Noe av det første Ole Gunnar Solskjær gjorde som nyansatt Cardiff-manager var å hente tre norske spillere som hadde bestekameraten Jim Solbakken som agent. At Molde-treneren ikke har svart på spørsmål rundt disse problemstillingene, er svært betenkelig.
Tekst: Håvard Melnæs
Korrupsjon og kampfiksing, tvilsomme eiere og sponsorer, høye billettpriser, og skamløse agenter som utnytter unggutter og opererer i en del av fotballbransjen som har mange likhetstrekk med menneskehandel.
Det er flere og sammensatte årsaker til fotballens moralske forfall. Én av grunnene til at fotballen står med minst ett bein i gjørma, har vært en presse som har operert mer som heiagjeng enn som reportere med kritisk blikk og kvass penn.
Og det har bidratt til å skape en kultur der enkeltpersoner i fullt alvor mener de er hevet over kritikk.
Det bladet du holder i hendene nå, er Josimars andre Tippeliga-bibel i historien. I år som i fjor har vi intervjuet samtlige trenere. Det vil si samtlige, bortsett fra én. Ole Gunnar Solskjær ville ikke snakke med Josimar. Molde-treneren ønsket heller ikke å begrunne hvorfor han ikke ville snakke med oss.
Det gir grunn til å stille noen spørsmål:
Mener Ole Gunnar Solskjær at han har rett til særbehandling?
Hva skyldes i så fall disse forventningene?
Er han hevet over kritikk?
Mener Solskjær virkelig at han bør behandles annerledes enn andre fordi han hadde en god proffkarriere?
Scoret han så mange viktige mål for selveste Manchester United at han for alltid skal bli behandlet som en helt?
Og:
Skal norsk presse fortsette å ta på Solskjær med silkehansker?
Josimar har intervjuet Ole Gunnar Solskjær én gang – før sesongstart i 2012. Vår skribent Lars Sivertsen hadde en lang fotballprat med Solskjær. Etter intervjuet var Solskjær fornøyd: For en gangs skyld slapp han spørsmål om bilpark, familieforhold og kjendis-status; samtalen hadde utelukkende handlet om fotballrelaterte ting.
For et drøyt år siden tok vi igjen kontakt med Ole Gunnar Solskjær og spurte om et intervju. Vi ønsket å snakke om hvilke planer han hadde fremover, tiden i Cardiff og samarbeidet med Jim Solbakken. En time senere kom svaret:
«Are you taking the piss…»
Radarparet
Vi mistenker at grunnen til at Ole Gunnar Solskjær ikke vil snakke med Josimar, bærer navnet Jim Solbakken. I to artikler – den første i november 2014, den andre i januar i år – har vi omtalt Solbakkens agentvirksomhet. I den første artikkelen skrev vi at Jim Solbakken satt på begge sider av bordet da Mame Biram Diouf ble solgt fra Molde til Manchester United og dokumenterte dette med kontrakter, åpne førstehåndskilder og Solbakkens eget regnskap.
I vår dokumentar om «overgangssaken» fra januar i år, skrev vi om rollene Jim Solbakken hadde hatt i Stengel/Gunnarsson-saken.
Da tingretten frikjente de fire fotballlederne som sto tiltalt for grovt bedrageri høsten 2013, la dommen stor vekt på uttalelsene til Jim Solbakken. Norges mest kjente fotballagent hadde i rettssalen presentert sammenfallende forklaringer med de tiltalte partene. Dette sto i skarp kontrast til det Jim Solbakken sa i to upubliserte TV 2-intervjuer fra oktober 2011 som Josimar sitter på, og som er gjengitt i utgave 1/2016.
For før det i det hele tatt var noen overgangssak, før noen hadde brukt ordet «bedrageri» i sammenheng med overgangssaken, før noen av landets mest kjente advokater hadde begynt å fakturere de involverte, vedkjente Jim Solbakken – den eneste som kjente alle personene og alle avtalene som angikk de to spillerne og klubbene Stabæk, Vålerenga og Nancy – de to mest sentrale punktene i hele saken:
Herman Stengel skulle ikke til Vålerenga. Uansett.
Stengel-opsjonen ble laget for å få ned salgssummen på Veigar Páll Gunnarsson, for at Stabæk skulle sitte igjen med mest mulig. Avtalene var betinget av hverandre.
I oktober 2011 var altså Jim Solbakken helt på linje med det påtalenemnda i NFF og politiet senere skulle komme frem til, og prøve i retten:
Opsjonsavtalen var uten verdi for Vålerenga og kun en måte for partene å skjule den reelle salgssummen for Veigar Páll Gunnarsson.
Bestekamerater og forretningspartnere
I 2000, mens han var på høyden av Manchester United-karrieren, startet Solskjær og bestekameraten Jim Solbakken agentselskapet Dynamic Solution AS.
I sju år var Solskjær en av de største eierne i selskapet, samtidig som han spilte for United, selv om regelverket til det engelske fotballforbundet sier at at man ikke kan spille i Premier League og samtidig drive med agentvirksomhet. I sju år var det ingen norske sportsjournalister som reiste problemstillingen.
I stedet var det (de prisbelønte) Dagens Næringsliv-journalistene Lars Backe Madsen og Jens M. Johansson som avslørte Solskjærs tvilsomme virksomhet i boka Den forsvunne diamant.
Avsløringen fikk knapt oppmerksomhet i pressen. Daværende fotballpresident, Sondre Kåfjord, var raskt ut med å frikjenne norsk fotballs store sønn:
«Ole Gunnar er mister clean i alle sammenhenger og er svært opptatt av å ivareta integriteten sin […] jeg mener likevel at hans rolle er fremstilt mye mer dramatisk enn den faktisk er», sa Kåfjord til Dagbladet.
I 2003 ble Ole Gunnar Solskjær også frontfigur for «Statoil-akademiet», en talentleir som ble ansett som et uoffisielt landslag for 14-åringer. Solskjær og hans kontaktnett i Manchester United var et viktig element for å vise hvor attraktivt det var å bli tatt ut til leiren.
25 14-åringer av begge kjønn ble hvert år plukket ut til å delta. Solskjær var en av trenerne, mens Jim Solbakken og talentspeider John Vik, som i flere år hadde en mindre eierandel i Dynamic Solution AS, lusket rundt treningsanlegget og sikret seg de største talentene.
I sju år nærmest støvsugde Jim Solbakken og Solskjærs agentselskap landets største talenter – med Norges Fotballforbunds velsignelse.
Solskjær har aldri svart på spørsmål rundt dette samrøret. For Ole Gunnar Solskjær er en mann som nødig svarer på kritikk rundt sin forretningsvirksomhet. Og norsk sportspresse har høflig akseptert dette.
Omtrent de samme reglene gjelder for Jim Solbakken, Norges mektigste fotballagent, en posisjon han kan takke sitt nære vennskap med Solskjær for.
Solbakken har så mange av de norske landslagspillerne i stallen at pressen nødig publiserer kritiske artikler om ham, selv om det er godt dokumentert at Solbakken har et avslappet forhold til lover og regler.
Solbakkens makt består i, foruten vennskapet med Solskjær, at han kan nekte sine spillere å snakke med journalister hvis noen skulle finne på å skrive artikler der han kommer uheldig ut.
På samme måte som en samlet norsk sportspresse ikke skrev at Petter Northug sonet Norgeshistoriens i forkant kanskje mest omtalte fengselsdom, i håp om å få det eksklusive intervjuet etter soninga, dropper redaksjoner som sitter med informasjon om urent spill, kritiske artikler om Solbakken i bytte mot en «hjemme hos Håvard»-reportasje om Borussia Mönchengladbach-spilleren Håvard Nordtveit.
På alle sider av bordet
I januar 2014 gikk drømmen i oppfyllelse for Ole Gunnar Solskjær: Han var blitt manager i Premier League. Det var Jim Solbakken som representerte Solskjær under forhandlingene med Cardiff.
Noe av det første Solskjær gjorde som Cardiff-manager var å hente Magnus Wolff Eikrem fra den nederlandske klubben Heerenveen. Spillerens agent var Jim Solbakken.
Solskjær kjøpte altså en spiller representert av bestevennen, samme bestevenn som representerte Solskjær under lønnsforhandlingene med Cardiff.
Det stoppet ikke der. Noen dager senere hentet den nyansatte Cardiff-manageren Mats Møller Dæhli og Jo Inge Berget fra gamleklubben Molde. Igjen var Jim Solbakken helt sentral, i disse overgangene representerte han Molde Fotballklubb – på papiret. Solbakken var, og er, de facto agenten både til Møller Dæhli og Berget.
Ole Gunnar Solskjær kjøpte altså tre spillere der Jim Solbakken representerte motparten. I praksis satt de to bestekameratene på begge sider av bordet. I næringslivet ville en slik tilnærming ha vært uakseptabel.
I den norske straffeloven er korrupsjon definert slik (§ 276 a):
Å kreve, motta eller akseptere et tilbud om en utilbørlig fordel i anledning av stilling, verv eller oppdrag. Eller: Å gi eller tilby noen en utilbørlig fordel i anledning stilling, verv eller oppdrag.
Som manager og hovedansvarlig for kjøp og salg av fotballspillere, skulle Ole Gunnar Solskjær forvalte klubbens interesser på best mulig måte. Som agent for fotballspillere, skulle Jim Solbakken forvalte spillerens interesser best mulig. I Cardiff – som var desperate etter å forsterke stallen for å unngå nedrykk – hentet Ole Gunnar Solskjær tre norske spillere som ikke holdt nivået.
Forvaltet han klubbens interesser?
Jim Solbakken, spillernes agent, anbefalte spillerne å gå til Cardiff. Selv om de ikke var gode nok.
Forvaltet han spillernes interesser?
De to bestekompisene henholdsvis kjøpte og anbefalte noe som helt tydelig var i strid med interessene til de partene de representerte.
Det finnes ingen sportslige begrunnede forklaringer for at Cardiff – i den situasjonen klubben befant seg i – kjøpte tre norske spillere.
Kjøpene var helt uforklarlige sett i lys av de utfordringene den nedrykkstruede klubben sto overfor.
Sett kjøpene i lys av Dynamic Solution-samarbeidet med over 20 overganger der både Solskjær og Solbakken har vært involvert, og et vennskap som strekker seg over 25 år, blir de kanskje ikke uforklarlige likevel.
Nord-koreanske tilstander
Men har han måttet svare for det?
Selvfølgelig ikke.
Han er jo Ole Gunnar Solskjær.
Han er den moderne Askeladden, en mann hele befolkningen beundrer, en sann hedersmann.
I 2011 ble han hentet inn av statsminister Jens Stoltenberg for å tale til Arbeidspartiets landsmøte.
Vi siterer fra TV2.no:
«Helten over alle norske idrettshelter, Ole Gunnar Solskjær, satte Ap-landsmøte på hodet.
Det begynte å rykke litt i flere av delegatene, men da partilederen (statsminister Jens Stoltenberg, journ. anm.) med sitt aller feteste og bredeste glis inntok talerstolen, skjønte alle at noe eksepsjonelt godt var på gang.
– En mann med ideer og visjoner, en som skal inspirere oss, en av de mest kjente nordmenn, og en som spiller på vårt lag: Ta vel imot OLE GUNNAR SOLSKJÆR!»
Det er et progaganda-språk som kunne fått nord-koreanere til å rødme.