Thomas-toget

Men hva skiller Tuchel fra hans fremgangsrike forgjenger Jürgen Klopp?

Tekst Fredrik Tombra

To kamper ut i sesongen 1997/98 måtte Thomas Tuchel gi seg som spiller for SSV Ulm 1846. Den kompromissløse liberoen hadde pådratt seg en stygg kneskade, og kunne ikke lenger utøve idretten han elsket. Bare 23 år gammel spilte mannen fra Krumbach i Bayern sin siste kamp som aktiv fotballspiller.

Den personlige nedturen ble ikke enklere å takle da han så Ulm, ledet av Ralf Rangnick, sikre to mirakuløse opprykk de to påfølgende sesongene. Mens hans tidligere lagkamerater spilte mot Bayern München og co i Bundesliga, jobbet Thomas Tuchel i 1999 som servitør på Radio Bar i Stuttgart og serverte kaffe og «Kaiserschmarrn» (en populær pannekake-variant).

Ved siden av jobben som deltidsansatt på Radiobar tok han siviløkonom-utdannelse. Samtidig nektet han å gi slipp på drømmen om å gjøre comeback på banen, og kontaktet sin tidligere trener Ralf Rangnick, som etter suksessen i Ulm hadde blitt plukket opp av VfB Stuttgart. Tuchel var overbevist om at han fortsatt hadde mer å gi. Han fikk lov til å trene med U23-laget til VfB Stuttgart, men forsøket var dødfødt. Comebacket ble aldri en realitet. Kneskaden hadde gjort ham fotballinvalid.

Fra bar til benk
Spillerkarrieren var definitivt over, men Rangnick hadde lagt merke til Tuchels evner til å kommunisere og jobbe med mennesker, samt tenke analytisk – alle viktige egenskaper som fotballtrener. Han lot derfor Tuchel skygge ham i korridorene hos VfB Stuttgart – og etterhvert fikk han prøve seg som trener for U15-laget, deretter som assistenttrener for U19. Med blant andre Sami Khedira på laget, vant den ferske assistenttreneren seriemesterskapet for A-juniorene i 2004/05.

Ralf Rangnick sin betydning for Thomas Tuchel sin trenerkarriere var stor. Rangnick introduserte ham for firebackslinje, soneforsvar og press (veldig utradisjonelt i Tyskland på den tiden), da Tuchel fortsatt var aktiv spiller for Ulm. Tankene var på den tiden så utyske at Rangnick i 1998 stilte opp på riksdekkende fjernsyn (ZDF) og forklarte prinsippene ved hjelp av en magnettavle. Han var en del av den nye skolen, som fjernet seg fra mannsmarkering og bruken av libero i en bakre treer. Thomas Tuchel har beskrevet mannen som tilbød ham hans første trenerjobb som en «initiator».

Men når Tuchel snakker om hvem som har betydd aller mest for hans fotballkarriere omtaler han en annen mann han møtte i Stuttgart, Hermann Badstuber.

Faren til Bayern München- og Tyskland-spilleren Holger Badstuber, inntok en mentorrolle overfor Tuchel i trenergjerningen. Hermann Badstuber var i midten av 40-årene da han tok den nåværende Dortmund-treneren under vingene. Tuchel hentet inspirasjon fra måten Badstuber arbeidet, og har uttalt dette om den avdøde Badstuber:

«Jeg har knapt kjent en trener som sitter med så mye kunnskap, men samtidig aktivt etterprøver seg selv, arbeider flittig og samtidig er så tilbaketrukket. Han ga meg veldig, veldig mye og påvirket meg både faglig og personlig.» Kontakten med Rangnick avtok, men Tuchel snakket jevnlig med Badstuber frem til hans død i 2009.

Etter oppholdet i Stuttgart tok han turen til Augsburg, hvor han selv spilte i ungdomsårene, for å jobbe med II-laget. Samtidig fullførte han trenerkurs på det tyske sportsuniversitetet i Köln, og gjorde seg klar for større oppgaver. Sommeren 2008 ble Mainz’ talentfulle U19-lag hans neste stoppested. Og det var her den virkelige oppturen startet. For første – og eneste – gang i historien vant Mainz 05 mesterskapet for A-juniorene. Prestasjonen kom ut av intet, og ble avgjort under en finale mot hans nåværende arbeidsgiver, Borussia Dortmund hvor «nullfemmerne» vant 2–1.

Hoppet etter Jørn
Nyheten om at Jørn Andersen ikke skulle lede klubben fra karnevalbyen Mainz ryddet tyske forsider. Det var farselignende tendenser da klubben bare fire dager før seriestart bestemte seg for å ta avskjed med treneren som hadde vært en sportslig suksess for klubben. Lite tilsa at Jørn Andersen, som hadde ledet klubben til opprykk – med et mannskap Jürgen Klopp ikke rykket opp med – skulle få sparken. At valget på ny trener falt på en 36-åring som var uprøvd i seniorsammenheng, var vel så oppsiktsvekkende. Ser man bort fra suksessen med juniorene hadde han lite å vise til, ikke hadde han lang fartstid i klubben og ikke hadde han en betydelig spillerkarriere. Klubben han overtok var tilsynelatende i full oppløsning. Nettopp derfor har han selv beskrevet det som det perfekte tidspunktet å ta over en klubb på – forventningene var rekordlave.

I løpet av hans første dager som sjef tok Thomas Tuchel med seg spillertroppen ut av byen og vekk fra media. En times kjøretur unna Mainz skulle han, uten forstyrrelser, sette en ny standard. I media verserte det rykter om en splittet og misfornøyd spillergruppe, og det ble raskt synlig for Tuchel hvordan spillerne forholdt seg til hverandre. De kom og gikk til måltider når de ville. Da han selv var ferdig med sitt måltid satt han igjen med et knippe spillere og tomme stoler. Spillestilen hans krevde full oppmerksomhet og konsentrasjon fra hver enkelt spiller, og viktigst av alt krevde den samhandling. Men uten relasjoner utenfor banen, hvordan skulle de oppstå på banen?

Den nye treneren – kun et par år eldre enn sine mest erfarne spillere – innførte nye regler. Når noen i klubben hilste på hverandre skulle de se den andre i øynene. Bruk av etternavn ble forbudt. Spillerne skulle møte til faste tidspunkter før hvert måltid, og de skulle ikke gå før de hadde tillatelse, som i en familie.

Tuchel dro nytte av at han var en fremragende pedagog. Det tok ham fire dager fra han tok over til han ledet laget til ett poeng, borte mot Bayer Leverkusen. Kun åtte dager tidligere hadde amatørlaget VfB Lübeck slått Mainz ut av cupen.

Hans umiddelbare taktikk var enkel. Laget var ufullkomment, og manglet de taktiske og tekniske finessene til motstanderne, som hadde hatt lange sesongforberedelser. I starten kartla han motstanderens formasjoner og spillestil, sammen med assistenttrener Arno Michels og videoanalytiker Benjamin Weber. Hans tankegang var enkel å formidle. Hans egen utgangsformasjon skulle speile den motstanderen gikk ut med. Det vil si at hvis motstanderen gikk ut i en 4-2-3-1 gikk Mainz ut i 4-1-4-1 (eller 4-3-3 som vi kaller det i Norge), og hvis motstanderen gikk ut i en 4-1-4-1 ville han bruke 4-1-3-2. Han så etterhvert ut til å favorisere en 4-3-1-2 formasjon, som tillot laget å dominere områdene sentralt i banen og tvingte motstanderen til å spille bredt. Avtrykket til Tuchel ble klarere og klarere for hver kamp de spilte.

Inspirert av Pep
Tilnærmingen hans var mer vitenskapelig enn det som da var normen. Etter råd fra professor Wolfgang Schöllhorn i sport, fysikk og pedagogikk, unngikk han større blokker av samme type trening. Hver enkelt ferdighet ble kontinuerlig holdt ved like, ved at de trente litt av alt hele tiden, istedenfor at de hadde lengre perioder med ensrettet trening. På treningsfeltet implementerte Tuchel øvelser som skulle utvikle og teste spillernes kreativitet og fysiske kapasitet. Han ga fra første stund klar beskjed om at pasninger som ble spilt oppover i banen, fra back til kant, var strengt forbudt. Han ønsket ikke å spille forutsigbart. Banene de trente på tok derfor ofte form som ruter – med mål på to motsatte hjørner – for å unngå trygge pasninger oppover flanken, og for å tvinge spillerne til å tenke kreativt og smart. Samtidig slapp han å holde oppsyn ved spillere som ved gjentatte anledninger valgte å spille nedover flanken, det lot seg simpelthen ikke gjøre. Han spilte aldri elleve mot elleve på normal bane for å klargjøre spillerne til kamp. I stedet satt han opp uproporsjonale baner på 18x75m og 70x30m. Trenerteamet ønsket å påtvinge spillerne situasjoner, som de selv ble tvunget til å finne løsninger på.

Tuchel hentet inspirasjon fra Pep Guardiola og Barcelona:
«Jeg er av den oppfatning at de enestående prestasjonene til Barcelona forrige sesong skyldtes engasjementet og lidenskapen hele laget la i å gjenerobre ballen ved balltap på motstanderens halvdel», uttalte Tuchel full av begeistring for laget som hadde vunnet Champions League i 2009. Han trakk ikke frem ferdighetene til Andrés Iniesta, Xavi og Lionel Messi, men ydmykheten de viste gjennom oppofrende defensivt arbeid.

Spillestilen til Tuchel gjenspeilet flere av de samme kvalitetene. Den var intensiv, og det var fokus på gjenvinning høyt i banen. I hans første sesong som trener for Mainz var det ingen andre lag som taklet og avskjærte motstanderen oftere. Det fordret ballsikre og løpssterke spillere, samt full forpliktelse til kampplanen.

Fleksibel fyr
I Tuchels første sesong som trener for Mainz ledet han dem til en niendeplass, takket være sterke resultater på hjemmebane. Laget bestod av flere unge, egenproduserte spillere som André Schürrle og Jan Kirchhoff. Sammen med profiler som Sami Allagui, Lewis Holtby (lån fra Schalke) og Ádám Szalai tok de fatt på den vanskelige andresesongen. Syv kamper kamper ut i sesongen 2010/11 stod Mainz 05 med 21 poeng, og hadde åpnet Bundesliga bedre enn noen før dem. Han fortsatte å speile motstanderne – og ved slutten av sesongen hadde han benyttet seg av hele seks utgangsformasjoner. Av andre merkverdige taktiske grep valgte han ved flere anledninger å benke toppscorer André Schürrle. I kamp mot antatt bedre motstand, som for eksempel Bayern München, Bayer Leverkusen og Borussia Dortmund satt ofte lysluggen på benken. I 2010/11-sesongen ble han henvist til benken fem ganger. Han kom inn alle fem gangene, og i fire av tilfellene hadde han matchvinnende involveringer. Tuchel lot betrodde spillere gjøre grovjobben, for så å sette inn målfarlige Schürrle og andre offensive spillere med friske bein. Han lot ofte en eller flere av sine beste menn hvile på benken for å gi laget “falsk bredde” – en mulighet til hele tiden å forsterke laget på banen underveis i kampen. Da siste kamp var spilt for sesongen var kun fire lag bedre enn Mainz i Bundesliga, og klubben hadde for første gang kvalifisert seg til spill i en internasjonal turnering.

Sesongene etter femteplassen i 2010/11 ble fulgt opp av to 13. plasser, før Tuchel – i sin siste sesong – ledet dem til nok en Europa League-kvalifisering, etter syvendeplass i 2013/14. I 13/14- sesongen så man Tuchel vike fra en del av taktikkene som hadde gitt ham suksess de første årene. Mainz spilte i større grad lange baller, og var ikke lenger like besatt av å sette et høyt press. Fellestrekkene var at han fortsatt ønsket å dominere sentralt – både offensivt og defensivt – men kontringsspillet ble desto viktigere. De vant stadig færre baller høyt i banen som et resultat av at de senket presshøyden, men var til gjengjeld Bundesligas beste lag til å stanse lag som forsøkte å trenge gjennom forsvarslinjen sentralt i banen.

I fotsporene til Jürgen Klopp
Jürgen Klopp og Thomas Tuchel preget hver sin æra i Mainz, og nå er håpet til Borussia Dortmund at Tuchel skal kopiere suksessen til Klopp. Trenernes likheter er slående. Begge er autoriteter i lys av sine kunnskaper og personlige egenskaper. De er sjeldent gode lag- og relasjonsbyggere, og begge har en smittende energi. Tysk fotballs moteord de siste årene – gegenpress – hadde neppe eksistert uten dem. Fotballen de ønsker å fremme er aggressiv, offensiv og underholdende. Men de som forventer at den nye treneren til Dortmund er en Klopp 2.0, vil enten bli skuffet eller gledelig overrasket. Hva som gikk galt i 2014/15-utgaven av Borussia Dortmund er for mange fortsatt en gåte. «Heavy metal»-fotballen som tok Europa med storm i 2012/13 mistet sin forse. Klopp valgte å forholde seg tro til sine prinsipper, noe som kan ha vært en medvirkende grunn til de dårlige resultatene det siste året. Tuchel har i løpet av sin korte trenerkarriere bevist at han ikke er en idealist, men en pragmatiker med flere strenger å spille på. Klopp tok Borussia Dortmund langt, og Tuchel overtar en spillerstall og et fundament langt sterkere enn han hadde i Mainz. Derfor stilles det langt høyere forventninger til umiddelbar suksess enn da han tok over Mainz. Hans innledning har vært formidabel, og et tosifret antall strake seire er bedre enn noen trener før han har startet med. Om han klarer å toppe Klopp – slik han gjorde i Mainz – gjenstår å se.