før jeg går inn i noe.

Landslaget har vært veldig opptatt av den spillende midtstopperen. Tror du det kan være en av grunnene til at de ikke har lykkes?
– Jeg tror det. Særlig med tanke på de målene vi slipper inn. Man må ha en blanding av alt. Når jeg spilte på landslaget var det selvsagt Brede Hangeland som var den spillende midtstopperen, men du må jo klare å forsvare eget mål også. Når du ser på de målene vi slapp inn mot San Marino og Tsjekkia så er det ingen enhet lengre. Forhåpentligvis blir det en endring på det når vi får en ny trener. Jeg har sagt til mine barn at om du velger å bli forsvarspiller så får du veldig lite kred, men du er minst like viktig som den som scorer over tyve mål per sesong.

Hvis jeg var en ung midtstopper og var på treningsfeltet. Hvilket råd ville du gitt meg?
– Det første er å bli sterkere inne i boksen og rense unna. Da ville jeg hatt øvelser med deg som bevisstgjør deg på ulike situasjoner innenfor boksen. Jeg husker jeg spilte for Lyn da den gamle midtstopperkjempen Ole Dyrstad var trener. Der jobbet vi mye med det. Han har mye av æren for den spilleren jeg ble. Bryte foran, ikke være for hissig på grøten og så videre. Fram med kassa og rydde unna. Klarer du 0-0 får du i alle fall ett poeng.

Etter Lyn dro du til Wimbledon. Hvordan var den første tiden i England?
– Det var jo ikke noe Grazy Gang da jeg kom dit, det var bare John Hartson som var igjen fra den gjengen. Men som du vet, det var kanskje tre år av karrieren jeg skulle ha hatt igjen. Det var forsåvidt bra de månedene vi var i Premier League, formen var bra og innsatsen på treningene sto ikke noe tilbake i forhold til de andre. Men etter nedrykket fulgte en lang periode med lyskeoperasjon, benbrudd og nye trenere. Veien tilbake ble ekstra lang. Når jeg flyttet tilbake fra Sverige fant jeg igjen kontrakten fra Wimbledon og det var heller ikke veldig lukrativt å være der borte.

Så det var ikke pengene som dro deg til England?
– Nei, det sto større dollartegn i øynene mine når jeg fikk trene med Arsenal som tyveåring.

Jøss, hvordan var det?
– Det var året etter at Wenger kom til klubben. Jeg syntes det var skummelt å dra dit alene. Jeg har vært en person som alltid har søkt trygghet. Men jeg tok sjansen og trente med Ian Wright, Tony Adams, David Seaman og alle de der. Den første uken var fantastisk. Jeg spilte en treningskamp som gikk veldig bra. Jeg ble invitert over en andre gang, som også gikk veldig bra. Men når de ville ha meg over en tredje gang for å spille treningskamp mot Tottenham, takket jeg nei.

Hvorfor i all verden gjorde du det?
– Jeg syntes som sagt det var litt skummelt å dra over alene og ville derfor ha med meg kjæresten min den andre gangen jeg dro over. Da sa Wenger at «he is not coming here to make love, he is coming here to play football». Så når de ville ha meg over en tredje gang, sa jeg nei. Jeg merker jeg blir i dårlig humør bare å prate om det. Men jeg sa til agenten min at «hvis Arsenal vil ha meg, får de bare ta meg, jeg drar ikke over en gang til». Den tilnærmingen vil jeg ikke anbefale yngre spillere, for å si det sånn.

Det svaret kan ha kostet deg en Arsenal-karriere?
– Den kampen kostet meg en karriere i England, jeg er ikke i tvil om det. Wenger driter jo i en tyveåring fra Norge som setter krav. Nå dro jeg tilbake til England noen år senere, men det var ikke i nærheten av det samme. Jeg trente litt med Nottingham Forest også. Men jeg skal være fornøyd. Jeg har fått lov til å spille fotball til jeg ble 40 år og har fortsatt en kropp som fungerer.

Men du har hatt en del stygge skader opp igjennom karrieren?
– Jeg hadde en del skader i tenårene og i tidlig tyveårene. Hadde tretthetsbrudd og en del småplukk.

Skyldtes det for hard trening?
– Litt for hard trening og litt uflaks. Men jeg syntes det var greit å være en late bloomer og debutere sent på landslaget. Fredrik Winsnes fortalte meg en gang at kroppen ikke begynner å forfalle før du er 50. Jeg ler litt av fotballspillere som legger opp 30 år gamle.

Hvilken trener har stått deg nærmest fotballfaglig og samtidig inspirert deg mest?
– Da jeg var i Aalborg kom den gamle danske stopperkjempen Kent Nielsen. Han er en veldig bedagelig fyr. Men vi terpet veldig mye, samtidig som han ikke hisset seg opp hvis du gjorde en feil. Vi repeterte og repeterte på offensive spillmønstre til ting satt. I tillegg tror jeg at jeg har lettere for å se opp til trenere som har vært gode midtstoppere selv også. Jeg hadde en veldig energisk trener i IFK Gøteborg som heter Mikael Stahre. Han hadde aldri spilt fotball selv, men var veldig dyktig. Jeg må også berømme Ronny Deila de tre månedene jeg hadde ham. Det å være 40 år og komme på trening og hele tiden lære noe nytt var veldig givende.

Dette er jo trenere med veldig ulike måter å spille fotball på. Fellesnevneren synes å være at de er utviklingsorienterte og er balanserte typer?
– Og ikke minst tilstede. Jeg tror det er fullstendig feil tilnærming å bli forbanna på treningsfeltet. Jeg liker trenere som er energiske, men samtidig tålmodige. Men det er sant at de står for veldig ulik fotball. I Danmark var det som sagt mye mer ballbesittende fotball.

Var det en utfordring for deg å spille den type fotball?
– Der hadde du jo spillere som ville ha ballen hele tiden. Så du hadde alltid mange flere alternativer.

Jeg synes det har vært en selvmotsigelse i debatten rundt den spillende midtstopperen. Jeg mener det er bevegelsen som skal utløse pasningen, ikke midtstopperens kreativitet som skal utløse bevegelsen. Derfor er det en logisk brist at man velger en dårligere forsvarsspiller, men bedre ballspiller, i motsetning til en bedre forsvarsspiller, men dårligere ballspillere, som mange nå gjør på midtstopperplass?
– Veldig bra sagt. Når jeg trente med Arsenal eller i Aalborg hadde jeg så mange pasningsalternativer som helst. Selv Tony Adams kunne slå en gjennombruddspasning. Det er mange elementer i debatten rundt den spillende midtstopperen.

Hva syntes du selv har vært høydepunktene i karrieren din?
– Jeg har tenkt mye på det. Det har både vært enkeltkamper og titler. I Aalborg slo vi Deportivo La Coruna 6-1 hjemme og 3-1 borte i Uefa-cupen, å tenke tilbake på det er ganske stort. Dessverre ble jeg skadet før vi møtte Manchester City. Jeg vil også trekke frem min 25. landskamp hvor jeg fikk gullklokka. Vi spilte mot Tsjekkia og vant 3-0. Fantastisk kamp for Norge og for min egen del. Så syntes jeg det var veldig stort å vinne cupen med Vålerenga i 2008 mot Stabæk. Kanskje enda gøyere enn å vinne seriegull. Stabæk var helt suverene det året, slo oss 6-1 på Nadderud tre uker tidligere. Det var en interessant kamp rent taktisk også. Martin Andresen brøt med slik Vålerenga hadde spilt tidligere i sesongen. I den kampen slo laget konsekvent lange og direkte pasninger i det enorme bakrommet til Stabæk.

Det jeg husker aller best fra finalen var peptalken til Troy Perkins før kampen. Med den amerikanske mentaliteten tok han virkelig tak i gutta. Alle var klare til å bare kjøre på. Jeg har spilt cupfinale i både Sverige og Danmark, men det var ikke helt det samme.

Hvem har vært din ideelle makker i forsvaret?
– Først og fremst liker jeg spillere som kan ta til seg ting, at det er mulig å kommunisere godt. Midtstoppere som har beina godt planta på jorda. Det verste jeg vet er spillere som bare vifter deg vekk. Jeg syntes det var veldig enkelt å spille med André Muri for eksempel. Godt mulig han ikke har vært den beste midtstopperen jeg har spilt med, men jeg likte veldig godt å spille med ham. I tillegg må jeg nevne Erik Hagen og Ronny Johnsen. Også er det morsomt å se Markus Nakkim, som jeg føler jeg har vært med på å forme. Det er ikke alle unge spillere som har hørt på hva jeg har sagt, og det er synd, for jeg har mye å komme med. Men han tar til seg ting, og jeg tror han kommer til å bli veldig god.

Et siste spørsmål. Hvem har vært ditt forbilde?
– Husker jeg var veldig fan av Marco van Basten. Men så begynte jeg å tenke i andre baner og oppdaget Franco Baresi og Paolo Maldini. De ble på en måte mine forbilder. Alle er jo fans av angrepsspillere. Jeg tror jeg er pensjonist før vi ser en forsvarsspiller som Fabio Cannavaro vinne gullballen igjen. Folk glemmer hvor viktig en god forsvarsspiller er. Det er synd, veldig synd.