Sofistikerte Southampton

Tekst Jonathan Wilson

Da Maurico Pochettino erstattet Nigel Adkins som Southampton-manager i januar, var skeptikerne i klart flertall. Klubben hadde fem kamper på rad uten tap i Premier League, fire av oppgjørene hadde riktignok endt med poengdeling, men i den siste kampen mot Chelsea hadde de ligget under 0-2 og kapret med seg ett poeng. Southampton lå på 17. plass, over nedrykksstreken, noe som virket utenkelig bare noen måneder i forveien etter at de hadde tapt åtte av de ti første kampene. Det store spørsmålet var: Hvorfor var klubben villig til å sparke mannen som hadde ført klubben fra League One til Premier League for å ansette en relativt uerfaren argentiner med middelmådige resultater fra Espanyol, hans eneste trenerjobb?

Det er fremdeles et relevant spørsmål sett i lys av at den sympatiske Adkins sin eneste tabbe var å oppnå to opprykk på to år. Men alle spørsmålstegnene rundt ansettelsen av Pochettino skulle snart forsvinne. Han førte Southampton til seire mot Manchester City, Liverpool og Chelsea og klubben avsluttet sesongen på en komfortabel fjortendeplass.

Fire poeng på de fire første kampene var omtrent som forventet for et lag de fleste ekspertene før årets sesong ville kjempe for å unngå nedrykk. Men etter borteseieren mot Liverpool i den femte serierunden, roet nervene seg hos Soton-fansen, og siden har klubben fortsatt klatringen på tabellen og ligger i skrivende stund på en sensasjonell tredjeplass – foran begge Manchester-klubbene, Chelsea og Tottenham.

Ambisiøs argentiner
De færreste tror at Southampton vil beholde den plasseringen når sesongen er over i mai, det vil i så fall muligens være tidenes prestasjon i Premier League-historien, men ingen har unngått å legge merke til transformasjonen som har skjedd etter at Pochettino kom til klubben. Under Adkins spilte Southampton ganske typisk engelsk; de satt dypt, spilte regelmessig langballer mot hodesterke Rickie Lambert, men under argentineren spiller de langt mer sofistikert. De gir motstanderen minimal tid med ballen, de er konstant i bevegelse og spiller på en måte som minner mye om hvordan Athletic Bilbao spilte under Marcelo Bielsea.

Akkurat det er ikke særlig overraskende. Pochettino er ingen Bielsa-disippel og har flere ganger gjentatt at han også er influert av andre trenere og spillesystemer. Likevel er det ingen tvil om at det finnes flere likheter, noe som er ganske så naturlig med tanke på at Pochettino var tilstede under fødselen av “bielsanismen” i Newell’s Old Boys for to tiår siden. Pochettino spilte i hjertet av forsvaret da Bielsa revolusjonerte fotballen som trener i den argentinske klubben på begynnelsen av 90-tallet. Men som Pochettino har sagt, det er flere enn sin gamle trener han har blitt påvirket av.

Selv om omstendighetene førte til at Bielsa brukte en firebackslinje i Bilbao, har han historisk sett foretrukket en treer bak i en diamant-formasjon helt etter den nederlandske skolen. Pochettino spiller vanligvis en litt fri tolkning av 4-2-3-1. Når Southampton har ballen på motstanderens banehalvdel, flytter de hele laget høyt og de to midtstopperne ligger bredt på midtstreken med backene mye høyere opp i banen. De to sittende midtbanespillerne – først og fremst i form av Victor Wanyama og Morgan Schneiderlin – opererer mye trangere, nesten som to midtstoppere høyere i banen for å gi støtte og for å ta ut de offensive spillerne til motstanderen, samt at de i det oppbyggende offensive spillet gjerne distribuerer pasningene mot de offensive backene. De to flankespillerne i 4-2-3-1-systemet flytter seg høyt opp i banen, og utgjør sammen med spissen tre angripere, og den sentrale offensive spilleren – enten Adam Lallana eller Pablo Osvaldo – får rollen som en god, gammeldags playmaker, noe som er nesten identisk med hvordan Bielsa liker å organisere sitt offensive spill. Den meget lovende venstrebacken Luke Shaw er ofte gjerne den backen som ligger høyest i banen, noe som betyr at flankespilleren på samme side, som regel Jay Rodriguez, beveger seg et knepp eller to innover i banen, mens den motsatte flanken, Lallana eller Adam Ward-Prowse ligger helt ute i bredden.

I starten på sesongen – som i den ufattelig kjedelige 0-0-kampen mot West-Ham – lå den sentrale offensive spilleren ofte for høyt, noe som førte til at all den kreative byrden ble lagt på de to flankespillerne, men etter hvert har Pochettino satt laget på en måte som selv ikke den mest optimistiske Southampton-supporteren kunne drømme om. Det sier en hel del om laget at Gaston Ramirez som på mange måter er skreddersydd for playmaker-rollen, knapt har fått spilletid, trolig er det løpskapasiteten som koster ham plassen på laget.

Høyt press – lave skuldre
For den offensive kvartetten er flytende og mobile, de skifter posisjoner løpende og samtlige kjenner arbeidsoppgavene til alle rollene. De har ikke bare ansvaret for å skape målsjansene, men også for å sette presset og avgjøre når det skal settes press. Når Southampton mister ballen høyt oppe på motstanderens banehalvdel, setter den offensive spilleren som er nærmest motstanderen som har ballen under press, og får øyeblikkelig hjelp av to andre mens den fjerde prøver å lese hvor motstanderen vil spille ballen. Bielsa er berømt for å se på video etter video av motstanderne for å lære seg deres angrepsmønstre, og det er all grunn til å tro at Pochettino gjør det samme, noe av det Southampton er aller best på er å bryte ned motstanderens offensive spill. Selv om de ikke vinner tilbake ballen hver gang, fører det høye presset og intensiteten i gjennvinngen ofte til at motstanderen kommer ut av rytmen, i tillegg til at laget alltid rekker å ha minst seks utespillere i stram defensiv organisering.

Så fort motstander har etablert ballkontroll, aksepterer de fire foran at de ikke vant ballen denne gangen, og finner sine plasser i et defensivt system som blir til en klassisk 4-4-2 der de to flanskespillerne legger seg på høyde med de to sittende midtbanespillerne. Southampton spiller derfra rent soneforsvar i både forsvars – og midtbaneleddet, men kan også ved enkelte anledninger ty til mannsmarkering hvis Pochettino mener det er det riktige.

Southampton spiller ofte langt i lengderetning – de har i snitt rundt 70 langpasninger per kamp, mer enn noen andre lag i Premier League. Men de spiller sjelden langt mot midtspissen, noe også ballbesittelse-statistikken viser: så langt i sesongen er det kun tre lag som har hatt ballen mer i laget enn Pochettinos menn. Det er ikke sli at man aldri slår langt mot Rickie Lambert, han er tross alt svært god til å holde på ballen og god i lufta, men langpasningene kommer ofte langs bakken: Det skaper tempo i kontringene, de er dyktige i overgangsspillet før motstanderen klarer å sette forsvaret etter et angrep – den samme logikken bak kjapt press på ballfører og det å vinne ballen kjapt tilbake.

De slår ofte innlegg – noe overraskende med tanke på hvor opptatt de også er av ballbesittelse – men dette er også til bielsaisme; som handler mindre om ballbesittelse med trygge pasninger, men mer om å vinne ballen hurtig tilbake. Southamptons posisjonsspill med overlappende backer og en nesten flytende firer på topp betyr at de får mange spillerne inn i motstanderens 16-meter, og er en av grunnene til at de er nummer fem på statistikken over Premier League-lagene med flest innlegg per kamp.

Med tanke på at Southampton også prioriterer å gi spillerne fra eget ungdomsakademi sjansen, vil den langsiktige effekten ikke bare kunne være gull verdt for klubben, men også for engelsk fotball. For øyeblikket er Southampton et fascinerende alternativ, en sprøyte bielsaisme i engelsk fotball. Og den dosen har gjort Southampton til en midlertidig toppklubb – og en klubb som toppklubbene hater å møte.