Sunder og sammen

En gang i tiden var Sunderland en stolt by med en fremgangsrik fotballklubb. Men det er det nesten ingen som husker. Nå er klubben nede i League One. Likevel er stemningen blant supporterne bedre enn på lenge.

Tekst: Jonathan Wilson
Oversatt av Lars Johnsen

Utenfor Stadium of Light, rett ovenfor parkeringsplassen ved hovedinngangen, står en bronseskulptur som skal forestille en familie på 1930-tallet. En mor står bak to barn, og som en boksedommer som annonserer hvem som har vunnet tittelkampen, løfter hun hånden til familiefaren som selvsagt bærer en sixpence-lue på hodet. Mannens ansikt er rynkete, formet etter år av tøffe hverdager. Inskripsjonen på sokkelen forteller poenget med skulpturen: «Alle generasjoner kommer sammen på Stadium of Light. Kjærligheten til ‘The Lads’ har knyttet supportere sammen i mer enn 125 år og vil gjøre det i mange år fremover. Dagens supportere viderefører støtten fra dem som har gått bort, på samme måte som deres støtte en dag blir videreført gjennom familie og venner.»

Det er kanskje litt klisjeaktig, men i fravær av stort sett alt annet i Sunderland, er fotballklubben det fenomenet som binder folk sammen. Som fotballjournalist er det lett å glemme rollen fotballen spiller i folks liv. Vi har blitt så vant til glamorøse stadioner, store spillere og viktige finaler at vi glemmer at det meste av fotballen slett ikke handler om det. De fleste går på fotballkamper fordi de alltid har gjort det, fordi det er det de gjør annenhver lørdag som en unnskyldning for å ta en øl med kameratene sine og på et vis feire hvor de kommer fra.

Papegøyen Peter
Jeg bor i London nå, og har gjort det i omtrent to tiår. Men hvert år forsøker jeg å dra på Stadium of Light på den kampen som faller nærmest jul. Det har blitt et ritual for en samling av en undergruppe av den store Wearside-diasporaen som er tilbake på hjemlig grunn for å feire høytiden med slekt og venner. Vi møtes alltid på King’s Arms, en skikkelig pub, omtrent 150 år gammel med et utsøkt utvalg av øl, med antikke åttekantede bord og trekkfulle toaletter. Puben, som visstnok skal være hjemsøkt, ligger ved sørsiden av elven Wear, i nærheten av der bryggeriet Vaux holdt til. Rusler du langs elvebredden og tar til venstre, ser du postkontoret bestefaren min drev. Lite er forandret. Du merker at noen av de eldre ikke er der lenger, i ny og ne har en og annen yngre person blitt med i gjengen, men i utgangspunktet er dette den samme gruppen menn som møtes og har de samme samtalene som de hadde året før og året før det igjen.

Før jul i fjor var det noe som var annerledes. En papegøye bor på puben, som føles helt naturlig i en pub som lukter av havn, skipsbygging og byens sjøfartshistorie. Papegøyen heter Peter og sitter på taket av buret sitt. Han er kynisk og grå, og med brutalt blikk overvåker han hvem som er i lokalet til en hver tid. En uke tidligere hadde han angrepet en skallet mann. Det likte mannen dårlig, men fikk tydelig beskjed av bartenderen at hun ikke ville låse ham inne i buret bare fordi det var kunder i lokalet.

Peter var det eneste folk snakket om. Det antikke vegguret viste at det var ti minutter til kampstart. King’s ligger rett over elven fra Stadium of Light, men det er en 15 minutters gåtur rundt parkeringsplassen, over broen og under jernbanelinjen som går langs en skraphaug murt inn med piggtrå på toppen.

«En runde til, gutter?» spurte noen.

Jeg påpekte at vi kom til å gå glipp av avspark og ble møtt med motvillige blikk. Halvparten av oss dro på stadion, den andre halvparten ble igjen og bestilte en ny runde pints. Jeg elsker gåturen over broen, elsker følelsen av gå opp 120 års historie. Men så ser ikke jeg hver av Sunderlands hjemmekamper. De som ble igjen på puben hadde gjort rett. Sunderland spilte 1-1 mot Birmingham, ute av stand til å mønstre noe som helst press den siste halvtimen på tross av å spille mot ti mann. Det mest sjokkerende var likevel ikke kampen, men atmosfæren.

Når apatien inntreffer
Naivt trodde jeg Sunderland, som hadde rykket ned til Championship året før, ville ta seg sammen, at de ville tilpasse seg sin nye hverdag og løfte seg ut av bunnstriden. Men den ene kampen var nok til å forstå at de var dømt til å rykke ned – og alle innenfor stadionmurene visste det samme. Det var ikke noe sinne, ikke bannskap, bare en aksept. 30 000 mennesker satt der i kulden og følte på elendigheten.

I hele 2017 hadde Sunderland tatt ledelsen bare tre ganger på hjemmebane. Den første gangen, mot Bolton, varte ledelsen tre minutter. Og innen ti minutter lå de under. Den andre gangen varte ledelsen i fire minutter. Innen åtte minutter lå de under. Den tredje gangen kom ledelsesmålet i det 77. minutt, og Sunderland beholdt ledelsen kampen ut. På et helt kalenderår ledet Sunderland fotballkamper spilt på hjemmebane i totalt 20 minutter. Får du nok slag i trynet, slutter du på et tidspunkt å merke at det gjør vondt.

Nedrykket var klart da laget tapte 2-1 for Burton. Den bitende ironien? Burtons manager er Nigel Clough, som er født i Sunderland og sønn av en av klubbens aller beste angripere, Brian Clough. Brian var trener for Sunderlands juniorlag på sekstitallet og skulle ha blitt assistenten til manager George Hardwick om Hardwick ikke hadde fått sparken sommeren 1965. Klubben, på tross av å beholde plassen, hadde allerede i februar bestemt seg for å kvitte seg med manageren. Og Clough forsvant med ham. 15 år senere var Clough vinner av to serievinnercuper, og Sunderland, etter flere års ned- og opprykk, kjempet mot degradering.

Men dette handler ikke bare om nedrykket, men om måten de rykket ned på. Forrige gang de måtte ned på nivå 3, i 1987, hadde det i hvert fall vært gjennom en heroisk innsats i nedrykksplayoffen som den gangen besto av tredje sisteplass på nivå to og lagene som ble nummer fire, fem og seks på nivå tre. Etter å ha tapt første «finalekamp» 3-2 for Gillingham borte, vant de 4-3 (etter ekstraomganger) i returkampen hjemme og rykket ned på bortemålsregelen.

Kvelden før kampen spiste jeg middag på Roker Hotel med foreldrene mine. Gillingham-laget bodde på hotellet. Vi så dem ruslende i vannkanten i treningsdressene sine. Den neste gangen vi spiste på Roker Hotel fant vi undulaten vår døende i buret sitt da vi kom hjem.

Vi spiste aldri der igjen.

12 øl og seks cider
Det var ikke bare fotballen som var dårlig i fjorårssesongen. En følelse av udugelighet og inkompetanse har gjennomsyret klubben, eksemplifisert av Jamie Vaughans reaksjon etter å ha scoret mot Burton. Løpende mot skeptikerne i borteseksjonen, la han hånden bak øret. Klubbens offisielle twitterkonto gratulerte ham med sin første scoring for klubben. Utpå kvelden poengterte han at det faktisk var hans andre. Twitterkontoen sa unnskyld og la til at det hadde gått så lang tid siden forrige mål at de hadde glemt det.

Darron Gibson tok seg uinvitert inn på et bryllup etter en vennskapskamp mot Celtic som markerte 20-årsjubileet for åpningen av Stadium of Light. Sunderland hadde tapt 5-0, og beruset informerte han alle bryllupsgjestene som lånte ham et øre at de fleste i laget ikke brydde seg noe særlig. Kontrakten hans ble terminert seks måneder etterpå, etter en hendelse på parkeringsplassen ved treningsanlegget på den irske nasjonaldagen St Patrick’s Day. Med tre ganger tillatt alkoholnivå i blodet krasjet han sin Mercedes firehjulstrekker inn i fire biler.

Og så har vi den 17 år gamle supporteren som dro ned buksene på tribunen under 3-1-tapet for Reading i begynnelsen av desember. Han skal ha gjort fra seg på setet sitt. Han insisterer på at han bare urinerte og la skylden på førkampsmåltidet bestående av tolv øl, seks sider og sjokolader fra to hele adventskalendere. Uansett hvor man kikket, fant man en ny måte dumme ut klubben på.

«Brexit Central»
Rundt midnatt 23. juni 2016 erklærte Sunderland resultatet for avgitte stemmer i folkeavstemningen om EU-utmelding. Valgdagsmålingene hadde 53-47 i favør av «leave», men valgresultatet ble 61-39. Samtidig ble seiersmarginen for «remain» i Newcastle mye mindre enn antatt. Realiteten sank inn: Storbritannia hadde stemt for utmeldelse av unionen.

I andre områder vant «leave» med større margin enn i Sunderland, men Sunderland var den første storbyen som erklærte «leave»-seier. Byen teller alltid stemmene raskt, valgkretsene konkurrerer om å være først ferdig i parlamentsvalg. Hvorfor byen setter stoltheten sin i å være raskt ute er uklart – kanskje er det en indikasjon på at byen ellers har lite å være stolt av. Vitenskap, sies det, er hovedgrunnen. De bruker tynnere papir på valgsedlene, som er raskere å telle. I tillegg benytter de studenter til å transportere valgurnene. Det hjelper også, naturlig nok, at valgresultatene ikke trenger å være pinlig nøyaktige. Labour vinner uansett alltid i Sunderland. Dette tilfelle ble en milepæl. For andre briter ble Sunderland «Brexit Central».

Om brexit primært forstås som en protest mot status quo, er det noe man kan forstå (og det er vanskelig å argumentere mot at dette var en protest, uansett om de underliggende faktorene er fremmedfrykt, at EU har latt Nordøst-England i stikken eller at tilværelsen nå er så miserabel at det verdt å røske opp litt i den herskende ordenen).

Sunderland sliter med statusen. For hundre år siden var byen en industrikjempe. I 1870-årene produserte byen mer tonnasje skipsmateriell enn noen annen by i verden. Selv på 1930-tallet var produksjonen høyere enn på hele østkysten i USA til sammen. Fotografier av supportere som krysser broen på vei til kamp (på Roker Park, selvsagt, vel halvannen kilometer nordøst fra Stadium of Light) er det slående at elvebreddene, som i dag består av upleiet gress, ikke er til å få øye på, de er dekket av skipsverft og fabrikker.

Alt det er borte, og resultatet er økonomisk trange tider. Arbeidsledigheten er 6,6 prosent. Landsgjennomsnittet er 4,4. Snittinntekten er 15,3 prosent lavere enn landsgjennomsnittet. En studie på lovemoney.com rangerte Sunderland som den 28. fattigste byen i Storbritannia. Enda verre enn statistikken er følelsen av å være forbigått, etterlatt. Snittprisen på en eiendom i Sunderland er en firedel av prisen på en tilsvarende eiendom i London. Innstrammingstiltak, kutt i velferdsoverføringer og redusering av investeringer lokalt har forverret problemene og økt følelsen av sinne. Brexit så ut som et svar, en måte å gi fingeren til selvgode Sør-England på. Etter hvert som realitetene over hva som vil kunne skje med Nissan, bilfabrikken som direkte og indirekte sysselsetter 30 000 mennesker, gjør seg gjeldende, har holdningene begynt å endre seg. Andre hånflirer på sosiale medier over nok et Sunderland-tap; dere stemte som idioter, dere fortjener all mulig dritt. Disse flirene er akkurat hvorfor så mange i Sunderland stemte for å rive ned status quo, selv om de kanskje begraves under ruinene.

Stolt historie
Det er ikke ulikt fotballklubbens forhold til sin egen historie. Sunderland var ett av de to store lagene på 1890-tallet, med tre ligagull på merittlisten. I 1893, som engelske mestere, slo de det skotske mesterlaget Heart of Midlothian og ble kåret vil «verdensmestere». (Alle kampens 22 spillere var skotter. Sunderland hadde penger til å kjøpe det beste som fantes nord for grensen.) I 1913 var de et finaletap unna å bli det første laget i det nye århundret til å vinne «the double». De vant ligaen i 1936 og FA-cupen året etterpå. Begge verdenskrigene ødela for ekstremt gode Sunderland-årganger. Så sent som på 1950-tallet ble klubben omtalt som «the Bank of England club» på grunn av summene de kastet om seg i jakten på suksess. (Bank of England er Storbritannias sentralbank og utsteder sedlene i omløp i England og Wales, samme rolle som Norges Bank i Norge. Overs. anm.)

Men etter å ha vært innblandet i en skandale om ulovlige lønnsutbetalinger (alle klubbene brøt makslønngrensen, men Sunderland ble tatt), rykket klubben ned i 1958. Da hadde klubben opplevd sin lengste periode på øverste nivå. De har aldri slått helt tilbake. Delvis på grunn av økonomiske omstendigheter. Fattigdom setter et visst tak på billettpriser (Sunderland var nest-billigst i Premier League), samtidig som de også rammes av en mindre direkte konsekvens: mindre interesse fra sponsorer og dermed færre inntekter. I kampdagsinntekter tjente Sunderland i sin siste Premier League-sesong mindre på én sesong enn Arsenal gjør på tre kamper.

Sunderlands eneste trofé siden 2. verdenskrig er FA-cupseieren i 1973, som fortsatt omtales som historiens største FA-cupbombe. Det håpløse laget fra 2. divisjon, etter å ha slått ut både Manchester City og Arsenal, møtte Don Revies mektige Leeds i finalen. Seieren har fått sitt eget minnesmerke, i form av statue av vinnerlagets manager Bob Stokoe, i et hjørne utenfor Stadium of Light. I Wearside-distriktet snakkes det fortsatt følelsesladd om denne cupfinalelørdagen. Spillerne som spilte kampen forblir helter som dukker opp på radio, TV og veldedighetsmiddager. Triumfen er egentlig tveegget: Den feires på denne måten i hovedsak fordi Sunderland var så dårlige.

Aksjer til Short
I 2005/06 rykket Sunderland ned etter å ha samlet totalt 15 poeng, og brøt med det rekorden over lavest poeng i Premier League satt av dem selv i 2002/03. (Derby har i ettertid satt ny rekord, med 11 poeng.) To slike sesonger på rad, som omdanner supporternes pilegrimsferd på lørdager til et elendighetsritual, gjør stor skade på en klubbs glød. Sunderland startet sesongen 2006/07 med fire strake ligatap. Deretter ble de slått ut av ligacupen av Bury, som lå på 92. plass av 92 lag i det profesjonelle ligasystemet. Alt i og rundt klubben luktet og smakte av nedtur.

Sommeren i forveien hadde Drumaville, en samling av irske forretningsmenn med Niall Quinn som en av investorene, kjøpt klubben fra Bob Murray. Nå sto de foran et scoop. Quinn, som hadde tatt jobben som manager da Mick McCarthy fikk sparken og den midlertidige løsningen med Kevin Ball ikke fungerte, tok over som styreformann og ansatte Roy Keane som manager. Ironisk var det at Keane skulle ta over for McCarthy etter krangelen de to hadde hatt i den irske VM-troppen under VM i 2002. For Sunderland var ansettelsen av en høyt ansett person som Keane en stor vitamininnsprøytning.

Sunderland rykket opp den sesongen og beholdt plassen den neste. For å skaffe kapital til kjøp av spillere, utstedte klubben i september 2008 nye aksjer. Aksjene ble kjøpt av den Texas-baserte forretningsmannen Ellis Short. Etter hvert som resultatene ikke gikk klubbens vei, spurte han Keane – som allerede hadde søkelyset på seg grunnet temperamentet – om hvorfor han ikke tilbrakte mer tid på treningsfeltet. Keane, som ikke var vant til å bli stilt spørsmålstegn ved, trakk seg i desember. Han ble erstattet av assistenten Ricky Sbragia som i det minste styrte klubben til fornyet Premier League-kontrakt. I mai 2009 sikret Ellis seg full kontroll over klubben.

Big Sam på puben
Siden den gang har det det vært vanskelig å få øye på hvilken transfer- og ledelsespolitikk klubben ønsker å føre. Først ansatte han to managere av den gamle skolen med Premier League-erfaring: Steve Bruce og Martin O’Neill. Et eksperiment med Paolo Di Canio fulgte. Det varte i 13 kamper. Samtidig hadde klubben forsøkt å implementere en ny rolle i hierarkiet, en sportsdirektør, fylt av Roberto Di Fanti. Gustavo Poyet etterfulgte Di Canio, Uruguayaneren var ikke på bølgelengde med Di Fanto, og sportsdirektøren forsvant etter under ett år i rollen. Poyet forsvant og ble erstattet av Dick Advocaat. I tillegg var en ny sportsdirektør i Lee Congerton på plass. Så bar det tilbake til den klassiske britiske managerrollen med Sam Allardyce, og Congerton forsvant. Ifølge dem på innsiden av klubben er Short enkel å overtale, den han stoler på er personen han pratet med sist.

Allardyce brakte umiddelbar forbedring og klubben overlevde. Plassen ble sikret etter 3-2 mot Chelsea og 3-0 mot Everton i en periode på fire dager. Kvelden Premier League-kontrakten var fornyet satt jeg i en bar i nærheten av stadion. Allardyce ankom sammen med Jim Montgomery, keeperhelten fra finalen i 1973, begge i klubbens offisielle antrekk av dress og slips. De ble møtt med stående applaus.

Sommeren kom og Allardyce ble lokket til å ta over England og Sunderland ansatte David Moyes. Han virket sliten, overforsiktig, muligens brent av Manchester United-erfaringen. Han greide ikke å knytte bånd til supporterne. Fire måneder etter seieren mot Everton under Allardyce, gikk Sunderland på banen med en påtakelig negativ innstilling mot samme lag. De tapte 3-0 og kortene ble kastet. Nedrykk fulgte. Ti år med fotball på øverste nivå var over. Det hadde vært den lengste perioden i toppdivisjonen siden 1958.

…og tørste spillere
På en måte var dette en sølvalder, men det føltes ikke helt sånn. Med unntak av suksess i starten av Steve Bruce-perioden, var hver sesong en kamp mot degradering. Spillere med høy lønn ble hentet inn i hvert januarvindu, som resulterte i tropper som var stykkevis og delt. På tross av Shorts forsøk på å kutte kostnader, hadde klubben det åttende høyeste lønnsbudsjettet da nedrykket var et faktum i 2017. Den beste plasseringen var en åttendeplass i 2001. Kostnaden ved å holde seg oppe så lenge var 1,5 milliarder kroner.

Verre var det at atmosfæren rundt klubben var nærmest giftig. Ryktene om en utbredt drikkekultur blant spillerne florerte, mangel på lederskap fra toppen var tydelig og et enormt gjennomtrekk av spillere – 68 signeringer på de siste fem sesongene i Premier League – førte til at få supportere identifiserte seg med spillertroppen. Verst av alt var det at klubben forsøkte å beskytte Adam Johnson før han ble dømt for seksuelle overgrep mot en jente på 15.

Når den nedadgående spiralen var i gang, lot den seg ikke stoppe. Manager Paul Grayson varte i jobben til slutten av oktober. Med Sunderland på nedrykksplass, ble han byttet ut med Chris Coleman. Coleman sto kanskje bak mirakler med Wales, men kunne ikke stoppe Sunderlands fall.

På rett vei?
Short viste seg å være en udugelig eier. Han var likevel ikke av den hevngjerrige typen. Før han solgte klubben, betalte han ned all gjeld. Den nye eieren, Stewart Donald, har sagt alle de riktige tingene og snakket om å få disiplinen tilbake. Med imponerende iver har han kvittet seg med store deler av stallen. Da Didier Ndong og Papy Djilabodji ikke møtte til sesongoppkjøringen, sparket han dem og vurderer å saksøke dem for kontraktsbrudd. Han hentet Jack Ross fra skotske St Mirren til å sitte i managerstolen, og Ross er i gang med å bygge laget etter sin filosofi. Han har startet med blanke ark, og det ser nå ut til å være en sammenheng mellom spillestil og spillerlogistikk.

Den mest åpenbare forskjellen er likevel positiviteten og en følelse av at klubben beveger seg i en retning. Publikumstallet er fortsatt rundt 30 000, det soleklart høyeste i divisjonen. Det gir igjen mening å gå på kamp – ikke bare fordi laget vinner, men fordi alle drar i samme retning. Om den stemningen overlever når det igjen butter, er umulig å spå. Den utbredte holdningen er uansett at det er mer moro å vinne kamper i League One enn å slite i bunnen av Premier League, at det gir mer å se kamper mellom to likeverdige lag enn å være konstant på hælene i kamp mot fotballens elite. Det er selvsagt lett å si når man er den soleklart rikeste klubben i divisjonen, men det åpner for spørsmål om hele den økonomiske strukturen i moderne fotball.

For, tross alt, hva handler fotballen egentlig om? For noen dreier det seg om det ypperste sjiktet, om å se de mest glamorøse navnene, om de endeløse kampene mellom superklubbene. Sunderland-supportere er i ferd med å innse at fotballen har et liv utenfor eliten, og at det livet kan være bedre, at det handler om å glede seg til kamp, å glede seg på kamp og se frem mot å gå gjennom de eldgamle førkampsritualene, om å møte kameratene dine eller familiemedlemmer annenhver lørdag – uansett kvalitet på banen.