Sorgens kapittel
Vi var tilbake. VM var glemt. EM var vårt. Stinne av selvtillit reiste 15 000 nordmenn til Belgia og Nederland. Norge var outsidere, med tidenes angrepsrekke. EM 2000 endte i knestående.
«Semb, din defensive pikk!», ropes det bakfra.
Mange tar seg til hodet. Noen ser i bakken. Andre, som supporteren bak oss, reagerer med sinne.
Noen minutter tidligere hadde spillerne strukket hendene i været på gresset på stadion i den nederlandske byen Arnhem etter 0-0 mot Slovenia. Norge var videre til kvartfinalen i EM.
Den rød-hvite-og-blå-kledde tribunen bak målet Thomas Myhre akkurat hadde voktet, hoppet opp og ned og sang joiken fra samiid ædnan. Joik er kanskje kraftigere enn krutt. Det hadde vært ålreit om Sembs mannskap hadde ladet skuddføttene med annet enn løskrutt.
Smarttelefoner fantes ikke sommeren 2000, og ingen kunne streame sluttminuttene i den andre kampen i gruppa, Jugoslavia mot Spania, men noen holdt telefonisk kontakt med folk som fulgte med på TV hjemme i Norge. Kampen i Brugge var på overtid.
Så lenge 3-2 til Jugoslavia sto seg, var poenget mot Slovenia nok til å sende «våre beste menn» til kvartfinalen i Norges aller første deltakelse i et EM-sluttspill for menn.
Ikke abonnent – ballkontroll HER
Fire minutter etter at spillerne hadde jublet over avansement fikk Spania straffespark i Brugge. Gaizka Mendieta gjorde seg klar.
«Faen. 3-3», lød oppdateringen fra en med mobiltelefonen inntil øret.
Norge var fortsatt videre på innbyrdes oppgjør etter 1-0-seieren mot Spania i åpningskampen i Rotterdam.
Ett minutt etter Mendietas utligning lukker han med mobilen øynene. Han tar mot til seg og viderebringer siste nytt fra Brugge:
«4-3 Spania».
Norge var ikke videre likevel. Nils Johan Semb, i fortvilelse, går ned i knestående. 15 000 på den norske tribunen er stille.
Så ropes det bakfra. Det frustrerende ropet kunne sikkert ikke høres helt hjem til Norge, men for oss som var der, runger det ennå i øret og har blitt en merkelapp for evig knyttet til herrelandslagets EM-historie og Nils Johan Sembs periode som landslagssjef.
«Semb, din defensive pikk!»
«Do I not like that»
På mesterskapets første dag rullet gjengen vår ut av lugarsengene på Kiel-ferja og inn på kontoret til et leiebilfirma i den tyske hansabyen. Med stein-saks-papir ble det avgjort hvilke to som måtte ta sjåførrollen mesterskapet igjennom. Passende nok var det han som hadde holdt ut lengst i Kiel-ferjas nattklubb som gikk tapende ut og måtte ta den første etappen. En currywurst og to iskalde bokser cola senere var kroppen, hodet og verden i vater. «Currywurst und Cola hilft gegen alles» – «Currywurst og cola hjelper mot alt», heter et tysk uttrykk.
Uttrykket finnes kanskje ikke, men sant er det likevel.
Fire norske gutter i midten av 20-årene med lommene stappet med tyske mark, belgiske franc, nederlandske gylden og EM-billetter. Europa lå for våre føtter, høyrefoten hvilte på gasspedalen og Bønda fra nord sparket fra i leiebilens CD-spiller.
Sommer og fotball, vi går aldri lei. Harry eller ei, vi er på vei.
Reisen hadde egentlig startet noen år tidligere. Kanskje på en skoletur nedover Vestfold i 2. klasse på videregående, stuet inn på en campingplass foran en 14-tommers svart-hvitt-TV for å se Norge-England. «Guttær, nå må vi ikke undervurdere engelskmenna», hadde Drillo sagt før laget gikk på banen. På svart-hvitt-skjermen skimtet vi Lars Bohinen banke ballen over hodet på Chris Woods til 2-0 og England-sjef Graham Taylor på benken resignerte med «Do I not like that», en kommentar som er udødeliggjort i England og som står igjen som beskrivelsen på Taylors tid som engelsk landslagssjef.
VM i USA hadde kollidert med russetid og eksamener. Kanskje startet reisen en junikveld i 1994 da Rekdal satte inn 1-0 mot Mexico og en av gutta bråvåknet – vorset hadde startet tidlig på formiddagen – av jubelen, og da seieren var klar lovet de hverandre aldri å gå glipp av Norge i et mesterskap igjen.
England ‘96 skulle de i hvert fall ikke gå glipp av, men det gjorde Norge etter en feilvurdering av Alf-Inge Håland mot Tsjekkia i den siste kvalikkampen hjemme og en korrupt sveitsisk dommer i returkampen i Praha.
Reisen startet med Norge-Marokko i Montpellier 10. juni 1998, og fortsatte i Bordeaux mot Skottland, i Marseille mot Brasil der norske supportere, takket være en våken amerikansk dommer som så trøyeholdingen mot Tore André Flo, kunne drikke havnekvarteret i middelhavsmetropolen tom for øl.
Samtidig som norske fans levde ut seieren i Marseilles gater, fikk landslagsspillerne, ifølge Håvard Rems bok «Erik Mykland», utdelt sovepiller av landslagslegen for å dempe seiersrusen, noen tok til og med to piller, og de kom «omtrent sidelengs inn i frokostsalen morgenen etter».
De fleste nordmenn, i Marseille og hjemme, gikk også sidelengs morgenen etter.
Vi sov på stranda utenfor Montpellier, vi sov i tomannsteltet til noen hyggelige skotter, som da ikke var noe tomannstelt lenger, på rommet til noen svenske studiner på ett års utveksling i Frankrike. Med fulle hoteller og herberger, ble lokalbefolkningen oppfordret til å åpne sine hjem for utenlandske fotballturister. Vi fikk et rom hos et homofilt par.
Vi gikk fra gutter til menn på den turen.
Natta før åttedelsfinalen mot Italia ble tilbrakt liggende i en NFF-organisert billettkø i nærheten av Stade Velodrome i Marseille. I henhold til fransk lovgivning var det visstnok ulovlig å organisere overnatting på offentlig sted. Drillo takket av etter Italia-tapet. Hjemme igjen og rusa på livet etter tre uker på fotball-og-øl-diett, var det bare å telle ned til Belgia og Nederland to år senere.
EMs beste angrep
«Drillo, klapp-klapp-klapp» runget på Ullevaal da Nils Johan Semb kvalik-debuterte som sjef for det norske A-landslaget for menn med 1-3-tap mot Latvia høsten 1998. Marian Pahars, etter å ha kjørt rundt med det norske forsvaret, skulle sikre seg en lukrativ kontrakt i England og bli lagkamerat med Egil Østenstad i Southampton.
– Vi tapte jo den første kampen mot Latvia og kom dårlig ut. Det var nesten en 5-0-kamp, det høres jo helt rart ut, men sånn var det faktisk, sier Nils Johan Semb.
Ikke abonnent – ballkontroll HER
Ullevaal var misfornøyd med Semb den kvelden, men resten av kvaliken gikk smidig, om vi husker rett. Men det gjør vi ikke etter 25 år. Det var i det hele tatt jevne kamper hele veien, med 2-0 borte mot Hellas som den sterkeste prestasjonen. Det er vel aller helst den og den siste kampen, der Slovenia ble rundspilt og slått 4-0, som har gitt inntrykket av at Sembs første mesterskapskvalifisering var plankekjøring.
Sjefen den gangen husker det som at Norge tok seg enkelt til EM.
– Vi cruiset ganske greit igjennom, men det var noen jevne kamper. Vi var det klart beste laget gjennom kvaliken. Vi tok fem borteseire på rad i starten. Det var rekord i Europa. Slovenia og Hellas var de to hardeste utfordrerne. Hellas besto av mange som ble europamestere fire år senere. Borteseieren mot Hellas var helt avgjørende. Da koblet vi grepet om gruppa. Det var en solid kvalik, og spesielt i 1999 var vi gode. Det var tidenes beste landslagssesong med 11 seire, én uavgjort og ett tap, og det kom mot i privatkampen Tyskland i november, ramser Semb opp.
Norge hadde slått Slovenia to ganger – snudd 0-1 til 2-1-seier borte og rundspilt dem hjemme.
At lagene ble trukket i samme EM-gruppe, og skulle møtes igjen i den siste og avgjørende kampen, betydde at norsk avansement fra gruppa var i boks et halvt år før vi satte oss på Kiel-ferja.
Dagen etter seieren mot Brasil under Frankrike-98 hadde vi ikke bare gått sidelengs, men hastig og sidelengs til et reisebyrå for å booke om hjemreisen. Vi hadde ikke regnet avansement inn i reiseplanen. Den feilen skulle vi ikke gjøre nå. I 2000 skulle vi ha åpen retur. Billetter til kvartfinalen var allerede i boks, Prepple sang, og vi hylte med, vi er ikke på ferie.
Italia hadde blitt slått 1-0 på Ullevaal i den siste oppkjøringskampen, etter en nydelig heading av John Carew som akkurat hadde blitt solgt fra Rosenborg til Champions League-finalist Valencia. Før EM hevdet Sveriges Television at Norge hadde mesterskapets beste angrep i Steffen Iversen, Tore André Flo, Ole Gunnar Solskjær og Carew.
Sveriges Television, som kamerateamet deres fra Brasil-kampen i 1998 beviste, har jo alltid rett. Visst faen var vi ikke på ferie. Vi var på jobb. Og alle, på banen og tribunen, reiste sørover for å frakte Henri Delaunay-trofeet nordover.
Uten at vi brydde oss noe særlig, mens kilometer etter kilometer med kontinentaleuropeisk asfalt ble lagt bak oss, hadde landslagssjefen noen bekymringer.
– Vi var solide hele veien, men fikk en del skader. Ronny Johnsen og Erik Hoftun – ingen av dem var med. Henning Berg var med, men fikk bare spilt 25 minutter før han måtte ut. Så vi stilte med Bjørn Otto Bragstad og Dan Eggen som stopperpar. Jeg tror ikke de kjente hverandre en gang. De klarte seg bra, men det gjør noe med et lag. Leo var skadet, Roar Strand det samme. Vegard Heggem røyk tidlig.
Knapt en spanjakk å se
Fotball-VM i 1998 virket til å ha tatt lokalbefolkningen på senga. Ikke var det satt av plass på offentlige steder for «public viewing» med storskjermer. Puber og utesteder hadde heller ikke tatt inn over seg at landet skulle oversvømmes av øltørste fotballfans som skulle se fotball. De fleste hadde ikke TV. Ølen ble bestilt én og én av en ikke alltid smilende servitør, som gjerne brukte lang tid på å tappe og servere øl i 0,33 liters glass. I søken etter overnattingssteder fant vi hoteller som var stengt for oppussing akkurat den eneste måneden i 1998 de kunne ha hatt fullt belegg.
Å finne overnatting i Belgia og Nederland to år senere var vanskelig nok, men ikke fordi hotelleierne hadde valgt EM-måneden til oppussing. Det var bare tjåka fullt.
I vertsbyene var det tilrettelagt for møteplasser der tilreisende kunne se fotball og halvlitere sto klare. Ønsket man å unngå de mer kommersielle fansonene, og det vil man jo, var vanlige puber utstyrt med TV.
I motsetning til Frankrike to år tidligere, hadde Belgia og Nederland, og spesielt sistnevnte, forstått ansvaret det er å arrangere en måned lang fotballfestival.
Vi varmet opp med kebab, verdens beste øl og Frankrike-Danmark i Brugge. Rullende inn i Rotterdam på morgenen 13. juni 2000 var det som om halve Norge var på plass og vertslandets favorittfarge oransje hadde blitt byttet ut med Norge-rødt.
Knapt en spanjol var å se. Ikke kunne vi høre dem, heller, da vi endelig var på plass på Feyenoords hjemmebane De Kuip.
Ivers-Molina 1-0
Øyeblikket kom i det 65. minutt.
Kampens første 45 minutter var jevnspilt. Det var ingen overraskelse for oss, spekket med optimisme som vi var på Norges vegne. Det gjaldt jo bare å få en god start, så var avansement i boks. Sannsynligvis var optimismen i den norske svingen noe overdrevet. Tre av semifinalistene i Champions League dette året hadde vært spanske. Raúl hadde scoret i finalen da Real Madrid løftet Europacup-trofeet for åttende gang. Fernando Morientes, som også hadde scoret i Champions League-finalen i Paris, hadde ikke Spania-sjef José Antonio Camacho funnet plass til i troppen. Midtforsvaret ble dirigert av mannen som hadde løftet pokalen, Fernando Hierro. 11 av troppens 22 mann kom fra de tre semifinalistene.
Spania stilte, uten at vi brydde oss særlig, eller tok det innover oss, med et fryktinngytende lag.
– De hadde et knallsterkt lag, og var blant favorittene. Vi nøytraliserte Pep Guardiola, som var spilloppleggeren. Raúl var den andre nøkkelspilleren. Vi klarte å ta ut de to, og da var mye gjort, minnes Semb.
Norge startet med Iversen, Solskjær og Flo som i Premier League-sesongen hadde scoret henholdsvis 13, 12, og 10 mål. At to av dem spilte ute av posisjon, brydde vi oss mindre om på tribunen under taket på De Kuip.
Det var Solskjær som fikk den første sjansen, da han etter et innlegg fra Bergdølmo på venstrekanten nikket ballen i tverrliggeren etter vel 20 minutter. Raúl sto bak den aller største muligheten da han, alene igjennom, fra litt skrått hold, satte ballen to meter utenfor Thomas Myhres mål.
– Det var en jevn kamp, og ganske sjansefattig. Jeg tror det ble 3-3 i sjanser. Ut fra kampbildet ville uavgjort ha vært riktig resultat, sier Semb.
Sjansefattig var det, men uavgjort skulle det ikke bli.
I det 65. minutt tok det fyr. Heldigvis for Norge hadde el jefe på Spania-benken vraket Valencias Santiago Cañizares og gitt keeperjobben denne dagen til Atléticos José Molina.
En lang ball ble slått fra det spanske forsvaret mot Urzaiz, som pådro seg frispark i den påfølgende duellen. Thomas Myhre gikk frem for å ta frisparket, vel 20 meter inn på Norges banehalvdel. Han sparket en høy, høy ball mot Spanias 16-meter. Fra den norske svingen på motsatt side så sekvensen ut som om det foregikk i sakte film. Fra øvre tribunedel under taket forsvant ballen ut av syne. De spanske forsvarerne, i visshet om at Molina ville fange ballen, hadde allerede begynt å finne nye posisjoner, for å gjøre det enkelt for Altético-keeperen å sette i gang et angrep. Molina feilberegnet ballbanen, og Steffen Iversen vant duellen enkelt. 1-0 til Norge. Da tok det av i den norske svingen. Vi var kanskje ikke på ferie, men nå var vi i hvert fall på fest!
Camacho hadde vraket Gaizka Mendieta fra Valencia, som hadde eid Barcelona i den ene Champions League-semifinalen, fra startoppstillingen. Han kom inn og forsøkte først å filme seg til straffe, før han tvang Thomas Myhre til å vise at han kunne mer enn å sparke høyt og langt. Det var spill mot ett mål i resten av kampen.
Med ett minutt igjen av tilleggstiden, runget den alltid like sjarmerende «Seier’n er vår» ut over De Kuip. Trikkevognene fra stadion og mot sentrum gynget av hoppende norske supportere.
Med fulle overnattingssteder i Rotterdam kjørte vi en halvtime ut mot Nordsjø-kysten, mens Prepple sang, og vi hylte med, adios España, til den rolige feriebyen Katwijk, et passende sted for å la seieren synke inn og lade batteriene før neste etappe.
På hotellet til det norske landslaget, feiret spillerne seieren med øl i baren – i kontrast til alkoholnekt og sovepiller etter den historiske seieren mot Brasil to år tidligere. Landslaget hadde byttet lege siden VM. Ifølge boka til Håvard Rem, sneik Erik Mykland, Steffen Iversen og Frode Olsen seg ut i forfatterens bobil og avreagerte med øl og drikkeleker, som endte med at Iversen satt naken, til klokka fem om morgenen.
Den andre kampen i gruppa, mellom Slovenia og Jugoslavia hadde endt 3-3. For oss betydde det egentlig at det var to vidåpne forsvar våre Premier League-spisser skulle møte i de neste kampene.
Jugoslavia ble fortsatt i Norge omtalt som Rest-Jugoslavia. Det var ikke en gang hele Jugoslavia vi skulle møte. Hvor galt kunne det gå egentlig?
Steffen Iversen hadde satt penger på under 2,5 mål i alle Norges kamper, og Tottenham-spilleren skulle reise på guttetur til New York, Miami og Bahamas med lomma full av dollar rett etter fadesen som skulle utspille seg noen dager senere.
Kollektiv fyllesjuke
Mens norske fans var flest i antall i Liège, dominerte jugoslavene lydbildet. Det var ikke tidspunktet å komme med hils på bønda ifra nord, banker alt på fremmed jord.
Hva husker vi fra denne matchen? Dragan Stojković spilte ball, ellers lå jugoslavene mest på bakken etter de hadde tatt ledelsen med vel åtte minutter på klokka da Ljubinko Drulović slo et innsvingenende frispark fra deres høyrekant. Savo Milošević musklet vekk Dan Eggen, som hadde kommet inn i Spania-kampen da Henning Berg gikk ut med skade. Milošević mente han var borti ballen. Han står den dag i dag som målscorer, men han var vel like mye borti den ballen som Roger Albertsen var på Tom Lunds innlegg i seieren mot England i 1981.
Vi trengte ikke noe svensk kamerateam for å få bevis på en trøyeholding ingen hadde sett. Vi så det ikke fra supportersvingen på motsatt side der og da, men alle repriser viste at Eggens røde drakt sto ut som en seil. Men dommeren var ikke amerikaneren Bahmarast, det var en skotte med et etternavn verdig en elendig såpeopera, Hugh Dallas. Milošević og Jugoslavia ble ikke straffet. De tok ledelsen. Og dermed døde kampen. Ballen var knapt i spill. Det ble en farse.
Ifølge Nils Johan Semb, skulle Dallas senere be om unnskyldning for dommerprestasjonen denne dagen.
Norge-svingen var som grepet av kollektiv fyllesjuke, tilstanden der hver høye lyd, hver bevegelse gjør vondt. Knapt et heiarop var å høre, bare okking og stønning. Tore André Flo var farlig frempå, uten at det løftet energien, det var som om verken han eller vi på øvre tribunedel hadde trua, og han skjøt utenfor.
– Kampen ble ødelagt av en dommer som mistet grepet. De scoret tidlig og var kyniske. Det ble vel spilt 42-43 minutter effektivt, noe som var ny negativ rekord. Klart det var en nedtur etter Spania-kampen, husker Semb.
Vi bodde på et ungdomsherberge utenfor sentrum av Liège. Timannsrom med køyesenger. Flere av dem vi hadde møtt i sovekøen i Marseille to år tidligere bodde samme sted. Denne sommerkvelden ble tilbrakt på trappene foran ungdomsherberget. Vi satt der lenge. Køyesengene fristet ikke. Belgisk øl og mimring om tidligere oppturer løftet stemningen noe, men hadde det ikke nå sneket seg inn en viss uro, en tvil? For å vinne fotballkamper må spillerne faktisk kunne slå en pasning til en med samme drakt. Det hadde de ikke greid denne kvelden. Og kampen mot Spania – vi hadde vunnet fordi Molina hadde blitt blendet av en ball som kom ned med snø på.
Vi våknet vi opp på timannsrommet dagen etter til en odør av nederlag. Ølen i Belgia er best, men det var bare å se til helvete å komme seg ut av Liège og tilbake til Nederland. Gleden ved slike mesterskap er at man har nok tid til å fordøye nederlaget, samtidig som det er kort tid til å gjenreise seg.
Spania hadde slått Slovenia 2-1 i den andre kampen i gruppa. Det betydde tre lag på tre poeng. Etter å ha sovet på det var vi ikke bekymret, bare tomme for energi da vi satte leiebilen i gir. Vi hadde lagt inn to døgn i Amsterdam på veien til Arnhem. Vi leker oss med Slovenia, lovet Prepple over høyttalerne i bilen. Så da var det ingenting å bekymre seg for.
Ballen. Skulle. Alltid. Fremover
Den som går gjennom en personlig eller profesjonell krise – samlivstrøbbel eller konflikt på jobben – skal vite at det finnes verre smerte der ute. Norge-Slovenia fra Gelredome i Arnhem, Nederland, 21. juni 2000 finnes i sin helhet på youtube.
– Vi hadde det i egne hender. Vi hadde hatt Slovenia i kvaliken. Så vi gikk på banen for å slå Slovenia, selvsagt, husker Semb.
Dommer Graham Poll blåste i gang kampen klokka 18:00. Nils Johan Semb valgte å starte med alle spissene – Tore André Flo, Steffen Iversen, Ole Gunnar Solskjær og John Carew.
– Ja, men samtidig hadde Steffen Iversen spilt indreløper for meg på U21-landslaget i to år, og på A-landslaget, og bekledde den rollen bra. Men ja, i utgangspunktet hadde vi offensivt skyts for å vinne den kampen. Det ble også litt sånn fordi vi manglet Leo og Roar Strand. Roar var på benken, men hadde vært ute lenge. Det var for å få den gjennomløperen i tillegg til de tre fremme, å få angrepsskyts fra midtbanen ved å bruke Steffen som indreløper, sier Semb.
Fra svingen så vi nitti minutter med norske klareringer, eller forsøk på oppspill som fortonet seg som klareringer. På treningene under EM hadde laget trent på å spille fremover til en hver tid. Ble ballen spilt sidelengs eller bakover, ble det blåst frispark. Ballen. Skulle. Alltid. Fremover.
Men kampen mot Slovenia var ikke en trening. Graham Poll hadde ingen intensjon om å blåse frispark mot Norge om ballen gikk bakover eller sidelengs. Men klarert ble det. Knapt en eneste gang vant de hodesterke og relativt høyreiste norske angriperne i Iversen (185 cm), Flo (193 cm) og John Carew (195 cm) en luftduell. Slovenerne plukket ball, spilte seg ut og Myggen og Norge løp etter.
VG-børsen skulle gi kampen terningkast 1. Flo og Carew spilte begge til en toer. Igjen var Myggen banens beste.
– Spillerne fikk beskjed om resultatutviklingen i den andre kampen, så det var aldri tanker om å legge seg bakpå, men … når du vet at Jugoslavia leder i den andre kampen og Spania må score to, automatisk blir det viktig å unngå å slippe inn. Psykologisk, på banen, men også på benken, sier Semb.
Husker vi rett var det ingen bekymring å spore i pausepraten på tribunen. Ei heller i garderoben, ifølge Semb.
– Selv i pausen visste vi at, vinner vi, er vi videre. Så det var ikke noe snakk om [å legge seg bakpå] i pausen. Det var en kamp der vi stanget. En jevn kamp. Vi skapte lite. Slovenia skapte lite. Vi hadde god kontroll, men sleit med å skape sjanser mot et defensivt og forsiktig lag som hadde tapt grovt mot oss på Ullevaal. De parkerte bussen.
Da kampen var over, jublet Norge for 0-0 mot Slovenia.
Det er verdt å si høyt: Norge jublet for 0-0 mot Slovenia.
Mens vi ventet på resultatet i den andre kampen, fortsatte vi å synge. Joik er kraftigere enn krutt. Alt for Norge.
0-0 mot Slovenia. Med Myggen i sitt livs form. Fire spisser – tre heite fra Premier League og en som skulle bli heit i Spania. For oss på tribunen denne kvelden i Arnhem, og for alle som fulgte kampen hjemme, vil Sembs ettermæle for alltid knyttes til fadesen på Gelredome. Vi som var der vil for alltid ha ropet ringende i ørene. «Semb din defensive pikk!»
På spørsmål hva kampen har betydd for hans ettermælet, om den har blitt symbolet for hans periode som sjef, trekker den tidligere landslagssjefen på det.
– Nja…det blir jo det. Vi kunne ha stått i en kvartfinale, som ville ha vært resultatmessig historisk. Det beste siden bronselaget. Så små marginer er det i toppidrett. Det føles litt som å tape gullet på femmila i OL med ett hundredel.
På vei ut av stadion startet en nisse med trompet å spille Alt er bare trist og leit. Da ble vi bare mer irritert, enda surere.
Men han hadde rett. Alt var bare trist. Alt var bare leit.
Det var en gang
Myggen, den eneste som var god under EM, ga seg på landslaget. Han var lei av å se ballen bli slått over hodet. Vi fikk Slagene i Drammen. John Carew ble utestengt etter overfallet på John Arne Riise. Vi røyk for Spania i playoffen til Portugal-EM. Noen av oss fortsatte å bry oss, selv om EM hadde vært en gedigen nedtur. Vi reiste på enkeltbortekamper.
Vi reiste til EM og VM, som turister, vi var dem uten invitasjon som ville oppleve festen likevel. Hareide skulle skape «Nye Norge», uten at det var så fryktelig mye nytt. Tilbake til «Gamle Norge», med Drillo i stolen, et godt poengsnitt ble gjenopprettet, men før den avgjørende bortekampen mot Ungarn før kvalifiserinen til 2016-EM ble han byttet ut med Per-Mathias Høgmo, som startet uten spiss, noe spillerne aldri hadde trent på, og aldri hørt snakk om før de satt på bussen inn mot stadion i Budapest. Selv om Ungarns keeper spilte med kosebukse, og ble latterliggjort av norsk sportspresse, ble det en ny norsk nedtur.
Lagerbäck og Solbakken, verdens beste spiss på laget. Likevel er Norges A-landslag for menn tilbake der de var før Drillo, som also-rans. En taper som bare deltar for deltakelsens skyld.
EM 2024 er det tredje der halve Europa er med. Men ikke Norge. Og VM kommer til å bli en vits fremover, delt mellom flere vertsland på forskjellige kontinenter, med hele FN som deltakere, i et format som ikke går opp.
Det hviler et det var en gang over det norske A-landslaget for menn.
Og eventyret er definitivt ute.
Ikke abonnent – ballkontroll HER