Sov med boblejakke i Belarus

«Var det du eller Abel Hernández som scoret mot Leicester?»

Adama Diomande har fått spørsmålet mange ganger.

Det mest spektakulære øyeblikket i Premier Leagues åpningskamp 2016/2017-sesongen fant sted på overtid i første omgang.

Nyopprykkede Hull tok imot regjerende Premier League-mester Leicester. Bortelaget var gigantiske favoritter mot et Hull-lag med midlertidig trener – og som heller ikke hadde forsterket seg noe etter opprykket fra Championship.

Rett før pause: Litt klabb og babb endte en utoverskrudd corner fra Robert Snodgrass opp like foran mål. Der sto både Adama Diomande og Abel Hernández klare til å banke ballen i nettet. Etter et slags synkront brassespark fra de to Hull-angriperne måtte Leicester-keeper Kasper Schmeichel kapitulere.

Adama Diomande får stadig spørsmål om det var han eller Abel Hernández som var sist på ballen. Diomande ble kreditert scoringen og er den dag i dag fortsatt krystallklar på at målet er hans.

Hull vant til slutt 2-1 på sensasjonelt vis mot Claudio Ranieris lag, anført av Jamie Vardy på topp. I det lille kvarteret med pause etter Diomandes overtidsscoring og frem til Riyad Mahrez utlignet på straffe to minutter ut i 2. omgang, var det dermed Adama Diomande fra Holmlia som var toppscorer i Premier League.

Veien frem dit var imidlertid alt annet enn enkel for mannen som bare kalles «Dio» av folk i og rundt fotballen.

Ikke abonnent? Ballkontroll får du HER.

Harde kår
– Holmlia betyr alt for meg, forteller Adama Diomande.

Det var i Oslo-drabantbyen unge Adama fant identiteten sin tidlig på 1990-tallet. Målet var klart: Han skulle bli fotballspiller. Det var ikke noe plan B. Som han sier selv: «Om det ikke hadde fungert, så hadde det vel ikke fungert, da».

Å spille i Premier League var den store drømmen. Diomande så mange fotballkamper på TV. Et av hans sterkeste minner som ung var da han som 8-åring i 1998 fulgte med på Zinedine Zidanes herjinger for Frankrike i VM på hjemmebane fra sofaen på Holmlia. Liverpool og Juventus var favorittlagene.

Han trente mye og hardt med andre kompiser som også ville opp og frem. Én av dem var Mathis Bolly, som senere ble utenlandsproff og landslagsspiller for Elfenbenskysten. En annen var Nico Sereba, artisten kjent fra duoen «Nico & Vinz». Nicos far var blant annet delaktig i at Diomandes foreldre kom inn til Norge. Sereba, Bolly og Diomande trente flere ganger om dagen og lagde egne turneringer på asfalten siden de ikke fikk lov til å spille på Lusetjern-gresset.

– Jeg kommer fra harde vilkår. Det ble rett og slett mye fotball på grus og asfalt i oppveksten. Men det var gode tider med kompisgjengen. Jeg ville bare bli så suksessfull som mulig. Til slutt ble jeg én av de heldige som klarte å oppfylle barndomsdrømmen.

Oslo-los
Etter hvert ble «Dio» for god for Holmlia. Som 12-åring ble Vålerenga neste stopp. Første stopp av mange i en svært innholdsrik karriere, skulle det etter hvert vise seg.

I starten virket alt lovende. Diomande spilte på midtbanen med Mohammed Fellah for kullet med ett år eldre gutter. Diomande husker særlig godt Andrea Loberto, som var spillerutvikler og trener i Vålerenga på den tiden.

– Andrea hadde skikkelig tro på meg og var til stor hjelp. Jeg setter pris på ham og alt han har gjort for meg.

Likevel ble ikke oppholdet i Vålerenga helt som Diomande hadde håpet på. Etter et kort comeback i Holmlia der han bøttet inn mål, gikk turen til andre siden av byen for å spille i Lyn. Han var voksen nok til å klare seg selv, flyttet til en hybel på Bekkestua, lærte seg å lage mat og fikk til slutt muligheten for A-laget i det som da het Tippeligaen.

Det ble totalt tre kamper på det øverste nivået for Diomande som 18- og 19-åring. Men innhoppene var korte og konkurransen var tøff i Lyn. Kontrakten ble ikke forlenget, og som den fotballbaserte Oslo-losen han var ble Skeid i 2. divisjon et naturlig neste stopp.

Diomande husker at han sammen med daværende agent Atta Aneke spurte om økonomien i Skeid var god da han var i ferd med å signere for dem. Svaret var at økonomien var «topp», han skulle få god lønn og betingelsene var tilfredsstillende.

To måneder senere skal spillerne i Skeid ha blitt bedt om å skrive under på et lønnskutt på hele 70 prosent.

– Da endte jeg opp med å få utbetalt 3000 kroner i måneden eller noe sånt. Jeg sa til ledelsen i Skeid at jeg heller kunne jobbe på Kiwi. Du kan ikke tjene 3000 kroner i måneden og være fotballspiller på fulltid. Det er umulig. Jeg hadde ting å ta meg av økonomisk, for eksempel familien, sier Diomande.

Han dro til Tyrkia for å prøve lykken, uten å fortelle det til Skeid. Det var først da han kom tilbake til Oslo at Skeid fikk vite at angrepsspilleren deres hadde vært utenlands.

– Kanskje de hadde prøvd å ringe meg og så kom det en tyrkisk telefonsvarer, jeg vet ikke. Men jeg angrer ikke på at jeg dro dit. Jeg var ung og visste ikke bedre. Jeg ville bli fotballspiller og spille på det høyeste nivået.

Avskjeden i Skeid ble ikke av det lykkelige slaget. Men nå var det på tide å komme seg ut av Oslo-gryta.

– Jeg fant ut at Oslo ikke var noe for meg. Det er ikke noe lett sted å få suksess. I Oslo er det så mange spillere som er like raske og tekniske som deg, i tillegg til at de har samme personlighet. Jeg satt på rommet mitt på Holmlia og tenkte at jeg måtte endre på noe. Ting hadde jo ikke gått så bra der jeg hadde vært. Det var ikke fordi jeg hadde vært dårlig, men det var jo kaos i klubbene jeg var i.

Ikke abonnent? Ballkontroll får du HER.

Gjennombrudd i Hødd
Neste stopp ble Hødd. Diomande kjente ingen i Ulsteinvik. Som 20-åring var han igjen tilbake på hybel. Han hadde hverken venner eller familie rundt seg, fokuserte bare på fotball, karrieren og å trene hardt.

I trener Lars Arne Nilsens 4-3-3-system blomstret Diomande som spiss og venstrekant. De spilte god fotball, han kjente at utviklingen igjen gikk riktig vei og Hødd rykket opp til 1. divisjon.

Suksessen fortsatte året etter. Hødd imponerte med Ørjan Håskjold Nyland i mål og «Dio» på topp. Han kom på delt 4. plass på toppscorerlisten i 1. divisjon og følte seg for første gang i livet som en del av et lag. Kulturen med hardtarbeidende og seriøse spillere på Høddvoll appellerte til ham. Endelig klarte han å skille seg ut på banen igjen. Diomande følte seg «som en ny person» etter å ha fått litt etterlengtet kontinuitet i hverdagen som følge av de hyppige klubbskiftene årene i forveien.

De gode prestasjonene for Hødd ble lagt merke til. En god samtale med Ronny Deila ble avgjørende for at hans Strømsgodset fikk kloa i Diomande fra og med 2012.

Konkurransen om plassene var langt tøffere i Drammen enn på Høddvoll. Men «Dio» var en god bidragsyter til at det ble seriesølv i hans første Strømsgodset-sesong. Året etter gikk det enda bedre: Seriegull, klubbens andre noensinne. Diomande bidro med åtte mål og dannet en fryktet angrepsrekke på Marienlyst stadion sammen med typer som Muhamed Keita, Gustav Wikheim, Peter Kovacs, Ola Kamara og Øyvind Storflor.

Iskaldt i Belarus
Diomande trivdes i Drammen og ville bli værende i Strømsgodset. Men som fotballspiller kan du ikke alltid styre alt selv.

– Hva som skjedde i kulissene på den tiden vet jeg ikke så mye om. Jeg signerte for Dinamo Minsk og dro til Belarus, men ville helst hjem med en gang. Det var som å komme tilbake til 80-tallet. Alt var gammeldags. Vi måtte alltid sove på en kald hytte to dager før kamp. Jeg husker det var 23 minusgrader første gang vi kom til den hytta. Det var ikke varme på rommet, bare et lite kjøleskap med noen yoghurter. Jeg endte opp med å sove med tjukk boblejakke, sko og bukse. Jeg frøs. Ute snødde det sidelengs. Det var tre senger og jeg sov inne i kroken. Vi hadde en ovn som varmet så vidt. Det var som å være i militæret. Alt i alt var det en forferdelig opplevelse.

Til tross for den lille, kalde hytta og militærforhold, hadde Diomande oppfylt drømmen om å bli utenlandsproff. Han fikk spille i Europa League og sier selv at «jeg ble sterkere av å være der, jeg lærte mye».

Og én ting til:

– Minsk var den reneste byen jeg har vært i. Ikke en søppelbit på bakken og ingen uteliggere.

Etter en sesong i Minsk ventet et enda kortere opphold i Dubai for det som skulle vise seg å være «enda en kaosklubb». Diomande ble hentet dit av en trener som fikk sparken rett etterpå. Han fikk ingen kamper for Dubai CSC, en klubb som for øvrig ble lagt ned i 2017.

– Etter at jeg var i Dubai tok jeg en prat med agenten min. Jeg følte at ting ble useriøst, vi kunne ikke holde på sånn lenger, jeg måtte få i gang karrieren min igjen.

«Den beste perioden i min karriere»
Kontakt med Stabæks sportssjef Inge André Olsen og trener Bob Bradley ble opprettet. Dialogen var god og Diomande satte seg på første fly hjem til Norge.

Stabæk trengte sårt en forsterkning på spissplass inn mot seriestart, og Diomande innfridde.

– Jeg dro til Stabæk for å bøtte inn mål, det var jobben min. Bradley ga meg beskjed om å være meg selv. Jeg kan ikke huske at en annen trener gjennom hele karrieren min har sagt det på den måten til til meg.

Som toppspiss i 4-2-3-1 med Ernest Asante og Yassine El Ghanassy på kantene og Luc Kassi i mellomrommet, var igjen Diomande tilbake på sitt hvasseste.

– De fem månedene jeg var i Stabæk var den beste perioden i min karriere. Jeg fikk bevist hva jeg kunne, fikk tillit, var mye borti ballen, fikk frihet i spillet og kunne rett og slett være meg selv.

I tillegg var kona hans gravid. Livet smilte på alle mulige måter. Diomande gjorde jobben sin i form av å «bøtte inn mål» for Stabæk og ble også tatt ut på A-landslaget for første gang mens han lå på 2. plass på toppscorerlisten i Tippeligaen.

Diomande kunne også spilt for Elfenbenskysten da han har dobbelt statsborgerskap, men han hørte aldri noe fra ivorianerne. Norges landslagssjef Per-Mathias Høgmo hadde latt seg imponere av «Dios» fysikk og gjennombruddskraft, og mente at han var ekkel å spille mot.

I en tid der blant andre Alexander Søderlund, Joshua King og Håvard Nielsen var de andre angrepsspillerne på landslaget, uteble de store resultatene i Diomandes elleve kamper med flagget på brystet. Han fikk sjeldent spille i sin beste posisjon som midtspiss.

Diomande ble brukt mye på kanten og var med på flere av bunnpunktene for landslaget i denne perioden. Det ble tap 0-1 mot både Belarus og Aserbajdsjan, i tillegg spilte han i kampen der San Marino scoret et sjeldent mål på Ullevaal Stadion.

– Jeg husker at folk på tribunen omtrent satt og lo da de scoret. San Marino-gutta feiret og løp rundt hele banen. Jeg lo litt av det selv på benken. De var jo brannmenn, ingeniører og bakere.

Premier League-eventyret
Nedturer på landslaget til tross, Diomandes elleville Stabæk-sesong med 25 mål på 26 kamper i serie og cup førte til at han ble kjøpt av Hull den siste dagen av sommer-overgangsvinduet i 2015. Trener Steve Bruce ringte Diomande for å fortelle om klubbens planer med ham.

– Jeg forsto ikke så mye av hva han sa. Han snakket veldig fort på en ekstremt variant av engelsk, sier Diomande og ler.

Han slet med en skade den første tiden i Hull og var ute av spill de tre første månedene i klubben som da befant seg i Championship.

Sesongen endte med opprykk til Premier League. Diomande fikk bidratt med både scoringer og målgivende pasninger, men var også mye ubenyttet reserve da han var frisk.

Så kom åpningskampen i Premier League 2016/2017.

Han beskriver øyeblikket med brassescoringen mot regjerende mester Leicester som «det største øyeblikket i karrieren». Hull startet sesongen med 12 friske utespillere fra seniorlaget. Diomande spilte venstrekant mot Leicester fordi de ikke hadde noen andre som kunne spille i den posisjonen. Han havnet ofte i dueller med høyreback Danny Simpson, som jo var en sterk bidragsyter til Leicesters seriegull noen måneder i forveien med fast plass i forsvaret.

– Jeg følte at jeg pissa på Simpson hele den kampen! Riyad Mahrez var også på samme side, han var ekkel å spille mot. Men vi spilte bra fotball og vant 2-1.

Til tross for den sterke starten på sesongen, rykket Hull rett ned igjen til Championship. Diomande ble blant annet utestengt i tre Premier League-kamper underveis i sesongen etter «voldelig oppførsel» i en ligacupkamp mot Bristol City der han slo Bristol-spiller Marlon Pack.

På et Hull-lag med blant andre Harry Maguire og Andy Robertson som lovende spillere på vei opp og frem, var Diomande oftere i startelleveren enn han var på benken. Han endte opp med to Premier League-mål totalt. Det ene mot Leicester er allerede behørig omtalt her, det andre målet kom mot Crystal Palace.

Men det er et annet minne som sitter spesielt sterkt i fra tiden i Hull. Hull er faktisk laget Diomande fikk flest kamper for, 64 totalt, av de 17 klubbene han har vært innom.

– Det var stort å spille på Anfield mot favorittlaget mitt. Jeg fikk frysninger da «You'll Never Walk Alone» ble spilt på anlegget før kampen mot dem, samtidig som jeg tittet rundt meg og så at Coutinho og de andre gutta gjorde seg klare.

Diomande ble med Hull ned i Championship. Scoring og målgivende pasning i samme kamp mot Bolton tidlig i sesongen lovet godt for resten av året, men hverken Hull eller «Dio» var i nærheten av å gjenskape den forrige suksess-sesongen på nivå to i England som endte med opprykk. De var faktisk nærmere å rykke ned til League One enn å rykke opp igjen til Premier League i det som ble Diomandes siste sesong i Hull.

Gjenforeninger med Bob Bradley
I mai 2018 var vår mann klar for et nytt eventyr. Los Angeles FC (LAFC) ble neste stoppested. Det var på ingen måte tilfeldig at han endte opp der. Laget ble nemlig trent av mannen som fikk ut det beste av Diomande på Nadderud i 2015, Bob Bradley.

Starten i USA var perfekt med ni mål på de første syv kampene. Han ble månedens spiller i MLS og ble den første som scoret hat-trick for LAFC.

To år i USA ga mye glede, men avslutningen ble ikke som han ønsket. Korona-pandemien førte til at Diomande og lagkameratene måtte bo på hotell og «spise fæl mat». Diomande savnet også å være med deres nyfødte barn. Det hele endte med atter en ny overgang, denne gangen til kinesiske Cangzhou Mighty Lions.

Overgangen kom i stand etter at han ble ringt opp av en amerikaner som var trener der. Denne amerikanske mannen kjente til noen personer i LAFC.

I Kina fikk Diomande etter hvert tatt igjen den tapte tiden med familien.

– Å bo i Kina var en fantastisk og lærerik opplevelse. Fotballen var ikke så verst, men det var litt som å reise noen år tilbake i tid.

Likevel var det strenge regler i Kina også da «den usynlige fienden» stadig herjet der i 2021.

«Dio» måtte komme seg videre.

Skadeplaget
Etter et kort opphold i Qatar med spill for Al-Sailiya og Al-Arabi var 32 år gamle Diomande i 2022 tilbake i norsk fotball.

Men han kom aldri skikkelig i gang i Odd, mye på grunn av en skade som kom tidlig i oppholdet.

Det ble med to kamper og ett mål for Skiens-klubben før et nytt utenlandsopphold ventet for Holmlia-gutten.

For tredje gang i karrieren ble han trent av Bob Bradley. Det var også et gjensyn med MLS, samtidig som Diomande kunne krysse av for å ha bodd i enda et land: Canada. Klubb: Toronto.

Også i Toronto slet Diomande mye med skader. Han endte opp med fem kamper totalt hele 2023-sesongen, og vendte deretter tilbake til Oslo og KFUM i håp om å få fart på karrieren igjen. Diomande følte at han fikk være seg selv på Ekberg. Han debuterte for «Kåffa» mot Lillestrøm samme dagen som han signerte for klubben og virket til å være på gang igjen, men kampen mot Lillestrøm ble også hans eneste kamp for KFUM. Også denne høsten preget skader Diomande.

Etter å ha vært lenge uten klubb i 2025, spilte Diomande sist for Forte Virtus i Dubai. Siden juli har han vært klubbløs.

Trenerkarrieren
Gjennom fotballen har han fått reise verden rundt og oppleve mange forskjellige kulturer og land.

– Jeg har opplevd mye etter å ha vært fotballproff i tre ulike tiår. Jeg smiler når jeg ser tilbake på karrieren jeg har hatt og er stolt over det jeg har fått til, sier Diomande.

Mannen som blir beskrevet som en «seriøs og mystisk type samtidig som han alltid har et smil rundt munnen», angrer likevel på én ting i sin innholdsrike karriere.

– Jeg hadde lyst til å spille Serie A, siden jeg hadde fulgt med på den ligaen lenge. Jeg hadde et tilbud fra Fiorentina da jeg var på mitt beste i Stabæk. Men det er ikke alltid spilleren som bestemmer hvor han skal dra. Agenter, sportsdirektører, familie og andre i kulissene skal ha noe å si.

Samtidig som Diomande har vært profesjonell fotballspiller, har han tidvis vært med på å trene Holmlias A-lag i 4. divisjon sammen med kompisen Haitam Aleesami.

Ser han for seg et liv på sidelinjen etter at karrieren er over?

– Jeg går nok sikkert den veien, sier Diomande og smiler.

– Vi får se hvordan motivasjonen er etter hvert.

Saken er basert på et intervju med Adama Diomande i podkasten Bærumsball.

Ikke abonnent? Ballkontroll får du HER.