VM-blogg: João Havelange – skurk eller visjonær?

I en alder av 98 år tar João Havelange fortsatt sine daglige svømmeturer, men idrettspolitisk er han død. Var han fotballens største skurk eller fotballens største visjonær?

Tekst Pål Ødegård

På et hotellrom i Frankfurt, like før VM i Vest-Tyskland i 1974, ble Adidas-arving Horst Dasslers selvsikre ansiktsuttrykk forvandlet til skrekk. Sekunder før var han sikker på at FIFA-president Stanley Rous ville bli gjenvalgt med god margin, til tross for at det nå for første gang fantes en motkandidat. Dassler var nemlig Rous’ kampanjeleder, og hadde alt kalkulert med lukrative utstyrsavtaler som belønning. Men nå satt Marokkos landslagssjef i 1970-VM, Blagoje Vidinic, og fortalte ham at han hadde satset på feil hest. Vidinic var nå Zaïres trener, og hadde dermed god kjennskap til Afrika-fotballen. Dassler hadde forsynt både Marokko og Zaïre med effekter og klær, og tjenesten skulle bli tilbakebetalt i gull. Bostavelig talt. Makedoneren ga Dassler romnummeret til Rous’ motkandidat, som bodde på det samme hotellet. Mer trengte han ikke å si. Rundt en time senere var Dassler tilbake med en champagneflaske. Når korken var sprettet, kom en ånd ut som ikke bare skulle realisere hans villeste økonomiske drømmer. Den skulle også forandre fotballen, ja all idrett, for alltid.

Brasilianeren Jean-Marie Goedefroid de Havelange er sønn av belgiske innvandrere hvis far solgte Winchester-geværer til Rios overklasse, og den håpefulle utmerket seg tidlig i idrett. Drømmen var å spille fotball, og unge João var en habil spiller, ikke minst på grunn av hans imponerende fysikk. Men faren fant seg ikke i at han satset på å bli noe så simpelt som en fotballproff, og João ble i stedet svømmer, hans andre lidenskap, og som en amatøridrett ble det godtatt. Slik deltok han i OL i Berlin i 1936, hvor han blant annet fikk sett Josef Goebbels storslåtte og effektive propaganda. Han var ikke i nærheten av å ta medalje etter en månedslang båttur uten basseng, men tok igjen ved å være den barskeste når han vant penger til hjemreisen i slåsskamper på tørre never i Hamburgs havneområde. Havelange fikk ikke deltatt i 40-årene på grunn av verdenskrigen, og fullførte heller sine jusstudier, men var tilbake i Helsinki-OL i 1952 som deltaker i den knallharde idretten vannpolo. Som han lovet på sin fars dødsleie, ble han advokat, og fort kjent som en kompromissløs og suksessrik forretningsmann i diverse buss-selskaper, hvor han raskt danket ut alle konkurrenter. Men det var innen idretten hans justittel og forretningsteft virkelig skulle skape bølger.

Gullformelen
Etter svømmekarrieren begynte han å jobbe seg oppover det idrettspolitiske hierarkiet i Brasil, og i 1958 ble han president i det brasilianske idrettsforbundet. Hans ansettelse skulle ha stor innvirkning på de påfølgende tre VM-gullene til Brasil. Havelange kunne kanskje ikke så mye om fotballtaktikk, men han kunne organisering, og mens forberedelser til tidligere mesterskap hadde vært minimale, ble nå ingenting overlatt til tilfeldighetene. Brasils tropp i Sverige-VM i 1958 var sannsynligvis det best forberedte landslaget i historien den gangen. Senere ble det gull i Chile i 1962 selv uten Pelé, mens fiaskoen i England fire år senere ble bortforklart av Havelange med at europeerne hadde dømt vekk Brasil i en sammensvergelse, og at det var avtalt på forhånd at England skulle vinne VM. En myte som fortsatt lever i beste velgående i Sør-Amerika. Men suksessen returnerte alt fire år senere. Da Carlos Alberto løftet Jules Rimet-troféet i 1970, det tredje av fire mulige under Havelanges regjeringstid, noterte han seg at hendelsen nå ikke bare ble sett i hele verden som følge av TV-revolusjonen. Han så også at sponsorene hadde gjort det samme. Øyeblikket var kommet for å sikte seg inn mot idrettens mektigste posisjon, selv om få andre innså dette den gangen. Vervet som FIFA-president.

Hva Dassler og de fleste andre ikke hadde fått med seg, men som Vidinic hadde sett, var at Havelange hadde reist, på tross av sin store flyskrekk, til hele 86 land som kanskje ikke slo godt ifra seg som fotballnasjoner, men hvis stemme talte like mye som Englands, Vest-Tysklands eller Italias. Eurosentriske Sir Stanley Rous hadde oversett denne avgjørende stemmeblokken, noe som skulle bli hans bane. På mange av reisene hadde Havelange med seg det brasilianske landslaget, samt en koffert full av dollar. Det brasilianske idrettsforbundets penger. Pelé uttalte i sin selvbiografi at Havelange var som en far for ham i denne perioden, og reddet ham økonomisk da karrieren var på hell etter at alle midlene han hadde skaffet seg tidligere var blitt sølt bort på dårlige investeringer. Reisene gikk jorda rundt. USA, Australia, Karibien og Asia. Men først og fremst Afrika, der motstanden mot apartheid-tilhengeren og kolonialisten Rous ikke sto høyt i kurs. De afrikanske landene hadde nettopp frigjort seg fra kolonialismens åk, og fotballen var en måte å skape en nasjonal identitet i landområder oppstykket uten tanke på etnisitet. Landslag fra Afrika, Asia og Nord- og Mellom-Amerika hadde inntil da ingen direkte plass til VM-sluttspillet, men måtte komme dit gjennom playoff. Havelange lovet å utvide VM med flere deltakere om de stemte på ham, noe som overbeviste de fleste. Brasilianeren hadde skaffet seg en god forståelse av spesielt de afrikanske forbundenes følelse av isolasjon og rasismestigmatisering som IOC-medlem, og ved å spille på resten av kontinentets motstand mot Sør-Afrikas regime, og spesielt ved å overtale den idealistiske CAF-presidenten Ydnekatchew Tessema, vant han over tvilerne. Valget var jevnt, og det måtte en ekstrarunde til, men til verdens store overraskelse, ble Havelange valgt til FIFA’s syvende president.

Felt av sin egen plan
Ennå virket presidentskiftet kun som en ny etappe i den lange rivaliseringen mellom Sør-Amerika og Europa. Men verden skulle snart få merke at Rous hadde vist seg gammeldags på et annet punkt. Nemlig den kommersielle utnyttelsen av verdens største idrettsshow. Havelange, Dassler, og sistnevntes partner, den unge og fremadstormende markedsføreren Patrick Nally, klekket deretter ut en plan for hvordan de skulle suge mest mulig ut av honningkrukka. Den besto av fire hovedpunkter, som beskrevet i boken «The Ball is Round» av David Goldblatt. Først skulle de aller største multinasjonale konsernene, de som hadde et markedsføringsbudsjett som kunne matche den enorme TV-massen fotball-VM trakk til seg, være aktuelle som sponsorer. Disse skulle få ekslusive avtaler. Én brusprodusent. Ett hvitevaremerke. Ett bilmerke, ett kredittkortmerke osv. Vertslandene hadde ikke noe de skulle ha sagt. Det gjaldt ikke bare sponsoravtaler, men også TV-rettighetene, som var minst like innbringende. Til slutt skulle ikke FIFA administrere dette selv, men bruke et mellomledd til å ta seg av forhandlingene. Dassler opprettet derfor International Sports & Leisure (ISL), som deretter betalte FIFA en fast sum for jobben. Disse pengene ble så kanalisert nedover til stemmeberettigede FIFA-medlemmer som de små forbundene, slik at Havelange dermed sikret seg mot at noen kunne velte ham i fremtidige valg.

– Havelange gjorde et kunststykke i Machiavellisme, forteller Keir Radnedge til Josimar. Han nevner videre en episode i slutten av hans regjeringstid da Sveits og Frankrike kjempet om å arrangere sluttspillet i 1998.

– Sveitserne nominerte ham til Nobels fredspris. Likevel hadde han bestemt seg, og VM havnet i Frankrike. Men samtidig var han klar på at sveitseren Sepp Blatter skulle bli hans etterfølger , og det var tross alt han som hadde opprettet hovedkontoret til FIFA i Zürich, og sikret seg dermed støtte i begge leire.

Havelange revolusjonerte FIFA slik han hadde gjort med Seleção. Mens FIFA kun hadde elleve ansatte under Rous, har den nå over 400. Han satt som president i FIFA fram til 1998 da han sendte stafettpinnen over til håndlanger Sepp Blatter, som slo den svenske UEFA-presidenten Lennart Johansson om vervet. Mye takket være Havelanges påminnelse til gamle allierte om akkurat hvor mange millioner de hadde mottatt siden 1974, men også ved at Johansson, som lanserte seg som antikorrupt, gikk i Rous-fella, og kom med en rasistisk slengbemerkning på TV hjemme i Sverige. Havelange selv gikk deretter over til å bli ærespresident i FIFA.

Men Horst Dasslers død skulle endre på hans tilsynelatende ubestridte plass som kongen på haugen. ISL hadde nemlig slitt etter Dasslers død med å estimere verdien av rettighetene de kjøpte av FIFA og så solgte, og ble slått konkurs. I retten i Sveits, hvor selskapet var registrert, og FIFA har sitt hovedkontor, kom det fram at flere hadde mottatt heftige betalinger direkte fra ISL. Korrupsjon var ikke forbudt i Sveits den gangen, selv om det ble kjent at blant andre Havelange, og hans daværende svigersønn og president i CBF, Ricardo Teixeira, var blant de berikede. Likevel ble mediestormen nok til at Sepp Blatter så seg nødt til å ta fra Havelange tittelen som ærespresident i 2011. Han trakk seg også som IOC-medlem før den olympiske komitéen rakk å gjøre det samme.

Erkeskurk eller filantrop?
I vesten har Havelange blitt sett på som den største av de stygge FIFA-ulvene, ikke minst takket være undersøkende journalister som Andrew Jennings, som impliserte storstilt korrupsjon og stemmerigging i boka ”Foul – The Secret World of FIFA”, og som også vitnet foran det brasilianske senatet om hvordan Havelange og Teixeira hadde skummet fløten. Men fortsatt mener mange at vestens, og spesielt Englands, korstog mot FIFA, Havelange og Blatter er for ensidig og overdrevet, og spesielt glemmer å nevne hva Havelange tross alt har skapt av det gode for fotballen.

– Mange, nå også i Brasil, tror alle pengene går i lommene til allerede fete flosshatter. Men stort sett alle FIFAs inntekter går til arrangementer som kvinnefotball, ungdomsmesterskap og grasrotutvikling i land hvor det tidligere ikke fantes noen struktur. Alt det har skjedd under Havelanges regjeringstid. Brasils fem VM-gull blir faktisk også vanskelig å tenke seg uten ham, der han også var banebrytende med å organisere og bygge ut futsal, den egentlige grunnen til brasilianske fotballferdigheter, forteller reporter Fernando Duarte til Josimar.

Spesielt afrikanere holder Havelange høyt i kurs. Advokaten Arjun Wahdwa trekker fram at den tidligere FIFA-presidenten var aktivt med på å få med seg UNICEF som partner i alle grasrotprosjektene på kontinentet. ”Han så at det var meningsløst å legge en ball foran et sultent barn. Uten utdanning og ernæring ville prosjektene være fånyttes, og han var mer opptatt av at midlene ble brukt riktig enn mange er klar over!”

Havelange er uhyre mediesky, og de få uttalelsene han gir, er stort sett tomt politisk svada. Nelson Rodrigues, som har skrevet en biografi om fotballens hersker, er den som har kommet nærmest, men slet lenge med å gi ut boka si. Én injurierende setning, så ville Havelange gå til et søksmål Rodrigues ville vært dømt til å tape. De aller fleste som har møtt ham beskriver ham som en iskald og paternalistisk person.

– Ingen kaller ham for João. Det sier litt i Brasil, hvor alle har kjælenavn. De få gangene jeg har møtt ham var det som å snakke med Darth Vader. Han snakket alltid ned til deg, som fra en pidestall. En kollega av meg som hadde en intervjuavtale ble avvist ved oppmøtet fordi han var ”naken”. Han hadde nemlig ikke slips på seg , forteller Duarte.

– Likevel er det først de siste årene han har blitt sett på som en skurk av den gjengse brasilianer. Havelange var utrolig lojal mot de som var lojale tilbake, og han skapte svigersønnens karriere.

Og han reddet som sagt Pelés økonomi. Men da den tidligere storspilleren ble en konkurrent for mediemogulen Teixeira om TV-rettigheter i Brasil, endte vennskapet umiddelbart. Havelange nektet faktisk Pelé akkreditering til VM i USA i ’94 for å straffe ham. Samtidig er Teixeira nå utenfor den gode sirkel etter bruddet med Havelanges eneste datter. Men det finnes fortsatt Havelange-makt i brasiliansk fotball. Bestefar fikset det nemlig slik at Joana Havelange sitter i VM-komitéen, der Pelé er den eneste tidligere verdensmesteren.

Juca Kfouri, en av Brasils mest anerkjente journalister, og som i årtier lenge har kjempet mot spesielt Teixeiras regime, forteller Josimar at Havelange både har skadet og beriket Brasil som fotballnasjon.

– Han har utvilsomt mye av æren for landslagets suksess, og selv jeg må innrømme at flere VM-gull ville vært umulig uten ham. Men han er også ansvarlig for å ha innsatt korrupte og udugelige Teixeira som fotballpresident, og for at brasiliansk fotball er så skakkjørt som den er i dag. Korrupsjonskulturen lever fortsatt i høyeste grad, og det må han ta mye av skylden for. Han kvittet seg raskt med alle som ville reformere, og beskyttet de langfingrede i bytte mot lojalitet.

Havelange var tidlig tilknyttet den nå forhatte eliten i Brasil, og skapte et imageproblem for FIFA ved å knytte seg til juntaregimet i Argentina i forbindelse med VM i nabolandet i 1978. Men samtidig gikk han mot strømmen ved flere anledninger, og kan ikke utelukkende kalles erkekonservativ. Som sjef for CBD (Brasils fotballforbund ble først stiftet i 1980. Før det styrte den brasilianske sportsføderasjonen all idrett på en autoritær måte i Brasil, inkludert fotball) ansatte han en av sine argeste kritikere som landslagssjef, nemlig ingen ringere enn den kommunistiske journalisten João Saldanha. Dette, i tillegg til at han insisterte på å bringe Kina tilbake i idrettens sirkler midt under den kalde krigen, fikk Brasils daværende diktator Emílio Medici til å steile. Havelanges tid som sjef for idretten i Brasil var derfor i praksis over da han gikk løs på kandidaturet som FIFA-president. Havelange var nok også mannen som skaffet både VM til Brasil og OL til Rio i 2016 etter at Lula da Silva ba ham bruke sitt kontaktnettverk i idrettsmaktens sirkler. Selv om Havelange aldri har bekreftet noen direkte innvirkning, hadde han tidligere lovet at VM skulle spilles i Brasil igjen i hans levetid. Mange mener at han kanskje var den mest innflytelsesrike bak kulissene i IOC også, hvor blant andre Juan Antonio Samaranch skyldte ham mange tjenester.

Havelange satte som nevnt ”verden” i verdensmesterkapet, og har grunnlagt turneringer som U17 og U20-VM, Confederations Cup og VM for damer. Han la også grunnlaget for fotballutvikling i alle verdens avkroker, og kan i tillegg takkes for å ha skapt et godt juridisk regelverk hvor det tidligere ikke fantes stort annet enn regelboka til dommerne. Men arven på verdensbasis er også den at FIFA i dag sliter stort med sitt eget image, hvor korrupsjon og mangel på åpenhet spesielt trenger å reformeres bort. Utvidelsen av VM fra de opprinnelige 16 til 32 nå har gitt alle verdensdeler en sjanse uten at kvaliteten har forringet nevneverdig, men har også i kombinasjon med markedsmodellen ført til at sluttspill nå kan skape sosial uro der VM arrangeres.

De fleste har et inntrykk av Havelange-FIFA som en grisk, uprofesjonell og udemokratisk organisasjon. Men spørsmålet er hvordan FIFA hadde sett ut i dag om den lille eliteklubben fra Vest-Europa med Rous i spissen hadde fått fortsette. FIFAs inntekter blir i dag i stor grad distribuert tilbake til medlemmene, og i en slik form at de fattigste får det samme kakestykket som alle andre, uten at de største og rikeste kan gjøre noe. Satt på spissen kan man faktisk si at FIFA tar fra de rike og gir til de fattige. Samtidig er det FIFA som regulerer mye av spillerovergangene fra fattige land og klubber til de store og rike, og hindrer til en viss grad storklubbene fra å støvsuge verden for talenter. Selv om mye av regelverket er utviklet under Blatter, er det etter Havelanges modell og filosofi om at det er de fattige fotballnasjonene som må berikes og utvikles.

Også i Sør-Amerika er forholdet til Havelange ambivalent. Han var den sterke mannen som overvant de arrogante europeerne. Men også mannen som sørget for at korrupte og inkompetente oldinger som paraguayaneren Nicolás Leoz (tidligere CONMEBOL-sjef og involvert i ISL-skandalen sammen med Havelange og Teixeira) og Julio Grondona (tidligere visepresident i FIFA, og fortsatt president i det argentinske fotballforbundet) har hemmet kontinentet organisasjonsmessig i årtier.

Som FIFA-president mener mange at Havelange drev det som sitt eget foretak, og han er også berettiget mistenkt for å ha underslått titalls millioner dollar gjennom stråselskap fra ISL-inntektene. Men heller ikke her er kanskje alt så svarthvitt som mange vil ha det til. Christiane Eisenberg, professor i idrettsøkonomi ved universitetet i Durban, Sør-Afrika, forteller at korrupsjon i FIFA var en uungåelig konsekvens for å holde den globale fotballen organisert i en den gang høyspent politisk verden. ”Politikken med at alle skulle få være med betydde også at mange land med etisk tvilsomme regimer fikk delta uten kritiske spørsmål. Om Havelange skulle inkludere hele verden, kunne han ikke samtidig stille store krav til medlemmene. Dermed ble også alle slags kulturer og styresett med på å forme FIFAs interne politiske dynamikk ”, forteller Eisenberg. Mens OL var plaget av mange boikotter under den kalde krigen, skjedde ikke det samme i fotball-VM. Havelange insisterte på at FIFAs medlemmer skulle være apolitiske, og de har fortsatt en regel som sier at regjeringer som blander seg inn i landets fotballpolitikk fører til utestengelse fra alle FIFA-turneringer. Denne retningen var nok mer en konsekvens av Havelanges stemmesanking enn noe bevisst valg i utgangspunktet, og har senere skapt store problemer som ved tildelingen av VM til Qatar.

Seiglivet arv
Har vi sett det siste fra Havelange? Sannsynligvis, selv om han ser ut til å ha mannen med ljåen i lomma også. På et IOC-møte i 1999 lovet Havelange å invitere de andre til sitt eget 100-årsjubileum på Copacabana i Rio i 2016. Hans fall fra maktens tinde etter ISL-skandalen gjør nok at mange vil kvie seg for å møte opp. Men Havelange selv har gode odds for å være til stede. Han tar fortsatt sin daglige svømmetur, og har nå blitt utskrevet fra sykehus etter en alvorlig infeksjon i det ene benet, og er dermed tilbake i full vigør. Men noen makt har han ikke lenger. Idrettspolitisk er han død, også i Brasil, selv om ingen skylder på ham i protestene mot FIFA og VM i Brasils gater. Juca Kfouri er ikke lei seg for det ovenfor Josimar. ”Han får den avslutningen på livet han fortjener som den kyniske, autoritære og arrogante personen har er, og jeg kommer i alle fall ikke i bursdagsselskapet hans!”

Men journalist og forfatter Keir Radnedge oppsummerer kanskje Havelanges dualitet best”:

– Havelange er unik. Uten hans lederskap og visjon av den kommersielle og juridiske fremtiden, hadde ikke bare fotballen, men all idrett, vært der den er i dag. Dagens mediebilde av ham som korrupt blir for enkelt og revisjonistisk. Havelange var et produkt av datidens brasilianske og internasjonale samfunn, og brukte den gangs kulturelle stige for å oppnå makt. En makt som har beriket både fotballen og ham selv i stort monn.”