VM-blogg: Hvem går videre fra gruppespillet?

Tekst Arve Hjelseth

Det er ikke så lenge siden VM i all hovedsak dreide seg om lag fra Europa og Sør-Amerika. Senest i kvartfinalen var mesterskapet mer eller mindre rensket for andre verdensdeler etter det. Gruppespillet var stort sett ganske enkelt å tippe. En og annen forhåndsfavoritt ble utslått av gruppespillet nå og da, men det var betraktet som en sensasjon; slikt som nå og da skjer, slik som da Nord-Korea gikk til kvartfinalen på bekostning av Italia i 1966. Fotball har lenge vært en bortimot global idrett, men nå er også kvaliteten i økende grad global. Selv om Europa og Sør-Amerika fortsatt dominerer, og få tror at årets mester ikke vil komme fra en av disse verdensdelene, har kvalitetshevningen i andre deler av verden vært påtakelig.

Det er ikke så mange mesterskap siden VM-gruppene var ganske greie å finne ut av på forhånd. Det første mesterskapet jeg husker godt er 1978. Her gikk Italia, Argentina, Polen, Vest-Tyskland, Brasil, Østterrike, Nederland og Peru videre fra de fire innledningspuljene. Alle med en viss oversikt over internasjonal fotball ville hatt seks-åtte rette om de skulle tippet dette på forhånd. Selv hadde jeg sju, i likhet med mange andre forutså jeg ikke i hvilken grad Skottland atter en gang var i stand til å dumme seg ut, og dermed tape for Peru.

I 1982 gikk tolv av 24 lag videre fra innledningsspillet. Disse var Polen, Italia, Vest-Tyskland, Østerrike, Belgia, Argentina, England, Frankrike, Spania, Nord-Irland, Brasil og Sovjet. Her hadde de aller fleste klart å tippe elleve riktige, bare Nord-Irland laget kluss i systemet ved å komme foran Jugoslavia.

Fra 1986 til 1994 ble det litt verre å tippe, i og med at hele 16 av 24 lag gikk videre. I 1986 var det nok overraskende at Marokko gikk videre på bekostning av Portugal, og det var litt tilfeldig hvilke treere som gikk videre, men få ville hatt problemer med å forutsi at Sør-Korea, Irak, Canada, Algerie, og Skottland ville ende sist i sine grupper, noe de også gjorde.

I 1990 ble det noen flere overraskelser, blant annet at Costa Rica slo ut så vel Skottland som Sverige, og at Sovjet måtte hjem etter innledningsspillet mens Kamerun fløy videre. Men de fleste ville fått minst tolv av 16 avanserende lag riktig her også, trolig flere.

Også 1994 bød på enkelte uventede resultater, for eksempel ble på forhånd alt for opphaussede Colombia utslått, men for øvrig gikk det meste som forventet, sett bortsett fra at Norges gruppe var såpass åpen at knapt noen med særlig sikkerhet kunne tippet verken det ene eller andre.

Så kommer vi til 1998, hvor formatet ble endret slik at to av fire lag igjen gikk videre fra hver gruppe. Dette er det siste mesterskapet hvor det meste gikk som forventet i innledningsspillet. De fleste ville klart 14 eller 15 riktige av 16. Nesten ingen trodde på forhånd at Spania skulle bli utslått, men de ble jo utsatt for en slik kjede av uflaks som av og til dukker opp. I tillegg ville kanskje noen tippet at Belgia skulle ta seg videre på bekostning av Mexico. Men for øvrig gikk det omtrent akkurat som alle ville tippet på forhånd. Ta for eksempel grupper som Tyskland, Jugoslavia, USA og Iran, eller Frankrike, Danmark, Sør-Afrika og Saudi-Arabia. Ingen ville på forhånd tenkt tanken på at noen andre enn de fire europeiske lagene skulle gå videre, og det viste seg fort at de gjorde klokt i ikke å tenke noen andre tanker.

I 2002 skjedde det dramatiske ting. At Frankrike og Argentina ble slått ut var sensasjonelt, og få hadde vel trodd at både Portugal og Polen skulle bli utslått (av Sør-Korea og USA). At forrige mesterskaps bronsemedaljevinner Kroatia skulle ryke var nok også en overraskelse. At Japan skulle bli overlegne vinnere av sin gruppe og at Russland ble utslått lå heller ikke helt i kortene, til tross for at Japan hadde hjemmebane, noe hjemmelagene i dette mesterskapet jo i en del sammenhenger utvilsomt nøt godt av. Av 16 lag i dette mesterskapet ville jeg neppe tippet mer enn elleve riktige på hvem som gikk videre, markert mindre enn i tidligere mesterskap.

I 2006 skjedde det en viss normalisering. Jeg klarte jeg tretten, jeg bommet på Ecuador, Australia og Ghana, hvor jeg heller hadde tippet på Polen, Kroatia og Tsjekkia. Kanskje viser det bare min hang-up på europeisk fotball at jeg i det hele tatt bommet her, men bare ti år tidligere ville det vært absurd å tippe på noe annet. For øvrig så man også i andre grupper hvor jevnt det var blitt selv om forhåndstipsene gikk inn, som i gruppen med Sveits, Frankrike og Sør-Korea, hvor ethvert tips kunne se like bra ut på forhånd (og jevnt ble det).

I 2010 fikk jeg igjen bare elleve rette. At Italia ble slått ut var vel den eneste sensasjonen, men det som slo meg da jeg forsøkte å tippe var hvor uforutsigbart det var blitt. I flere av gruppene tenkte jeg at hva som helst kunne hende, og mye rart hendte også. Frankrikes skjebne var for eksempel ikke helt uventet, men jeg fikk meg ikke til å tippe at de skulle bli slått av blant andre Mexico likevel.

I sum viser dette hvor global fotballen er blitt. Tradisjonsrike lag fra Europa og Sør-Amerika må slåss med energiske lag fra Øst-Asia, med elegante afrikanere og med slue arabere. I tillegg har Mexico og USA i økende grad markert seg som stabile blant de lagene som regelmessig når åttendelsfinale. Selv om vi alltid har tenkt på VM som et verdensmesterskap, er det først de siste 15 årene at det virkelig er blitt det, og hvor det bare er noen ytterst få lag man på forhånd trygt kan anta er sjanseløse.

I lys av dette er det bare å erkjenne at å tippe de 16 lagene som går videre er nettopp det; tipping. Men jeg lar det stå til likevel, så får tipset stå her til spott og spe når det røyken har lagt seg om noen få uker: Brasil, Kroatia, Spania, Nederland, Colombia, Japan, Uruguay, Italia, Sveits, Frankrike, Argentina, Nigeria, Tyskland, USA, Belgia, Sør-Korea. Alt over tolv rette her tar jeg som en triumf. Alt under tolv tar jeg som et tegn på at hovedtesen i denne teksten er riktig.