Loading
For femte gang kårer Josimar verdens 50 beste spillere. For fjerde gang heter vinneren Lionel Messi. Og forførste gang er ikke Cristiano Ronaldo blant de øverste to. Tekst Lars Sivertsen Panelet: James Horncastle Raphael Honigstein Gabriele Marcotti Philippe Auclair Noe av det beste med fotballen er at det finnes så mange forskjellige måter å spille på, og intet fasitsvar på hvilken måte som er riktig og hvilken som er gal. Hver spiller kan velge mellom et uendelig antall handlinger og bevegelser, […]
For femte gang kårer Josimar verdens 50 beste spillere. For fjerde gang heter vinneren Lionel Messi. Og forførste gang er ikke Cristiano Ronaldo blant de øverste to.
Tekst Lars Sivertsen
Panelet:
James Horncastle
Raphael Honigstein
Gabriele Marcotti
Philippe Auclair
Noe av det beste med fotballen er at det finnes så mange forskjellige måter å spille på, og intet fasitsvar på hvilken måte som er riktig og hvilken som er gal. Hver spiller kan velge mellom et uendelig antall handlinger og bevegelser, noe som gjør at fotballen er mer enn en sport, den er i praksis også en kulturell uttrykksform. Alle individuelle avgjørelser som tas av spillerne på et lag former sammen lagets handlinger, og dette danner en kollektiv kontekst som igjen setter føringer for hva en individuell spiller kan gjøre og hva han eller hun kan utrette. Alt dette betyr at noe så enkelt som å rangere enkeltspillere i praksis er forferdelig vanskelig, og at det til syvende og sist blir en særdeles subjektiv affære. Individuelle statistikker vil aldri fortelle hele historien, og alle subjektive vurderinger er preget av observatørens bakgrunn og identitet.
Man kan si at dette gjør individuelle rangeringer litt meningsløse. Men samtidig så kan man snu det på hodet og si at det faktisk gjør de enda mer interessante. Spesielt dersom du setter sammen et panel bestående av kunnskapsrike og velformulerte fotballkapasiteter med forskjellig kulturell bakgrunn, og ber hver enkelt av de komme med sine meninger og forsøke å overbevise de andre. Dette er ideen bak Josimars topp 50, en kåring av verdens beste fotballspillere som har blitt avholdt årlig siden 2011. Hvert år har Josimar samlet et ekspertpanel av fotballkjennere og bedt de om å rangere verdens 50 beste spillere. Det høres kanskje enkelt ut, men det er det aldri. Heller ikke i år.
James den første
Det virker nesten litt upassende at det er James Horncastle som ankommer lokalet først. Upassende fordi Horncastle er tidligere Roma-borger og er best kjent for sine artikler om italiensk fotball. I England er han også etterhvert blitt et kjent ansikt for de som følger europeisk fotball på den relativt nye storkanalen BT Sport. Man forventer nesten italienske fakter fra Horncastle, men her er han altså, på tiden, klar og parat. Det er en liten smell for kulturelle stereotyper. Selv om han er fra Yorkshire, er det åpenbart at Horncastle er påvirket av støvellandet. Han er uformelt, men elegant kledd, har mørkt, velbalsamert og skulderlangt hår. Hans avslappede og rolige lynne vitner om en mann som er svært bekvem med verden rundt seg. Det er veldig lett å se for seg James Horncastle drikke espresso og lese aviser på en dertil egnet piazza.
Kort tid etter Horncastles ankomst dukker Philippe Auclair opp. Auclair er også en elegant mann på alle vis, og ble en gang beskrevet av en kollega som «en perfekt engelsk gentleman, bortsett fra at han er fransk». Bedre kan han neppe beskrives. Han har vært England-korrespondent for France Football siden 1999 og har skrevet flere yppelige bøker, deriblant Cantona – The Rebel Who Would Be King, en glitrende biografi som alle fotballelskere burde få med seg.
Horncastle og Auclair er begge velkledde, rolige, elegante menn som passer perfekt inn i dagens lokale – Princess Victoria på Uxbridge Road. Stedet ble bygget tidlig på 1800-tallet og var et av det victorianske Londons berømte «gin palaces». Det ble ombygget i 1899 av William Mortimer Brutton – som etter sigende var sin tids fremste pub-arkitekt. I dag er Princess Victoria en av de bedre av Londons uendelige gastropuber, med en kurvet bar i den ene delen av lokalet og en restaurantavdeling med høyt tak, og dekorerte takvinduer som slipper inn godt med naturlig lys. Ved lunsjtid denne dagen er stedet overraskende stiller og rolig. Helt til Gabriele Marcotti braser inn døren.
Treg tysker
Gabriele Marcotti er en av fotballverdens dyktigste og best informerte spaltister, og kan best beskrives som en slags naturkraft. Han har det man kaller en stor personlighet. I dag ankommer han lokalet iført en hettegenser, og det viser seg at han har gått helt hjemmefra, en god del kilometer unna. Man kan bare anta at det dreiet seg om rask gange, for Marcotti virker å ha høy puls – og et par store svettedråper arbeider seg nedover tinningen. Marcotti setter seg ned ved bordet og bestiller umiddelbart en dobbel bourbon. Han ser seg rundt:
– Kan vi bare notere ned for ettertiden at tyskeren er den eneste som er for sen?
Det er en ny smell for de kulturelle stereotyper: Raphael Honigstein er forsinket. Den tyske journalisten og forfatteren har skrevet og snakket om tysk fotball i engelske medier i mange år nå, med en blanding av slu humor og skarpe observasjoner. Han publiserte nylig en bok om hvordan Tyskland startet på nytt som fotballnasjon, endret måten de spilte fotball på og erobret verden. Boken heter Das Reboot. Han ankommer til slutt Princess Victoria iført en stilriktig mørk skinnjakke. Han gir forsamlingen et beklagende smil og tar sin plass rundt bordet.
«Jeg tenker at nummer én er enkelt, right? Ingen innvendinger? Bra, la oss gå videre.»
Marcotti er fast bestemt på å ikke kaste bort tid på å diskutere Lionel Messi. Det er vel kanskje egentlig ikke så mye mer å si. Men det illustrerer også at et år kan være lang tid i fotballen, for i fjorårets versjon av denne listen var ikke Messi på topp – og det ble faktisk nevnt i panelet at vi kanskje hadde sett det beste av Messi. At han kanskje var på vei ned for godt. Vel, sånn har det ikke gått. Messi er tilbake, og han er igjen i en posisjon der det ikke er vits å bruke noe tid på å diskutere om han er best i verden eller ikke.
– Det eneste spørsmålet er om Neymar nå er bedre enn Cristiano Ronaldo?, sier Honigstein litt forsiktig.
– Akkurat nå er han det, sier Horncastle litt mer bestemt.
– Eller kanskje spørsmålet er om Suárez er bedre enn Cristiano?, skyter Marcotti inn. Auclair gir uttrykk for at han mener det samme. Det virker tydelig at Cristiano Ronaldo har få venner i dette ekspertpanelet.
Upopulære Cristiano
Kriteriene for listen har over årene forblitt litt vage, og det er også meningen. Det er ikke vits å bare telle mål og målgivende pasninger, for da kan man jo bare overlate det hele til statistikk-folket. Det er ingen vits i å bare telle trofeer, av samme årsak. Å vurdere individuelle spillerne kun etter egenskapene deres, isolert sett, er også meningsløst – siden dette er en årlig kåring, og fotball er en sport der resultater og prestasjoner har noe å si. Samtidig spiller alle disse tingene inn når en spiller skal vurderes, sammen med spillerens prestasjoner det siste året. Så kriteriene for listen er egentlig at alle disse faktorene vektes nokså subjektivt av ekspertene i panelet, og deres personlige preferanser spiller også inn. Kort sagt: Dersom du liker en spiller og du klarer å overbevise de andre i panelet om at han hører med på listen, så er han med.
Allerede på andreplass er det stor uenighet å spore. Cristiano har mål, målgivende, magemuskler, fakter og Hollywood-smil, men han har likevel ikke vunnet panelets gunst.
– Problemet er at han er så vanskelig å like, sukker Honigstein. Marcotti skjærer en grimase.
– I motsetning til Suárez, som jo er et mønsterbarn og som ikke har temperamentsproblemer i det hele tatt.
De andre tre ignorerer Marcottis sarkasme og blir enige om at de vil ha Neymar som nummer to. Marcotti kan se at han ikke kommer til å komme noen vei.
– Jeg stemmer for Cristiano Ronaldo, men greit. Kos dere med Neymar. Jeg elsket ham i Copa América, det var en nytelse å se ham holde hodet kaldt og lede laget sitt.
Videre til nummer tre, og nå insisterer Marcotti på å ha Cristiano Ronaldo. Både Horncastle og Honigstein har en sterk preferanse for Luis Suárez.
– Jeg mener han gjør veldig mye av grovarbeidet, i tillegg til at han scorer mål og gir målgivende pasninger, argumenterer Horncastle. Marcotti retter seg opp i stolen.
– Hør her, ok, dette med målgivende pasninger. Luis Suárez gir ballen til Messi og Neymar. Ronaldo skyter, og dersom han skulle slå en pasning så må han slå den til jævla Gareth Bale eller Benzema. Du kan vel forstå at det er en forskjell der?
Diplomaten Philippe Auclair bryter inn:
– Men Gab, dersom Cristiano Ronaldo spilte på lag med Neymar og Messi så hadde han likevel ikke sentret, han ville ha skutt selv.
– Jeg forstår Gabs poeng. Jeg tror det er nok sant at selv om jeg spilte for Barcelona så hadde jeg fått et greit antall målgivende pasninger i løpet av sesongen, så lenge jeg bare hele tiden ga ballen til Messi, sier Horncastle.
Det er kanskje ikke uvanlig at folk ikke har så mye til overs for Ronaldo, men likevel virker skepsisen uvanlig stor i tre fjerdedeler av panelet. Til og med Sergio Agüero blir nevnt som en spiller man vil ha på listen før Ronaldo. Honigstein prøver å forklare hvorfor han ikke vil gå med på Ronaldo:
– Jeg bare opplever han som fullstendig sjarmløs. Oppførselen hans i Champions League-finalen mot Atletico Madrid, selv om det ikke var i 2015, det var bare så barnslig. Han er en fotballspiller som ikke forstår fotball. Han er som en mekaniker som er et geni på å fikse en spesifikk ting, men som ikke faktisk forstår hvordan bilen virker. Han er bare et geni på å fikse en spesifikk del av motoren.
Men Marcotti gir seg ikke så lett.
– Jeg tror at fyren, i likhet med mange mennesker som har et unikt talent, ikke klarer å relatere seg til andre mennesker. Han lever på sin egen liten øy. Han har ikke den menneskeligheten, men det tror jeg ikke Messi heller egentlig har. Men det som er interessant og avslørende er filmen som akkurat kom ut. De hadde total kontroll på den filmen, så dette er måten Jorge Mendes velger å fremstille Ronaldo på.
– Ja, fordi de mangler totalt selvinnsikt!
– Jeg tror det er akkurat det ja.
Marcotti, den store kranglefanten, er enig med Honigstein nesten som ved et uhell.
Spørsmålet virker ikke egentlig å dreie seg om Ronaldos personlighet, men om den personligheten er problematisk nok til at den går på bekostning av hans ekstreme, unike styrker. Til slutt kommer panelet frem til at for akkurat denne listen, i lys av Ronaldos prestasjoner det siste året, må han være på tredjeplass. Eller, det vil si, Horncastle går med på det, Auclair går med på det «med tristhet og anger», mens Honigstein ikke går med på det i det hele tatt. Han ønsker at hans protester skal loggføres.
1.Lionel Messi
2. Neymar
3. Cristiano Ronaldo
Luis den fjerde
– På fjerdeplass, vel, jeg tror vi allerede har sagt navnet, sier Auclair, og sikter til Luis Suárez.
– Men er han egentlig så god?, prøver Honigstein seg.
Marcotti kvikner til:
– Det er nå Honigstein ønsker at noen skal nominere Thomas Müller.
Honigstein ser lykkelig ut.
– Jeg vil hvertfall mye heller ha Thomas Müller på laget mitt, smiler tyskeren. Men Auclair gir seg ikke på Suárez:
– Luis Suárez er en av de veldig få, kanskje den eneste spissen på dette nivået som er like glad i å gi en pasning som noen andre kan score fra som han er i å score selv. Det er unikt, og det er en glimrende kvalitet å ha.
– Dersom det står om ferdigheter så må det være Suárez, men dersom det handler om prestasjoner og om det å være en del av et lag så ville jeg gått for Müller.
Honigstein virker litt halvhjertet i sin argumentasjon for Müller. Han virker å erkjenne at Suárez på fjerdeplass ikke nødvendigvis er feil. Marcotti lener seg over bordet og trekker pusten:
– Men hør her, når vi snakker om disse superklubbene, de spiller egentlig ikke fotball. De spiller en litt annerledes sport enn resten av spillerne. Du går på banen som Barcelona-spiller, da har du 70% ballbesittelse, du har sinnsykt gode lagkamerater. Men når Luis Suárez spiller for Uruguay, når han må sentre til Arévalo Ríos som så demper ballen ti meter foran seg, det er en litt annen situasjon. Jeg vil bare at folk skal ha dette i bakhodet og tenke litt på det når vi vurderer disse spillerne. Når Suárez spiller for Uruguay så fokuserer det andre laget på han. Når han spiller for Barcelona kan de ikke gjøre det, fordi de står alle på sekstenmeterstreken sin og ber.
Men Marcotti ender likevel opp med å ville ha Müller på fjerdeplass, tilsynelatende i strid med sitt eget poeng. Honigstein vil også ha Müller, men har ikke spesielt sterke følelser. Auclair og Horncastle er imidlertid klare på at det må være Suárez, og som et kompromiss blir panelet enige om Suárez på fjerde og Müller på femte.
Det er klart for sjetteplassen, og den normalt avslappede James Horncastle retter seg opp i ryggen og får et litt mer alvorlig ansiktsuttrykk.
– Jeg vil argumentere for at vi bør ha Carlos Tévez. Han er ikke på Ballon d’Or-listen i år, selv om han nesten tok Juventus til «the treble» og scoret 29 mål forrige sesong. Han er tilbake på det argentinske landslaget, han scoret mål i Champions League igjen. Han scoret mot Dortmund, han scoret mot Real Madrid. Og når han drar så er han den spilleren Juventus savner mest. Han drar til Argentina og vinner mesterskapet der med Boca. Dette var ikke et glimrende Juventus-lag, relativt sett, i en tid der vi har Bayern, Real Madrid og Barcelona. Men likevel kommer de til Champions League-finale.
Det er stillhet og forsiktig nikking rundt bordet, men ansiktsuttrykkene er skeptiske. Det er nesten som om de andre i panelet kjøper Horncastles logikk, men likevel ikke er villige til å akseptere at Carlos Tévez er topp seks i verden. Auclair har en idé:
– Har vi allerede glemt at Eden Hazard på egenhånd vant serien for et lag som var helt på felgen?
Marcotti ser bort og begynner å vifte med armene.
– Det er noe så utrolig vås at jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne engang.
– Hvilket lag snakker han om egentlig?, undrer Honigstein.
– Jeg tror han snakker om Rudy Garcias Lille, svarer Marcotti.
– Kanskje vi skulle hatt Gervinho på listen?, foreslår Horncastle.
– Eller Rio Mavuba? Som ble født på en båt, sånn forresten.
Auclair forsøker å skjære gjennom mobbingen:
– Det han gjorde for Chelsea forrige sesong var det samme som det Eric Cantona gjorde for Manchester United i 95/96-sesongen. Han gjorde akkurat det samme.
– Jeg gleder meg til kung fu-sparket, flirer Horncastle.
– Ok, har Eden Hazard vært dårlig siden omtrent første juni?, spør en litt gretten Marcotti.
– Han har vært dårlig, ja, medgir Auclair.
– Bra, da snakker vi ikke om ham igjen på en stund.
– Men den første halvdelen av året var han virkelig fantastisk. De var helt på felgen, de var knuste. For meg handler ikke denne listen om hvor god en spiller er isolert sett, men hvilken påvirkning han har hatt. Uten han hadde Chelsea aldri blitt mestere, aldri, aldri.
Auclair gir seg ikke, men får absolutt ikke medhold for at Eden Hazard skal være på topp ti. En rekke navn blir foreslått i stedet. Marcotti vil ha Sergio Agüero, dog ikke helt uten forbehold.
– Det jeg vil si om Agüero og det året han har hatt er at selv om vi liker han, og vi liker tanken på han, så vant han ikke noe i fjor og han gjorde ikke noe spesielt fremragende forrige sesong. Han hadde ikke alt for stor innflytelse på Champions League, siden de ble slått ut.
Tid for David
Honigstein vil ha Kevin De Bruyne på sjetteplass, mens Auclair heller vil ha Agüero. Horncastle vil ha Tévez, men innrømmer at han kan gå med på De Bruyne. Marcotti er ikke imponert.
– Vel, det ville være feil, James. Men dersom du vil ha Tévez på topp ti, dersom du hjelper meg, så hjelper jeg deg. Så Agüero på sjetteplass, ok?
– Så typisk italiensk, Gab, sier Honigstein og rister på hodet.
Agüero blir bekreftet på sjetteplass. Marcotti forsøker å snike inn Tévez på syvende, før han blir høflig påminnet om at i en jury av fire så utgjør ikke to stemmer et flertall.
4. Luis Suárez
5. Thomas Müller
6. Sergio Agüero
Philippe Auclair gir uttrykk for at han vil ha inn en forsvarsspiller eller to, og James Horncastle stryker seg på haken før han sier:
– Dersom Philippe vil ha en forsvarsspiller så la meg foreslå en som kan spille i nesten alle posisjoner, som ville kommet på laget hos alle klubber i Europa, han ville kommet inn på Barcelona, han ville kommet inn på Real Madrid, han ville kommet inn på alle topplagene i England. Jeg snakker selvsagt om David Alaba.
Ingen i panelet har noe vondt å si om Alaba.
– Så han kan være den obligatoriske forsvarsspilleren på topp ti?, spør Auclair, og for en gangs skyld er alle enige med han.
Det er nå tre plasser til på topp ti å kjempe om, og Marcotti foreslår Gareth Bale eller Carlos Tévez for åttendeplass – med Tévez som hans førstevalg.
– Jeg ville hatt Bale over Tévez, sier Honigstein.
– Hva?!, utbryter er en opprørt Horncastle.
– Samme her, sier Auclair stille.
– Men han spiller med hårbøyle, dere, sier en fortvilet Horncastle.
– Det gjør Tévez også!, påpeker Honigstein.
– Ikke nå lenger! Han har kommet seg videre, han har lagt det bak seg. Men Bale spiller fortsatt med David Beckham-hårbøyle.
James Horncastle har kanskje velpleid, skulderlangt hår – men hårbøyler vil han ikke være bekjent av. Marcotti har en idé:
– Hør her, dersom du vil argumentere for Bale kan du kanskje påpeke innsatsen han har gjort for å få Wales til EM neste sommer.
Det er et godt poeng, selv om det jo går imot Marcottis egne preferanse for Tévez over Bale. Å være kverulant er tydeligvis ikke nok for Marcotti, som også nå gir de andre råd om hvordan de kan mer effektivt være uenig med han. Det er et snodig opplegg, og Auclair stusser litt på det hele, men er enig i argumentet.
– Ja, absolutt, han er grunnen til at Wales er i EM, sier franskmannen.
Sakte, men sikkert dannes et konsensus for Tévez og Bale, men Honigstein vil ha Lewandowski over de to.
– Nei, ingen Lewandowski, for mange polske spillere på listen, protesterer Marcotti.
– Men det kommer bare til å bli én polsk spiller på listen, svarer Honigstein, forvirret.
– Vel, det er for mange.
– Hva med Kamil Glik?, undrer Horncastle, men ingen hører på ham.
På lag med Robbie Savage
Auclair forsøker å ro samtalen inn i mer konstruktive farvann.
– Jeg mener at Gabs argument om hva Bale har gjort for det walisiske laget, pluss det at han ikke tar straffer, ikke tar frispark for Real Madrid, men likevel scorer masse mål for klubben sin. Jeg sier bra levert, gutt. Jeg vil ha deg på topp ti.
Både Honigstein og Horncastle gjør et nytt forsk på å få inn Kevin De Bruyne, og Marcotti sukker tungt.
– Ok, dette er mitt problem med De Bruyne. Hvem er raskere? Gareth Bale. Hvem er større? Gareth Bale. Hvem skyter bedre med venstrefoten? Gareth Bale. Hvem skyter bedre med høyrefoten? Gareth Bale. Hvem er bedre i luften? Gareth Bale. Hvem er kjekkere? Gareth Bale. Er det noe De Bruyne er bedre enn Gareth Bale på? Unntatt pasninger, noe som er et viktig element, men likevel bare ett element. Hva er De Bruyne bedre på?
Horncastle har lyttet til Marcotti, og for første gang denne ettermiddagen hever han nesten stemmen:
– Jeg synes dette er vanvittig. De Bruyne spilte under en ganske dårlig manager i Tyskland. Han spilte for Wolfsburg, som ingen vil gå til om de ikke jobber for Volkswagen. Han var likevel den beste spilleren i Bundesliga, bedre enn alle Bayern-spillerne. Jeg så Wolfsburg live mot Dortmund forrige sesong og han styrte hele kampen. Han var utrolig.
Yorkshire-mannen med det fyldige håret har bygget en sterk sak for De Bruyne, men Marcotti gir seg ikke.
– Ok, han spiller i Bundesliga, som har et høyere snitt av mål per kamp enn noen av de andre store ligaene. Det var en uvanlig sesong. Men jeg gir De Bruyne ære fordi de målgivende pasningene hans var til folk som Bas Dost og Nicklas Bendtner. Jeg gir ham ære for det. Og det er derfor han kan være på topp 20, konkluderer italieneren.
Igjen blir det nødvendig å inngå en kompromiss. Robert Lewandowski ender opp på åttendeplass, Carlos Tévez på ninde, Gareth Bale på tiende og Kevin De Bruyne på ellevte. Gabriele Marcottis ektefølte innvendinger mot De Bruyne har blitt loggført. Horncastle vender seg til Marcotti:
– Bare vit dette Gab, når du legger deg ned for å sove i kveld, at du er på samme siden av Kevin De Bruyne-diskusjonen som Robbie Savage.
Keeperskrekk
Et øyeblikks konsensus oppstår på 12. plassen når ingen har noe imot å ha Paul Pogba der.
– Pogba startet 2015 på eksepsjonelt vis. Han var verdensklasse, Harlem Globetrotter-aktig. Så spiller de mot Dortmund og han får en muskelskade, og er ikke tilbake før i returoppgjøret av semifinalen – og da ser han ikke ut som seg selv. Sommeren kommer, han får nummer 10-drakten, og han har hatt fremragende øyeblikk denne sesongen selv om Juventus har slitt.
Selv om det har vært et litt skuffende år for Paul Pogba er både Horncastle og Marcotti tydelige på at de mener han ikke har fortjent all kritikken han har fått.
7. David Alaba
8. Robert Lewandowski
9. Carlos Tévez
10. Gareth Bale
11. Kevin De Bruyne
12. Paul Pogba
Etter Pogba foreslås Manuel Neuer, men Honigstein protesterer. Honigstein vil faktisk ikke ha keepere på listen i det hele tatt, og foreslår at de og forsvarsspillerne får sin egen liste.
– Men dersom vi er nødt til å snakke om defensive spillere så vil jeg ha Jérôme Boateng over Manuel Neuer.
For en gangs skyld er Marcotti helt enig med noe en av de andre i panelet har foreslått. Han har likevel noe han vil ha sagt:
– Det jeg vil si om Boateng er at jeg mener han har vært like god som noen annen forsvarsspiller i 2015. Men, dersom vi setter han på listen, så vil vi få folk som peker på den ene kampen mot Barcelona der han datt, og med det der sære høye presset Pep ville ha, og folk kommer til å gjøre et poeng ut av det. Så vi må hvertfall demonstrere at vi tar det med i beregningen, og vi bør poengtere at folk som kritiserer basert på én eneste kamp er dumme.
På 14. plass gjør Auclair et nytt forsøk på å få inn Eden Hazard, og Marcotti og de andre går nå motvillig med på det. Neuer blir igjen foreslått, men Honigstein har satt seg på bakbeina.
– Ikke Neuer, ikke Neuer. Da åpner du en hel Pandoras eske av keepere. Du blir nødt til å ta med hele gjengen.
– Du kan argumentere for at Courtois var minst like god som Neuer, starter Auclair før han blir avbrutt av Marcotti:
– Nei, det kan du ikke, du kan ikke argumentere for det fordi han har ikke spilt. De siste seks månedene har han spilt nøyaktig én mer kamp i Premier League enn Auclair, derfor ingen Courtois. Vi må være konsekvente her. Er du skadet? Ok, jeg føler med deg, men du er ikke med på listen.
Diskusjonen blir midlertidig stoppet av det dukker opp mat på bordet. Og mens ymse retter jafses ned, oppdager panelet noe: Det er en person de har glemt. Så er det kanskje slik at denne forglemmelsen er et tegn på spillerens dalende relevans og sviktende påvirkningskraft. Men du ville neppe sagt det til ansiktet hans. Som nummer 15: Zlatan Ibrahimović. Honigstein er heller ikke helt fornøyd med at han er så høyt som det, mens Horncastle mener det er litt søkt at han er under Jérôme Boateng. Uansett, der er han.
– Zlatan er i 2015 på femteplass for mål og målgivende i de fem store europeiske ligaene, påpeker Horncastle. Honigstein er ikke imponert.– Men greia med Zlatan er at han ble utvist i PSGs største kamp forrige sesong, og de var bedre uten ham. Og siden det har han vært dårlig. Dårlig mot Real Madrid over to kamper. Dårlig i serien. Bare dårlig.
Men Honigstein er den eneste som protesterer på Zlatan som nummer 15. Resten av panelet føler at selv i en alder av 34 så har supersvensken fortsatt mye å by på.
Sergio den store?
På 16. plass blir Arjen Robben foreslått av Honigstein, noe som får Marcotti til å begynne å synge «Holland, Holland, Holland». Før han får forklart hva han mener med det så foreslår noen Leonaro Bonucci, og Marcotti er glad.
– Hadde ikke Bonucci kommet inn på stort sett alle lag?
Alle er enige, og Marcotti føler seg i form. Det er bare å peise på.
– Er det ikke også på tide at vi har Sergio Busquets-diskusjonen?
– Han er en kuk, protesterer Auclair.
– Han vant «the treble», kontrer Marcotti.
– Fortsatt en kuk.
– Han spiller alltid, han er alltid skadefri, vi så nylig at han også kan sentre ballen. Altså, skal vi ikke på et eller annet tidspunkt gi litt kjærlighet til en slik spiller?
– Men jeg vil ikke ha ham så høyt oppe, sier Auclair med et ansiktsuttrykk som insinuerer at han synes hele opplegget er frastøtende.
– Fordi du ikke liker ham som person? Dette er hele problemet med deg…
– Jeg liker Busquets. Jeg tror ikke egentlig det er noen andre spillere i verden som kunne bekledd den rollen, sier Horncastle, litt motvillig. Diskusjonen dør hen, fordi ingen finner gode argumenter mot Busquets – men ingen liker ham spesielt godt heller.
Marcotti prøver en annen vri.
– Kan jeg kanskje foreslå noen som vi alle kan bli enige om? Hva med Antoine Griezmann?
Resten av panelet gir uttrykk for positive følelser for Griezmann, men de gir også uttrykk for at 16. plass er litt høyt.
– Men nå må vi da virkelig ha Neuer?, sier Auclair bestemt.
– Nei, ingen keepere. Ingen keepere, prøver Honigstein igjen. Men han får ikke medhold denne gangen, Neuer blir godkjent for listen og Honigstein blir forsikret om at hans protester er loggførte.
På 18. plass vil Marcotti har Busquets, mens Honigstein føler det er på tide med Robben.
– Robben gjør fortsatt ting som nesten ingen andre kan, insisterer han.
–Hva, den samme tingen om og om igjen?, foreslår Horncastle.
– Vi har fortsatt ikke hatt Alexis Sánchez, og jeg mener det er latterlig, klager Auclair. Men Marcotti vil ikke helt gi slipp på Robben-diskusjonen.
– Kan jeg få stille et spørsmål om Robben? Dersom vi snakker om store kamper, kan jeg spørre om Robbens prestasjoner i de store kampene i 2015? Prestasjonene hans i Champions League semifinalen, kanskje? Var han avgjørende der? Har han vært avgjørende i store, tette, vanskelige kamper i Bundesliga? I semifinalen i Champions League mot Barcelona var han skadet, han hadde like stor påvirkning på den kampen som Auclair.
– Han scorer hele tiden mot lag som Augsburg og Eintracht Braunschweig, flirer Horncastle.
– Og Tennis Berlin.
Marcotti er ikke Robben-fan. Han foreslår Busquets igjen, og får denne gangen Horncastle med seg. De andre gir seg, og det blir Busquets på 18. plass – tett fulgt av Griezmann, som alle liker. Auclair prøver seg med Alexis Sánchez igjen, og argumenterer med at han var god i Copa América. Han får endelig støtte av Marcotti og Horncastle, og Honigsteins protester blir irrelevante. Tyskeren begynner å bli demoralisert.
– Alexis Sánchez over Arjen Robben? Det er nødt til å være en vits.
13. Jerôme Boateng
14. Eden Hazard
15. Zlatan ibrahimović
16. Leonardo Bonucci
17. Manuel Neuer
18. Sergio Busquets
Lahm eller Effenberg?
Et ganske stort antall navn blir så nevnt over en relativt kort tidsperiode, og diskusjonen preges av småkrangling og tilløp til dårlig stemning. Marcotti blir spesielt provosert av at Auclair vil ha Nabil Fekir inn på listen et eller annet sted.
– Du vet de republikanske presidentkandidatenes TV-debatter, right? Du vet hvordan de alltid har en mini-debatt før hoveddebatten, med folkene som har mindre enn 1% oppslutning i meningsmålingene? Der har du Fekir-debatten din.
Andre navn som nevnes er Mesut Özil, Luka Modrić, James Rodríguez, Ivan Rakitić, Miralem Pjanić, Marco Verratti, Toni Kroos, Douglas Costa, Chris Smalling, Blaise Matuidi, Philipp Lahm og Felipe Anderson. Marcotti vil ha James Rodríguez, mens Auclair svarer at han ærlig talt heller vil ha Raheem Sterling. Mens de to krangler nominerer Honigstein halve Bundesligaen, inkludert Xabi Alonso – noe som får Horncastle til å reagere.
– Xabi Alonso? Mannen beveger seg som en supertanker!
Marcotti insisterer virkelig på å få med James som nestemann, men Honigstein vil heller har Philipp Lahm. Auclair ser sliten og demoralisert ut, og går med på Lahm. Marcotti gir seg ikke uten kamp.
– Lahm bedre enn James? Bedre på hva? Å være liten? Kom igjen, hvem hadde du gått i krigen med, Lahm eller Effenberg?
– Lahm! Det er større sjanse for at Effenberg hadde skutt deg enn at han hadde skutt mot fienden!, ler Honigstein.
– Han hadde bare skutt deg om han mistenkte forræderi!, sier Marcotti. Men han blir nødt til å akseptere at slaget er tapt og Lahm havner først på listen, med James like bak.
19. Antoine Griezmann
20. Alexis Sánchez
21. Arjen Robben
22. Philipp Lahm
23. James Rodríguez
24. Luka Modrć
Stemningen er i ferd med å bli muggen. Det er på tide å bestille kaffe. Marcotti foreslår Radja Nainggolan.
– Nei! Han bare springer rundt forbi, han er en Harry Redknapp-spiller, protesterer Honigstein. Auclair foreslår Mascherano, men blir også møtt med tysk misnøye.
– Jeg ser bare ikke den store attraksjonen. Jeg synes han er en god defensiv midtbanespiller som gjør en grei jobb som midtstopper. Det er egentlig det. Jeg ser han hvertfall ikke som en av de 50 beste spillerne i verden.
Auclair har et litt annet perspektiv enn Honigstein:
– Dersom du ser på dette som en liste av spillere du ville hatt på laget ditt, så ville jeg hatt Mascherano veldig langt oppe på listen.
Det er et poeng som resonnerer med Marcotti og Horncastle, og Mascherano blir med.
Han er Iniesta!
Marcotti puster dypt inn.
– Jeg tror det er tid for… jeg mener, jeg synes Mesut Özil har spilt veldig bra for Arsenal dette året. Er det noen som har store innvendinger mot det?
– Det eneste du kan si er at når du ser han så lurer du alltid på om han ikke kunne gjort enda mer. Det er hans forbannelse, han har så mye talent, men så produserer han ikke alltid hver eneste gang. Men det er det jo egentlig veldig få spillere som gjør, oppsummerer Honigstein.
Özil blir enstemmig godtatt. Det er enighet rundt bordet om at Özil har talent til å havne langt høyere på listen, men for øyeblikket er han på 26. plass.
Marcotti er i flytsonen igjen, og har et nytt forslag.
– Det finnes en alternativ virkelighet der David de Gea ikke spiller som David de Gea, og Manchester United ikke kommer på fjerdeplass. Uten han kommer de ikke på fjerdeplass, og uten han ligger de ikke på fjerdeplass i år. Og dette er en av de største klubbene i verden.
Bortsett fra at Honigstein nok en gang protesterer på selve konseptet med keepere på listen er det ingen som er uenige med David de Gea på 27. plass.
– Jeg mener det, det er en feil. Det er en feil å ha keepere på listen. Du blir nødt til å ta med alle, insisterer Honigstein. Hans protester blir, nok en gang, loggførte.
– Hva med Higuaín? Han er helt fremragende om dagen, sier Auclair.
– Ah, den mest verdifulle spilleren i Serie A akkurat nå, nikker Horncastle.
Dette kan han like. Og som med De Gea og Özil er det ingen nevneverdige innvendinger. David Silva er nestemann, mest fordi alle er enige om at det ville være teit å ikke ha ham blant de 30 beste. Så følger Willian, for sitt bidrag til at Chelsea vant serien i fjor og for at han er den eneste offensive Chelsea-spilleren som ikke har vært håpløs så langt i år.
– Kan jeg foreslå Thiago Silva?, spør Marcotti, i et litt mer forsiktig toneleie enn vanlig, før han legger til:
– Han har hatt en vanskelig periode på flere måter, men han er tilbake nå og og han er den emosjonelle lederen for et storlag i Paris Saint-Germain.
Auclair virker fornøyd med dette valget.
– Etter en voldsom nedtur er han nå tilbake til sitt beste, mener Horncastle. Men etter en periode med enighet bryter småkranglingen ut igjen: Auclair foreslår Iniesta, mens Horncastle foretrekker Verratti.
– Iniesta og Verratti? Skal vi virkelig ha denne samtalen? Honigstein virker som om han ikke forstår hva som foregår.
– Vel, Iniesta hadde en dårlig sesong under Luis Enrique, prøver Horncastle seg.
– Det har ikke noe å si! Han er Iniesta! Han er Iniesta, og han andre fyren er Verratti.
– Så vi kan ikke ha en diskusjon fordi Iniesta alltid bør være foran Verratti?, spør en litt indignert Horncastle.
– Nei, helt riktig. Selv om han ikke hadde spilt hadde han fortsatt vært foran Verratti, insisterer Honigstein. Og for en gangs skyld er han, Marcotti og Auclair helt enige. Verratti er Verratti, og Iniesta er Iniesta.
Pjanić eller Rakitić?
Oppløftet av å endelig vinne frem kjører Honigstein rett på med Douglas Costa.
– Han klarer å gå forbi folk, enkelt og greit. Oppgaven hans i laget er å komme seg inn bak forsvaret, som er noe av det vanskeligste å gjøre, og han klarer det konsekvent.
Marcotti er uenig, muligens av gammel vane, men det er hverken særlig substans eller overbevisning i protestene hans. Costa er nummer 33. Etter samme logikk som Costa – altså evnen til å gå forbi en motstander med ballen og å komme seg inn bak forsvaret – stemmes Raheem Sterling inn som nummer 34.
– Han blir bedre og bedre i et voldsomt tempo akkurat nå, samtidig som han begynner å bli bedre å avslutningene, sier en fornøyd Auclair. Franskmannen prøver å kaste Rakitić inn i regnestykket, men mottakelsen fra de andre er lunken.
– Han er bare… ikke spesielt ekstraordinær, forklarer Honigstein.
– Jeg ville hatt Pjanić over Rakitić. Pjanić har gjort Totti irrelevant, sier Horncastle.
– Pjanić er Mata med hjul, mener Marcotti. Men Auclair vil ikke ha noe av dette:
– Jeg ville hatt Mata over Pjanić, personlig.
– Kom igjen?! Ved siden av Higuaín så har Pjanić vært den beste spilleren i Serie A denne sesongen, sier en tydelig rystet Horncastle.
– Vel, det sier vel mest om Serie A, svarer Auclair.
Det virket alltid usannsynlig at vi skulle komme oss gjennom disse timene uten at noen mobbet Serie A, og nå falt altså Auclair for fristelsen.
– Hva med Coutinho, spør Honigstein.
– Coutinho?! Aldri livet!, svarer en nå enda mer rystet Horncastle, før han utdyper:
– Coutinho er en klassisk spiller som er elendig i 90 minutter, men i ett øyeblikk så gjør han noe bra, mener Horncastle. Men Honigstein gir seg ikke.
– Coutinho hadde passet inn i Barcelona. Enkelt.
– Coutinho er ikke noe bedre enn en fyr som Shaqiri, mener Horncastle, som virkelig har våknet. Honigstein ser seg om etter støtte, men får ingen. Han vender seg så heller til diktafonen midt på bordet:
– Jeg vil at disse kommentarene skal loggføres for ettertiden. Om et år kommer dere til å se veldig dumme ut, sier han.
For å komme videre med diskusjonen foreslår Auclair heller Sergio Ramos. Dette er noe Honigstein kan like.
– Han scorer mål, nikker tyskeren.
– Han er ikke noen hyggelig mann, men han er en lite hyggelig mann som du helst vil ha på laget ditt, konkluderer Auclair.
James Horncastle foreslår at det nå må være tid for Nainggolan.
– Nainggolan? Topp 50 i verden? Det er nødt til å være en vits, klager en oppgitt Honigstein.
– Han er helt…, starter Horncastle.
– Han hva?
– Han stoppet Çalhanoğlu helt i Champions League.
– Oh wow! For en bragd!, ler en vantro Honigstein.
– Ok, ingen Nainggolan, hva med Manolas? Hvem er bedre, Manolas eller Chiellini? Jeg ville sagt Manolas. Jeg liker Manolas fordi han er sterk, han er rask, og han tar gode avgjørelser.
Ingen har noe å si på at Kostas Manolas havner som nummer 36. Marcotti går videre:
– Så, Manolas som nummer 36, og Nainggolan som nummer 37?
– Nei! Jeg legger ned veto, sier Honigstein. Denne gangen har han virkelig satt seg på bakbeina, og han får viljen sin. Om det er én ting Honigstein har oppnådd denne ettermiddagen så er det å holde Radja Nainggolan ute av listen.
25. Javier Mascherano
26. Mesut Özil
27. David De Gea
28. Gonzalo Higuaín
29. David Silva
30. Willian
31. Thiago Silva
32. Andrés Iniésta
33. Douglas Costa
34. Raheem Sterling
35. Sergio Ramos
36. Kostas Manolas
Auclair gjør enda et forsøk på å få inn Rakitić, men nå er det Marcottis tur å sette ned foten.
– Hør her, kan jeg få si noe om Rakitić? Du vet at han har vært på benken de siste par kampene, right? Rafinha er skadet, og så kommer Sergi Roberto inn og gjør en bedre jobb enn Rakitić. Jeg vet ikke om Rakitić kommer til å spille i neste classico – gjør du?
Marcotti har sterke følelser mot at Rakitić skal være med, men Auclair gir ikke helt opp enda.
– Jeg trodde det var meningen at vi skulle legge vekt på prestasjoner? Her har vi en fyr som kom fra et veldig godt Sevilla-lag, som har gått til en mye større klubb i Barcelona, og som har gjort det ekstremt bra. Hva er så galt med det?
– Det er ingenting galt med det, men det gjør han ikke til den 37. beste spilleren i verden, konkluderer Honigstein.
Som et alternativ til Rakitić blir Toni Kroos foreslått. Marcotti er enig, «selv om det smerter meg å si det». Og selv om ingen opparbeider den helt store entusiasmen blir Kroos godkjent som nummer 37. Mest for å forsøke å bygge broer mellom deltakerne i et litt smågrettent panel inngår man en kompromiss. Marco Verratti og Miralem Pjanić havner på de to neste plassene.
Alle elsker Harry
Noen nevner Yaya Touré, og Auclair våkner til livs.
– Problemet med Touré er at enten har du ham på topp 20 eller så har du ham ikke i det hele tatt.
Denne uttalelsen får Marcotti til å le høyt.
– Han fyren her, han er som de franske fagforeningene. Jeg elsker det. Han bare sier ting som er helt meningsløse, som at Touré enten er topp 20 eller ikke med.
Honigstein avbryter, før det sklir helt ut:
– Men seriøst, dere, hvor er Benzema?
– Ja, jeg tror det er tid for Benzema nå, sier Marcotti, litt nedslått.
– Men jeg vil at det skal noteres at jeg ikke vil ha denne fyren noe som helst sted på listen, insisterer Auclair, som igjen avskriver en spiller totalt på grunnlag av personlighet. Men de tre andre synes Benzema på 40. plass er en helt akseptabel løsning.
Etter Benzema foreslår Honigstein Harry Kane, et forslag alle umiddelbart stiller seg bak. Spesielt Marcotti.
– Jeg mener Harry Kane har mye personlighet. Han ser spillere og rom på banen på en veldig god måte. Han er åpenbart ikke super-atletisk, men han jobber hardt og har bra utholdenhet. Og jeg tror han har mye fotball-intelligens. Jeg tror folk kan undervurdere han, på grunn av måten han fremstår i media, fordi han har en liten talefeil og fordi han åpenbart er en sjenert og høflig type. Han er kanskje ikke en stjerne du kan markedsføre så voldsomt, men på banen mener jeg han har mye personlighet.
Det er nå bare ni plasser igjen, noe som fører til større fokus på panelet. Det blir stadig viktigere å få inn dem man vil ha inn.
– Vi er nødt til å ha Thiago Alcántara der, insisterer Honigstein.
Marcotti er ikke imponert.
– Hvor mange Bayern-spillere er det meningen at vi skal ha på listen da? Ok, hvor mye leder Bayern serien med? Fem poeng? Ok, så de er fem poeng bedre enn andreplassen. Når sesongen er over så har nok det forspranget blitt ti poeng. Så de er gode, ok, men jeg ser ikke helt at de er så overlegne at vi må ha 25 Bayern-spillere på listen!
James Horncastle foreslår Álvaro Morata, som panelet liker uten å ha alt for sterke følelser om saken. Honigstein forslår Anthony Martial, som Auclair avviser på grunnlag av at han ikke spilte så mye for Monaco forrige sesong. Mohamed Salah foreslås, og dersom man skal dømme etter de siste 12 månedene er det vanskelig å argumentere mot ham. Honigstein krever imidlertid at Pierre-Emerick Aubameyang skal være over han.
– Han er sannsynligvis den raskeste spissen i Europa akkurat nå, han scorer mål, han er den spilleren som har forbedret seg mest med tanke på avslutninger og posisjonering i boksen.
Det er gode argumenter fra Honigstein, og han ser ut til å få med seg Horncastle.
– Han var den beste spilleren på et dårlig Dortmund-lag, sier han.
– Beste spilleren noen sinne fra Gabon?, flirer Honigstein.
På dette tidspunktet er det verdt å merke seg at det er tradisjon å gi hvert medlem av panelet et fritt valg helt på sutten, en spiller ingen kan protestere mot. Dette betyr at etter Harry Kane på 41. plass er det kun fem plasser igjen som kan diskuteres. Auclair mener bestemt at en av disse må være Yacine Brahimi.
– Mest av alt er det effektiviteten hans jeg liker. Og jeg tenker på prestasjonene hans for det algeriske landslaget, der de ser på ham som en slags frelser – og likevel leverer han i kamp etter kamp. Så stabilitet i prestasjonene, intelligens, effektivitet, og det som overrasker meg mest er at han ikke har blitt hentet fra den portugisiske ligaen ennå.
Nok en gang inngår panelet en slags kompromiss, der Aubameyang havner på 42. plass, Mohamed Salah på 43. og Yacine Brahimi på 44. plass. På 45 får Auclair endelig viljen sin: Det er tid for Rakitić.
Det er kun én plass igjen som er åpen til diskusjon, og Horncastle foreslår Buffon.
– Han har faktisk gjort noen av de beste redningene i karrieren sin i år. Det er spesielt. Dino Zoff har sagt at den unge Buffon var bedre enn den unge Zoff, men at den gamle Zoff var bedre enn den gamle Buffon. Men jeg vet ikke helt om jeg er enig i det, forteller Horncastle.
– Men så må vi også huske på at dersom vi sammenligner han med Zoff så har vi ikke kommet til gamle Buffon enda. Han er bare 37, tross alt. Dino Zoff var, selvsagt, 40 år gammel da han vant VM i 1982 med Italia.
Når vi nå har kommet til de fire plassene som ingen kan protestere på, så er det tid for Marcotti først. Etter å ha tilbragt en ettermiddag med Marcotti på sitt mest kontrære og kranglete er man litt skeptiske til hva Marcotti kommer med, spesielt når han varlser at valget hans er «a bit of a whacky one». Hva i all verden for slags spiller kommer han drassende med nå?
– Jeg velger Gary Medel. Forklaringen er at jeg synes han var limet som holdt Chile-laget sammen i Copa América. Han har spilt i flere forskjellige posisjoner for, la oss være ærlige, et nokså middelmådig Inter-lag, som likevel hele tiden vinner 1-0. På et lag der Mancini har bestemt seg for å bruke store, sterke spillere så har den minste fyren på laget kjempet seg inn i startoppstillingen og de blir ikke kvitt ham. Så Medel, tenker jeg, fortjener litt heder og ære.
Det oppstår en kort pause etter monologen til Gab.
– Gab, jeg tror du akkurat kom med et veldig godt poeng, sier en sjokkskadet Auclair.
For sitt frie valg gjør Raphael Honigstein det enkelt: Henrikh Mkhitaryan.
– Jeg tror han virkelig led før dette året med dårlig selvtillit i Dortmund, men siden januar har han vist hvilken enorm spiller han er. Han har vært helt suvern.
Philippe Auclair har hatt en tidvis vanskelig ettermiddag. Han har slitt med å få forslagene sine helskinnet gjennom haglbyger av protester, spesielt fra Marcotti. Auclair ser lykkelig ut over å endelig få kunne komme med sitt forslag uten at Marcotti kan være uenig. Så han velger Chris Smalling.
– Jeg tror at Smalling kommer til å være Englands beste midtstopper de neste ti årene. Han er fysisk glimrende, han kan heade bra, hans posisjonering blir bare bedre og bedre. Og det er en ting til: Måten han distribuerer ballen på er uvanlig i engelsk målestokk.
James Horncastle for æren av å avslutte dette årets topp 50. Horncastle leker med tanken på å sette Jaime Vardy på laget, men det vil nok ikke overraske noen av Horncastle velger en Roma-spiller. Det siste navnet på årets liste er Alessandro Florenzi.
– Han scorer et brassespark. Han scorer et annet mål og feirer med bestemoren sin på tribunen. Og så scorer han det fantastiske målet mot Barcelona. Han er en spiller som alltid havner i skyggen av Totti og De Rossi, men han fortjener å være på listen.
Og med det er listen komplett. Plutselig innser panelet at de utelot Riyad Mahrez, og det synes alle var synd og skam. Nåvel, man har alltid neste år.
37. Toni Kroos
38. Marco Verratti
39. Miralem Pjanić
40. Karin Benzema
41. Harry Kane
42. Pierre Aubameyang
43. Mohamed Salah
44. Yacine Brahimi
45. Ivan Rakitić
46. Gianluigi Buffon
47. Gary Medel
48. Henrikh Mkhitaryan
49. Chris Smalling
50. Alessandro Florenzi