Velkommen til Putins pøbelvelde

Supportervold, statsstøttet doping, utbredt rasisme, skjøre menneskerettigheter og væpnet konflikt med Ukraina. Argumentene for å frata Russland VM i 2018 er mange, men FIFA-president Gianni Infantino velger å være positiv.

Tekst Lars Sivertsen

VM i fotball er verdens største og viktigste idrettsarrangement. Sosialt og kulturelt er det ingenting som er i nærheten. Selv i en tid der klubbfotballen jevnt over er større og viktigere enn landslagsfotball, så er det ingenting som får verden til å stoppe opp, samler familier, nabolag og nasjoner som et VM. Turneringen har en universell verdi som klubbfotballen, for all dens påkostede stjerneglans, aldri kan overgå. Og VM er også, for FIFA, selve kjernen i organisasjonens virksomhet.

FIFA liker kanskje å tro at de er paraplyen som all fotball foregår under, men i realiteten er FIFAs hovedoppgave å arrangere VM. Nasjonal klubbfotball organiseres og drives enten av nasjonale fotballforbund eller av egne organisasjoner. Regionale klubbturneringer organiseres og drives av konføderasjonene, regionale landslagsturneringer likeså. VM er FIFA, og uten VM er FIFA fint lite. VM er hovedårsaken til at FIFA eksisterer, og organisasjonens viktigste inntektskilde. Så siden VM på sett og vis er roten til alt FIFA foretar seg, så er også tildeling av VM ekstremt viktig. Ingenting FIFA foretar seg har større ringvirkninger, større signaleffekt, enn å tildele et VM. Og med dette i bakhodet er det kanskje ikke helt urimelig å forvente at tildelingen av VM, FIFAs utvalgte vertskapsland, bør stå i stil med FIFAs egne kjøreregler. Så derfor, med under to år igjen før VM i Russland braker løs, er det betimelig å se om Russland som vertskapsnasjon står i stil med FIFAs egne statutter.

Statutt 5: Fremme vennlige relasjoner

FIFA skal fremme vennlige relasjoner:

a) mellom medlemsforbund, konføderasjoner, klubber, dommere, spillere; og

b) i samfunnet, for humanitære målsetninger

Alle mot alle
Noen få dager før Russland annekterte Krimhalvøya publiserte Vladislav Surkov, en av Vladimir Putins nærmeste politiske rådgivere, en novelle. Handlingen var lagt til en dystopisk fremtid, en fremtid der en femte verdenskrig har funnet sted. «Det var den første ikke-lineære krigen», skrev Surkov. «I det 19. og 20. århundrets primitive kriger var det vanlig at kun to sider kjempet. To land, to grupper av allierte. Nå kolliderte fire koalisjoner. Ikke to mot to, eller tre mot to, men alle mot alle. Og hvilke koalisjoner! De var ikke som dem man hadde sett før… Det var sjeldent for hele land å engasjere seg. Noen få provinser var på en side, noen andre på en annen side. En by eller generasjon eller et kjønn ville være på enda en side. Og så kunne de gå over til en annen side, noen ganger midt i slaget.» Akkurat som skyttergravene i sin tid ble erstattet av mobil krigføring, ser Surkov for seg en fremtid der de forskjellige alliansene og forbindelsene mellom mennesker er kompliserte, diffuse og selvmotsigende, og at en konflikt med tydelige skillelinjer mellom hvem som er på hvilken side derfor blir et fullstendig utdatert konsept. «Alle forstod at krigen var en del av en prosess. Kanskje ikke den viktigste delen.»

Man ser tydelig spor av denne tankegangen i Russlands annektering av Krimhalvøya og deres innblanding i Øst-Ukraina. Fremfor å iverksette en storslått invasjon, slik land som ønsker å utvide territoriet sitt historisk sett har gjort, har Russland ført en «ikke-lineær» krig. Ved å støtte lokale separatister, ved å sende inn tropper som offisielt ikke var der i det hele tatt. Ved å innrømme enkelte handlinger, men benekte andre. På et tidspunkt i 2014 ble det hevdet fra russisk hold at russiske soldater i Øst-Ukraina var på ferie, men at de hadde valgt å bruke ferien sin på å kjempe i Ukraina fremfor å dra på stranden. På et annet tidspunkt hevdet Kreml at Russland ikke hadde tropper i Ukraina, men at veldig mange soldater var på øvelse like ved grensen til Ukraina. Og situasjonen blir ikke mer oversiktlig av at store deler av lokalbefolkningen selv ønsker å være en del av Russland.

En av fordelene med slik «ikke-lineær» krigføring er at den tåkelegger den harde virkeligheten på en måte som kan være nyttig for mange av de involverte. De aller fleste land i verdensamfunnet er enige om at å ta territorium fra et annet land ikke er ok. Men siden Russlands metodikk i Øst-Ukraina er som den er så kan terminologien endres. Dersom det passer skikkelig dårlig så trenger man ikke bruke ordet «invasjon». Man kan kalle det noe litt mer diffust, som en «konflikt». En uenighet. Bråk. Uro. Dersom det er politisk eller økonomisk ubehagelig å virkelig motsette seg Russlands vilje, så er dette mye mer behagelige ord å bruke.

Men realiteten er at VM-arrangøren Russland har invadert en del av Ukraina, et uavhengig, selvstendig land, og en mulig VM-deltaker. Flere spillere på det ukrainske landslaget er født i Donbass-regionen, der VM-arrangøren har drevet aktiv krigføring de siste par årene. Flyplassen i Donetsk, som ble oppgradert i forbindelse med EM i 2012, ligger i ruiner. Sjakhtar Donetsk sin hjemmebane, Donbass Arena, som ble åpnet i 2009, har blitt skadet av artilleri-nedslag like ved. FN anslår at rundt 9 000 mennesker har mistet livet som følge av krigen i Donbass. Dersom Ukraina kvalifiserer seg til VM skal altså flere av spillerne delta på en fotballfest i regi av landet som har invadert hjemregionen deres.

«Katastrofal feil»
Dette er selvsagt en vanskelig situasjon for FIFA å forholde seg til. Zbigniew Boniek, tidligere Juventus-spiller og nåværende president i det polske fotballforbundet, er en av mange som mener noe må gjøres.

«Å ha VM i Russland er en katastrofal feil. Det er et land som står midt i en krig, som har invadert et annet land. I 2010, da FIFA valgte Russland som VM-arrangør, var situasjonen en helt annen. Men nå, når Russland er i krig med Ukraina? Det burde være en klausul i kontakten mellom FIFA og vertskapslandet som gjør at eksekutivkomiteen kan frata landet VM dersom det blir krig», sa Boniek i fjor.

Daværende FIFA-president Sepp Blatter tok ting imidlertid helt med ro. «Noen ønsker at VM skal bli tatt fra Russland, men vi vil gi et svar til dette: Vi driver med fotball, og vi vil ikke la politikk komme i veien. Dersom noen få politikere ikke er fornøyde med at vi arrangerer VM i Russland, da sier jeg alltid til dem: ‘Vel, da kan du bli værende hjemme’», sa Blatter under et besøk til Russland fjor vår. «Jeg er en glad og stolt president. Jeg er stolt over at Russland gjør seg klar til å arrangere VM. Mye av dette skjer takket være president Vladimir Putin.»

For FIFAs nye president, Gianni Infantino, har Russlands krigshandlinger i Ukraina egentlig aldri vært noe tema. Verden virker å ha glemt det hele. Men hvordan det «fremmer vennlige relasjoner mellom medlemsforbund» å gi VM til et medlemsland som nylig invaderte et annet medlemsland er vanskelig å gi noe godt svar på. Hvordan det fremmer humanitære målsetninger i samfunnet er enda mer uklart.

Bråket i Frankrike
Russland gjorde også lite for å fremme vennlige relasjoner under sommerens EM i Frankrike. Sammenstøtene i Marseille før kampen mellom England og Russland var også en form for ikke-lineær konflikt, der linjene var uklare. Her fantes flere elementer:
Engelske fans, som drakk fryktelig mye øl i solsteken og som ikke alltid oppfører seg like godt. Kevin Miles, sjef for Football Supporters’ Federation, erkjente at «det er ikke til å komme unna at en liten minoritet av engelske supportere ikke kan oppføre seg».

Dagen etter bråket var den umiddelbare reaksjonen i engelske medier total fordømmelse av sine egne, skam og sinne over at et problem landet har gjort sitt beste for å utrydde tilsynelatende var tilbake. Men samtidig var det anslagsvis 40 000 engelske fotballsupportere i Marseille den dagen, og kun noen hundre av disse var involvert i problemene.

Et annet element var de franske politistyrkene, som virket å ha en strategi som gikk ut på å fyre av tåregass først, og stille spørsmål senere. Dr Geoff Pearson er foreleser i kriminallov ved universitetet i Manchester og har hooliganisme som spesialområde. Han var i Frankrike denne sommeren for å følge det hele på nært hold, og var overbevist om at det franske politiet gjorde situasjonen verre. I England har man jobbet med å forstå og å bekjempe hooligan-problemet i årevis, og man har lært mye om hvordan folkemengder rundt fotballkamper kan kontrolleres på best mulig måte.

«Forskning viser at dersom politiet ikke har tungt utstyr, skjold og hjelmer, så blir det ikke kastet flasker», sa Pearson til The Telegraph i sommer. Men det franske politiet gikk tungt til verks fra første sekund: «De gjorde det så feil at du lurer på om de faktisk ønsket dette utfallet. Det er vanskelig å se hvordan de kunne gjort det mer feil. For hver flaske som ble kastet fyrte de av mer tåregass, og derfor eskalerte det hele så fort. Og når det ikke kunne bli verre så kom de russiske ultraene, 100-150 av dem, organiserte, som løp rundt i bakgatene og angrep engelske fans. På det tidspunktet hadde politiet vist seg å være strategisk inkompetente, og nå blir det verre for nå er de operasjonelt ineffektive. De har feil utstyr, de har dårlig informasjon, og plutselig er de utmanøvrert av denne russiske gruppen. De kunne ikke beskytte noen av dem som var der, enten de ville det eller ikke.»

Planlagte voldshandlinger
I motsetning til den engelske minoriteten av forfyllede bøllefrø som ikke klarer å oppføre seg, var de russiske grupperingene organiserte og deres voldshandlinger planlagte og gjennomtenkte. Sebastien Louis, historiker og hooligan-ekspert, skrev i Le Monde at «Det finnes en ny generasjon hooligans … i Russland og Polen som ønsker å ‘konkurrere’ med de engelske hooligans. Den beste måten å gjøre dette på er å dra til en internasjonal turnering og angripe de tradisjonelle mesterne på dette feltet, engelskmennene».

I dagene og ukene etter bråket dukket det stadig opp nye bilder på sosiale medier av russiske voldsmenn som poserte med engelske supporter-effekter, trofeer sanket inn fra slagmarken. En av bråkmakerne hadde filmet et av angrepene med et GoPro-kamera, og videoen viste tydelig et grundig organisert og planlagt angrep på tilfeldige fotballsupportere. Senere på kvelden, etter selve kampen var over, forsøkte en gruppe russiske ultras å angripe tilfeldige engelske fotballsupportere også inne på selve arenaen.

«To hundre og femti russiske supportere slo tilbake et angrep fra mange tusen engelskmenn og jagde dem på flukt», sa en statlig russisk TV-kanal om bråket på stadion.

«Engelskmennene startet bråket ved å angripe våre supportere, men 250 russere fra forskjellige deler av landet holdt stand og slo tilbake angrepet fra de forfyllede øyboerne.»

TV-bildene viste noe ganske annet.

«Jeg ser ikke noe galt i at fans slåss. Tvert imot, bra jobbet gutter, fortsett sånn!», tweetet Igor Lebedev, medlem av det russiske parlamentet og eksekutivkomiteen i det russiske fotballforbundet.

Høyreekstremister og politikere
Lebedev er sønn av Vladimir Zjirinovskij, en ultranasjonalistisk politiker som stilte til valg som presidentkandidat i 1991. Han lovet gratis vodka til folket dersom han vant, og kom på tredjeplass med 6 millioner stemmer. Etter tribunebråket insisterte Lebedev på russisk TV på at ingen russere hadde gjort noe galt. «Jeg synes ikke våre fans gikk for langt. Du er nødt til å forstå at 9 av 10 ganger drar fotballsupportere på kamp for å slåss. Dette er normalt.»

Lebedev visste kanskje mer om bråket enn de fleste: Hans assistent, Aleksandr Sjprygin, var en av de arresterte.

Sjprygin grunnla den russiske supporterorganisasjonen «All Russia Supporters Union» i 2007. Organisasjonen hans er offisielt anerkjent av det russiske fotballforbundet og støttes av Kreml. Football Against Racism in Europe (FARE), den UEFA-støttede organisasjonen som overvåker rasisme i forbindelse med fotballkamper, vurderer Sjprygin som en av ledestjernene til flere høyreekstreme russiske grupperinger. Han har blitt avbildet mens han tilsynelatende gjør en nazi-salutt med høyrearmen, og har uttalt at når Russland spiller VM på hjemmebane vil han «kun se slaviske ansikter» på det russiske laget. Under sommerens EM reiste Sjprygin til Frankrike sammen med den offisielle russiske delegasjonen og skal tilsynelatende ha vært offisielt akkreditert til mesterskapet.

Piara Powar, direktør for FARE, sa til The Guardian i sommer at «Sjprygins involvering og hans anerkjennelse som supporterleder sier mye om posisjonen og innflytelsen som høyreekstremister har i det russiske supportermiljøet».

Powar var også bekymret for Sjprygins tilstedeværelse i Russlands offisielle delegasjon til EM, fordi det tydet på at det finnes «et krysningspunkt mellom topp-politikere, høyreekstreme ledere og ekstrem nasjonalisme».

Den 14. juni ble bussen til Sjprygins supporterorganisasjon stoppet på vei fra Marseille til Lille og alle 43 ombord ble arresterte. Noen av supporterne ble løslatte, men 20, deriblant Sjprygin, ble deportert. Sjprygin snek seg inn i Frankrike igjen, tilsynelatende gjennom Spania, men ble arrestert igjen i Toulouse i forbindelse med Russlands kamp mot Wales – og ble deportert enda en gang.

Etter mesterskapet kunngjorde sportsminister Vitalij Mutko at Sjprygin, og alle andre ledere i All Russian Supporters Union, ville bli fratatt sine verv. «All Russian Supporters Union har sviktet oss. Vi har besluttet at alle deres toppledere skal trekke seg. Vi kommer også til å utestenge organisasjonen fra det russiske fotballforbundet.» Ifølge Mutko hadde Sjprygin agert respektløst da han returnerte til Frankrike etter å først ha blitt deportert.

Til tross for at man altså har tatt grep overfor akkurat Sjprygin så bør hele historien være urovekkende for alle som vurderer å dra til VM i Russland som supportere. Det er vanskelig å argumentere for at de russiske myndighetene tar problemene sine med høyreekstremisme og hooliganisme på alvor når de har med en av bevegelsens yppersteprester i sin offisielle delegasjon.

Menneskerettigheter
Akkurat dette faller kanskje ikke helt under FIFAs statutt 3a og b, men det er faktisk ingenting i FIFAs statutter om bekjemping av tribunevold. Kanskje det burde vært det.

Statutt 3: Menneskerettigheter
FIFA er forpliktet til å respektere alle internasjonalt anerkjente menneskerettigheter og vil jobbe for å fremme beskyttelsen av disse rettighetene.

Dette kan vi lese fra Human Rights Watch årlige rapport om Russland: «Kremls pågående angrep på det sivile samfunn, media og Internett tok en mer urovekkende vending i 2015. Myndighetene intensiverte sin trakassering og forfølgelse av uavhengige kritikere. For fjerde år på rad vedtok parlamentet lover som i økende grad isolerer landet, og myndighetene er involvert i undertrykkende aktiviteter som fører til det samme. Anti-vestlig hysteri er på sitt høyeste nivå siden slutten av den kalde krigen, mot et bakteppe av den væpnede konflikten i Øst-Ukraina og sanksjoner som følge av Russlands fremtreden på Krimhalvøya.»

Tidligere i år stengte Russland FNs kontor for menneskerettigheter i Moskva.

«Vi ser ikke noe ekstraordinært eller abnormalt i dette», sa Aleksej Borodavkin, Russlands ambassadør til FN. Borodavkin hevdet at FN hadde hjulpet Russland med å sette opp sine egne menneskerettighetsinstitusjoner, og at «disse institusjonene fungerer godt». Rachel Denber, visedirektør for Europa og Sentralasia hos Human Rights Watch, ser det ikke helt på samme vis. «Dette er bare et av veldig mange tiltak regjeringen har stått bak de siste årene for å slå ned på den russiske menneskerettighetsbevegelsen, og for å bekjempe ytringsfrihet og frivillige organisasjoner. For å si det som det er, så henger Russlands menneskerettighetsbevegelse i en tynn tråd.»

Diskriminering
Statutt 4: Ikke-diskriminering, likestilling og standpunkt mot rasisme

Diskriminering av alle slag mot et land, en person eller en gruppering basert på rase, hudfarge, etnisk, nasjonal eller sosial bakgrunn, kjønn, funksjonshemming, språk, religion, politiske meninger eller andre meninger, rikdom, fødsel eller annen status, seksuell legning eller noen som helt annen grunn er strengt forbudt og straffbart med utestengelse eller utkastelse.
I 2013 vedtok det russiske parlamentet en lov «for å beskytte barn mot informasjon som benekter tradisjonelle familieverdier». Myndighetene hevder lovens hensikt er å beskytte barn fra å bli utsatt for informasjon som anerkjenner homoseksualitet som noe normalt i samfunnet. I praksis blir loven brukt til mye mer, fordi definisjonene er nokså brede. Det er egentlig ganske mye denne loven definerer som homofil propaganda: Ting som kan «skape interesse for» slike forhold, ting som kan føre til at mindreårige «former ikke-tradisjonelle seksuelle predisposisjoner» og ting som «fremstiller forvrengte ideer om lik verdi av tradisjonelle og ikke-tradisjonelle seksuelle forhold». Selskaper og organisasjoner som dømmes for brudd på loven kan bli tvunget til å stenge midlertidig, mens utlendinger som bryter loven kan arresteres og fengsles for opp til 15 dager før de deporteres.

Fordi loven er så vag som den er så gir den i praksis myndighetene fritt leide til å trakassere LGBT (lesbian, gay, bisexual and transgender)-bevegelsen i Russland. Human Rights Watch konkluderer i sin Russland-rapport for 2015 at «myndighetene fortsetter å bruke landets anti-LGBT ‘propaganda’-lov til å bryte opp arrangement som støtter LGBT-rettigheter og til å trakassere LGBT-mennesker og deres støttespillere». Det er vanskelig å se på loven som noe annet enn institusjonalisert homohat.

Human Rights Watch rapporterer også at myndighetene i stor grad overser og lar være å straffeforfølge homofobisk og transfobisk vold. Ifølge en undersøkelse gjort av Pew Research Center i 2013 mener så mange som 74% av den russiske befolkningen at homoseksualitet ikke bør aksepteres av samfunnet. Homoseksualitet ble legalisert i 1993, men det finnes per i dag ingen lover i Russland som forbyr diskriminering på grunnlag av seksuell orientering.

Homofobi
Robbie Rogers, som spiller venstreback for LA Galaxy og har 18 landskamper for USA, er kanskje den best kjente homofile fotballspilleren som er aktiv i dag. Han mener at homofile spillere og fans vil utsettes for risiko både i Russland og i neste VM i Qatar.

«Dersom du ser på de neste par verdensmesterskapene, de avholdes på steder der jeg risikerer å bli satt i fengsel eller banket opp. Det kommer til å være mange homofile fans som drar for å se på sporten, og det kommer også til å være homofile spillere der. Jeg mener det er et tema som må tas opp og diskuteres med FIFA, fordi alle spillere bør føle seg trygge når de drar til et VM.»

Aleksej Sorokin, Russlands VM-general, har avfeid kritikken. Han mener den mye omtalte «propagandaloven» har blitt misforstått. «Den er laget for å bekjempe aktiv propaganda for homoseksualitet, ikke mot homoseksualitet i seg selv. Det er en stor forskjell. Ville du hatt et VM der nakne mennesker løper rundt og viser frem sin homoseksualitet? Svaret på det er nokså åpenbart. OL og VM er ikke en arena for ymse synspunkter. Ikke for nazister, ikke for andre livsstiler. Det bør handle om fotball, og ingenting annet», sa Sorokin til World Football Insider.

Rasisme
Utover landets dype problemer med homofobi er også rasisme et problem i Russland, og spesifikt et problem i russisk fotball. Ifølge FAREs Moskva-avdeling ble det under 2014/15-sesongen registrert 92 tilfeller av diskriminerende tribunerop eller bannere fra russiske fans enten på eller nær en fotballstadion. Det tallet var en drastisk økning fra de foregående sesongene, da det ble registrert 83 tilfeller til sammen. Ifølge FAREs direktør Piara Powar er det urealistisk å håpe på et rasisme-fritt VM:
«Det kommer til å være hendelser på eller rundt arenaene under VM. Spørsmålet er hvor ofte de oppstår, hvor seriøse de er. Gitt hvor nær VM vi er nå så snakker vi om en situasjon der vi ønsker å minimere disse hendelsene fremfor å utrydde dem fullstendig.»

Ifølge den tidligere Zenit St. Petersburg-spissen Hulk er rasisme i russisk fotball mye mer vanlig enn vi er klar over:
«Det pleier å skje når russiske klubber spiller og det kommer ikke ut til verden, verden vet ikke om det. Jeg må si at jeg ser det skje i nesten hver kamp. Jeg pleide å bli sint, men jeg forstår at det ikke hjelper.»

VM-general Aleksej Sorokin er klar over problemet, men virker ikke å ta det spesielt alvorlig. Da han ble konfrontert med uttalelsene fra Hulk svarte Sorokin at «vi erkjenner at det eksisterer, og vi prøver å ikke overreagere. Vi er ikke et rasistisk samfunn og jeg vil være uenig med alle som sier noe annet. Det har vært hendelser, men dette er ikke en trend».

Russlands tidligere landslagskaptein og nåværende VM-ambassadør Aleksej Smertin gikk noen steg lenger, og sa til BBC at det ikke finnes rasisme i Russland i det hele tatt:
«Rasisme i Russland er som en mote. Det kommer fra utlandet, fra andre land. Det var aldri her før. For ti år siden så ga kanskje noen fans en banan til svarte folk, bare for gøy. Jeg mener media skaper et feilaktig bilde av Russland.»

Den russiske fiaskoen
Statutt 2: Målsetninger
FIFAs målsetninger er:

g) Å promotere integritet, etikk og fair play med det formål å forhindre at alle praksiser, som korrupsjon, doping eller kampfiksing, som kan true integriteten til kamper, konkurranser, spillere eller dommere eller medlemsforbund, eller som kan føre til at fotballen misbrukes.

For Russland var det mye som stod på spill da badebyen Sotsji skulle arrangere vinter-OL i 2014. Det var Vladimir Putins påkostede prestisjeprosjekt, en mulighet for et stadig mer isolert Russland å vise et stolt, smilende ansikt til resten av verden. Men for Russlands del var det også viktig å vinne. Vancouver-OL i 2010 var en fiasko for russerne, en fiasko som ikke kunne gjentas på hjemmebane.

Julia Ioffe, tidligere Moskva-korrespondent for The New Yorker og Foreign Policy, skrev i forbindelse med Sotsji-lekene at for Russland ville det være verre enn et terror-angrep under lekene dersom utøverne skulle svikte slik de gjorde i Vancouver i 2010.
«Jeg var en fersk Moskva-reporter på den tiden, og det eneste jeg kan huske at folk snakket om den vinteren var skammen ved det hele. Da hockey-laget tapte hadde byen Tomsk et minutts stillhet. Daværende president Dmitrij Medvedev avlyste sitt planlagte Vancouver-besøk. Regjeringen beordret en etterforskning av hva som gikk galt.»

Sotsji-OL måtte bli noe annet.

Året før lekene lovet sportsminister Vitalij Mutko at Russland skulle bli et av verdensidrettens midtpunkt. I årene før ble over 1100 nye sportsfasiliteter bygget i Russland, og Mutko kunne stolt slå fast at «innen 2015 vil det ikke lenger være noen problemer ved å forbedre landslagene, selv ikke i nyere vinterøvelser som freestyle, snowboard og kombinert».

Så Russland, som i 2010 kom på 11. plass på medalje-tabellen, var nå under intenst press for å levere. Det var utøvernes plikt å gjøre nasjonen stolt i OL-lekene staten hadde investert enorme mengder penger og prestisje i. Da er det kanskje ikke rart at resten av verden så på russernes forberedelser med en viss skepsis. For når kravene virker umulige, så kan veien være kort til metoder som er unaturlige.

Statstyrt dopingprogram
Og det er fristende å bruke ordet «unaturlig» for å beskrive Russlands prestasjoner i Sotsji-OL. I hvert fall dersom man ser hvor stor bedringen var fra Vancouver. Russland hoppet fra 11. til 1. plass på medalje-tabellen, fra tre gull, fem sølv og syv bronse i Vancouver til tretten gull, elleve sølv og ni bronser i Sotsji.

Idrettshistorien viser at hjemmefordelen i de olympiske leker ikke bør undervurderes. Men idrettshistorien viser også at når ting virker for godt til å være sant, så kan det være lurt å titte litt nærmere på hva som faktisk har foregått.

I desember 2014 sendte den tyske kringkasteren ARD en dokumentar som hevdet at det foregikk systematisk doping i russisk friidrett. WADA, verdens antidopingbyrå, svarte med å opprette en uavhengig kommisjon for å etterforske anklagene. Kommisjonens fremarbeidet to rapporter, publisert i desember 2015 og januar 2016, der den anklaget Russland for å bedrive et omfattende, stat-styrt dopingprogram. I februar 2016 døde plutselig to tidligere russiske antidoping-sjefer, Vjatsjeslav Sinev og Nikita Kamajev. Ti uker før han døde hadde Kamajev sendt en e-post til Sunday Times der han skrev at han planla å skrive en bok om «den sanne historien om sportsfarmakologi og doping i Russland siden 1987». Han hevdet å ha «informasjon og fakta som aldri har blitt publisert». Kamajevs dødsårsak var tilsynelatende et hjerteinfarkt. Etter de to dødsfallene valgte Grigorij Rodtsjenkov, tidligere sjef for antidopinglaboratoriet i Moskva, å flykte til USA.

Julija Stepanova er en russisk 800 meter-løper, og hennes ektemann Vitalij Stepanov, hadde bidratt til ARD-dokumentaren i 2014. Der hevdet de at russiske friidrettsfunksjonærer ga utøvere det de trengte for å dope seg og hjalp til med å forfalske dopingprøver. I mai 2016 fortalte de to historien sin igjen, denne gangen til det amerikanske nyhetsmagasinet 60 minutes. Men denne gangen hadde de også tatt lydopptak av samtaler med Grigorij Rodtsjenkov. Rodtsjenkov skal blant annet ha fortalt Vitalij Stepanov at han hadde en liste over utøvere som var dopet under OL i Sotsji, og at han visste at FSB – det nye KGB – var involvert. Russlands sportsminister Vitalij Mutko avviste påstandene: «Dette kommer til å fortsette i lang tid. Stepanov rir på kjepphesten sin igjen. Han snakker konstant om doping i russisk idrett… Hans såkalte avsløringer er basert på spekulasjon. OL i Sotsji er ferdig for lenge siden. Det var ikke Russland som gjennomførte dopingtester der, og alt var under streng kontroll… Det er åpenbart at noen ønsker å skade russisk idrett. Stepanov har snakket ferdig om doping i friidrett, nå har han begynt å snakke om Sotsji-OL. Hvilke fakta har han? Hvilke lister?»

Men selv om idrettsminister Mutko var avvisende til Stepanovs anklager og ikke virket å ta de spesielt tungt, så var saken en annen for Grigorij Rodtsjenkov. Nå som navnet hans uansett var forbundet med doping og nå som det fantes et lydopptak, så gikk han like godt til New York Times og fortalte hele historien. Han fortalte om hvordan antidopinglaboratoriet i Moskva hadde beskyttet visse utøvere, og hvordan russerne hadde lurt de internasjonale dopingtesterne i Sotsji. Etter avsløringene på 60 Minutes og i New York Times, utnevnte WADA den canadiske juristen Richard McLaren til å etterforske, og hans rapport, fremlagt den 18. juli i år, var knusende. Basert på McLarens rapport har vi nå et fullstendig bilde av hvordan Russland dopet sine utøvere frem mot og under Sotsji-lekene.

Spektakulær juksing
I 2010 ble Jurij Nagornykh utnevnt som viseidrettsminister av Vladimir Putin. Nagornykh, som også var medlem av den russiske olympiske komite, rapporterte direkte til idrettsminister Mutko. Fra 2011 fikk Nagornykh beskjed, via en mellommann, hver gang en dopingprøve i Moskva-laboratoriet slo ut positiv. Det var så opp til Nagnornykh å gi en ordre, enten «SAVE» eller «QUARANTINE». Dersom orderen var SAVE så ble prøven meldt inn til WADA som negativ, mens selve resultatene ble forfalsket. Den positive prøven hadde, i praksis, forsvunnet. Dersom orderen var QUARANTINE skulle dopingjegerne fortsette etter vanlige prosedyrer. Ifølge McLaren’s rapport ble SAVE-ordre for det meste gitt til lovende russiske utøvere, utøvere som man følte hadde en realistisk mulighet til å vinne medaljer. Mindre lovende utøvere og utlendinger ble ikke «reddet». Ifølge tallene McLaren-rapporten fikk tilgang til ble 54% av russiske utøvere som testet positivt sendt ut en SAVE-ordre, mens kun 12% av positive prøver fra utlendinger fikk det samme. En av disse var, ifølge McLaren, en utenlandsk fotballspiller i den russiske ligaen. «Den avgjørelsen ble tatt av idrettsminister Mutko, ikke viseidrettsminister Nagornykh. E-post-bevis viser at den SAVE-avgjørelsen ble tatt av ‘VL’. VL er initialene til idrettsministeren, Vitalij Leontjevitsj Mutko, som også er president for det russiske fotballforbundet», står det i rapporten. Slik kunne lovende russiske utøvere (og en utenlandsk fotballspiller som tydeligvis måtte beskyttes) fritt dope seg i årene frem mot OL i Sotsji. Rodtsjenkov kunne til og med gi McLaren-rapporten en liste bestående av 37 vinteridrettsutøvere som helt spesifikt skulle beskyttes frem mot OL. De 37 navnene var underlagt et «Sotsji-program», som betydde at staten hadde full kontroll over forberedelsene deres.

FSB-agent forkledd som kloakkarbeider
Utfordringen i Sotsji var, slik Mutko påpekte da han avviste dopinganklagene, at testing under mesterskapet ble gjennomført av internasjonale dopingjegere. Dette ga russerne flere utfordringer: Man måtte få tilgang til urinprøvene, uoppdaget, slik at de kunne byttes ut med rene urinprøver fra de aktuelle utøverne (som var sanket inn og frosset ned i forkant av lekene). Samtidig måtte man også få åpnet de små flaskene B-prøvene ble lagret i, flasker som teoretisk sett skulle være umulige å åpne uten å ødelegge dem.

Løsningen på det første problemet var enklere enn man skulle tro. Hver kveld fikk Rodtsjenkov tilsendt en liste av urinprøver som måtte byttes. Etter midnatt gikk han til rom 124 i dopinglaboratoriet. Offisielt var rom 124 et skarve oppbevaringsrom, men Rodtsjenkov og hans team hadde gjort det om til et laboratorium. Rom 124 lå nemlig vegg i vegg med rommet der urinprøvene ble oppbevart, og man hadde boret et lite hull i veggen mellom de to. Hullet var akkurat stort nok til å sende urinprøvene gjennom, og til daglig var det dekket til.

For å løse problemene med flaskene kom FSB inn i bildet. I forkant av lekene hadde FSB utviklet en metode for å åpne flaskene slik at de også kunne lukkes igjen etterpå, noe som skulle være umulig. Ifølge Rodtsjenkov ble flaskene med B-prøver overlevert til en FSB-offiser like etter de hadde blitt smuglet ut gjennom hullet i veggen. En tid senere ville FSB-mannen komme tilbake med åpne flasker. For å få FSB-mannen inn og ut av dopinglaboratoriet uten å vekke oppmerksomhet ble han forkledd og akkreditert som en kloakkarbeider, noe som jo føles passende siden hans arbeidsoppgaver var hovedsakelig urinbaserte.
Slik klarte Russland å beskytte doperne sine, rett under nesen på både dopingjegerne og den internasjonale pressen. «Vi var perfekt forberedt, godt utstyrt, hadde kunnskap og erfaring som aldri før», sa Rodtsjenkov til New York Times og la til:
«Det hele virket som en sveitsisk klokke.»

Ifølge McLaren-rapporten var det Russlands fiasko i Vancouver-lekene som var katalysatoren bak Sotsji-planen.

«Ifølge Dr. Rodtsjenkov ble det bestemt at dette ikke kunne skje i Sotsji, og en plan for å garantere mange medaljevinnere ble utformet av idrettsminister Mutko, viseidrettsminister Nagornykh og visedirektør av CSP (Center of Sports Preparation of National Teams of Russia), Irina Rodinova.» Og slik gikk Russland fra tre gull og 11. plass i medaljetabellen i Vancouver, til 13 gull og førsteplass på medaljetabellen i Sotsji. Dette er uten tvil et av de groveste bedrageriene i idrettshistorien.

Fotballen innblandet
Selv om det hovedsakelig dreier seg om vinteridrett så er Sotsji-historien en skandale fotballen er nødt til å forholde seg til. Det er hovedårsaker til dette:

1. Ifølge McLaren-rapporten var det 11 positive dopingprøver fra fotballspillere som «forsvant» i Moskva-laboratoriet. Det finnes allerede mange grunner til å mistenke at antidopingsarbeidet i fotballen har alvorlige mangler (se utgave 9 av Josimar fra 2014), og at så mange som 11 spillere har testet positivt er urovekkende nok i seg selv.

2. Russlands sportsminister og president for det russiske fotballforbundet Vitalij Mutko skal ifølge McLaren-rapporten personlig ha beordret at en utenlandsk fotballspiller i den russiske ligaen skulle «reddes» fra en positiv dopingprøve. Ifølge Rodtsjenkov skal viseidrettsminister Nagornykh, som var hovedansvarlig for gjennomføringen av Sotsji-planen, ha gitt uttrykk for at Mutko var klar over alt som ble diskutert mellom de to da de møttes.

McLaren-rapporten konkluderer med at det er «utenkelig» at Mutko ikke var klar over dopingen og tildekkingen av doping. Vitalij Mutko er medlem av både FIFA-rådet og UEFAs eksekutivkomite.

3. IOC skapte store overskrifter og fikk enorm kritikk da de valgte å ikke utestenge alle russiske utøvere fra sommerens OL i Rio. Men i IOCs uttalelse etter McLaren-rapporten kom ut er de tydelige på én ting: «The IOC will not organise or give patronage to any sports event or meeting in Russia». Videre skev de at «Because of the detailed references to the manipulation of samples during the Olympic Winter Games Sochi 2014 the IOC asks all International Olympic Winter Sports Federations to freeze their preparations for major events in Russia, such as World Championships, World Cups or other major international competitions under their responsibility, and to actively look for alternative organisers». Betydningen er tydelig: IOC vurderer, inntil videre, ikke Russland som en troverdig og pålitelig arrangør av internasjonale idrettsarrangement.

FIFA på sidelinjen
Det finnes ingen som helst tvil om at Russland i Sotsji begikk et av idrettshistoriens groveste bedrag, og at dette var en prosess russiske myndigheter både var klar over og i stor grad selv styrte. Så hva har FIFAs tilsvar til alt dette vært? Den etiske komiteen har sagt at de vil be WADA oversende detaljene ved anklagene mot Mutko, og at «dersom rapporten avslører brudd på FIFAs etiske regler vil det etterforskende kammeret ta passende grep». Angående Russlands evne til å avholde et troverdig verdensmesterskap i fotball kom FIFA med følgende uttalelse da McLaren-rapporten ble publisert: «Fifa is confident that the local organising committee and the Russian government are going to deliver an outstanding event for football fans two years from now.» Hvorfor FIFA mener dette, hvorfor de fortsatt har klokketro på russerne til tross for alt vi nå vet om Sotsji, er umulig å si.

Som så ofte før i spørsmålet rundt fotball og doping er trenden den samme: I andre idretter, der testerne er på vakt, målrettede og vet hva de leter etter, blir de fortsatt lurt gang på gang. Mens i fotballen er det ingenting som i det hele tatt tyder på at man tar problemet på alvor. Hvor gode sjanser har man da for å ta de som jukser? Tidligere WADA-president Dick Pound har gjentatte ganger advart om at fotballen ikke gjør nok for å bekjempe doping, og sa så sent som i vår at innen fotballen er det «enorme mengder selvfornektelse» når det gjelder doping. Fotballmyndighetens respons til Sotsji-skandalen og McLaren-rapporten er et nytt eksempel på akkurat dette.

Positiv Infantino
Det er altså mangfoldige grunner til å være skeptisk til et russisk VM. Utover hva man selv måtte føle om Russland som nasjon og den rollen Putins autoritære regime spiller i verden, er det tydelig at Russland stryker på mange områder dersom de vurderes opp mot FIFAs egne kjøreregler. Man skulle tro dette ville vært noe som bekymret den fortsatt relativt ferske FIFA-president Gianni Infantino. Men da må man tro om igjen. «Vi burde se dette som en mulighet, i stedet for å prøve å være negative. Vi burde se VM i Russland som en mulighet for FIFA, men også for Russland til å vise seg selv i et positivt lys, både som arrangør og som et gjestmildt land. La oss jobbe positivt i denne retningen, snarere enn å prøve å undergrave arrangementet», sa Infantino i september.

Om dopingskandalen var han tydelig:
«Dette vil ikke påvirke landets rykte og definitivt ikke kvaliteten på forberedelsene til VM. Fra det jeg kan se har Russland gjort alt for å bevege seg videre på en riktig måte, og når det gjelder FIFA og VM så har vi i FIFA vårt eget antidoping-program og det vil implementeres på samme måte, enten det er i Russland eller et annet sted i verden.»

FIFA hevder de ønsker å fremme vennlige relasjoner mellom medlemsforbund, men de har gitt VM til et land som har invadert nabolandet sitt. FIFA hevder de vil fremme vennlige relasjoner i samfunnet, for humanitære målsetninger, men de har gitt VM til en fotballnasjon som slipper høyreekstremister inn i varmen. FIFA hevder de er forpliktet til å fremme beskyttelsen av menneskerettigheter, men de har gitt VM til et autoritært regime som jobber mot ytringsfrihet, som trakasserer og undertrykker kritikere. FIFA hevder diskriminering av alle slag er strengt forbudt og straffbart med utestengelse eller utkastelse, men de har gitt VM til et regime som legitimiserer forakt for homofile og som mildt sagt tar lett på rasisme. FIFA hevder de har en målsetning om å jobbe mot doping, men de har gitt VM til en idrettsnasjon som beviselig dopet sine utøvere for kun få år siden. Hvordan kan FIFA forvente at utøvere, ledere og resten av «fotballfamilien» skal ta organisasjonens kjøreregler på alvor, når de åpenbart ikke gjør det selv?

Uten VM er FIFA ingenting. Å arrangere VM på en god og riktig måte er det viktigste FIFA gjør. Med de neste to turneringene i Russland og Qatar, har organisasjonen en lang vei å gå for å bevise at den er i stand til å forvalte denne oppgaven på en forsvarlig måte i fremtiden.
Støtt uavhengig og kritisk fotballjournalistikk. Bli Josimar-abonnent i dag: