U21-trenerens tøffeste kamp
Jan Peder Jalland ledet Norge til U21-EM i september. Men utenfor banen har han kjempet en langt tøffere kamp.

Fotball var viktig for lille Jan Peder, født i 1980, i oppveksten på Nykirke i Horten. Det var «en stabil oppvekst på en gård med en solid far og en kjærlig mor som har betydd mye». Å bli fotballproff var drømmen. Faren bygde gressbane med to syvermål der de tre brødrene Jalland kunne spille fire mot fire, han bygde en låve med vegg som man kunne slå ballen på og han satte opp et flomlys utenfor låven hvor de hadde grusbane og syvermål. I kjellerstuen var det spill tre mot tre. Det ble med andre ord mange timer med fotball.
Én av de tre brødrene var Jørgen Jalland, som senere skulle spille for blant annet Vålerenga, Sandefjord, HamKam og Rubin Kazan.
Ikke abonnent? Ballkontroll får du HER.
Jan Peder spilte i 3. divisjon for Borre og Fossum i starten av 20-årene. I en kamp for sistnevnte som 22-åring merket han at noe var alvorlig galt. Det var bare én ball på banen, men Jalland så flere. Ryggen hadde kjentes alt annet enn bra, han hadde få krefter i kroppen og han hadde kastet opp blod.
Så kom beskjeden fra legen: «Du har testikkelkreft».
Fra første øyeblikk var han «veldig offensiv». Tanken var at «dette skal jeg klare, testikkelkreft har jo veldig gode prognoser». Folk rundt ham var bekymret, men Jalland hadde flaks. Han vant nemlig en loddtrekning med en annen pasient i utlandet der gevinsten var å bli med i et forskningsprosjekt med høydosekurer. Det økte også sannsynligheten for å overleve med en del prosenter.
– Året med testikkelkreft var krevende og tøft fysisk. Noen perioder var det også krevende mentalt, men 98 prosent av tiden hadde jeg det bra. Jeg følte at jeg vokste mye og fant meg selv da det sto på, jeg lærte utrolig mye av det året, sier Jalland.
Spesielt én tanke fra denne tiden sitter igjen i Jallands hode.
– I den siste samtalen jeg har med meg selv, når alt er over og du sitter der alene, hva er det viktigste du ser tilbake på? Det er et perspektiv jeg prøver å ta med meg, særlig i et fotballiv hvor det er så store oppturer og nedturer.
For Jalland er det viktigste i livet i kona og deres to barn.
– Og ved siden av det har jeg stor lidenskap for jobben.
Les også: Hockey-ja til Russland. Også i fotball?
Starten på trenerkarrieren
For hvor går veien videre når du har opplevd noe sånt som en såpass ung mann? For Jalland hadde noe av trenerutdannelsen startet da han som ungdom spilte Championship Manager på PC-en.
Etter at han fikk testikkelkreft, var fotballkarrieren over. Men han ville fortsatt være en del av fotballen, og ble materialforvalter i Borre.
Da lagets hovedtrener ble sykemeldt ble Jalland spurt om å ta over ansvaret. Han takket ja.
– Jeg var ikke særlig reflektert. Kunnskapsnivået mitt var fryktelig lavt, men lidenskapen var stor.
De eldste spillerne i Borre-troppen var opptil ti år eldre enn Jalland, men han opplevde å få mye støtte fra dem. Det var også utfordrende å være trener for noen av hans beste kamerater.
Som 25-åring tok Jalland Uefa B-lisens som yngstemann, og gikk ut med best karakterer av samtlige som deltok. For første gang fikk han diskutere fotballfaget med andre trenere. Han fikk andre referanser på seg selv, og tenkte: «Oi, jeg er jo kanskje bedre enn jeg trodde».
Motivasjonen steg, og Jalland tok over Nesoddens A-lag, samtidig som han var i gang med å studere på Norges Idrettshøgskole (NIH). Han tenkte at han måtte finne sin egen vei hvis han skulle lykkes som trener. Han ville stå på sidelinjen alene uten assistenttrener og håndtere alle utfordringene det medførte. På den tiden var det ikke noe drøm om å leve av fotball, det var få fulltidsansatte trenere. Det var mer en hobby, en lidenskap og noe han brant for.
Les også: «Hva faen gjør du i Moss?»
Etter to år i Nesodden var Jalland på jakt etter et miljø som var mer sultent og profesjonelt. Ved siden av å være trener hadde han fått seg jobb på idrettslinjen ved Nadderud videregående skole, noen langpasninger unna Nadderud stadion. Han så noen Stabæk-kamper og synes de matchet hans fotballfaglige verdier. Han likte måten de spilte på.
Deretter tok Jalland kontakt med Stabæk selv, og det gikk ikke lang tid før han fikk tilbud om å bli assistenttrener på juniorlaget som på den tiden var Norges beste med spillere som Jørgen Skjelvik, Mikkel «Mix» Diskerud, Ola Kamara, Vegar Eggen Hedenstad og Torstein Andersen Aase.
Jalland opplevde at det faglige nivået og systematikken i og rundt Stabæk var langt over hans nivå og det han var vant til. Spillerne var motiverte, og mentaliteten var sterk. Det menneskelige perspektivet, som han ikke hadde tenkt så mye på som 3. divisjonstrener, var også noe nytt for ham. Jalland så veldig ambisiøse foreldre og spillere, det var mye press og forventninger, det skjedde i det hele tatt mye på i Stabæk på denne tiden. A-laget vant et historisk seriegull i 2008, klubben flyttet til Telenor Arena året etter og de møtte FC København i Champions League-kvalifisering.
Jalland tjente 50 000 kroner i året, jobbet seks kvelder i uka og var «all in» rundt Stabæks juniorlag.
Etter hvert ble Nadderud videregående byttet ut med Norges Toppidrettsgymnas. Jalland ble også hovedtrener på Stabæks juniorlag og var med på å utvikle spillere som Morten Thorsby, Herman Stengel og Anders Trondsen.
Året Jalland fylte 33, i 2013, rykket han opp ytterligere et hakk i Stabæk-systemet ved å bli assistenttrener på A-laget. I løpet av seks år som Stabæk-assistent jobbet han med fem ulike hovedtrenere: Petter Belsvik, Bob Bradley, Billy McKinlay, Toni Ordinas og Henning Berg.
Les også kronikken til Nick McGeehan og Miguel Maduro om Fifa-presidenten: Fortvil ikke, Infantino kan kastes
Oppringt lille julaften
2018 ble Jallands siste år i Stabæk. De måtte ut i kvalifiseringskamper mot Aalesund for å holde seg i Eliteserien. Lille julaften, to uker etter at plassen var sikret etter 2-1-seier sammenlagt mot Aalesund, lyste Jallands mobil opp. Mannen i den andre enden av røret var Truls Dæhli. Mannen som da var seksjonsleder for aldersbestemte landslag i Norges Fotballforbund, ga Jalland et tilbud:
«Kunne du vært interessert i å jobbe med ungdomslandslag?»
Jalland hadde ikke tenkt på at det kunne være aktuelt før, men fikk en god magefølelse.

Han takket ja til jobben og som i Stabæk steg han i systemet; først hadde han ansvaret for aldersgruppen 15-17 år, deretter U20, før han i 2023 tok over U21-landslaget etter Leif Gunnar Smerud.
– Å jobbe med ungdomslandslag er spesielt. Jeg er stolt av det. Det gir meg motivasjon å se utviklingen til spillere jeg har kjent siden de var 14-15 år og få lov til å være med på reisen deres. Du får påvirket mye som landslagstrener ved å være en positiv kraft for dem, både fotballfaglig og menneskelig, sier Jalland.
Som landslagstrener er hverdagen naturlig nok ganske annerledes enn som klubbtrener. For hva gjør egentlig en landslagstrener i de lange periodene mellom samlingene?
Mye av tiden går til å besøke klubber der han prater med trenere og spillere som er aktuelle for Norge, han jobber med analyse av de kommende motstanderne, han kartlegger og observerer spillere og har lange telefonsamtaler med spillerne sine om hvordan de har det, utvikling og mulige overganger. I tillegg holder han foredrag.
– Hverdagen går ordentlig unna. Det er full spiker fra ungene drar på skolen til jeg kommer hjem på ettermiddagen. Og 4-6 kvelder i uken sitter jeg og ser kamper eller jobber med noe faglig. Jeg liker å jobbe og det er derfor jeg har kommet meg dit jeg har kommet. Jeg brenner for det og synes det er gøy.
Les også: Fotballprofil dømt til fengsel for motstand mot Ukraina-krigen
Korte forberedelser
Spillerne kommer ofte inn til samlinger på mandager etter å ha spilt kamp dagen i forveien. Jalland åpner med et kort velkomstmøte, og har cirka ett møte per dag gjennom uken. Møtene er aldri lengre enn 15 minutter.
På tirsdagen er det en såkalt «walk through»-seanse, hvor Jalland går gjennom det taktiske inn mot den kommende kampen «for å gi alle et bilde av de offensive og defensive prinsippene våre inn mot kampplanen».
Onsdagsøkten er den viktigste, for der spiller de 11 mot 11 og har mye taktisk trening. Målet etter økten da er at spillerne skal ha et krystallklart bilde av hvordan Norge skal fremstå, det være seg hvordan de skal presse, defensiv organisering, offensivt spill og hvordan de vil se ut på siste tredjedel.
– Under øktene ser vi etter hvem som er skarpe og hvem som er påskrudde her og nå. Kanskje vi må bytte litt i forhold til den startelleveren vi hadde planlagt. Jeg har lært at jeg bare må stole på det jeg ser på øktene, da kan det fort bli endringer i de elleve vi hadde sett for oss skulle starte.
Ved en fredagskamp på bortebane får de ikke gjort særlig mye på stadion torsdag, da motstanderne ofte er på plass for å studere treningen. Ved hjemmekamp kan de repetere det taktiske torsdag, men maksimalt én time, for sånn er Uefas regler.
– Det er krevende med såpass kort tid og så få økter, men den jobben jeg hadde brukt én uke eller to på i klubblag, får jeg gjort på én dag eller to på landslag, sier Jalland.
Les også: NFF i Uefa-komiteer med representanter for Putin-regimet
For Jalland er det lettere å kartlegge utenlandsproffene siden sesongen deres varer lenger enn i Norge. Han er litt mer usikker på spillerne som holder til i norsk fotball i for eksempel mars, da de kanskje bare har spilt treningskamper gjennom vinteren og ingen offisielle kamper.
Han har mye kontakt med spillernes hovedtrenere før samlinger, spesielt om medisinske situasjoner. Særlig november omtales er «vanskelig». Da er det ikke lenge igjen av sesongen i norsk fotball, og noen spillere står overfor viktige kamper i Europa.
- I november endrer ting seg alltid fort. I klubber du kjenner kan hovedtrenere sitte på bussen på vei til en kamp og si at en spiller ikke kan være med på samling mandag, men at den samme spilleren skal starte kampen de skal spille samme dag. Det er et annet press i november på å unngå nedrykk, komme seg inn i Europa eller hva enn det måtte være.
I den første kvalifiseringen med U21-landslaget endte Jallands gutter opp i playoff mot Finland. I løpet av de første dagene av lagets samling før bortekampen mot finnene meldte hele fem spillere forfall på grunn av skader og annet. Dagen kampen skulle spilles kom det ytterligere to nye skader. En rar fotballkamp som jo var ganske så jevnspilt endte med 5-1-seier til Finland.
Finland og Norge tok samme fly til Norge for å spille returkampen.
-– 1-5-tapet var en brutal opplevelse. Å håndtere alle de følelsene som var i og rundt laget mens vi satt på samme fly som de vi hadde fått bank av… Jeg måtte være stabil, klar og tydelig. Jeg måtte beholde roen og å være en tydelig leder, så jeg prøvde å bruke livserfaringen min. I livet og i fotballen havner du i situasjoner som du ikke har kontroll på. Du har derimot kontroll på responsen din og hvordan du håndterer det.
I hjemmekampen tok Finland ledelsen 1-0 før Norge fikk «et unødvendig rødt kort».
– Hva gjør du som trener da? Setter du deg ned og kikker i bakken, eller er du positiv, jager folk og får alle til å jobbe? Det følte jeg at jeg klarte emosjonelt. Vi vant kampen 2-1 og kom ikke til EM, men i de kampene kjente jeg at alt jeg hadde vært gjennom tidligere i livet hjalp meg med å håndtere det som skjedde rundt playoff-kampene.
Lyktes på andre EM-forsøk
I den neste kvalifiseringen skulle det imidlertid lykkes. Etter 6-1-seieren mot Bosnia-Hercegovina i nest siste kamp var det klart: Norge endte foran Nederland i gruppe G og skal dermed spille U21-EM i Albania og Serbia neste år.
Spillere som har hatt Jalland som trener beskriver han som rolig, omsorgsfull, tålmodig, engasjert, direkte, ærlig, tydelig og én som stiller høye krav.
– På U21-landslaget nå er det veldig tydelige rammer fra meg. Jeg vil ha så få regler som mulig. Vi har fantastiske ledere som tar ansvar i Eivind Helland, Rasmus Holten, Oliver Braude, Sverre Nypan, Jens Hjertø-Dahl og Niklas Ødegaard. De er satt sammen som ledergruppa. Det er en kultur og en gjeng som drar oss i riktig retning.
- Har du noen drømmer videre?
– Jeg har aldri hatt noe mål om noen ting. Jeg jobber på og har motivasjon og lidenskap. Og så blir veien til mens man går. Nå har jeg vært landslagstrener i over seks år. Jeg bare dundrer på, så ser vi hva som skjer etter hvert.
Ikke abonnent? Ballkontroll får du HER.