Spillet

Det er over halvannet år siden jeg forlot NFF. Fremdeles møter jeg mennesker som uttrykker misnøye med den måten jeg ble behandlet på, mens andre spør om det virkelig var sånn at jeg fikk sparken.

Tekst Egil “Drillo” Olsen

Den 11. november 2013 gikk det ut en pressemelding hvor Yngve Hallén og undertegnede ble enige om å legge konflikten bak oss. Det har ikke vært lett å legge saken bak seg, og det faktum at jeg sitter og skriver dette, viser at jeg ikke har klart det.

Grunnene til at jeg skriver er flere. For det første har det vært for mange «hvorfor» jeg ikke har gode svar på. Noen har jeg fått svar på etter hvert, men ikke alle. For det andre hersker det mye usikkerhet om hva som egentlig skjedde. I tida etter 11. november har jeg snakket med mange av aktørene i saken, og sitter i dag med et klarere helhetsbilde. Da jeg er ubeskjeden nok til å mene at jeg er en viktig del av norsk landslagsfotballs historie, kan det være greit at min versjon er tilgjengelig, blant annet som kilde for dem som en gang i framtida skal skrive landslagets historie. Jeg velger å starte med 26. september.

26. september 2013
Det var torsdag ettermiddag. Tankene mine kretset rundt landslagsuttaket til kampene mot Slovenia og Island. Utenlandsproffene var allerede tatt ut. De må ha beskjed minst 15 dager før uttak, hvis ikke kan klubben de spiller for lage bråk. De norske klubbene tillater at spillerne får beskjed noe senere. I dette tilfellet betydde det at vi kunne få med oss helgens kamper i Tippeligaen. Pressekonferansen hvor uttaket skulle bli offentliggjort skulle være på mandag. Allerede denne torsdagskvelden spilte LSK mot Molde på Åråsen, en kamp jeg naturligvis skulle se. Joar, fysio for yngre landslag og samboer med Siggens niese, skulle være med.

Så ringer mobilen. Det var Yngve Hallén:

«Du må komme på Ullevaal med en gang.»

Tonen var bestemt, litt uvant Yngve, som ofte var løs og munter i samtaler med meg. Jeg sa til Siggen at jeg var innkalt til et møte i NFF, og at jeg sikkert var tilbake i god tid før Joar og jeg skulle kjøre til Åråsen.

Kanskje du får sparken, sa Siggen.

Haha, sa jeg og satte meg i bilen og kjørte til Ullevaal.

Her møtte jeg to alvorlige menn på Siems kontor. Møtet ble kort og for meg dramatisk. Yngve Hallén førte ordet. Han sa at styret hadde hatt møte og bestemt at Per-Mathias Høgmo skulle overta som landslagstrener etter meg. Jeg sa at det var et bra valg, og ble heller ikke overrasket da jeg visste at Nils Johan Semb hadde hatt samtaler med Per-Mathias.

I Yngve Halléns neste setning kom sjokket: «Men et enstemmig styre vil at det skal skje med øyeblikkelig virkning».

Jeg svimte ikke av, men tror ikke det var langt unna, husker bare at jeg stotret fram et spørsmål om det betød at jeg ikke skulle være med til Slovenia. Jeg befant meg i en situasjon hvor et enstemmig styre, generalsekretæren og toppfotballsjefen ville kvitte seg med meg øyeblikkelig. På det tidspunktet var det utenkelig for meg at Nils Johan ikke var informert, så utenkelig at jeg ikke kom på å spørre.

Nå kunne jeg naturligvis slått i bordet og spurt om hva i hælvete dette var for noe, jeg hadde jo ei uoppsigelig kontrakt. Det er ikke slik jeg er, jeg er stort sett rolig og sindig. Det er ikke min stil å slå, heller ikke i bordet. Jeg husker jeg fikk ros av Siem mot slutten av møtet fordi jeg tok det så pent.

Etter sjokket understreket både Hallén og Siem at Per-Mathias hadde satt som betingelse for straks å ta over, var at jeg gikk med på det. I realiteten hadde jeg ikke noe valg. For meg var det naturligvis umulig ikke å gå med på det: A sette seg på et fly til Slovenia sammen med et styre, generalsekretær og en toppfotballsjef som alle heller hadde ønsket at det var Per-Mathias som satt der.

Yngve Hallén var klar på at grunnen til at de ønsket meg vekk (han brukte ikke akkurat de ordene) var at de mente Per-Mathias hadde større sjanse for å lykkes i de to siste kvalik-kampene enn jeg hadde. Bare for at det ikke skulle være noen som helst tvil om min motivasjon for å fortsette, sa jeg at jeg var skuffet og overrasket. Jeg fortalte også om møtet Nils Johan, Ola, Frode og jeg hadde hatt på mandag hvor vi oppsummerte kampene mot Kypros og Sveits, samt gikk gjennom planene og forberedelsene til kampene mot Slovenia og Island. Motivasjonen, optimismen og kampviljen var meget stor i gruppa, noe jeg formidlet til Hallén og Siem.

Sannsynligvis var dette unødvendig.

Ifølge Nils Johan hadde han informert om møtet vårt før han dro til New York. Resten av møtet gikk med på å gå gjennom hvordan dette rent praktisk skulle gjennomføres.

Uvirkelig
Det skulle avholdes pressekonferanse dagen etter, ting måtte skje fort. Per-Mathias skulle komme fra Stockholm, og pressekonferansen skulle være på formiddagen. Jeg gjorde det klart og tydelig for Hallén og Siem at jeg kom til å uttrykke min overraskelse og skuffelse på pressekonferansen slik at det ikke skulle være mulig å tolke det dithen at jeg hadde gått frivillig. Før møtet ble avsluttet spurte Siem meg om jeg var sikker på at jeg ville dette. Dette spør han altså om etter at jeg hadde understreket min skuffelse og overraskelse, og at jeg ikke hadde noe annet valg enn å akseptere. Først i ettertid har jeg skjønt hvorfor det spørsmålet kom.

Resten av kvelden kjentes uvirkelig, Siggen sier jeg var i lettere sjokk. Det var kanskje derfor jeg hadde sagt ja til Yngve om at han kunne sitte på til Lillestrøm. Egentlig hadde jeg jo ikke noe der å gjøre. Jeg var ikke lenger landslagstrener, men jeg hadde jo lovet Joar som ville se Molde, han er derfra, så da ble det til at jeg kjørte til Lillestrøm, med Yngve og Joar i bilen.

Men før det måtte jeg ta en telefon til Ola By Rise. Jeg husker jeg ba ham om å holde seg fast i noe, før jeg informerte ham om at jeg hadde fått sparken. Han ble like sjokkert som jeg ble, og lurte naturligvis på hva det ville bety for hans situasjon. På det tidspunktet visste heller ikke jeg hva som ville skje med Ola. Nå har jo Ola i sin nye bok beskrevet hvordan han opplevde prosessen, så det lar jeg ligge. Kampen på Åråsen husker jeg lite av, tankene var andre steder.

Pressekonferansen på mandag, hvor troppen til kampene mot Slovenia og Island skulle offentliggjøres, skulle foregå uten meg, til tross for at det var jeg som hadde tatt ut troppen, ihvertfall størsteparten av den. Drøm eller virkelighet, jeg måtte klype meg i armen for å forsikre meg om at det var virkelig.

På turen hjem tok jeg med Svein Graff også, og kjørte folk hjem før jeg var hjemme i Storkenebbveien. Hodet begynte å bli klarere.
Kunne virkelig Nils Johan ha vært med på dette?

Nå virket det plutselig usannsynlig, og det irriterte meg at jeg ikke hadde spurt om det på møtet. Jeg sendte en sms til Nils Johan og spør om han visste at jeg hadde fått sparken. Svaret kom umiddelbart: Nei, har nettopp fått vite av Yngve at dere har blitt enig om at du går av.

Ting begynte å falle på plass. Etter dette hadde jeg en lang prat med Per Omdal, som også var mer enn overrasket over hvordan NFF hadde gått fram for å få dette til. Sent på kvelden ringte Per-Mathias, hvor jeg kort bekreftet at jeg hadde gått med på at han skulle overta, og at vi forhåpentligvis ville få litt tid før pressekonferansen dagen etter til å diskutere hvordan denne skulle håndteres. Nå dreide det seg om å gjøre det beste ut av en vanskelig situasjon. Yngve hadde vært meget klar på at prosessen var irreversibel.

Pressekonferansen
Pressekonferansen skulle ha vært på fredag formiddag, men ble utsatt til ettermiddagen fordi Per-Mathias ikke rakk å komme fra Stockholm. Vi (familien) skulle dra til fjells denne helga, derfor passet det dårlig at pressekonferansen ble flyttet, noe som betød at vi ikke kom av gårde før fredagsrushet. Det var i den forbindelse at Siggen ble med ned på Ullevål Stadion på formiddagen. Hun fortalte Siem og Hallén at hun skulle kjøre før rushet, så NFF fikk betale for taxien jeg måtte ta om kvelden. Hun sa også noe om hvordan hun syntes de hadde behandlet meg. Det er ikke nødvendig å gjengi ordrett hva hun sa, men hun var sint. Skyssen til fjells ble ordnet ved at jeg fikk sitte på med Sven Mollekleiv som har hytte like i nærheten av vår. Sven er også leder av etisk komité i NFF.

Da jeg ankom pressekonferansen så jeg et hav av pressefolk foran hovedinngangen, hvorpå jeg prøvde å lure meg inn bakveien gjennom garasjen. Men jeg ble oppdaget, og noen av pressefolka med kamera klarte å komme seg inn i garasjen før porten gled igjen. Jeg løp (i den grad jeg kan løpe) gjennom garasjen med en skokk pressefolk etter meg, men sa bare at det jeg hadde å si, ville jeg si på pressekonferansen.

Siden pressekonferansen var åpen for alle som ville se og høre, trenger jeg ikke å gå i detalj på hva som skjedde. Jeg hadde naturligvis mulighet til å lage skandale, kunne fortalt hvor håpløs prosessen hadde vært, og at toppfotballsjefen bevisst ble holdt utafor. Dette ville alle tapt på; Per-Mathias, NFF, undertegnede og dermed også landslaget. Dessuten var prosessen på dette tidspunktet irreversibel, for å bruke Halléns uttrykk. Derfor forsøkte jeg tappert å smile, og avdramatiserte det hele etter beste evne.
Men jeg kom naturligvis ikke unna det uunngåelige spørsmålet:

Har du fått sparken?

På det svarte jeg ja – og nei.

Nei-et begrunnet jeg med at jeg hadde ei uoppsigelig kontrakt, og at jeg var tøff nok til å bruke den hvis jeg hadde villet. Dette var jo formelt korrekt, men alle forsto at jeg i virkeligheten ikke hadde noe valg. Når et enstemmig styre vil bli kvitt deg med øyeblikkelig virkning, så har du i realiteten ikke noe valg. Hallén la jo vekt på at et ENSTEMMIG styre mente at Per-Mathias hadde større forutsetninger enn meg til å lykkes mot Slovenia og Island. At det bak et slikt standpunkt ligger en forakt for betydningen av forberedelser, konkrete erfaringer og kunnskaper, er en helt annen sak.

Forøvrig opplevde jeg at pressekonferansen forløp greit, uten dramatikk, noe jeg er ubeskjeden nok til å si at jeg bidro sterkt til. Man må også huske at på dette tidspunktet visste jeg lite om hva som lå bak ønsket om å kvitte seg med meg noen få måneder før jeg likevel skulle avslutte karrieren som landslagstrener. Jeg kjente ikke til hva som hadde foregått på styremøtet, og heller ikke til innholdet i protokollen fra møtet.

Media
De neste ukene ble kaotiske. Media var ikke ferdig med saken og jeg stilte opp både i TV2 og i den skrivende pressen. Bakgrunnen var at NFF etter hvert presenterte sin versjon av hva som hadde skjedd. Den gikk ut på at jeg ikke hadde fått sparken, men blitt enig med Hallén/Siem om å trekke meg.

Det var denne versjonen Siem presenterte for sponsorer og gullmerkemedlemmer i Slovenia.

I et TV-intervju fra Slovenia svarte Siem følgende på spørsmålet om jeg fikk sparken: «Nei, Drillo har ikke fått sparken selv om han I DAG sier at han fikk det.» Underforstått, Drillo gikk først med på å trekke seg, og har i etterkant funnet på at han fikk sparken. Hvorfor ville de ellers ha et hastemøte?

Dette var så frekt og arrogant at jeg ikke kunne finne meg i det.

Etter hvert ble dette såkalt advokatmat, mer mediestyr, og forsøkene på komme fram til en minnelig løsning på konflikten var flere. Sven Mollekleiv gjorde et forsøk med et møte med Hallén og meg, mens jeg hadde et møte med Hallén og Siem hjemme hos meg. I etterkant har jeg skjønt at dette var fåfengt.

Det er to viktige grunner til at Hallén og Siem ikke kunne si at de ga meg sparken. For det første så hadde de ikke mandat fra styret til å gjøre det, og for det andre, og sannsynligvis det viktigste, i det øyeblikk de innrømmet det, innrømmet de samtidig at de har brutt arbeidsmiljøloven. Loven har strenge formkrav til hvordan man skal gå fram når et arbeidsforhold skal opphøre. Du skal varsles på forhånd om hva møtet skal dreie seg om, og du skal få mulighet til å ta med deg en advokat. Jeg hadde ikke fått noe signaler på – verken fra Kjetil Siem eller Yngve Hallén – om at det var misnøye med jobben jeg hadde gjort.

I tillegg er NFF-styret – som er arbeidsgiver – forpliktet til å sørge for at de opplysningene de fatter vedtak ut fra er riktige.

Det lengste de derfor kunne strekke seg til, var å beklage at jeg oppfattet det som om jeg hadde fått sparken.

“Anonyme” kilder
Media fortsatte å gi saken spalteplass, og det ble presentert meningsmålinger som ga meg massiv støtte. Dette likte naturligvis NFF svært dårlig.
Da skjedde det noe underlig i deler av pressen.

Dagbladet har et stort oppslag med overskriften «Drillo krever 4,5 millioner av NFF». Aftenposten følger opp med at Drillo hadde meldt inn til styret at han var sliten og manglet energi.
Verken Aftenposten eller Dagbladet siterte noen åpne kilder i sine artikler.

I etterkant fikk jeg meldinger fra fremmede som «jævla kommunist, penger vil du ha».

Etter Dagbladet-oppslaget ringte jeg min gode venn Svein Graff (tidligere kommunikasjonsdirektør i NFF) og spurte om han ikke kan dementere det som sto i Dagbladet. Han visste naturligvis at Dagbladet farte med løgn og sa at det skulle han gjøre. Det gikk noen minutter før han kom tilbake: «Beklager Drillo, jeg får ikke lov.»

Åpenhet er noe ledelsen i NFF skryter av i festtaler.

Hva som skjedde på styremøtet vet jeg ikke så mye om ut over det som står i protokollen, en protokoll som for øvrig media fikk se før meg. Likevel vil jeg påstå at styret har spilt en ynkelig rolle i prosessen.

De skal, ifølge Hallén/Siem, ha ment at Per-Mathias hadde større forutsetninger for å slå Slovenia og Island enn det Ola og jeg hadde. Dette våger de å mene uten å konsultere toppfotballsjefen eller meg bekjent andre fagfolk. Hva mente Bjarne Berntsen?

Ifølge protokollen virker det som den viktigste grunnen for å sparke meg var min manglende energi og krefter. Ingen i styret har noen gang tatt initiativ til å kontakte meg for å sjekke ut dette. Heller ikke Siem som har kontor ti meter unna mitt kontor har funnet det umaken verdt og sjekke det ut. Faktum er at Hallén/Siem ble informert om at jeg og resten av fotballfagfolka i støtteapparatet var fulle av motivasjon og optimisme foran de to siste kval-kampene.

På bakgrunn av dette sendte jeg en mail til samtlige styremedlemmer med fem konkrete spørsmål, ba pent om å få like konkrete svar og appellerte til lang og tro tjeneste i NFF. Jeg mente jeg fortjente svar på følgende spørsmål:

1. Hvorfor ble jeg ikke fortalt hva møtet gjelder når jeg blir ringt opp?
2. Hvorfor informerer ikke Yngve Hallén og Kjetil Siem om at duoen Nils Johan Semb og Per-Mathias Høgmo ikke står bak dette?
3. Hvorfor starter ikke møtet med dialog (som vel var forutsetningen i mandatet fra styret), men i stedet med et slag under beltestedet?
4. Hvorfor tok ingen fra styret eller generalsekretær kontakt med meg for å sjekke ut min motivasjon og eventuelle manglende energi. Jeg var på kontoret hele uka.
5. Hvorfor ble jeg ikke innkalt til styremøtet?

Ingen fra styret svarer på spørsmålene.

Svaret kom i form av et fem sider langt skriv fra forbundets advokat. Hovedinnholdet i skrivet er en argumentasjon for at jeg gikk frivillig og aksepterte løsningen. Dette gjøres ved hjelp av et selektivt utvalg av mine uttalelser på pressekonferansen.
Mine forsøk på å avdramatisere situasjonen blir nå brukt mot meg for alt det er verdt.

I tillegg gjentas det at både Hallén og Høgmo sier jeg aksepterte løsningen. Det sies klokelig nok ikke et pip om hvorfor jeg aksepterte løsningen. ET ENSTEMMIG STYRE VIL AT HØGMO SKAL OVERTA MED ØYEBLIKKELIG VIRKNING.
Dette blir svaret på det første spørsmålet. Siden det aldri var snakk om å gi meg sparken, var det heller ikke nødvendig å si hva møtet gjaldt når jeg ble ringt opp. Det andre spørsmålet blir avfeid som irrelevant siden Nils Johan var i New York og jeg er administrativt underlagt generalsekretæren. De tre siste spørsmålene gjøres det ikke noe forsøk på å besvare.

Hvis styremedlemmene har lest og godkjent dette, vitner det om holdninger som ikke lover godt for norsk fotball. Flere av dem sitter der enda. Hvis de ikke har lest det, er det enda verre.

Etter at saken ble lagt død den 7. november ba jeg om et møte med styret. Hensikten var å gi min versjon til styret, og få en anledning til å kommentere protokollens to punkter som lå til grunn for det som hadde skjedd, nemlig min manglende energi og styrke, og dårlige resultater. Jeg tror hverken Hallén eller Siem var begeistra for min forespørsel, men de kunne heller ikke si nei. Jeg forsikret Hallén om at jeg ikke skulle legge opp til noen diskusjon, saken var dessuten avsluttet. Møtet ble holdt i en god tone og det ble ingen diskusjon.

Før jeg gikk klarte jeg ikke å dy meg og nevnte at jeg som eneste gullmerkemedlem ikke var invitert til Slovenia, men la til at jeg faktisk hadde forståelse for det. Da spratt Siem opp og sa: “Ja, men jeg inviterte deg jo.” Det stemmer ikke. Enda mer påfallende er det at jeg heller ikke ble invitert til Malta i 2014 (alle de andre gullmerkemedlemmene ble invitert).
Det kan ha vært en glipp.

Per-Mathias Høgmo
Min første kontakt med Per-Mathias i sakens anledning var sent på kvelden 26. september, etter jeg hadde vært på Åråsen, etter jeg hadde snakket med Ola By, Per Omdal og hadde hatt kontakt med Nils Johan. Samtalen var kort, men jeg bekreftet at jeg aksepterte at han overtok og regnet med at vi ville få litt tid til å snakke sammen før pressekonferansen dagen etter. Nå ble Per-Mathias forsinket fra Stockholm og pressekonferansen utsatt i noen timer. Tida var knapp, men vi fikk et lite kvarter til å diskutere hvordan vi skulle takle pressekonferansen. Senere har jeg naturligvis hatt anledning til å snakke med Per-Mathias uten tidspress.

Per-Mathias hadde aldri noe ønske om å overta før jeg skulle gå av 1. januar 2014. Det var det han og Nils Johan hadde blitt enige om. Men Hallén hadde ivret for at han skulle si ja til å overta før kampene mot Slovenia og Island.

Per-Mathias sier til meg at han var villig til det, dersom jeg ønsket det. Det ble aldri formidlet til meg av herrene Hallén og Siem, de endret «ønsket» til «aksepterte» sannsynligvis fordi de skjønte fort at jeg ikke ønsket det. Nå hadde ikke det endret noen ting. Med den åpningen som var på møtet kunne jeg ikke ha fortsatt under noen omstendigheter.

Per-Mathias hadde også spurt Hallén om hva som ville skje hvis han sa nei til å overta med øyeblikkelig virkning, ville de da ansette en annen? Det kan du ikke se bort fra, hadde Hallén svart.
Dette kan ikke bety noe annet enn at NFF var veldig hissige på bli kvitt meg. Per-Mathias er smart, han så ingen fordeler ved å overta så tidlig, men han hadde fryktelig lyst på jobben, og ære være han for det. Det eneste jeg vil kritisere Per-Mathias for, er at han ikke tok en telefon til meg eller til Nils Johan når forespørselen kom. Selv om han hadde det travelt med viktige kamper med Djurgården, så hadde han hatt tid til en telefon. Fotballfaglig har vi hatt fruktbare diskusjoner og det er ikke skapt noe ondt blod mellom oss.

Forliket
Det er mange, veldig mange år siden jeg synes det var stas å bli omtalt i media. Nå hadde det blitt mye, og selv om jeg hadde fått mye støtte begynte jeg å bli lei av det hele. Jeg sto derfor ovenfor et valg, enten måtte jeg godta et forlik eller så måtte jeg ta saken til retten. Et forlik ville bety at jeg måtte godta NFFs versjon om at jeg ikke hadde fått sparken, og kun en beklagelse for at jeg oppfattet det slik. Det var fristende å ta saken videre, en sak som etter min mening jeg ville vært nødt til å vinne, men spørsmålet er om det ville vært noen vinner i en slik sak i det hele tatt. Det jeg ville oppnådd var å få opplyst i hvilken grad Hallén og Siem eventuelt hadde overkjørt styret. Likevel mente jeg det var riktig å forsøke å legge saken død.

7. november ble det inngått en avtale mellom meg og NFF. Yngve Hallén kom med bil fra Gardermoen til hytta på Haglebu i ens ærend for å undertegne et forlik umiddelbart, det kunne ikke vente til over helgen, og her ble forliket undertegnet. NFF beklaget prosessen i forbindelse med skifte av landslagstrener og innrømmet at jeg burde blitt involvert i denne før styremøtet 26. september.

Begge parter var fornøyd med at saken hadde fått en løsning.

Hvorfor og hvordan det skjedde
Dersom jeg tar utgangspunkt i protokollen, skulle forklaringen være enkel. For det første var jeg sliten og manglet energi, og for det andre var resultatene for dårlige. Styret valgte altså å gå til et så dramatisk skritt som å kvitte seg med en landslagstrener med en uoppsigelig kontrakt fordi han er sliten. Dette ble gjort uten at noen i styret eller generalsekretær kom på den geniale ideen å spørre meg om hvordan det sto til. Hvorfor tok ingen i styret som kontakt for å høre om det var slik at jeg manglet motivasjon?

Dette henger jo ikke på greip.

Dette var en del av et spill hvor Hallén og Siem overkjørte et tafatt og handlingslammet styre. Det er riktig at jeg var nedfor etter tapet for Sveits, det er jeg stort sett etter alle tap, men det går fort over, og i denne konkrete saken visste Hallén og Siem at jeg var topp motivert. Derfor startet ikke møtet den 26. september med et spørsmål om min motivasjon, noe som ville vært naturlig med utgangspunkt i mandatet fra styret. Hallén/Siem hadde en helt annen agenda. De visste at jeg var motivert. Derfor startet møte med «og et enstemmig styre vil at det skal skje med øyeblikkelig virkning».

Jeg tror forklaringa er ganske enkel. Hallén og muligens noen flere mente at Per-Mathias hadde større muligheter til å vinne de to siste kval-kampene enn det jeg hadde. Dette ble også sagt på pressekonferansen.

Det går an å argumentere for at det både er et ærlig og legitimt standpunkt. Min mening er at det er en feilvurdering som er tatt uten at fotballfaglig ekspertise er involvert. Det var derfor viktig å holde Nils Johan utafor, og meg bekjent har heller ingen andre med fotballfaglig kompetanse vært involvert.

Resten av styret var passivisert med bløffen om at jeg var sliten. De fikk dessuten munnkurv og så ut til å trives med det.

Når det gjelder styreprotokollens andre punkt, for dårlige resultater, så er det ikke så mye å si. Resultatene står jo der. Men vi fagfolk forsøker å se bak resultatene. I begge tapene før Sveits-kampen, mot Island og Albania, har vi flere målsjanser enn motstander. Det hadde vi ikke mot Sveits, som forøvrig var mitt andre tap i en kvalik-kamp på Ullevål siden 1991.

Kampen mot Slovenia var et ynkelig skue. Med seier over Slovenia og Island ville vi vært i play-off. Muligheten for dette ville vært større med meg som trener. Det dreier seg om kvalik-erfaring, kunnskap om motstandere, erfaring med egne spillere, og motivasjon og revansjelyst etter tapet mot Sveits. Denne muligheten ble skuslet bort uten at det fikk konsekvenser for de ansvarlige.

Min konklusjon er at et tafatt styre ble ført bak lyset av Hallén og Siem, og at jeg ble et offer i en nøye gjennomtenkt plan. En viktig grunn til at jeg har skrevet dette, er at jeg ikke godtar NFFs versjon om at jeg gikk frivillig.

Til slutt
Det har vært en lang reise. I ca 20 år har jeg vært landslagstrener for Norge, ca 13 av dem som A-landslagstrener. Det har vært oppturer og nedturer, flest av de første, mange fantastiske opplevelser. 90-tallet var et lite eventyr, men comebacket i 2009 var like morsomt. Sesongene 2009 og 2010 er resultatmessig tidenes beste. Av enkeltøyeblikk som har gjort størst inntrykk har jeg lyst til å nevne tre.
· 13 okt 1993. Vi slo Polen 3-0 i Poznan og var klare for VM i USA. UVIRKELIG.
· 23 juni 1998. Vi slo Brasil 2-1 i Marseille og var klare for åttendedelsfinale. UVIRKELIG.
· 26 september 2013. Et enstemmig styre vil jeg skal gi meg med øyeblikkelig virkning. Min tid som landslagstrener var over, tre måneder for tidlig. UVIRKELIG.