To skritt foran

Tekst Simon Kuper

Forleden dag besøkte jeg Manchester City sitt treningssenter i landlige Carrington utenfor Manchester. Spillerne hadde ikke kommet ennå, så på parkeringsplassen sto det ingen sportsbiler eller SUV-er. Innenfor den himmelblå bygningen var det flere tv-er som sto på nyhetene, og den pratsomme resepsjonisten lurte på om jeg hadde sett en pappeske med lommetørkler som var forsvunnet. Du ville neppe ha tippet at dette bygget faktisk var kontorlokalene til de regjerende engelske ligamestrene – spillernes andre hjem hvor de tilbringer mesteparten av hverdagene.

På et lite kontor fant jeg Simon Wilson, som jobber i prestasjonsanalyseavdelingen. En tynn bebartet mann i begynnelsen av 30-årene som minnet om en poet på 1800-tallet. Wilson skjønte tidlig at han aldri ville bli profesjonell fotballspiller, i stedet ble han en av de første som fikk jobb i fotballen som tallknuser eller «prestasjonsanalytiker» som de gjerne blir kalt. Han startet i Preston, flyttet videre til Southampton og ankom City da klubben fremdeles var den litt komiske lillebroren i Manchester. Men i 2008 ble klubben kjøpt av investorer fra Abu Dhabi. I løpet av et pennestrøk ble den verdens rikeste fotballklubb. På fire år har de brukt nærmere fire milliarder kroner i spilleroverganger alene. De nye eierne kjøpte ikke bare spillere. De forlangte også at klubben skulle bli mer intelligent.

Wilson er i dag koordinator for et banebrytende prosjekt: Å frigjøre så mye hjernekapasitet som mulig for å løse fotballens problemer. Citys spesialister jobber med alt fra hvordan man skal slå cornere, om fotballspillere har godt av å drikke espresso-kaffe, til hvordan man skal få nyervervelsene til å føle seg hjemme så raskt som mulig. I en bransje som i alle år har vært anti-intellektuell, er dette en relativt ny måte å gjøre ting på.

«Jeg føler at vi fikk betalt for modellen vår det siste året. Vi har fått muligheten til å studere dette nøye og har kommet tilbake med en del nye innsikter», sier Wilson. Det har vært en lang reise.

«De første fire årene prøvde klubben å skape et lag som kunne vinne hver eneste turnering man deltok i. Vi måtte også forsøke å gjøre Manchester City til en attraktiv destinasjon for verdens beste spillere. Det var en utfordring – og vi er ikke i mål ennå. Vi har også en utfordring i at det er mer fristende å bo i Madrid, Barcelona og London enn i Manchester», sier Wilson.

For å tiltrekke seg glimrende spillere måtte Manchester City betale høyere enn markedspris. Så måtte de løse gåten om hvordan de skulle få gode prestasjoner fra unge utenlandske spillere i et ukjent miljø. Historisk sett har fotballklubber overlatt spillerne til seg selv. Klubbene kjøpte en spiller og sa: «Her er flybilletten, her er hotellrommet ditt og spill fantastisk fra første dag!». Citys første kjøp etter Abu Dhabi-overtakelsen var den brasilianske spisser Robinho i august 2008, for den da britiske overgangsrekorden (350 millioner kroner). Men Robinho trivdes verken på eller utenfor banen og forsvant fort. Og City lærte en dyrekjøpt lekse.

Varm i trøya på rekordtid
På den ene veggen inne i treningssenteret henger det et kart over Manchester og dens nærliggende områder, den henger der for at spillerne skal se den når de passerer forbi. Enkelte områder på kartet er markert; her anbefaler klubben spillerne å bosette seg. Manchester sentrum med sitt vibrerende uteliv er ikke fargelagt. For klubbens «ta vare på nyankomne spillere»-avdeling er dette bare begynnelsen. Avdelingen ble startet i 2009 og har i dag tre heltidsansatte.

Målet er at de skal fikse alt en nyankommen immigrant måtte trenge hjelp til. Enten det er barnevakter eller hvor man bør bestille take-away. Allerede før en spiller har signert, har avdelingen full kontroll på hvilke hobbyer spilleren har og hva slags mat kjæresten foretrekker.

I fjor sommer kjøpte City den argentiske spissen Sergio Agüero. Ingen tvilte på argentinerens talent, men mange var i tvil om han ville tilpasse seg den engelske ligaen – og alle regnværsdagene. Men en overgangssum på bortimot 400 millioner kroner virket overgangen som gambling, selv for City. Men Agüero avsluttet sesongen med å score sitt trettiende mål på overtid hjemme mot Queens Park Rangers, og sørget dermed for at klubben vant sitt første ligagull siden 1968.

Noe av grunnen til at Agüero lykkes, kan tilskrives etableringen av avdelingen som tar seg av nye spillerne, forklarer Gavin Fleig, lederen for klubbens prestasjonsanalyseavdeling. Han er en 32-åring som kom til City fra Newcastle sommeren 2008, rett før Abu Dhabi-gruppen overtok klubben.

«I fotballen regner man med at det tar ca ett år før en utenlandsk spiller finner seg til rette i en ny klubb. Vanligvis bor de samme spillerne på hotell de tre første månedene. Men allerede to uker etter at Sergio (Agüero) hadde skrevet under kontrakten, kunne han flytte inn i sitt nye hus, bilene han hadde bestilt hadde navigasjonssystem på spansk og vi satte ham i kontakt med byens spanske koloni. Så vår nye dyrekjøpte spiller hadde funnet seg til rett på null komma niks, og det viste seg også på banen,» sier Fleig fornøyd.

Lærer – og ser fremover
Men sist sesong havnet klubben i medienes søkelys for konflikter med to spillere. En annen argentiner, Carlos Tévez, som ikke spilte på flere måneder etter å ha nektet å komme inn som innbytter i kampen mot Bayern München, og italienske Mario Balotelli, som etter en serie merkelige episoder fikk rødt kort etter en kortslutning i kampen mot Arsenal. Begge spillerne har kommet tilbake, men episodene er neppe reklamen klubbens personalavdeling setter pris på.

«De problemene du nevner har ikke oppstått på grunn av klubben. Ser du på historien til de to spillerne, er det ikke noe nytt at de oppfører seg «uforutsigbart». Ja, det ble masse negativ støy rundt klubben. Altfor mye støy. På et tidspunkt i fjor sa vi: «Vi er møkkalei denne spilleren. Han er ikke verdt å bruke mer tid på.» Men tilslutt fikk vi spillerne tilbake, i bedre humør og i bedre form enn på lenge, sier Wilson. Når jeg spør om hvor ødeleggende «støyen» var, svarte Wilson overraskende:

«Vi tar det imot med åpne armer. Hva gjorde vi når denne situasjonen oppsto, og hva gjorde «motparten»? Dette vil hjelpe oss neste gang det oppstår problemer. Neste gang vi kjøper spiller a la Mario Balotelli vet vi mer om hvordan vi skal ta vare på ham – eller eventuelt la ham være i fred».

Wilson påpeker at klubber som har en allestedsnærværende manager mister mye informasjon og kunnskap når vedkommende forsvinner. I City blir denne kunnskapen igjen fordi det alltid sitter noen igjen.

I 2011 hadde Manchester City trolig en stall med mer talent enn erkerivalen United, som trener noen få hundre meter unna i Carrington.
«Forventningene både eksternt og internt var: Vi har kjøpt tittelen. I år kan vi virkelig vinne!», sier Wilson.

Men selv med den kanskje beste stallen, var det å vinne ligaen en realistisk målsetning?

Fleig gikk gjennom statistikken og sammenlignet Citys tall med rivalene i England og de største klubbene i Europa. Konklusjonen han kom frem til ble som en bøtte is på bålet. For det han så var at Citys spillere hadde spilt sammen over en kortere periode, samt at gjennomsnittsalderen for et gull-lag lå på 26 til 28 år, mens City-stallen hadde en gjennomsnittsalder på 25.

«Vi sa til oss selv: Vi har en fantastisk stall, men vi må overprestere for å vinne ligaen fordi vi mangler erfaring og vi har gjort for mange forandringer i spillerstallen. Men vi vant for det», sier Fleig smilende.

Han ville aldri ha sagt det selv, derfor må jeg si det for ham: Det er ikke umulig at City vant ligaen takket være den jobben Fleig, Wilson og de andre i klubbens prestasjonsanalyseavdeling gjør.

I et overbefolket lite rom rett ved kantina, sitter det ti analytikere og studerer alle mulige slags data. For fire sesonger siden slet City med å score fra cornere, og noen av disse analytikerne studerte problemet. De så på mer enn 400 hjørnespark fra forskjellige ligaer, over flere sesonger og konkluderte med at den mest målfarlige måten å ta cornere på var innsvingeren, at ballen skrus mot mål.

Corner er mål
Da Roberto Mancini ble City-manager i 2009, viste analytikerne sine funn og italieneren lyttet høflig. Men selv hadde han bestandig foretrukket utsvingercorneren. Og han overhørte rådet fra analytikerne. Men for omtrent ett år siden, etter flere sesonger med laber uttelling på cornere, tok Mancini-assistent David Platt turen bort til analytikerne. Fleig fortalte Platt at dataene viste at innsvingeren var den giftigste corneren. Han hørte ikke noe mer om temaet før han la merke til at City hadde skiftet taktikk; cornerne svingte mot mål. Sist sesong scoret laget 15 mål etter cornere, flest i Premier League. Ti av målene hadde kommet etter innsvingere.

Wilson forteller at det fremdeles finnes fotballfolk som er avventende til bruken av statistikk.

«Vår manager er en briljant taktiker, men den er ikke basert på statistikk. Så vi hjelper ham med den biten, forer ham med informasjon. Og med tid stoler han mer og mer på den informasjonen vi kan gi ham», sier Wilson.

Også City-spillerne selv har blitt oppslukt av statistikken. «Fotballspillere har et elendig rykte, sammenlignet med for eksempel OL-deltakere som jobber dedikert i fire år mot ett mål – uten at de tjener en brøkdel av det en benkesliter i Premier League gjør. Men de spillerne vi har her nå er utrolig dedikerte og profesjonelle. Holdningen deres er: Hva som helst som du foreslår som hjelper meg, vil jeg gjøre», sier Wilson.

Som et eksempel bruker forsvarspillerne til City minst et kvarter med data-analytikerne før hver eneste kamp. I hvert møte viser analytikerne videobilder og statistikk av motstanderens spillere og diskuterer med den enkelte forsvareren om hvordan han skal opptre i bestemte situasjoner, som for eksempel ved cornere eller når de vinner ballen tilbake.

«Vinny (Vincent Komapny) sa:» Alle spillerne på laget må få denne type informasjon» Så etter hvert har vi disse møtene med alle spillerne. Og spillere liker å sammenligne seg med andre spillere. De blir bitt av statistikk. Når vi har statistikk som viser at vi er det beste laget i ligaen på å komme først på innlegg imot, blir de giret», forteller Fleig.

Han fremstår selv som en mann med utmerket helse, der han viser meg rundt i City-skjorte og City-shorts: Der har du hydrobassenget, der har du Muhammad Ali-sitatet: «Kampen er vunnet eller tapt lenge før tilskuere kommer, lenge før du går i ringen, den blir vunnet på veien, lenge før du danser under lysene på podiet».

«Og her holder vitenskaps- og den medisinske avdelingen til: 17 stykker totalt, med eksperter i ernæring, Pilates, strekkskader, you name it. Men det aller viktigste er å forebygge skader», sier Fleig.

I Muhammad Alis ånd forbereder ikke City-spillerne seg bare til matchene. De forbereder seg også til trening gjennom en 15 minutters før-aktivitet. Sist sesong var Manchester City det laget som hadde færrest spillere ute med skader. Ifølge websiden physioroom.com hadde klubben kun syv tilfeller av betydelige skader. I denne sammenheng betyr det at en spiller ikke kunne spille på minst 14 dager. Samtidig hadde gullrival Manchester United 39 tilfeller av betydelige skader, mest i Premier League.

Citys ernæringsfysiologer prøver å snakke med spillerne minst en gang i måneden om kostholdet. Selv en Balotelli lytter når blodtestene hans viser at han trenger mer av en bestemt næring. Noen fotballklubber er fremdeles bekymret for at spillerne drikker for mange øl, men i City frykter de mer at spillerne drikker espresso, fordi kaffe kan medføre dehydrering

Etter all denne perfeksjonen er spillerens garderobe nesten en nedtur. Her er multimillionærens navn på rekke og rad: Samir Nasri/Gaël Clichy/Vincent Kompany/Joleon Lescott/James Milner. Men de har ikke gullplater. Det er et teppe på gulvet, men jeg har sette «smartere» garderober i hotellgymmer. Fleig forklarte at klubben prøver å bruke penger bare der de kan få valuta for pengene. Hvor det er, vil forbli en intern debatt i årene som kommer.

«De fleste fotballklubber klarer ikke å se to minutter inn i fremtiden. Folk blir nervøse når de blir spurt om å ha for lange perspektiver, fordi de føler at de mister ballen av syne. Vi prøver å se fem år frem i tid. Vi har folk som jobber kun med det», sier Wilson.

På kontoret hans la jeg merke til en perm hvor det sto «prosjekter». Den hadde mål som «egenrekrutterte spillere på a-laget» eller «hvordan vil en slags provisjonslønn – altså du får betalt som du presterer – fungere i en fotballklubb»?

City sitt mål er kontinuitet og progresjon. Det er en klisje i næringslivet, men svært få fotballklubber klarer dette. Arsenal og Manchester United har klart det ved å beholde samme manager i en tilsynelatende evighet. Barcelona har klart det, ved å institusjonalisere en spillestil som de knapt har forandret på.
City prøver nå å finne sin egen identitet. Med alle pengene og all hjernekapasiteten, kan de, hvis de lykkes, skape fotballens neste dynasti.

I dag kan alle fotball- og statistikkinteresserte besøke Citys hjemmeside på www.mcfc.co.uk/mcfcanalytics. Her vil klubben, i samarbeid med data-analyseselskapet Opta, legge ut samtlige data om samtlige spillere i Premier league. Alt vil du finne her, fra hvilke spiller som hadde flest pasninger i forrige runde til hvor mange taklinger John Terry hadde. «Det er spill for spill, spiller for spiller, kamp for kamp, uke ut, uke inn,» forteller Gavin Fleig i Manchester City.