Taktikeren

Tekst Simon Kuper

Alle kan se at Barcelona spiller briljant fotball. Det eneste problemet er å forstå hvordan de får det til. Jeg har sett Pep Guardiolas utvalgte uttallige ganger, men først nå er jeg i ferd med å se – virkelig se.

Guardiolas og nå Tito Vilanovas Barcelona er ikke fantastiske bare fordi de har fantastiske spillere. Barcelona har også en overlegen taktikk, ikke bare forskjellig fra alle andre lag, men også forskjellige fra Barcelona-lagene pre-Guardiola.

Barcelona er nå så drillet som lag at alle spillerne til enhver tid vet hva de skal gjøre i enhver situasjon som oppstår på banen.

Det helt avgjørende for å forstå Barcelona, er å forstå hvor stor innflytelse Guardiola faktisk har hatt. For fire år siden hvisket en visepresident i Barcelona meg i øret at hun skulle ønske at den da 37 år gamle Pep Guardiola ble klubbens nye hovedtrener. Få trodde det ville skje, på denne tiden var Guardiola en novise, det eneste laget han hadde trent var B-laget til Barcelona. Likevel, folk i klubben som hadde jobbet med ham – som daværende klubbpresident Joan Laporta og daværende direktør Txiki Beguiristain – hadde bestemt seg for at Guardiola var spesiell. Ikke bare kjente Guardiola klubben ut og inn. Han visste også at laget kunne forbedre seg. Og han visste hvordan han skulle gjøre det.

Som en katedral
Guardiola har sammenlignet Barcelonas stil med en katedral. Johan Cruyff, Barcelonas superstjerne på 70-tallet og senere hovedtrener, bygget katedralen, sier Guardiola. Oppgaven til de som har kommet etter det nederlandske geniet, var å renovere og oppgradere katedralen.

For Guardiola er konstant på utkikk etter oppdateringer og nyvinninger. Hvis en kar på gata sier noe interessant om fotball, vil han lytte. Guardiola er en av dem, i likhet med Cruyff, som tenker på fotball hele tiden. Han plukket opp mye som spiller under en annen nederlandsk trener, Louis van Gaal, men også fra sin tid i Brescia og Roma i Italia, hjemlandet til defensiv organisering. Men fordi Guardiola ikke har noe stort ønske om å forklare Barcelonas taktikk for media, ender man opp med å se Barcelona uten en oppskrift.

Cruyff var kanskje den mest originale tenkeren i fotballhistorien, men han tenkte først og fremst på angrepsspillet. Han sa at han ikke brydde seg noe om laget slapp inn tre baklengsmål, så lenge Barcelona scoret fem. Guardiola ønsker også å score fem mål, men han vil samtidig for enhver pris unngå å slippe inn et eneste baklengsmål. Hvis Barcelona er en katedral, har Guardiola oppgradert den med et fort. Denne sesongen har Barcelona sluppet inn 22 mål på 29 kamper.

Her følger noen av Guardiolas innovasjoner, eller hemmeligheten bak Barcelonas suksess, om du vil.

Press på ballfører
Før Champions League-finalen på Wembley i mai i fjor, sa Alex Ferguson at Barcelonas press på ballfører var til å miste pusten av. Det var Guardiolas innovasjon, sa United-manageren. Han innrømmet videre at laget ikke hadde klart å takle det i finalen i 2009 i Roma. Han trodde det ville bli annerledes på Wembley. Det ble det ikke.

Barcelona starter presset i samme øyeblikk som de mister ballen. Dette er det optimale øyeblikket å starte presset, fordi motspilleren er sårbar. Han har måttet ta øynene vekk fra spillet/banen for å takle eller avskjære en pasning, og han har brukt mye energi. Det betyr at han har mistet oversikt og er sliten. Spilleren trenger som regel to-tre sekunder på å orientere seg igjen. Så Barcelona bestreber seg på å vinne ballen tilbake før motspilleren rekker å sentre til en bedre plassert medspiller.

Vinner motstanderne ballen langt inne på egen banehalvdel og Barcelona kan vinne ballen tilbake umiddelbart, er det kort vei til mål. Det er her Lionel Messis undervurderte geni for taklinger kommer inn. Den lille argentineren er så kjapp med føttene at han ofte vinner ballen tilbake et lite sekund etter at han har mistet den. Det er alltid den Barcelona-spilleren som har mistet ballen som først skal sette inn presset. Men han jager aldri alene. Lagkameratene som er nærmest blir med på jakten. Hvis bare en eller to spillere legger inn presset, blir det lett for motstanderne å spille seg ut. Derfor jager Barcelona alltid i flokk.

Femsekundersregelen
Hvis ikke Barcelona har vunnet tilbake ballen i løpet av fem sekunder, trekker de seg tilbake i posisjonene og danner en timannsmur. Distansen mellom frontmannen (som regel Messi) og bakerste mann (som regel Puyol) er mellom 25 og 30 meter. Da blir det vanskelig for motstanderen – uansett hvor gode de er – å spille seg gjennom et så trangt og tett befolket område.

Roma-finalen var et perfekt eksempel på Barcelona-muren: Hver gang Manchester United vant ballen og fikk beholde den, måtte de bryte gjennom ti perfekt plasserte motstanderne som sto og ventet og nærmest sa: Prøv å komme gjennom her.

Det er lett for Barcelona å være kompakte, både når de presser motstanderen eller danner muren – fordi spillerne aldri er langt fra hverandre. Særlig Xavi og Iniesta befinner seg veldig ofte i nærheten av ballen.

Cruyff spurte forleden FC Twente-trener Steve McClaren: “Vet du hvorfor Barcelona vinner tilbake ballen så hurtig?”

Den tidligere engelske landslagssjefen rakk aldri å svare før Cruyff fortsatte: “De trenger aldri å løpe mer enn ti meter, fordi de aldri slår pasninger lengre enn ti meter.”

Flere regler
Så fort Barcelona har posisjonert seg defensivt, venter de til det rette øyeblikket før de setter inn hardt press på ballfører. De velger ikke på instinkt. I stedet venter de tålmodig til det rette øyeblikket:

1. Når motstanderen får et svakt ballmottak. Hvis ballen sklir litt unna, vil han måtte se ned for å vite hvor den befinner seg, og da mister han oversikten over de rundt seg. I samme øyeblikk legger nærmeste Barcelona-spiller inn presset.

2. Når motstanderne begynner å spille ballen bakover. Da blir valgmulighetene færre, han mister oversikten på hva som skjer forover på banen og kan heller ikke sende en offensiv pasning, hvis ikke Barcelona gir spilleren tid til å snu seg. Og det gjør aldri Barcelona. De gir ham ikke et tidel, så fort han har vendt nesa mot eget mål. Da setter de to-tre nærmeste spillerne inn et voldsomt trykk, presser ham til å spille tilbake til keeper og Barcelona kan flytte hele laget frem og vinne territorium.

3-1-regelen
Hvis motstanderen har ballen et sted i nærheten av Barcelonas 16-meter, blir Barcelona som Italia. De iverksetter det de kaller 3-1-regelen: Én av forsvarspillerne vil gå frem og prøve å takle motstanderen med ballen mens de tre andre vil danne en halvsirkel med sikring. Guardiola plukket opp dette mens han var spiller i Italia.

Ingen overraskelser
Når Barcelona vinner ballen, gjør de noe uvanlig. De aller fleste topplagene prøver å spille en avgjørende gjennombruddspasning så fort de har vunnet ballen, fordi de ser på dette øyeblikket som avgjørende. Fordi motstanderne ofte er ute av posisjonene og balanse, kan du kontre umiddelbart og har gode muligheter til å spille deg frem til en klar målsjanse. Lag som Arsenal og Manchester United prøver som regel å score i løpet av tre sekunder etter at de har vunnet ballen tilbake. Det betyr at spilleren som vinner ballen ofte prøver å slå den forløsende pasningen.

Nederland – Barcelonas historiske rollemodell – gjør det på samme måte. Men når en Barcelona-spiller vinner ballen, prøver han sjelden på det samme. Klubbens innstilling er: Han har vunnet tilbake ballen og det er fantastisk jobbet, så han trenger ikke gjøre noe mer ekstraordinært. Alt han behøver å gjøre, er å spille ballen til nærmeste lagkamerat. I Barcelonas logikk så har spilleren som har vunnet ballen, også mistet oversikten over banen, så han er den minst ideelle til å slå en avgjørende pasning. Barcelona satser lite på overraskelsesmomentet. De slår noen pasninger seg i mellom som for å si til motstanderen: “Her kommer vi”. Og motstanderen vet hva som kommer. Likevel er det svært vanskelig å stoppe dem.

For Barcelona er det eneste unntaket hvis ballvinningen skjer i nærheten av motstanderens straffefelt. Da er det alltid rett på mål som gjelder.

Ballinnehav er essensielt
Å holde ballen i laget har vært en svært viktig del av taktikken siden Cruyffs dager på Nou Camp (som det het da). Mange lag gir blaffen i ballinnehav. De vet at man kan ha ballen i store deler av kampen, men fortsatt tape. Barcelona vil helst ha ballen 65 til 70 prosent av tiden. Sist La Liga-sesong snittet de på 72 prosent, i år ligger de på rundt 70 prosent.

Logikken bak dette er todelt: For det første, når du har ballen, kan ikke det andre laget score. Et lag som Barcelona, med få gode taklere, er nødt til å forsvare seg gjennom å ha ballen. Som Guardiola har sagt; “vi er et grusomt lag uten ball”.

For det andre, hvis Barcelona har ballen, må det andre laget jage. Og det er fryktelig slitsomt i lengden. Når motstanderne til slutt vinner ballen, er de ofte så slitne at de nesten taper den igjen med en gang. Ballinnehav gjør at Barcelona kommer inn en livsfarlig rytme.

Barcelona er så fanatiske når det gjelder ballinnehav at en forsvarsspiller som Gerard Pique heller slår halsbrekkende og ambisiøse pasninger innenfor egen 16-meter fremfor å måke ballen avgårde. I alle andre lag er i det minste keeperen fri til å sparke ballen så langt unna farlig sone som mulig. England, for eksempel, har ofte et ballinnehav som havner hos målvakt Joe Hart som lukker øynene og måker den frem i håp om at noen skal vinne duellen og deretter andreballen. Dette er naturligvis en svakhet ved det engelske laget, men den engelske innstillingen er at dette kan man ikke gjøre noe med; keepere kan ikke spille ballen.

Slik tenker ikke Barcelona.

Jose Mourinho, trener for Real Madrid og Barcelonas nemesis, har prøvd å utnytte Barcelonas ballinnhav. I El Clasico-kampen på Santiago Bernabeu i desember, sprintet Real-spissene mot Victor Valdes fra avspark, og Valdes misset med en pasning og allerede etter 23 sekunder sendte Karim Benzema hjemmelaget i føringen.

Et kjennetegn ved Barcelonas målvakter – noe kun Ajax har til felles med dem (blant andre Edwin van der Sar) – er at de kan slå pasninger akkurat som utespillerne.

Ettsekundsregelen
Ingen andre spiller som Barcelona. Det er en styrke, men også deres svakhet. Det betyr blant annet at det er vanskelig å integrere nye spillere, fordi de nye spillerne sliter med å lære seg systemet.

Barcelona hadde en policy om å bare kjøpe topp ti-spillere – spillere som altså var blant verdens ti beste – men også disse har slitt på Camp Nou. Verken Thierry Henry eller Zlatan Ibrahimovic fant seg helt til rette. Selv David Villa, som kjente godt til hvordan Barcelona spilte, varmet benken stadig oftere før han brakk beinet.

Joan Olivier – tidligere Barcelona-direktør – forklarte meg risikoen med å handle inn spillere gjennom ettsekundsregelen.

Suksessen for et trekk på banen blir avgjort i løpet av ett sekund. Hvis en spiller trenger mer enn ett sekund på å finne ut hvor medspilleren har tenkt å løpe, fordi han ikke kjenner medspilleren godt nok, vil det allerede være for sent å spille pasningen. En ny spiller kan dermed tape en kamp for deg.

Pedro vil aldri bli en stor individuell stjerne, men fordi han er oppdratt på La Masia og kjenner Barcelonas system bedre enn de som blir hentet inn, fungerer han bedre enn stjernespillerne som kjøpes.

Guttene fra La Masia har trent pasningsspill i hele sitt liv, særlig Johan Cruyffs gamle favoritt seks mot tre. “Fotball er koreografi”, sa Cruyff en gang.

Ingen andre tenker fotball som han – og Guardiola.

Det er derfor nesten hele Barcelona-laget er egenproduserte. Det er nesten mer en nødvendighet enn et valg.

Men ingen kan si at det ikke funker.