Loading
Støtt Josimar med valgfritt beløp! Vipps: 84433
Jeg tilhører dem som mener at individuelle prestasjoner og egenskaper ofte overvurderes av fotballsynsere, journalister og andre eksperter, og at kollektive egenskaper er tilsvarende undervurdert. Det er ikke så overraskende at det er slik, for mye av det kollektive arbeidet foregår jo der ballen ikke er, og vi som ser på har en tendens til å følge ballen og dens nærmeste omgivelser.
Tekst Arve Hjelseth
Jeg tilhører dem som mener at individuelle prestasjoner og egenskaper ofte overvurderes av fotballsynsere, journalister og andre eksperter, og at kollektive egenskaper er tilsvarende undervurdert. Det er ikke så overraskende at det er slik, for mye av det kollektive arbeidet foregår jo der ballen ikke er, og vi som ser på har en tendens til å følge ballen og dens nærmeste omgivelser.
Til tross for dette er det opplagt at enkeltspillere, særlig i en så kort turnering som VM, kan være avgjørende for suksess eller fiasko. Plutselig treffer en spiss på alt, plutselig sitter fintene som ikke var der i forrige uke, og plutselig fremstår en midtstopper som uovervinnelig i lufta, selv en som ikke akkurat var kjent for dette på forhånd. Tilsvarende: En stjernespiss kan plutselig bomme gang etter gang, eller være ute av stand til en gang å komme seg i scoringsposisjon. Plutselig slår en midtbanegeneral den ene feilpasningen etter den andre, og plutselig begynner en keeper å slippe inn enkle mål.
I en VM-turnering er flertallet av spillerne slitne etter en lang sesong. Av og til merkes det, for andre kan det løsne nettopp da. Dette kan være en av grunnene til at VM alltid byr på overraskelser; spillere som over- eller underpresterer. Wayne Rooney var helt ubehjelpelig i 2010. Messi var også langt under vanlig standard (men den standarden er normalt så høy at han likevel var god). I 2002 kom Jerzy Dudek til VM som den engelske ligaens beste keeper. Da sviktet han, og han nådde aldri sitt gamle nivå igjen.
Så har vi underlige historier som den om Salvatore Schillaci, som scoret seks av Italias ni mål i 1990. Få utenfor Italia visste stort om ham før mesterskapet, selv om han hadde hatt en god sesong i Juventus, og senere forsvant han fort, om ikke i glemselen, så fra rampelyset. I samme mesterskap dukket Roger Milla opp fra en øy i det indiske hav. Han hadde egentlig lagt opp, men lot seg overtale til å bli med, 38 år gammel. Han spilte ikke sitt første VM, han var blant Kameruns mest markante spillere også i 1982, men at han skulle bli en av de dominerende spillerne i mesterskapet, spesielt med sin evne til å komme inn og påvirke kampforløp på avgjørende vis. Det virket på forhånd helt usannsynlig.
Eller hva med El Hadji Diouf fra Senegal? På forhånd var han ansett som en av lagets mest spennende spillere, og han innfridde. Siden har det bare vært tull.
Enkelte spillere får en ny vår i en VM-turnering. Davor Suker var ikke akkurat ukjent i 1998, men han virket å være klart på vei nedover, da han plutselig banket inn seks mål og hjalp Kroatia til bronsemedaljer. Eller Mario Kempes; en god spiller, bevares, men verken før eller senere så dominerende som akkurat i 1978, da det virket som han kunne løpe gjennom betong med ballen i beina. For ikke å snakke om Paolo Rossi i 1982. Han hadde vært strålende som unggutt i 78-VM, men bestikkelsesskandale og påfølgende formsvikt hadde satt ham langt tilbake. Tilsynelatende. Bare tilsynelatende.
Er det forresten noen som husker Guido Buchwald? Han var en av de beste spillerne på det tyske landslaget som vant VM i 1990. Han var kjent som forsvars- eller midtbanespiller, og nøytraliserte Maradona i finalen, men for øvrig spilte han delvis høyre kant. Den tilsynelatende klumpete og langsomme spilleren viste seg plutselig som driblefant og som en offensiv trussel, og i kampen mot Nederland la han opp til begge målene.
Slike erfaringer er årsaken til at VM er en stor felle for klubber på jakt etter spillere. Liverpool kjøpte for eksempel Diouf, det var dumt av dem. Schillaci havnet til slutt i japansk fotball. Regelen synes å være: En spiller som gjør et overraskende godt VM, vil fort være tilbake på sitt alminnelige nivå etterpå.
Men hva om vi ser dette over tid? De siste 20 årene har antakelig vilkårene for individualistene blitt bedre. Det føles mer sannsynlig at en Messi i toppform kan avgjøre en turnering i kraft av sine ekstreme ferdigheter, enn at Maradona kunne klare det for 28 år siden, den gang var det jo lettere å stoppe angrepsspillerne mer eller mindre ustraffet. (men Maradona var nå en gang Maradona). Regeljusteringer, eller snarere: tolkningen av reglene; har bidratt til at de beste får mer spillerom. Kanskje er dette også en av grunnene til at man synes å komme kortere enn før med kollektiv organisering alene. At tyngdepunktet i europeisk fotball i noen grad har flyttet seg sørover kan blant annet skyldes slike forhold.
Og i bunn og grunn er jo individuell ekvilibrisme lettere å verdsette enn kollektiv fullkommenhet. Samtidig ligger det i fotballens natur at den utvikler seg dialektisk – så fort en spillemåte og et ferdighetsnivå fremstår som bortimot fullkomment, slik som Spania har gjort i noen år, vil noen klare å pønske ut mottrekk, ikke minst av kollektiv karakter. Derfor kan vi godt få et mesterskap hvor god organisering bedre enn før klarer å demme opp for spillere med store ferdigheter. Men av erfaring vet vi at noen enkeltspillere trolig vil stå fram, og sikre sitt land en uventet kvartfinale, et uventet avansement – eller for den del en forventet gullmedalje.
