To byer

Jeg ankommer Marseille med toget fra Paris mandag 7. september, og det første som møter meg når jeg åpner Instagram er en sponset video fra en eller annen reiseinfluenser som intervjuer en bikinikledd Marseillaise på en av bystrendene. Hun liker ikke turister, særlig ikke dem fra Paris. Byen er for full, mener hun.

Når jeg forlater togstasjonen Saint-Charles er det ikke folkemassene som slår meg i bakken. Marseille er ikke Barcelona, Firenze eller Venezia helt ennå. Riktignok legger det til cruiseskip på den enorme havna utenfor sentrum hele tiden. Men stort sett kan man ferdes i byen uten å gå i kø. Varmen, derimot, gir en røff velkomst for meg.

I Paris, der jeg har vært den siste uken, har høstluften begynt å melde seg. Der var det i det minste betydelig mildere enn de 30 gradene som møter meg i de pissluktende gatene i Marseille. Her skal jeg være i to uker, og på tampen av oppholdet kommer pariserne. 20. september skjer årets happening i fransk fotball: Le classique. Olympique de Marseille mot Paris Saint-Germain.

Ingen parisere her
Jeg har ingen historikk med store fotballstadioner. Gjennom barndommen var jeg regelmessig på Briskeby stadion på Hamar. Men jeg har ikke sett min engelske klubb Arsenal på Emirates Stadium. Og jeg har aldri sett landslaget på Ullevaal. Skal jeg være helt ærlig har jeg alltid vært litt redd for den enorme kollektive energien som forløses når tusener på tusener av mennesker samles for å se laget sitt spille kamp.

Forskjellen på barndommens Briskeby og Marseilles Stade Vélodrome er overveldende. Det hvitbølgende taket ruver godt synlig så snart man klyver opp på en av byens høyder. Mektigere er det likevel på innsiden: Begge kortsider er stappet fulle med ultrasfraksjoner som konkurrerer om å lage mest lyd. Olympique de Marseille spiller alltid hjemover, og de har alltid supporterne i ryggen.

Gjetordene går om de lidenskapelige supporterne til OM. Derfor knyter det seg i kroppen min når jeg tar t-banen inn til byen på kampdagen og ser en stor gruppe væpnet politi med pansrede kjøretøy langs hovedgaten La Canebière. Det er tett med politi. Helt nederst på den gamle havna, ser jeg en massiv folkemengde. Jeg hører trommer, trompeter, klapping og rop av slagord. Se der, tenker jeg. Nå er byen jeg har vandret så fredelig omkring i de siste to ukene blitt en krigssone: Marseille mot Paris.

Jeg brøyter meg gjennom horder av folk kledd i OM-trøyer. Fra havna blir lyden bare sterkere. Men jeg ser ingen PSG-trøyer. Hvor er pariserne, spør jeg en svær mann med hestehale, palestineskjerf og OM-trøye. Han ser rart på meg. Det er visst ikke fotballkrig. Politiet er her fordi det er en massedemonstrasjon mot politivold. Og mot den franske staten. Og mot Israel. Og til støtte for Palestina. Police terroriste står det skrevet på plakatene.

«Det er ingen parisere her», svarer mannen og forsvinner med demonstrasjonen opp La Canebière.

McCourt out!
Selv om folk fra Marseille er uenige med den franske politistaten om mye, er det én ting de er enige om: Ingen parisere i Marseille. Siden 2015 har det blitt lagt ned forbud for PSG-ultras å se le classique i Marseille. Slik er det også i år. Når Stade Vélodromes drøye 67.000 plasser fylles senere på dagen, er det helt uten en eneste PSG-trøye. Risikoen ved å la de to supportergruppene barke sammen, er rett og slett for stor.

Likevel har PSG-supporterne allerede sendt stikk i Marseilles retning. Over 1000 ultras fikk bli med på PSGs siste trening før avreise sørover til Middelhavet. Her benyttet de anledningen til å rette spark mot Marseille med en tifo der det sto: «Høye bensinpriser/Vélodrome: Det begynner å bli vanskelig å fylle».
Marseille er en by der bilen står i sentrum. Påvirker høye bensinpriser oppmøte på stadion? Det er vanskelig å si. Men billettsalget går dårlig, selv til denne kampen med internasjonalt snitt var det mulig å få billetter bare timer før avspark. Man kan altså si at stemningen er laber i Marseille, noe OM-supporterne adresserer gjennom tifoer med skyts mot klubbeier Frank McCourt: «2016: Champions Project / 2026: Ligue 2 Project? / McCourt Out!.» McCourt tok over eierskapet i 2016, med store ambisjoner for klubben. Hvis de taper mot PSG i kveld, ligger OM under nedrykksstreken.

Men alle står bak spillerne. Og de hater PSG, noe som gjøres helt tydelig gjennom kollektiv hån når keeper Matvej Safonov kommer ut for oppvarmingen. Det er nesten ubarmhjertelig å sende noen ut der på banen helt alene, tenker jeg omgitt av 65.000 lidenskapelig hatende mennesker.

Ikke en classique?
Paris mot Marseille er en byrivalisering som passer godt i enkle motsetninger: nord mot sør; storby mot provins; stjerner mot kollektivet; pengene mot lidenskapen. Ser man på styrkeforholdet mellom PSG og OM siden 2011, så stemmer denne beskrivelsen også på fotballbanen. En taxisjåfør satte ord på det da jeg småfull og kvalm tok taxi hjem en sen kveld tidligere under oppholdet:

– PSG er i en annen liga. Marseille vant i fjor, men da spilte både Greenwood og Aubamayung for OM. Nå er de også borte. I år er det verre. Paris kommer til å knuse Marseille.

Han mener kampen ikke har noen storhet lenger. Qatar-pengene til PSG har ødelagt oppgjøret. Ingen franske lag kan konkurrere med PSG. Han tror ikke søndagens kamp blir spesielt spennende.

– Marseille har tapt de fleste kampene sine i år.

Taxisjåførens ord klinger overalt. Fjorårets OM-trener Roberto de Zerbi (nå Tottenham), adresserte det slik på pressekonferansen før møtet i fjor: «For meg er ikke dette en classique, for vi kan ikke sammenligne budsjettene». Sommerens perverse overganger illustrerer skjevhetene mellom klubbene godt. PSG solgte den franske vingen Bradley Barcola, fast inventar på Paris-benken, til Liverpool for omtrent den samme summen som markedsverdien til hele OMs førsteellever – underkant av 150 millioner euro, ifølge tallene til Transfermakt.

Men som De Zerbi har opplevd etter en sommer med et heseblesende overgangsbudsjett i Tottenham, er det ingen garanti for at penger gir gode resultater på banen. «Lidenskapen forener oss og gjør Marseille unikt», står det på banneret helt øverst på sørsiden av stadion.

Mer konflikt, mer underholdning
Går vi 50 år tilbake var forholdet motsatt. PSG ble stiftet først i 1970 og spilte sin første sesong i den franske toppserien i 1974. OMs historie strekker seg helt tilbake til 1899. De dominerte fransk fotball, og i 1986 kjøpte den parisiske forretningsmannen Bernard Tapie klubben. Derfor var det lenge OM som var den dominante og pengesterke klubben, en periode som ble kronet med en høyst kontroversiell seier i Champions League i 1993.

I realiteten er duellen mellom OM og PSG fra begynnelsen av et villet underholdningsprodukt styrt av smarte klubbeiere. Da OM dominerte under Tapies ledelse 1990-tallet, så han verdien av å få reell motstand i Ligue 1. Alle var tjent med at ligaen hadde genuin konkurranse. Alle var tjent med at Paris og Marseille var rivaler. Ikke minst TV-distributøren Canal+ som hadde investert tungt i rettighetene til Ligue 1. Bernard Tapie var derfor positiv til at Canal+ gikk inn på eiersiden til PSG i mai 1991. Mer penger, mer konkurranse, mer underholdning. At PSG og OM i tillegg kunne spille på den allerede eksisterende konflikten mellom sentralmakten Paris og den lurvete motstanden i Marseille var bare bra.

Men siden Qatar Sports Investments kjøpte PSG i 2011, har OM knapt vunnet et eneste classique. PSG kjøpte Neymar, Messi og Mbappé. De torpederte OM. Men det siste halmstrået var lenge at PSG aldri klarte å vinne Champions League. Bare OM hadde vunnet den gjeveste europacupen. Under trener Luis Enrique har PSG vunnet Champions League to sesonger på rad, og de har virkelig fått styr på både organisering og penger.

Forakt og misnøye
Førsteomgang utspiller seg litt som forventet: PSG holder i ballen og setter opp angrep etter angrep. OM forsøker frenetisk å skaffe arbeidsrom ved å klarere ballen ut fra 16-meteren, men er spilt så dype at ballene sendes helt uten adressat – noe mine naboer på stadion stadig uttrykker fortvilelse over gjennom håndbevegelser og banning.

Likevel: OM har sjanser, de kan kontre. Algeriske Amine Gouiri er sterk, rask og i god form med sine fire mål på de første fire kampene. Den danske veteranen Pierre-Emil Højbjerg jobber utrettelig og bryter opp spillet til PSG. Men han er også mannen som utløser flest skjellsord når han gang på gang mister ballen like etter å ha gjenvunnet den.

At det står 0-0 til pause er helt ok. Publikum er storfornøyd. Marseille har stått imot angrepsrekka Dembélé, Doué, Kvaratskhelia. De har nøytralisert midtbanen Vitinha, Neves, Ruis. Og de har truet forsvarsrekka Mendes, Pacho, Marquinhos, Zaïre-Emery. OM har absolutt ikke blitt kjørt i senk.

Liten mann med stort skjold
Men så er det andre omgang. Da OM åpnet Europa League mot Besiktas i Istanbul samme uke, kollapset de fra 1-1 til pause, til å tape 4-1 etter full tid. Når Luis Enrique tar grep i angrepsrekka, kommer svaret fort.

Hvor skal en feirende pariser henvende seg når alle plassene er fulle av flaskekastende marseillere? Den fenomenale innbytteren Ferran Torres, kjøpt til PSG i sommer etter å ha avgjort VM-finalen for Spania, løper i min retning. For bare noen minutter siden ble han satt inn som midtspiss, byttet inn for vingen Kvaratskhelia. Désiré Doué ble flyttet fra høyre- til venstresiden. Dembélé gikk fra ambulerende midtspiss til høyreving.

Umiddelbar virkning: Vitinha spiller Doué på venstrekanten som bøyer ballen over forsvaret i retning en stormende Ferran Torres som stanger ballen i mål med panna. 1-0. Stillhet. Gryende misnøye. Forakt. En og annen flaske kastes i PSG-spillernes retning. En vakt kommer til for å beskytte spillerne. En liten mann med et stort skjold. Dommeren vinker PSG-spillerne mer sentralt på banen, ber dem la være å hovere foran motstandernes tilhengere.

Såper og fantasi
Jeg ser ingen PSG-trøyer, men det er garantert parisere på tribunen. For mange parisere er Marseille en fantasi. Det er en drøm om et roligere liv ved Middelhavet med lavere boligpriser og bedre plass. Dette gjaldt særlig under pandemien, da en ny bølge av gentrifiserende parisere kom til byen. I et essay i Libération skriver forfatter Esther Teillard om de parisiske emigrantene, «les venants» (de som kommer). Hun beskriver par i 30-årene som jobber i kreative næringer og drømmer om å bade i havet, gå turer i Calanque-massivet og leve det rolige livet.

Men i gatene blir de tatt dårlig imot, skriver hun. Marseillerne roper etter pariserne: «Tror du at du deltar på moteuka?» Teillard beskriver hvordan overkledde pariserne blir behandlet dårlig på byens barer: «Noen steder nekter åpenlyst parisere adgang, og enkelte barer nekter oss å bruke toalettet fordi vi ikke har riktig aksent, og tredobler prisene etter eget forgodtbefinnende». Etter bare noen måneder er fantasien om det frie livet i Marseille knust, og les venants flytter videre til enklere byer: Bordeaux, Toulouse, Montpellier.

Det er selvsagt pengene de forakter i Marseille. Parisere som presser boligprisene opp og utraderer identiteten til de gamle områdene. I romanen Cinq dans tes yeux (Fem i dine øyne) skildrer Hadrien Bels gentrifiseringen av Le Panier, den gamle bydelen i Marseille. På 1990-tallet vokste fortelleren opp der alene som hvit-rosa gutt. Nå lever han livet som kulturarbeider i Marseille, omgitt av «les venants» – pariserne. Kameratene hans har alle falt fra, og i Le Panier bugner de før så belasta trange smugene av butikker som selger «Savon Marseillaise» – såpe fra Marseille.

Avfunnet seg med skjebnen?
Etter at PSG tar ledelsen, ebber noe av energien ut av supporterne. Som om alle mister illusjonen om at den lille lidenskapelige bulldogen skal bite fra seg mot overmakten. Men så! Knappe seks minutter senere har Angel Gomes ballen i 16-metersfeltet, omgitt av tre-fire forsvarere, det må vel være så mange, det er i det minste tykt med PSG-trøyer omkring ham, vi ser ikke så godt fra der jeg står, det er helt på andre siden av banen, men vi ser at Angel Gomes har ballen, runder tilsynelatende hele PSG før han setter ballen bak Matvej Safonov. 1-1! For en vitamininnsprøyting. For en energi.

Festen er i gang, og det gjør nesten ingenting når PSG går opp i ledelsen 2-1 bare to minutter senere etter et mål av kaptein Marquinhos. Stemningen er fortsatt i taket. Marseille sparker fra, de kriger. De kriger, og etter enda et par minutter får kaptein Timothy Weah sitt andre gule kort. Kapteinen klappes av banen. Nå er det ikke bare pengene som arbeider mot Marseille. Også den jævla dommeren og selve skjebnen jobber imot det unike fellesskapet blant Marseilles lidenskapelige tilhengere.

Noen OM-trøyer begynner å forlate anlegget når klokka runder 80 minutter. Men ikke ultras-supporterne. De står igjen etter at kampen er over, etter at Marseille har kriget mot overmakten i 90 minutter pluss overtid, og de applauderer innsatsen. Det er lite forakt mot spillerne, men Frank McCourt får kjørt seg.

Når vi vandrer i lange rekker ut i den rottebefengte Marseille-natta virker folk underlig tilfreds. Som om marseillerne har avfunnet seg med skjebnen, inntatt rollen som lidenskapelige underdogs fornøyd med i det hele tatt å yte motstand.