Spillselskapsleken

Kommentar og analyse

Fredag 27. februar sprakk saken om at sju personer skal ha vært involvert i kampfiksing i Norge. To spillere fra KFUM Oslo, Moussa og Bilal Njie, er foreløpig siktet.

Skulle det vise seg at de involverte faktisk er skyldige i kampfiksing, er det et tegn på at norsk idrett er like sårbar for korrupsjon som andre steder i verden.

Etter den informasjonen som har fremkommet, handler ikke siktelsene mot brødrene Njie-brødrene om forsøk på å manipulere kampresultatet, men for å ha pådratt seg gule kort med vilje.

Å spille på gule kort, utvisninger og cornere er lettere å manipulere enn et resultat Og det er delvis forsårsaket av selskaper som hevder å beskytte fotballen. Fiksere som ønsker å manipulere et resultat i fotball eller andre lagidretter trenger medvirkning fra mange – en keeper og gjerne et par forsvars- og midtbanespillere.

Å få så mange involvert er vanskelig, men fremveksten av spill på enkeltelementer i en kamp har skapt en haug med nye muligheter for fiksere. Aldri har så mange spillmuligheter vært tilgjengelig på smarttelefonen din. Fra spill på gule kort til totalt antall mål i en omgang, eller handicap-spill, der et lag starter med et visst antall mål i mot, for å gjøre kamper som i utgangspunktet er ujevne til interessante oppgjør.

Spill på hendelser underveis i en kamp – kjent som inplay betting i Storbritannia og prop betting i Nord-Amerika – utgjør mellom 50 og 70 prosent av totalt antall spill, litt avhengig av idrett. Denne typen spill er spesielt populær under fotballkamper.

Datainnsamlere
Ett problem for spillselskapene er forsinkelse. Alle som ser en overføring på TV eller via en strømmetjeneste ser hendelsene mellom 15 og 45 sekunder etter at de faktisk skjedde. Innholdet sendes i små datapakker med fem til ti sekunders innhold via satellitter til TV eller andre plattformer. Vanligvis må to eller tre av disse pakkene lastes ned og sendes før neste pakke, og syklusen gjentar seg. Dette skaper en forsinkelse mellom hendelsene på banen og tidspunktet du ser de samme hendelsene på din skjerm. Forsinkelsene kan bli dyre for spillselskapene.

Oddsen er flytende og justeres etter kampens gang. Dersom spillselskaper faktisk var avhenging av TV-sendingene for å oppdatere oddsen, ville det bety at hvem som helst som befant seg på stadion ville hatt nok tid til å sette spill på en kamphendelse, for eksempel på et gult kort eller et mål, før bookmakeren hadde «riktig» odds – og dermed vinne over huset.

Dette unngås ved at spillselskapene kjøper data innsamlet fra speidere til stede på kampen. Ser du en ung person på tribunen konstant tastende på smarttelefonen, kan man lett tenke at vedkommende bare er avhengig av TikTok eller insta. Det de egentlig gjør er å samle data.

Uten denne formen for innsamling av data ville spill på hendelser underveis i kamper ha vært for risikabelt for spillselskapene. Og datainnsamling har blitt en stor industri. To av de største operatørene er Sportradar og Genius Sports. Sportradar ble grunnlagt i Trondheim i 2001 som Market Monitor, mens Genius Sports har base i Storbritannia og er listet på Nasdaq-børsen i New York. Selskapene er verdt milliarder – og da snakker vi dollar.

I tillegg er amerikanske Stats Perform en aktør i denne bransjen.De tre selskapene har tusenvis av speidere på kamper verden over. Hendelense underveis i kampen formidles i sanntid til spillbransjen, som justerer sine odds på kamphendelsene deretter. Det er akkurat her det blir grumsete.

Lavere divisjoner
Idretten har skjønt at data fra sine arrangementer har stor verdi. Idrettsorganisasjoner tegner eksklusive avtaler som tillater ett selskap å samle data fra sine kamper. Eksklusiviteten betyr at konkurrentene ikke får samme tilgang til stadion. Derfor sender flere selskaper speidere på hemmelige oppdrag for å samle data. Andre har spesialisert seg på å samle data fra langt nede i divisjonene, og her er fotballen svært sårbar.

I England finnes det klubber ned på nivå seks som har eksklusive datainnsamlingsavtaler, mens speidere har fritt leide på kamper lavere enn det. Kamper på nivå 7 og 8 er helt vanlige spillobjekter for verdens bookmakere, ofte uten at klubbene er klar over det.

Denne formen for datainnsamling legger ikke bare til rette for spill på hendelser i kampen, men også korrupsjon. Kriminelle organisasjoner trenger også denne typen informasjon fordi det gjør det enklere å manipulere kamper. De sitter på tribunen med øynene begravd i smarttelefonen, og så fort de finner at en kamp tilbys på det globale spillmarkedet, gis det signaler gjennom håndbevegelser til spillere eller dommeren, og de merkeligste ting kan skje.

Denne datainnsamlingen gjør manipulasjon av kamper mulig. Disse selskapene burde definitivt holdes på en armlengdes avstand av idretten. I stedet er de en integrert del av sportsbransjen. I tillegg til å selge verdifull informasjon innsamlet under kamper til spillselskaper, har de samme selskapene «integritetsavdelinger» som jobber sammen med idrettens organisasjoner for å overvåke mistenkelig spilladferd. De store informasjonsselskapene er partnere med idrettsorganisasjoner, inkludert Fifa.

For alle på utsiden av bransjen er dette en åpenbar interessekonflikt. 

Selv om mange mennesker med ansvar for integritetsarbeid gjør en god jobb, er det likevel umulig å se bort fra det faktum at datasinnsamling underveis i kamper er lik spill på hendelser i de samme kampene. Uten datainnsamling, ville fiksere ha måttet fikse kamper på «gamlemåten».Ved fjorårets Play the Game-konferanse i Finland beskrev Nick Raudenski, tidligere integritetssjef i både Fifa og Uefa, informasjonsselskapene som «data-ulver i integritets-fåreklær».

Det internasjonale hesteveddeløpsorganets (IFHA) overvåkingsenhet for illegal betting og kriminalitet, som overvåker spill på alle idretter, har offentlig uttalt at idrettens organisasjoner ikke burde overlate spillovervåking til eksterne. Men det er nettopp det de gjør. Dog er noen idretter mer på ballen, blant annet cricket. De har sin egen antikorrupsjonsenhet som har avslørt fiksere i Sri Lanka, Emiratene og Zimbabwe.

Dobbeltspill også fra myndighetene
Fotballen er derimot i seng med datainnsamlerne. Fifa har vært partner med Sportradar i en årrekke og tegnet nylig også en avtale med Stats Perform som kan utnytte tusenvis av klubbkamper på lavere nivå strømmet gjennom Fifas egen strømmetjeneste FIFA+.

Til og med myndigheter unngår å se denne interessekonflikten.

Europarådets Macolin-konvensjon er et regelverk som kan brukes mot manipulasjon av spill. Norge er blant landene som har skrevet under på konvensjonen. Europarådets Group of Copenhagen har ansvaret for oppfølging av regelverket. Gruppen består av statslotterier og offentlige non-profit-spillselskaper, blant annet selskaper under paraplyen United Lotteries for Integrity of Sports (ULIS).

International Betting Industry Integrity Association (IBIA), som representerer 90 privateide spillselskaper og 200 merkevarer innen betting, får dermed ikke ta del.

Europarådet avviste IBIAs søknad om innlemmelse sent i 2025. Samtidig jobber Europarådet tett med Sportradar, som er jevnlig til stede ved møter i Strasbourg. Sportradar ble også nylig invitert til å delta i en av Europarådets arbeidsgrupper.

Dersom bare offentlig eide non-profit-selskaper får delta på Europarådets møter,
hvorfor er da Sportradar invitert, men ikke IBIA eller Sportradars konkurrenter Genius Sports og Stats Perform?

Både IBIA og ULIS består av selskaper med lisenser for spill. Som del av avtalen om lisens, må selskapene varsle ansvarlige myndigheter når de oppdager mistenkelig spill. IBIA skal ha stått bak varslingen av KFUM-kampen mot Vålerenga som nå er under etterforskning.

Ingen drevne fiksere ville brukt selskaper på IBIA- eller ULIS-plattformene til å fikse kamper, ettersom selskapene sitter på deres personopplysninger, informasjon som deles med myndighetene ved et varsel. I stedet fikses kamper gjennom ulovlige spillselskaper.

Europarådet definierer ulovlig virksomhet fra spilselskaper på denne måten:«Any sports betting activity where the type or operator is not allowed under the applicable law of the jurisdiction where the consumer is located.»

Altså: Dersom et selskap tilbyr onlinespill i et land de ikke har lisens til å operere i, driver de ulovlig.Mange land benytter seg av geoblokkering, som ofte omgås gjennom å bruke VPN. Det settes illegale spill til en verdi av 17 billioner kroner (1700 milliarder) i selskaper kontrollert av kriminelle organisasjoner, ifølge FN.

Omfanget har også økt i takt med fremveksten av kryptovaluta.

Les også Blod på drakta – om fotballens samrøre med ulovlige spilleselskaper

Mafia
Flere spillselskaper opererer fra små jurisdiksjoner, som Anjouan eller Curaçao, og retter seg mot spillere i land der spill enten er ulovlig eller land der lisenser er knyttet til fysiske lokasjoner som casinoer eller tippsesjapper.De varsler svært sjelden om mistenkelige spill. Ei heller utgir de informasjon om hvem som står bak selskapene, noe lisensierte selskaper må.

I stedet er eierskapet gjemt i en labyrint av skallselskaper. Når det faktisk dukker opp et ekte menneske som representerer dem, er det ofte en skuespiller betalt for oppdraget å spille administrerende direktør, som Josimar har avslørt gang på gang.

Finansindustrien er også medløper i denne kjeden, med betalingsløsninger som betjener de ulovlige operatørene. Tilbydere av betalingsløsninger er også ofte gjemt i skallselskaper med base i land som Kypros. Totalen er et system skreddersydd for hvitvasking. Med den totale mengden spill, og de store summene i omløp, er dette den perfekte bransjen for kriminelle organisasjoners virke.

Porno og fotball
Fiksere setter ikke ett spill. De setter massevis av små spill gjennom et kobbel av kontoer. Eierne av disse kontoene kalles muldyr. En muldyr-eid spillkonto kan kjøpes for så lite som en 200-lapp. En kriminell organisasjon basert i Øst-Europa som er knyttet til en rekke kampfiksingssaker, blant annet på håndballkamper i Skandinavia, er kjent som Sigøynerklanen ettersom de betaler mennesker for midlertidig og flyktig bruk av deres ID for å åpne spillkontoer.

Akkurat som lisensierte selskaper, er de ulovlige spillnettsidene sårbare for forsinkelser i TV- eller strømmeoverføring av kamper. Også de er helt avhengig av data. De store datainnsamlingsselskapene insisterer på at de ikke betjener ulovlige spillselskaper. De hevder seg utsatt for scraping – et bransjeuttrykk for stjeling – fra nettsidene til lisensierte bettingoperatører.

At dette skjer er ingen hemmelighet i spillbransjen. Sportradar gikk tidlig i 2026 rettslig til verks mot israelske LSports, en av de største innen scraping.

Den nederlandske legenden Ruud Gullit er en «ambassadør» for LSports. Gullit er langt ifra den eneste eks-stjernen som tar i mot penger i denne bransjen. Og idretten, ikke minst fotballen, oversvømmes av sponsortilbud fra ulovlige operatører. Barcelona og Paris Saint-Germain sponses begge av 1xBet, som tidligere var partner med både Liverpool og Chelsea til de ble kastet ut av Storbritannia for å drive et pornonettsted der jentene var av en tvilsom alder.

En pornoskuespiller og influenser som sponses av spilloperatøren Stake.com, møtte opp på et universitet i England for å ha sex med så mange studenter som mulig. Dette PR-stuntet resulterte i en advarsel fra det britiske spilltilsynet. Stake.com trakk seg ut av Storbritannia etter dette, men logoen kan ses på 2025/26-sesongens drakter til både Everton og Watford.

Det eksemplifiserer fotballens forhold til industrien som gjør kampfiksing mulig: ta i mot pengene og se en annen vei. Frem til det endres vil kampfiksing bare vokse.

Om forfatteren:

Steve Menary

Frilansjournalist og researcher som bl.a. hadde ansvaret for det et EU-støttet research-prosjekt om kampfiksing av treningskamper i perioden 2009-2021.Han var del av Josimar-laget som vant prisen IJ4EU Impact Award i 2023 for Devil in the Data om linken mellom datainnsamling og kampfiksing.