Tekst Simon Kuper (Fortaleza, Brazil)
Lionel Messi er en mann av få ord. Men han har et syn på hvordan fotball skal spilles, så når Argentina ikke spiller slik han ønsker, røper kroppsspråket hans dette. Han slutter å søke rom, mottar pasninger uten å bevege seg og gidder knapt å takle hvis han mister ballen. Mot Iran dekket han bare 7.77 kilometer, mindre enn noen annen utespiller som fullførte hele kampen. Kort sagt, han distanserer seg fra det som ellers foregår og konsentrerer seg utelukkende om å finne sitt øyeblikk. I Argentinas to åpningsseiere besto hans VM av to slike vakre øyeblikk: langskudd-målene mot Bosnia og Iran.
Personer i hans nære krets påstår at han er helt besatt av å produsere slike VM-øyeblikk. Uansett hvor mange trofeer Messi måtte vinne med Barcelona, er det denne måneden han må slå til hvis han virkelig skal få innpass i det panteonet som toppes av Pelé og Diego Maradona. Han ble nylig 27 år. Stadig omtrent i sin beste alder, med et VM som foregår på hans eget kontinent.
Store deler av verden ønsker at han skal vise sitt fulle geni her. Kommer han til å klare det?
Selv så jeg Messi for første gang en ettermiddag i 2005 i den nederlandske byen Utrecht. Argentina spilte mot John Obi Mikels Nigeria i finalen av ungdoms-VM, og midtspissen deres var et barn med blomsterpottesveis som så ut som en heldig vinner av en konkurranse om å få delta på Argentinas lag for en dag. Selvsagt scoret han begge Argentinas mål, på straffer, og sikret med det en 2-1-seier. Ved siden av meg på tribunen satt Chelseas eldgamle speider Piet de Visser, som mumlet «Maradona….». Men de Visser beundret andre argentinere også, særlig den grasiøse lille playmakeren, Fernando Gago, som var i Boca Juniors men ble jaget av Real Madrid og Barcelona. «Aldri en feilpasning», sa De Visser med andakt i stemmen.
Dette laget inkluderte også Pablo Zabaleta og Ezequiel Garay, som er lagkamerater med Messi nå i VM, samt Gabriel Paletta, som skiftet nasjonalitet og spilte i VM for Italia. I 2008 slo et ungt Argentina-lag Nigeria igjen og ble olympiske mestere i Beijing. Ni av disse spillerne skulle dukke opp igjen i Argentinas 1-0-seier mot Iran i VMs gruppespill i 2014. Vi trodde, kort sagt, at dette var den gylne argentinske generasjonen. Men den har vist seg å være totalt avhengig av Messi.
Gago er nå tilbake i Boca etter en feilslått karriere i Europa. Argentina har kommet til dette verdensmesterskapet med et forsvar som ser ut til å være fra de lavere divisjonene i England, og følger kun én strategi: å holde Messi fornøyd. Når presidenten i det argentinske fotballforbundet, 82 år gamle Julio Grondona, dukket opp på treningsfeltet, var det første han gjorde å gi Messi en klem.
Trener Alejandro Sabella gjorde Messi til kaptein og er nå travelt opptatt med å betjene ønskene hans. Siden Messi ikke snakker, konfererer Sabella vanligvis med hans nære kompiser siden barndommen, Angel di Maria og Sergio Agüero. Da det kom for en dag at Messi ville ha Gago og Gonzalo Higuain på laget, for å forbedre Argentinas blytunge pasningsspill, ga Sabella etter. Sabella er en demokratisk type og en erfaren trener, som ble ansatt nettopp for å adlyde Messi – selv om han muligens skjønte dette først etter at VM hadde startet. Som et ekko av den «spillermakten» Franz Beckenbauer og Johan Cruyf utøvde på 1970-tallet, begynte Messi å gi presskonferanser om Argentinas taktiske opplegg.
Han er en overraskende sjefete liten type: i Barcelona fikk han sendt Zlatan Ibrahimović ut exit-døren, fordi han helst ville ha tilbake den sentrale posisjonen i angrepet.
Men selv det reformerte Argentina er ikke bra nok for Messi. Kompisene er for trege med pasningene. Maradona, som ble observert med rynket panne på tribunen under Iran-kampen (denne gangen slapp arrangørene han inn), pleide aldri å bry seg om hvem han spilte sammen med. Han gjorde det middelmådige Argentina til mestere i 1986 nærmest på egenhånd.
Messi, derimot, som ble oppflasket i Barcelona fra han var 13, er mer av en kollektivistisk europeisk spiller. Han vil ikke gjør alt alene. Når man ser han drifte ut av kamper, kan man forstå hvorfor argentinerne hevder at han ikke elsker landet sitt, at han ikke vil «blø for drakta» – men, som han ofte hevder, er han en patriot. Men etter å ha tilbragt nesten hele sin karriere i verdens beste klubblag, ser han ikke ut til å håndtere å ha svakere lagkamerater. Selv sist sesong i et Barcelona som dabbet av drev han ut av kampene. Han er vant til å få ballen kjapt, 25 meter fra mål, men hans argentinske medspillere forer den ofte rett i føttene hans nær midtstreken. Han skjuler i det minste irritasjonen bedre enn Cristiano Ronaldo, som alltid kommer med avvisende gester til mindreverdige portugisiske lagkamerater.
Ikke noe lag i dette VM er uslåelig. Verdensmesteren vil være et lag med enkelte feil og mangler, så det kan like godt bli Argentina. Vinnermålet i siste minutt mot Iran (som om det sto i manus at kampen skulle avsluttes med et klimaks) var oppskriften på hvordan det kan skje: Messi alene, som Maradona i 1986.
