Vår forbanna drøm

Hva skjer når man etter 34 år med lidelse plutselig begynner å håpe?

Tekst: Knut Gjerseth Olsen
Foto: Viking Oslo

Berlin, søndag 30. mars
Det går til helvete til slutt. Det gjør alltid det. Det varierer hvor lang tid det tar, men en eller annen gang, oftest tidlig i sesongen, bommer Vikings keeper på en utboksing, eller backen vår sklir og lager straffe. Så begynner vi å snakke om «neste år». Så lenge jeg kan huske, helt siden jeg som 11-åring løp ut på Stavanger stadion og feiret gullet i 1991, har vi tidlig i sesongen begynt å snakke om «neste år».

Smellen kommer ikke hjemme mot Rosenborg eller Brann, foran et fullsatt stadion. Den kommer på en grå dag mot et nedrykksklart Stabæk, eller borte mot Odd i fellesferien. De siste årene har drømmen levd lenge, til langt uti september, før Ham-Kam har gått opp til 3-0. 

Jeg sitter i sofaen i stua i Berlin sammen med min 9 år gamle sønn Jakob og venter på at dommeren skal blåse i gang en ny sesong. 2025 er et annerledes år for vår familie. Etter 14 år i Oslo har min kones jobb ført oss hit. Jeg har vært aktiv i supportergjengen Viking Oslo siden den spede start. Vi har leid busser til bortekamper, vi har vært i Praha, og søndag etter søndag har vi vært samla på den brune puben Trafalgar, der vi har vunnet og tapt sammen. Jeg har noen ganger kommet så seint hjem fra puben at jeg har prøvd å få min kone til å tro at det finnes ekstraomganger i Eliteserien. 

Nå er vi altså her. I sofaen i Berlin, foran en TV.

Vålerenga i Oslo. Vi taper, sier jeg til Jakob, men vi blir sittende å snakke om de ni kampene som ...