Veggen i Vancouver

Kronikk

Når den globale fotballeliten er på vei til Vancouver for å delta på Fifa-kongressen er luften tykk av de vanlige platthetene om «enhet» og «fotballens kraft». Men før kongressen i British Columbia har det blitt spilt et kynisk spill.

Ved å nekte visum til delegasjonen fra det palestinske fotballforbundet (PFA) så lenge som mulig – inkludert for den erfarne presidenten Jibril Rajoub – har kanadiske myndigheter effektivt trådt inn i rollen som Fifas administrative dørvakt.

I Gianni Infantinos verden, hvor det offisielle mantraet er at «konflikten er over», blir ubeleilige gjester ganske enkelt stående utenfor døren. Inne i gangene er stillheten den rådende valutaen. Fifa har mestret å outsource sensur til vertsregjeringen. Fifas hender er dermed vasket rene for moralsk ansvar. Om drøying av visuminnvilgelse til representanter for det palestinske forbundet er et resultat av et bevisst politisk veto eller bare en praktisk «byråkratisk hindring» er på mange måter irrelevant.

I idrettsdiplomatiets verden fungerer et forsinket visum akkurat som et rødt kort. Ved å la administrativ treghet sette kritikerne til side, nyter Fifa fordelene av en striglet kongress uten å måtte utstede en formell utestengelse.

At visumene ble innvilget i siste liten, 48 timer før kongressen tar til, er som en VAR-sjekk som fjernet et rødt kort på overtid. Skaden er allerede skjedd – usikkerheten alene har fungert som en form for psykologisk og logistisk avskrekking, og har sikret at delegasjonen ankommer sent, uforberedt og nøytralisert.

Prosessen i seg selv har vært et våpen.

Ulovlige bosetterklubber
For å forstå hvorfor denne «lockouten» skjedde, må man se på den juridiske stormen PFA startet forrige måned. I en skarp uttalelse fra mars 2026 siktet PFA mot Fifa-styrets nylige avgjørelser. Mens Fifas egne styrings- og disiplinærkomiteer formelt anerkjente «alvorlig og systemisk» institusjonell medvirkning – de identifiserte til og med et «de facto segregeringssystem» – var de resulterende «sanksjonene» ikke annet enn en liten ripe i lakken.

Kjernesaken handler om at seks klubber fra ulovlige bosettinger på Vestbredden får delta i seriesystemet til det israelske forbundet (IFA). Det er brudd på Fifas eget regelverk, noe PFA har påpekt.

Begrepet «institusjonell medvirkning» refererer til at Fifa-styret og disiplinærkomiteen aktivt har ignorert sine egne interne funn for å unngå å sanksjonere det israelske forbundet.

Når det gjelder «de facto segregering», bruker PFA denne spesifikke juridiske formuleringen for å beskrive en tosporet virkelighet: mens israelske bosettingsklubber har full tilgang til finansiering, infrastruktur og internasjonale konkurranser under IFAs paraply, står palestinske klubber i samme geografiske område overfor systemiske reiserestriksjoner og ødelagte fasiliteter.

Ved å styre fotball på samme territorium under to forskjellige regelsett, og det basert på nasjonalitet, forvalter IFA (med Fifas velsignelse) et segregert system.

Les også:

Den hule fordømmelsen fra Fifas organer, som Rajoub kalte det, utløste PFAs anke til Idrettens voldgiftsdomstol (Court of Arbitration for Sport – CAS).

Denne juridiske offensiven setter Fifa i en defensiv posisjon. Ved å søke inngripen fra CAS, tvinger PFA et teknokratisk organ til å vurdere menneskerettighetsspørsmål, et scenario Fifa helst vil unngå.

«Papirproblemene» som hindret delegasjonens ankomst i Vancouver i god tid, fungerer som en perfekt taktisk felling.

I et omfattende 18. april 2026 skisserte Rajoub et bilde av Israels totale ødeleggelse av Gaza og hevdet at 1007 medlemmer av det palestinske idrettsmiljøet er drept.

Han beskrev hvordan fotballstadioner er omgjort til interneringsleire. Utover de ødelagte fasilitetene har en generasjon idrettsutøvere mistet sitt profesjonelle rammeverk.

Innreise i Israel
Jibril Rajoub er samtidig en skikkelse som legemliggjør motsetninger. Mens han kjemper for sjelen til palestinsk idrett, forblir han politisk kontroversiell. Det er viktig å påpeke bagasjen Rajoub bærer med seg inn på den internasjonale arenaen. Rajoub beskrev faktisk nylig hendelsene 7. oktober 2023 som «del av en forsvarskrig», en uttalelse som ikke bare er avskyelig for mange, men også giftig for ethvert internasjonalt idrettsorgan.

Dette er denne knivseggen Fifa balanserer på: hvordan skal man ta opp legitime sportslige klager når budbringeren bruker retorikk som bryter med selve ånden av global forsoning?

Bekvemmeligheten med en «visumforsinkelse» lar Fifa unngå denne etiske hengemyren fullstendig. Ved å håpe at klokken løp ut for delegasjonens innreisepapirer, kunne de unngå at fotballens øverste organ ble en arena for konfrontasjon.

Den lange behandlingstiden for visum blir et høydepunkt i hykleri når man kikker på den siste tids hendelse. Rajoub fikk nylig lov til å reise inn i Israel for å besøke sønnen sin på sykehus. I en region definert av blod og bomber, fant staten som ser på ham som fiende likevel en måte å utstede et humanitært visum til ham. Som motsetning virker kanadiske myndigheter å synes at hans tilstedeværelse var for «sensitiv» for en fotballkonferanse, før de snudde i ellevte time.

Dette er en farlig presedens inn mot VM i 2026. Hvis Ottawa, Washington og Mexico City får bestemme hvilke «politiske» stemmer som er akseptable, selv om disse avgjørelsene er skjult bak den trivielle masken av visumsøknader, slutter fotballen å være et globalt møtested.

Vi er vitne til at konseptet «idrettens autonomi» blir et våpen.

Når byråkrati blir brukt som verktøy for ekskludering, er ikke lenger idrettens «autonomi» et skjold for idretten, den blir et skjold for dem med makten.

Infantino vil at vi skal tro at fotball er et fristed. Men så lenge visum brukes som taktiske nedsparkinger, er det eneste som blir beskyttet bekvemmeligheten til dem som tjener på det.

Itay Goder er en israelsk frilansjournalist som har skrevet for 11 Freunde, The Blizzard, Panenka og Frankfurter Allgemeine Zeitung m.fl.. Han skriver jevnlig en sportsspalte i den israelske finansavisen Calcalist.