Loading
Noe av det første den nyvalgte fotballpresidenten Terje Svendsen proklamerte etter han at ble valgt til ny NFF-president, var at organisasjonen heretter skulle praktisere «nådeløs åpenhet». Hvorfor svarer han da ikke på spørsmål om landslagssjef Per-Mathias Høgmos mulige bedrageri (og andre former for økonomisk kriminalitet), men gjemmer seg bak kommunikasjonsavdelingen? Av Håvard Melnæs, redaksjonssjef i fotballtidsskriftet Josimar Fotball-Norge ante en ny vår da Yngve Hallén (mot sin vilje) ble vraket av NFFs valgkomite, og Terje Svendsen ble klubbet og klappet […]
Noe av det første den nyvalgte fotballpresidenten Terje Svendsen proklamerte etter han at ble valgt til ny NFF-president, var at organisasjonen heretter skulle praktisere «nådeløs åpenhet». Hvorfor svarer han da ikke på spørsmål om landslagssjef Per-Mathias Høgmos mulige bedrageri (og andre former for økonomisk kriminalitet), men gjemmer seg bak kommunikasjonsavdelingen?
Av Håvard Melnæs, redaksjonssjef i fotballtidsskriftet Josimar
Fotball-Norge ante en ny vår da Yngve Hallén (mot sin vilje) ble vraket av NFFs valgkomite, og Terje Svendsen ble klubbet og klappet inn som ny president i februar. Han var raskt ute med å fortelle at NFF ikke lengre skulle være gutteklubben grei, ikke lengre skulle fremstå som en sekt, men i stedet være transparente og en pådriver for åpenhet i idrettsorganisasjoner.
Dette var akkurat det fotball-Norge trengte å høre etter mange år der parhestene Yngve Hallén og Kjetil Siem med sine nærmeste allierte tok de fleste og største beslutningene i lukkede fora.
Derfor er det trist, men langtfra overraskende, å registrere at knapt et halvt år inn i presidentperioden gjør Terje Svendsen det stikk motsatte av det han sa han skulle gjøre.
Varslerbrevet
I april ble det sendt et varslerbrev til kulturdepartementet. Mottakere var kulturminister Linda Cathrine Hofstad Helleland og fotballpresident Terje Svendsen. Brevet inneholdt svært alvorlige opplysninger om Per-Mathias Høgmo – NFFs mest profilerte medarbeider. Varsleren knytter Høgmo til økonomisk kriminalitet. Man skulle kanskje tro at NFF etter alle fadesene de siste årene, ville sjekke om de oppsiktsvekkende opplysningene holdt vann.
Men hva sier Svendsen til TV2 når kanalen ønsker å stille spørsmål om at sjefen for norsk fotballs flaggskip sannsynligvis har begått en eller flere former for økonomisk kriminalitet?
Dette:
«Hei. NFF er kjent med saken. NFF er ikke part og jeg kan derfor ikke uttale meg om dette. Mvh Terje».
Men ble ikke NFF en part i saken da varsleren – en ansatt i samme bank som ga Høgmo utilbørlige fordeler – sendte brevet til nettopp Svendsen?
Svaret fra Terje Svendsen fremstår i enda gråere lys når man tar i betraktning hva som skjedde da Josimar prøvde å få Per-Mathias Høgmo i tale i forbindelse med vår artikkel:
Vi ringte flere ganger til Høgmo, og sendte ham en sms. Uten å få svar.
Noen timer senere mottok vi en tekstmelding fra Svein Graff, daglig leder ved Ullevaal Media Center, et av NFFs datterselskaper:
«Hei, hører du har forsøkt Per-Mathias. Han har ferie. Samme modus på meg, men ville bare sjekke hva d gjelder. Mvh Svein G.»
Til TV2 sa altså fotballpresident Terje Svendsen at «NFF ikke er part».
Hvorfor er det da NFF ved Svein Graff som tar kontakt med Josimar når vi forsøker å få tak i Per-Mathias Høgmo?
Hvorfor blander NFF seg opp i det organisasjonens øverste valgte leder mener en privatsak for Høgmo?
«Så ser jeg på det»
Josimar svarte Svein Graff på sms: «Jeg også. Vet du om han har fem minutter til overs i løpet av uka. Hilsen fra Marseille.»
Svein Graff: «Tema? Kos deg i Marseille.»
Josimar: «Det gjelder et brev sendt til kulturdepartementet ved kulturministeren og fotballpresidenten i april som omhandler Høgmo.»
Svein Graff: «Kommer tilbake til deg i morgen.»
Svein Graff (to dager senere): «Hei igjen! Konkursen til det aktuelle selskapet for 13 år siden ble behandlet på vanlig måte, og ingen uregelmessige forhold ble avdekket av bobestyrer eller skifteretten. Landslagssjefen har ikke behov for å kommentere brevet. Mvh Sg»
Josimar: «Hei Svein! Vi kommer med en større sak i neste utgave. Vi har opplysninger utover det som er omtalt i brevet og bostyrers sluttinnberetning. I den forbindelse har vi noen helt konkrete spørsmål til Høgmo. Vi håper han svarer på disse.»
Svein Graff: «Hvilke opplysninger? Send meg spørsmålene pr mail så ser jeg på det.»
(Her er det verdt å merke seg at det er NFF-ansatte Svein Graff som «ser på det».)
Josimar: «Flott. Du har spørsmålene innen en time. Ingen bråhast, men setter pris på om vi får svar i begynnelsen av neste uke.»
Hvis dette ikke er – som Terje Svendsen sier – en NFF-sak, men en sak om privatpersonen Per-Mathias Høgmo, hvorfor er det NFF som svarer Josimar når vi forsøker å få Høgmo i tale?
Da vi ba om et intervju med Terje Svendsen i vår artikkel, en av to mottakere av varslerbrevet, ble vi henvist til en ansatt i kommunikasjonsavdelingen i NFF.
Er det et eksempel på nådeløs åpenhet?
Er det slik fotballen ønsker å behandle varslere?
Eller er vi vitne til en fotballpresident som stikker hodet i sanden og håper uværet snart passerer?
Luftslottet i Gratangen
Per-Mathias Høgmo stiftet selskapet Teambuilding Norge AS mens han var ansatt i NFF som sjef for kvinnelandslaget. Fem personer var jevnbyrdige eiere, hvor to av dem, i tillegg til Høgmo, besatte sentrale stillinger i NFF. Nils Johan Semb. daværende landslagssjef eide 20 prosent av selskapet, mens Tom Skaara, som var markedssjef i NFF, ble styreformann.
Firmaet hadde ingen andre ambisjoner enn å være tilrettelegger for at Høgmo skulle slippe å sitte igjen med milliongjeld etter å ha bygd bolig i hjemkommunen Gratangen.
Dette NFF-dominerte firmaet ble utelukkende stiftet for at Norges landslagssjef kunne gjennomføre det eksperter Josimar har snakket med, mener er økonomisk kriminalitet.
Per-Mathias Høgmo solgte huset i Gratangen for 2 450 000 kroner til Teambuilding Norge AS, basert på en takst han fikk av en nær venn i hjembygda. På dette tidspunktet (år 2000) var det ingen eneboliger i Gratangen som hadde blitt solgt for over en million kroner.
Da firmaet gikk konkurs i 2002, ble det gjort en ny takst av huset, av en takstmann som ikke var en av Høgmos beste venner. Da ble taksten 920 000 kroner, langt under halvparten av det Høgmo hadde fått av vennen to år tidligere.
Huset ble til slutt kjøpt for 700 000 kroner. Tapet tok Rygge-Vaaler Sparebank, Moss fotballklubbs viktigste sponsor, en klubb Per-Mathias Høgmo skulle jobbe mye gratis for de neste årene.
«Ville skape arbeidsplasser»
Vi sendte via Svein Graff en rekke spørsmål til Per-Mathias Høgmo.
Noen dager senere fikk vi svar på epost fra Svein Graff:
«Kan ikke se at det er nye opplysninger i denne saken som ikke har vært omtalt tidligere, men du kan eventuelt sitere PMH på følgende:
‘Denne saken er belyst og omtalt i media tidligere, og konkurssaken ble behandlet av de instanser som skal behandle konkurser. Ingen uregelmessige forhold ble avdekket av bobestyrer eller skifteretten da konkursen til selskapet ble behandlet for 13 år siden.
Selskapet ble opprettet for å tilby teambuilding-tjenester gjennom kurs- og konferansevirksomhet med interne og eksterne foredragsholdere i Gratangen og landet for øvrig.
Jeg hadde lyst til å være med å skape arbeidsplasser i min hjemkommune. Det er synd vi ikke fikk det til.
Utover det har jeg ikke behov for å kommentere denne saken».
Per, du lyver
Per-Mathias Høgmo begynner tilsvaret med en hvit løgn når han skriver at «saken er belyst og omtalt i media tidligere». Dagbladet og Nettavisen omtalte konkursen, men hadde ikke bostyrerens sluttinnberetning (som Josimar sitter på).
Ingen har tidligere skrevet at da Høgmo solgte huset til sitt eget selskap, gjorde han seg også trolig skyldig i flere alvorlige lovbrudd.
I et intervju med Dagbladet sa Per-Mathias Høgmo at «vi har investert 800 000 kroner i prosjektet. Disse pengene er nå tapt.»
Den uttalelsen strider mot alle regnskapsdokumentene Josimar sitter på.
Ingen steder står det at noen har skutt inn en eneste krone i Teambuilding Norge AS. Det eneste som ble puttet inn i selskapet var Høgmos hus i Gratangen.
Høgmo hevdet altså at de fem investorene måtte ta et tap på 800 000 kroner. Dette vil vi gjerne se dokumentasjon på.
Josimar skriver i vår siste utgave at Høgmo tjente 1.9 millioner kroner på å stifte Teambuilding Norge AS. Og dette kan vi dokumentere.
Så hva er sant:
Tapte Høgmo og co 800 000 kroner eller tjente Høgmo alene nærmere to millioner kroner ved konkursen?
Spørsmålet Terje Svendsen må svare på, hvis han fortsatt skal ha noe som helst troverdighet som norske fotballs viktigste representant og premissleverandør, er følgende:
Kan norsk fotball ha en landslagssjef som høyst sannsynlig har gjort seg skyldig i grov økonomisk kriminalitet?