Loading
Støtt Josimar med valgfritt beløp! Vipps: 84433
På banen så México ut som et annet lag enn de gjorde i kvalifiseringen. På sidelinjen sto en herremann alle nå har notert seg.
På banen så México ut som et annet lag enn de gjorde i kvalifiseringen. På sidelinjen sto en herremann alle nå har notert seg.
Tekst Jonas Giæver
En av de flotteste tingene ved store mesterskap er de øyeblikkene der man blir introdusert for en helt ny karakter. Spillere eller fenomener du ikke hadde hørt om før. I en verden der vi har blitt mer og mer globalisert så skjer dette altfor sjeldent. Men på fredag fikk vi enda et slikt øyeblikk i kampen mellom Kamerun og México.
México fikk to scoringer annullert og skulle muligens hatt en straffe. Der Giovani dos Santos så oppgitt ut mot dommeren skjøt produceren over til den korpulente herremannen på sidelinja. Det Miguel «Piojo” Herrera mangler av størrelse tar han igjen på temperamentet. Mannen på 1.68m kjeftet dommerne huden full og gestikulerte mot det han fikk se på banen. Mexicanerne har gått igjennom tre landslagssjefer på seks måneder. I ”Piojo” (Lusa) så har de funnet en leder de alle kan slå ring rundt.
Dette er VM-debuten til Herrera, men det skulle igrunn ikke ha vært det. I 1994 var han en av Méxicos beste høyrebacker der han jaget vingspillere. Det må ha vært litt av et syn. En liten ilter mexicaner med blond hockeysveis som jager nedover backen. Piojos største problem var, litt som det er nå, hans ekstreme temperament. Som guttunge vokste han opp i et røft nabolag og mistet faren sin i veldig ung alder. Det gjorde ham til et enkelt mål for de andre barna i nabolaget. Han ble mobbet. Til slutt var han gatas slåsskjempe og smalt til ved den minste fornærmelse. Det var det han måtte gjøre for å ivareta respekten ovenfor de andre. Og seg selv. Dette leder oss til grunnen for hvorfor Piojo aldri fikk møte Drillos menn i solsteka i USA i 1994.
I en kamp i 1993 mot Honduras møtte høyreback Herrera på Dolmo Flores. Daværende México-sjef Miguel Mejía Barón hadde advart Piojo mot Flores og at han kom til å prøve å frustrere han. I en duell ute ved cornerflagget viste Baróns teori seg å ha rett. Flores sendte Herrera utover sidelinja. Som gatas harde skole hadde lært Piojo så skulle han ikke ta dritt fra noen og gikk opp i ansiktet på Flores. Honduraneren svarte med å fike til Piojo som gikk i bakken. Merkelig nok viste dommeren bare gult kort til Flores. Piojo Herrera, på sin side, hadde sett rødt. Senere i kampen så var de begge involvert i nok en situasjon. Perez skjermet ballen fint vekk og sto nå med ryggen til Piojo. I hundre og helvete kom Herrera flyvende inn med en sklitakling og regelrett kvestet Dolmo Flores. Uten å nøle fisket dommeren frem det røde kortet. Dermed mistet også Herrera sin plass på det mexicanske landslaget og fikk aldri muligheten til å delta i et VM.
Da spillerkarrieren endte var det nok derfor merkelig å forestille seg Herrera som fotballtrener. Selv om han var kjent for temperamentet på banen så var han den rake motsetningen utenfor. På 90-tallet ble han kjent som en «latin lover” der han møtte opp på flere feststemte steder i México omsvermet av flotte mexicanske damer. Kanskje ikke akkurat den typiske fotballtrener. For Herrera var uansett målet å nå det mesterskapet han aldri fikk muligheten til å spille i. I Club América bygget han seg opp et rykte som en kompromissløs trener som bygget på lærdommen fra Ricardo La Volpe (trente México i VM 2006) og César Luis Menotti (VM-vinner med Argentina i 1978). Lagene hans skulle ha struktur, men de skulle angripe. På sidelinjen hoppet Herrera opp og ned og viste frem hele følelsesregisteret over 90 minutter, på banen feide Club América gulvet med motstanderne. I 2013 vant han endelig den mexicanske ligaen etter å ha tapt to finaler som trener for Monterrey. Så ringte telefonen fra det mexicanske fotballforbundet.
Det mexicanske landslagets kvalifisering til VM va alt annet enn smertefritt. Hadde ikke erkerival USA scoret på overtid mot Panamá så hadde faktisk ikke mexicanerne spilt VM. På mexicansk TV utbrøt kommentatorene ”we love you, we love you forever and ever, God bless America!!!” på en noe gebrokken engelsk. Avisene hadde oppslag som hyllet Graham Zusi (mannen som scoret målet for USA) som ”San Zusi” (Sankt Zusi). Det mexicanske landslaget, på sin side, sparket Victor Manuel Vucetich. Han hadde da vært trener for mexicanerne i to kamper. Hans forgjenger, Luis Fernando Tena, mannen som ledet México til OL-gull i 2012, fikk kun én kamp. Nå ventet playoff-kamper mot New Zealand. Denne gangen skulle Piojo nå sitt VM.
For kampene mot New Zealand plukket Herrera en tropp bestående av spillere fra den mexicanske ligaen. Ti av dem var fra Club América-laget han vant ligaen med. Noe av grunnen kan være at de kjenner Piojos spillestil bedre. Tre midtstoppere skal være grunnmuren for at laget kan presse høyt i banen. Ideen er at Piojo Herreras lag skal vinne ballen høyt og sette i gang et nytt angrep. På den måten dominerer de også ballinnehavet og tillater ikke motstanderen å bli komfortabel med ballen. Sammenlagt banket México New Zealand 9-3 og var klare for et nytt VM.
Veien til VM har vært vanskelig for México. Enda vanskeligere har den kanskje vært for Piojo Herrera. I México er han elsket av media, og han elsker dem. Før Kamerun-kampen maste pressen på Piojo om å gi ut laget sitt noen dager før kampen. Og akkurat slik de ønsket, så gav Piojo etter. Men når kampen er i gang så er det en helt annen Piojo som trer frem. I oppkjøringskampen mot Bosnia-Herzegovina så spilte bosnierne med et helt annet lag enn de hadde satt opp på dommerkortet. Piojo så rødt og rev i stykker lagoppstillings-arket foran dommertrioen. Men så har du gledesscenene mot Kamerun. Der han våt og jævlig hoppet rundt og feiret som en gal. Fordi for han så betyr dette kanskje enda litt mer. 20 år etter så har den mexicanske lusa endelig entret våre TV-skjermer, og vi kan endelig forelske oss i ”El Piojo”.
